Nå som en hel sesong er over, er det lett å mene noe om hvordan Lindstrands Flux mc jakkeen fungerte. Etter å ha kjørte i temperaturer mellom 10-40c, i tørr ørken luft, høy luftfuktighet i sydstatene, regnvær og hagl må jeg si at jeg er imponert. Jeg er ikke vant med å kjøre i utstyr som det blåser rett gjennom men det fungerte godt og vil fungere godt hjemme i Norge også når temperaturen er over 20c. De få gangene jeg kjørte i lave temperaturer satte jeg enkelt og greit på meg regnjakke. Konklusjonen min er at Lindstrands Flux vil fungere bra til Skandinaviske sommertemperaturer.
Enste gang jeg bannet litt var når jeg skulle sette på meg jakken når det var høy luftfuktighet. Med litt fuktig i innerforet og fuktige/svette armer følte jeg at jeg dro med meg innerforet omtrent ut av jakke ermet. Sikkert ikke ett stort problem siden vi sjeldent opplever tropisk luftfuktighet i Skandinavia 🙂
Lindstrands Maysom buksa ble jeg fort glad i. Jeg kjørte med beskyttelse i både på hofter og knær uten å føle at buksen ble ubehagelig. For å spare plass i kofferten vurderte jeg t.o.m. å bruke denne buksen med stretch når jeg var på flyet siden den er så behagelig å ha på seg. Den ga beskyttelse mot kald kjørevind om morgenene langs USA sin vestkyst og var ikke for varm hverken i tørre områder eller i varme områder med høy luftfuktighet.
Drizzle støvlene fikk jeg aldri testet for disse stakk en kunde av med tidlig i sesongen (alt for kundene) men kunden var i alle fall meget fornøyd 🙂 Halvarssons Supreme hansken fikk jeg testet skikkelig. Cato rister vell på hodet men……….. jeg må bare klippe av ytterste del av fingertuppene på hanskene for å kunne bruke hansker. Men selv om jeg gjør dette holder hanskene lenge. Man skulle tro at hanskene ville fliser seg opp, trådene løsner i sømmene etc, men det har de fortsatt ikke gjort. Så det er vell enda ett bevis på at de leverer kvalitet 🙂
Så konklusjonen er at jeg er godt fornøyd med produktene. Skal bli spennende å se hvilke nye produkter Jofama / Lindstrands kommer med til neste sesong. Takk Cato som ga meg lov til å teste ut utstyret.
Da ble det en tur over fjellet igjen. Målet var et besøk hos Jofama for å prøve noen av klærne i 2018 kolleksjonen. Det var meldt storm og orkan på Vestlandet, så det gjaldt å komme seg over fjellet før vinden tok seg opp.
Selv om Dundee jakka ikke har vært så mye i bruk begynner den å bli noen år gammel så nå når en ny sesong skal planlegges vurderes Flux jakka til Lindstrands. 2017 ble en varm sommer i USA så hvis 2018 skal bli like varm vil god ventilasjon være viktig. Cato foreslo Flux jakka så nå forsøker jeg å finne ut mest mulig om jakka før jeg skal treffe Cato i januar.
Flux mc jakke Lindstrands
Flux mc jakke Lindstrands
I katalogen står følgende tekst.
Ventilerte jakker i Mesh for maksimal ventilasjon når kroppen må jobbe og det behøves avkjøling.
FLUX
• Tekstil / Mesh
• HI-ART®-forsterkning
• Justerbare CE-godkjente beskyttere Level 2
• Kan kompletteres med vår CE-godkjente ryggbeskytter SECURE L2
• Kan kobles sammen med bukse • Justerbar erme- og kroppsvidde
Så vidt jeg kan søke meg frem til indikerer Mesh at tekstilen er «hullete» for å gi god ventilasjon.
I tillegg står det HI-ART®-forsterkning. Så hva pokker er det? Bak i katalogen fant jeg svaret.
HI-ART®-forsterkning
At Flux jakken har justerbare CE-godkjente beskyttere Level 2 betyr vell ikke annet enn at level 2 er en bedre og kraftigere beskyttelse enn Level 1 regner jeg med men det er jo selvfølgelig både viktig og bra. At den kan kobles sammen med buksen er selvfølgelig også bra selv om jeg normalt sett ikke bruker å gjøre det. Reflekser er godt å ha og at den har store partier med Offwhite farge er bra når solen steker i 40-50ºC.
Det er nok ikke den jakken jeg ville valgt til en skikkelig adventure for da ville jeg nok heller valg Lindstrands Qurizo 522100-29 som jeg brukte på Alaska – Argentina turen, men til å kjøre USA på kryss og tvers på flotte asfalterte mc veier kan nok Flux jakken være ett godt alternativ. Gleder meg til å prøve den og andre alternativer på nyåret.
Når jeg kjører ut av ett land og inn i ett nytt land regnes det som siste og første dag for de landene mens det egentlig bare er 1 kalender dag. Regnestykket går derfor nødvendigvis ikke opp med kalenderen.
Totalt kjørelengde 55.000 km
Kort oppsummering pr land.
Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og England er ikke så mye å snakke om bortsett fra å kjøre på venstre side av veien i UK skremte vettet av meg. Jeg har etter hvert kjørt bil og mc i mange land men å kjøre på venstre siden var fullstendig mot all sunn fornuft. Holdt på å gå galt i en rundkjøring hvor jeg husket på å kjøre i ‘feil’ retning, men glemte å sjekke trafikken som kom fra høyre. Så her kunne turen stoppet før den egentlig fikk begynt.
Alaska
Å pakke ut sykkelen på flyplassen i Anchorage og begynne turen nordover var selvfølgelig veldig spesielt. Drømmen som har vært der så lenge var plutselig blitt en realitet. NÅ var jeg på veien og skulle være det i lang tid fremover. Det jeg husker best er muligens når vi kom til Prudhoe Bay som er det nordligste punktet man kan komme i Alaska med bil/mc. Her feiret jeg 17. mai mens veiene ble oversvømmet på 3 forskjellige steder slik at jeg ikke kunne påbegynne turen sydover igjen. Det endte med at jeg måtte fly sykkelen fra Prudhoe Bay ned til Anchorage igjen. Dalton Highway ble derfor bare kjørt den ene veien.
En tilfeldig video fra Alaska.
Canada
Fra Anchorage i Alaska til Dawson City i Canada tok jeg veien ‘Top off the word’. En flott grusvei, men jeg hadde flaks for jeg hadde ikke hadde sjekket om Yukon River var isfri. Det var den heldigvis så grensestasjonen mellom Alaska og Canada hadde nettopp åpnet og båten over Yukon River hadde begynte å gå bare noen dager før jeg kom dit.
Canada var for meg en enorm opplevelse. Jeg så masse svart bjørn og brun bjørn hver eneste dag. I Alaska og Canada bodde jeg mye i telt så for meg som ikke er vant med å campe med bjørn luskende rundt leirplassen var dette ekstra spennende. Bjørnene var det så mange av at selv om man forsøkte å være forsiktig og holde seg rett i nærheten av sykkelen når man stoppet for å ta bilde hente det at det plutselig dukket opp en bjørn bak deg. Det nærmeste jeg var bjørn var muligens 10-15 meter. Jeg har stor respekt for disse dyrene og ville ikke oppholdt meg så nærme en bjørn hvis det ikke hadde vært for at den dukket opp bak meg uten at jeg merket det.
Ulv så jeg bare 1 gang, mens bison så jeg mange av. Disse store kolossene av noen dyr er fantastiske. Jeg stoppet bl.a. ett sted for å ta en liten pause. Mens jeg sitter og slapper av hører jeg skudd inne i skogen rett på andre siden av veien og rett etterpå kommer det 3 bison luskende ut av skogen, krysser veien og fortsetter å beite på andre siden av veien. Mest sannsynlig har de holdt på å beite inne i hagen hos noen som bodde på andre siden, så de skøyt i lufta for å jage bison vekk. Jeg vet ikke hvor store bisonflokkene i Canada er mens den største flokken jeg så var på ca 30 dyr.
En av mine onkler reiste fra Norge til Canada på tidlig 50 tallet og døde for noen få år siden. Han bodde meste parten av tiden i Price George, og her hadde jeg avtalt å møte noen av vennene hans pluss min inngiftede tante som jeg aldri hadde møtt. Dette var selvfølgelig kjempekoselig og jeg ble der i 3 dager.
Mesteparten av turen gjennom Alaska og Canada kjørte jeg sammen med en John fra California.
En tilfeldig video fra Canada.
Resten av USA
I Seattle kom min kamerat og tidligere arbeidskollega Terje Sand og sammen med John kjørte vi sammen ned til Utah. Det jeg husker best av denne delen av turen var de dagene vi kjørte ei rute som heter Trans America Trail. Det er ett nettverk av grusveier og stier som går fra kyst til kyst i USA. Dessverre klart vi ikke å gjennomføre dette denne gang, men nå har jeg lært, jeg vet hva vi gjorde feil så neste gang skal jeg klare det 🙂
I Utah skilte vi lag med John og Terje og jeg fortsatt vår ferd med å kryss USA på skrått fra Seattle til Daytona. Høydepunktene kan muligens ramses opp med: Monument Valley, ett stopp i Denver for å besøke noen venner, mc treff i Idaho Springs, dragrace på Bendimer Speedway, rodeo i Texas , Gas Monkey Garage i Dallas, New Orleans, WWII museum, NASA sitt visitor og testsenter i Mississippi, Battleship Memorial Park in Alabama og 4. juli feiringen på Daytona Firecracker 250.
Etter at Terje reiste hjem tok jeg meg en tur ned til Key West for å ha besøkt US sitt sydligste punkt siden jeg tross alt allerede hadde vært i Prudhoe Bay som er US sitt nordligste punkt. Etter å ha vært i Florida ett par uke begynte jeg på reisen med å kryss USA en gang til. Denne gangen var målet San Diegoa i California. Florida – California ville egentlig bli en ren transport etappe siden mitt 3 mnd ESTA visumet begynte å nærme seg utløpsdato men det ble like vell tid til å stoppe litt å se seg om. F.eks. camping i Grand Gulf Military Park, Windsor Ruins, Mount Locust, Colossal Cave Mountain Park, Tombstone, The Arizona-Sonora Desert Museum og flere andre steder.
En tilfeldig video fra USA
Mexico
Jeg har vært i Mexico før og gledet meg til å komme tilbake. Mexico er ett fantastisk land med masse historie. Dessverre er det ikke uvanlig med kidnappinger og noen ganger drap av turister men jeg kunne ikke la dette ødelegge opplevelsen av dette flotte landet. Rett etter jeg hadde vært der ble bl.a. 2 gutter fra Australia ranet og drept. I tillegg har man narkotikatrafikken som spesielt i de nordligste områdene kan kan være voldelige.
Selv møtte jeg ett følge på 11 biler hvor 7 av bilene var pickuper som fraktet gods som ble bevoktet av maskerte personer med maskingeværer. Se video: LINK
Det var også ved ett par anledninger vei blokader og den ene gangen kjørte jeg rett inn i den uten forvarsel. 20-30 mann med maskingeværer sto midt i veien og sperrer all trafikk. I dette området besto ‘all trafikk’ kun av meg, siden det var langt ute på landsbygda. Jeg hadde fått tips om at de sto langs veien, men viste ikke eksakt hvor. Jeg kom meg gjennom og rett etterpå kom politiet. Hvordan det endte vet jeg ikke for jeg hadde mer enn nok med meg selv og med å komme meg videre 🙂 Det er gjerne slike historier eller verre folk forteller og så forteller man ikke om alle de positive tingene.
De 2 første ukene var jeg i Baja området før jeg tok fergen inn til fastlandet og kjørte litt rundt i Copper Canyon området i en ukes tid. Etter 30 dager var jeg fremme Teotihuacán som ble første av flere historiske Maya steder som er besøkt i løpet av turen. Senere ble også El Tajín , Palenque, Uxmal, Dzibilchaltun, Chichen Itza og Nohoch Mul Pyramid i Coba besøkt pluss mange andre flotte steder.
Som en del av forberedelsene før turen hadde jeg selvfølgelig besøkt diverse nettsteder, meldte meg inn i diverse forumer etc. for å tilegne meg kunnskap og informasjon. En av tingene som gikk igjen var at folk oppfordret alle til å holde seg på hovedveiene (veier med bompenger). Dette var den tryggeste måten å reise gjennom Mexico ble det sagt. Selv holdt jeg meg langt unna alle motorveier og synes dette gikk helt greit. Man må ut på sideveiene for å se naturen, treffe folk og nyte omgivelsene.
En tilfeldig video fra Mexico.
Belize
Etter 44 dager i Mexico hvor omtrent ingen snakket Engelsk var det rart å komme til Belize. Her lot det seg gjøre å snakke Engelsk selv om jeg slet litt med å følge med på samtalene når de innfødte snakket med hverandre. Det var ett sammensurium av Engelsk, Spansk og Kreolsk som ikke var lett å forstå.
Jeg hadde bommet litt med feiringen av nasjonaldagen i Mexico (lang historie) men jeg fikk i alle fall med meg feiringen av nasjonaldagen i Belize. Høydepunktet i Belize var muligens besøket på Nim Li Punit og ikke minst de rolige dagene ved Punta Gorda – Big Falls Lodge. Oppholdet i Belize ble totalt på 11 dager og slik jeg oppfattet Belize var det ett relativt dyrt sted å være turist. Jeg synes prisene lå ett sted mellom Mexico og US, men forsto på lokalbefolkningen at å bo fast i Belize var billig. Inntektsnivået er tross alt lavt så det er forståelig.
En tilfeldig video fra Belize
Guatemala
Første stopp i Guatemala ble Tikal hvor jeg traff John igjen. Siden reiste vi videre til Flores som er ett av favoritt stoppestedene til backpackerne. I Río Dulce ble det en båttur til Livingston, videre til Coban før det ble noen stille dager i Semuc . Guatemala er helt klart ett av favoritt landene mine. Jeg liker den layback atmosfæren, de små landsbyene, de fargerike klærne, folkene, …….. hva mer kan jeg si? Det samme gjelder selvfølgelig rundt Antigua. Det må bare oppleves for å forstå. Her er det lett å finne roen, og jeg forstå lett backpackere som blir her i mange uker før de reiser videre.
En tilfeldig video fra Guatemala.
El Salvador
Etter 16 dager i Guatemale gikk turen videre til El Salvador. Første stopp var Santa Ana og her havnet vi nok (igjen) i ett område som ikke de fleste turistene vandrer gatelangs. Rommet kostet 8$ og var overpriset. Neste stopp ble San Salvador å her havnet vi i distrikt 6 som også var ett område vi i ettertid lærte oss at vi muligens ikke burde vært. Men å være på disse stedene er både litt spennende og ikke minst blir man positivt overasket over vennligheten og de flotte tingene man ser. Men som de fleste andre steder i Mellom Amerika og de nordlige stedene i Syd Amerika skal man være litt forsiktig og spesielt etter mørkets frembrudd. Men tar man visse forhåndsregler går det som regel bra.
Høydepunktene i de 9 dagene jeg var i El Salvador var muligens Iglesia El Rosario, Los Tercios waterfall og Civil War Museum in Perquin hvor en av veteranene viste oss rundt.
En tilfeldig video fra El Salvador
Honduras
Dette var ett land jeg hadde hørt mye om før turen og i løpet av turen. Ran av turister, narkotikasmugling og over 7000 mord i året gjorde at John og jeg valgt å kjøre rett gjennom Honduras uten alt for lange stopp. Vi ble derfor i Honduras bare i 2 dager.
En tilfeldig video fra Honduras.
Nicaragua
Både León og Granada måtte selvfølgelig besøkes og dette er også steder som mange andre turister besøker. I løpet av turen var faktisk Nicaragua det eneste stedet jeg opplevde at politiet forsøkte å loppe deg for penger. Det skjedde når de stoppet John pga en bagatell men de gikk 5 på og fikk ingen ting. Det hendte at politi og tollere ba om tips, men aldri mer pågående enn det. Jeg har muligens vært meget heldig for de fleste både innfødte og turister på 2 hjul jeg har snakket med har vært utsatt for dette gjentatte ganger, men selv har jeg altså vært heldig. Jeg skilte lag med John igjen og kjørte videre alene. I løpet av de første 5 1/2 mnd’ene turen hadde pågått hadde jeg kjørt sammen med John i ca 2 mnd’er.
For de som liker å ta bilder av flotte bygninger kan f.eks. Granada by på noen stilige bygg.
San Juan del Sur var også en stille og rolig plass hvor det er lett å bli værende en stund. Billig overnatting, flott strand, flotte solnedganger. Disse landene i Mellom Amerika er små og man kunne kjørt gjennom de i løpet av ett par dager. Etter 8 dager i Nicaragua reiste jeg videre.
En tilfeldig video fra Nicaragua
Costa Rica
Man møter mange mennesker i løpet av en slik tur. Noen går i glemmeboka, noen husker man og noen smiler man hver gang man tenker på. Jeg møtte bl.a. en kar på tråsykkel når jeg sto på grensen inn til Nicaragua. Han var på sykkeltur og skulle sykle helt ned til Ushuaia som også var mitt mål. På grensen inn til Costa Rica traff jeg han igjen. Senere på turen skulle jeg også treffe han på grensestasjonen inn til Panama, i en by nord for Lima og siste gangen jeg traff han var 70 km syd for Lima. Så til dere som synes jeg raste fort gjennom disse landene kan jeg nevne at denne karen syklet like fort gjennom landene som jeg kjørte på min motorsykkel.
I Costa Rica tok jeg meg en pause ett par dager i Tamarino for å vente på at min kone Nina skulle lande i San Jose. Planen var at ho nå skulle være med videre ett stykke. Så for første gang i løpet av turen hadde jeg nå en deadline. Vi måtte være i Panama City til en gitt dato for å ta en båt som skulle frakte oss videre til Colombia. Det finnes ikke veier mellom Panama og Colombia hvis man ikke skal bevege seg inn i Darién Gap som er ett 160 km langt fullstendig ubebygd myrområde uten veier. Vi ble i Costa Rica i bare 9 dager før vi kjørte videre.
En tilfeldig video fra Costa Rica.
Panama
I Panama City skulle vi møte en gjeng med andre motorsyklister og sammen skulle vi kjøre ut til San Blast området hvor båten ventet på oss. Båten heter Stahlratte som har sterke historiske bånd til Norge. Vi fikk noen flotte dager ombord og på øyene i San Blas før vi satte kursen videre mot Colombia.
En tilfeldig video fra Panama,
Colombia
Da vi kom til Cartagena i Colombia var det søndag og i tillegg var det nasjonal fridag på mandagen, tirsdagen gikk med til papirarbeid og på onsdagen kom syklene på land. Men Cartagena er en fin by å være turist i så det å slå ihjel noen dager her var ikke vanskelig. Colombia har nok ett frynsete rykte på seg og mange snakker negativt om Colombia men myndighetene har gjort en fantastisk jobb. Selvfølgelig skal man være forsiktig, selvfølgelig skjer det ting (noe vi også fikk merke) men tatt i betraktning av hvordan det var tidligere vil jeg påstå at Colombia har mye å by på og ett land som er verdt å besøke.
Veiene er flotte mc veier (svingete, bratte og smale), trafikken er aggressiv og bråkete men lærer man seg å lese trafikkbildet går det greit. Etter å ha overlevd trafikken i Mellom Amerika har man lært seg dette 🙂
Medellin ble vell egentlig det eneste stedet i løpet av hele denne turen med en skikkelig aha opplevelse. Gjennom hele Mexico og Sentral Amerika forsøkte jeg alltid å finne overnatting i nærheten av en Plaza når jeg skulle overnatte i en landsby. Her er det en fin stemning, musikk, dans, familier med unger, folk som sitter å nyter noe godt, og det er herlig å være en del av atomsfæren. I Medellins gater vrimler det av folk på dagtid som du ikke finner maken til hjemme i Norge og om kvelden er alt helt anderledes. Mørket senker seg, og bygningene lyses opp av lyskastere. Noe som skaper flotte stemningsbilder hvis man tar sjansen på å ta med seg kamera ut om kvelden. Normalt sett tok man ikke med seg verdier ut om kvelden men en av kveldene ble dette gjort og det gikk galt. Det endte opp med ett basketak med en som forsøkte å stjele telefonen som ble brukt som kamera. Dessverre hadde han også kniv så det ble noen kutt og en tur på legevakten. Mens vi var på sykehuset så vi flere som kom inn med kuttskader og legen kunne fortelle at Medellin på kveldstid ikke var trygt. Spesielt ikke i det området vi hadde vært. Jaja, vi overlevde og fikk oss en lærepenge. Når dette er sagt vil jeg også si at Medellin er en flott by, nasjonalparken Arvi er verdt ett besøk og byen har mange flotte bygninger i tillegg til ett stort shoppingsenter som Nina likte godt.
Ett besøk på en kaffe plantasje hører selvfølgelig også med til tingene man må gjøre når man er her i Colombia. Vi valgte Hacienda Guayabal hvor vi også overnattet. Her snakker de Engesk noe som gjør at ‘kaffe kurset’ gir mening. Spansken vår er heller dårlig.
Men de mektigste opplevelsene for oss var nok å kjøre rundt i Andes fjellene. Norge har mye flott natur å by på, men det har Colombia også.
Høydepunktene i Colombia kan muligens oppsummeres med Andesfjellene som en soleklar ener, Cartagena og selvfølgelig Santuario de Las Lajas.
En tilfeldig video fra Colombia.
Ecuador
Plaza de Ponchos i Otavalo var selvfølgelig på listen over steder vi ønsket å se i Ecuador. 1. desember feiret vi 50 års dagen min i Puyo og siden gikk turen til Alausi hvor det ble en tur med tog for å se The Devil’s Nose. Dvs. for min del var det selve togturen som var hovedattraksjonen men også å danse med de lokale var selvfølgelig gøy. Catedral de la Inmaculada Conception ble besøkt og det ble en ridetur i Banos de Agua Santa.
Vi beveger oss hele tiden i relativt store høyder og enkelte dager kan man gå fra 0 m.o.h. til 3-4000 m.o.h. i løpet av noen få timer. Dvs. at man kan få problemer med hodepine og bli kortpustet. I tillegg er veiene ofte av en slik kvalitet at man må til en hver tid være årvåken. Hull i veien, kumlokk som mangler, høye stup langs veien uten autovern, 2 biler i bredden som kommer i møte med deg og alle andre farer som man normalt ikke trenger tenke på hjemme i Norge. Angående vei kvaliteten er dette likt både for Mexico, sentral Amerika og Syd Amerika så man blir vant med dette, men høyden kan like vell være ett problem selv om man har vært her en stund.
En tilfeldig video fra Ecuador
Peru
I Peru fikk vi vår første smak av Pisco Sour og siden vi nå endelig var ved sjøen igjen ble vi noen dager i Mancora. Etter 6 dager langs kysten kjørte vi opp i fjellene igjen. Huaraz var ett av stedene vi besøkte og her slet Nina med høyden så vi var nødt til å komme oss ned i lavlandet igjen.
Høydepunktet for oss i Peru var nok å komme oss ned i lavlandet og nyte noen dager ved sjøen. Chan Chan var selvfølgelig spennende og det samme med alle de merkelige landskapene man kjører gjennom. Steder med fantastiske fjellformasjoner, steder med månelandskap, ørken så langt øye kan se og så kommer man plutselig til frodige områder med vann.
Etter 10 dager i Peru bestemte Nina seg for å reise hjem til Norge igjen. Problemer med høyden var selvfølgelig hovedårsaken. Vi viste begge at vi måtte nødvendigvis deale med høyden flere ganger i løpet av denne turen og i tillegg synes nok Nina at det var litt dumt at jeg droppet noen av stedene jeg hadde lyst til å besøke pga høyde og vei kvalitet. Høydeproblemer skal man ikke bagatellisere så jeg måtte selvfølgelig akseptere dette, og jeg begynte å leke med en ide som vi begge to tente på. Nina sin store drøm var å oppleve Rio de Janeiro, men i stede for at jeg skulle reise tilbake til Lima igjen bestemte jeg meg for å bli med hjem til Norge for å feire jul med barn og barnebarn. Siden ingen der hjemme viste noe før vi banket på døren på selve julekvelden ble dette tidenes julegave for oss alle sammen.
Etter 2 uker hjemme i Norge reiste jeg tilbake til Lima for å fortsette turen. Først gikk turen nordover igjen for å reise tilbake til Huaraz for så å kjøre noen av veiene der før jeg kjørte enda lenger nordover igjen i fjellene slik at jeg til slutt endte opp rett syd for Ecuador igjen. Cordillera Blanca og Cañon del Pato var nok for meg noen av høydepunktene jeg opplevde etter at jeg kom tilbake til Peru igjen, og selv om ett besøk til oasen Huacachina og en flytur over Nazca lines var spesielt på sine måter var selvfølgelig Machu Picchu en enda større opplevelse. Ved Lake Titicaca begynte jeg også å bli kortpustet selv om jeg nå hadde vært en del i høyden så etter totalt 29 dager var det på tide å forlate Peru.
En tilfeldig video fra Peru.
Bolivia
Målet for Bolivia var først og fremst å kjøre Yungas Road eller Death Road – The Most Dangerous Road. For mc folk har Bolivia mye å by på (hvis man får tak i bensin), men jeg hadde nå innsett at jeg måtte droppe visse ting på listen min hvis jeg skulle klare å komme meg hjem i månedskiftet fabruar – mars. Så etter bare 4 dager i Bolivia gikk turen videre til Chile.
En tilfeldig video fra Bolivia,
Chile
Chile er ett langt og smalt land. Jeg bestemte meg for å bite tennene sammen og få unna disse kjedelige lange flatene så fort som mulig slik at jeg kunne komme meg ned til Osorno. Det ble en distanse på ca 3000km med kjedelige veier med høy standard. Det ble selvfølgelig tid til ett stopp ved Mano del Desierto, Catedral de La Serena, museo arqueologico La Serena etc, men etter Osorno kunne jeg begynne på Carretera Austral, Ett fantastisk område hvor også mange turister fra Chile befant seg mens jeg var der. I tillegg er det ett yndet sted for syklister og backpakkere. Selv om veiene er støvete grusveier, kjører nesten alle mc’er som er på vei til eller fra Ushuaia denne veien. Så her er det mulighet til å treffe folk fra hele verden, og den eneste utfordringen er å finne overnatting. Det finnes plenty med overnattingsteder men siden jeg var der i høysesongen var overnatting en utfordring.
Tilfeldig video fra Chile.
Argentina
Etter 19 dager i Chile kjørte jeg inn i Argentina ved en grenseovergang som heter Chile Chico. Grensepasseringene her i Chile og Argentina er mye enklere enn lenger nord så hvis man ikke er uheldig å havner i en lang kø går grense passeringene her relativt raskt. I Mellom Amerika har man gjort en grei grensepassering hvis man klarer det på under 3 timer men her snakker vi om under 1 time.
Å komme til Perito Moreno Glacier for å se denne isbreen kalve, se Rhea fuglene langs veien, er spesielt for nå beveger jeg meg inn i Tierra del Fuego og jeg vet at Ushuaia som har vært destinasjonen de siste 9 mnd’ene ligger rett foran. 9 mnd’er på veien og nå er jeg snart fremme. Etter 6 dager i Argentina er jeg endelig fremme i Ushuaia.
245 dager, 2 kontinenter, 16 land (pluss 8 land i Europa), 52.000 km, Da er det bare å begynne på de neste 3000km nordover til Buenos Aires slik at jeg kan fly hjem til familie og venner, flytte inn i ny leilighet og forhåpentligvis snart få meg en jobb.
Fremme på Syd Amerikas sydligste punkt man kan kjøre til.
Andre tips og ting.
Uten at jeg har noe særlig erfaring med å reise rundt omkring i hele verden tror jeg like vell at jeg kan si at for en som ønsker å reise på langtur kan jeg anbefale Mellom og Syd Amerika. Byråkratiet ved grensepasseringen er selvfølgelig en historie for seg selv men prosessene er like vell nesten identisk for alle landene. Pan American Highway er derfor en enkel reise for en nybegynner.
Selv om dette er en lang reise trenger du ikke kunne mange språk. Engelsk og litt Spansk så kan du besøke samtlige land i disse områdene.
Print ut ett ark hvor du har lagt inn noen bilder du kan peke på hvis du ikke kan språket. Jeg hadde laminert ett ark hvor jeg hadde bilde av en fisk, gris, sau, ku, sykehus, politi, etc.
Print ut ett ark med noen av de ordene man tror man trenger. F.eks.: seng, pute, såpe, mat, tall etc.
Sørg for å ha nok av minnekort, USB brikker, ledninger til lading, overføring av data etc.
Ta en skikkelig fargekopi av sertifikatet, laminer dette og bruk dette når politiet stopper deg. Det er ikke nødvendig å gi fra seg originalen.
Ta også kopi av samtlige andre dokumenter. Gjelder også vognkort. Ha også samtlige dokumenter digitalt på en minnebrikke eller tilgjengelig på nettet.
Garmin sine kart for Syd Amerika er ubrukelig så last ned kart fra OpenStreetMap
TAT ruta var en av mine drømmer. Jeg brukte en gps fil fra gpsKevin. Denne brakte meg inn på veier om landområder som var privat eiendom. Andre jeg har snakket med brukte Sam sine gpx filer og disse var mye bedre. De oppdateres ofte og er ikke alt for krevende.
Hvis man ikke vet hvilke steder man vil besøke kan det være lurt å finne ut hvor Backpakere bruker å reise. Backpakere kommuniserer seg i mellom, legger ut anbefalinger, overnatter på billige steder, spiser på billige steder etc. I tillegg kan det være lurt rett og slett å Google ‘top 10 thing to do in XXX’
Nina fikk problemer i høyden og etter flere uker fikk jeg også problemer. Kjøp høydesyke tabletter og drikk masse vann.
Min injeksen motor hadde ikke problemer i høyden. Jeg tror at forgasser motorer muligens har større utfordringer.
Bensin i Bolivia er ett problem. Bensinstasjonene selger subsidiert bensin og de har ikke lov til å selge bensin til kjøretøy med utenlandske registrering nummer. Egentlig har man krav på å få kjøpe bensin pga at man har import papirene i orden, men de som jobber på bensinstasjonene nekter like vell å selge. Ett triks kan være å parkere rundt hjørne, fylle opp reserve kanna, fylle denne på sykkelen og så gjenta dette. Alternativt får man gjerne kjøpe hvis man betaler litt ekstra 🙂
En ting jeg ikke har nevnt så mye om er grensepasseringene. Grensepasseringene i Mellom og Syd Amerika er noe vi ikke ser maken til i Europa. Her er det byråkrati på høyt plan 🙂 Bestikkelser, sniking i køer, leie av fix’ere eller man finner fullstendig roen og utfører dette selv. Noen blir frustrerte og irriterte men jeg synes at dette har sjarm, og hva hadde denne turen vært alle disse grensepasseringene.
Ha med x antall kopier av alle dokumenter slik at disse kan brukes ved grensepasseringene. De fleste grensestasjonene har egne sjapper som kopierer for deg mot betaling, men noen steder har ikke. Derfor er det lurt å ha noen kopier.
Selve grensepassering koster ofte penger. Hvor mye varierer fra land til land. Noen steder er det t.o.m. gratis. Det er derfor lurt å gjøre litt forarbeid slik at man ikke blir lurt. Jeg hadde laget en egen post på min blogg som jeg sjekket ut før jeg kjørte til ett nytt land. LINK
Selv om det stort sett er rolig i de fleste landene i disse områdene kan det også være lurt å sjekke ut advarsler som utenriksdepartementet i Norge eller andre land gir ut. Selv hadde keg laget meg en egen siden som jeg oppdaterte og sjekket ut når jeg begynte å nærme meg ett land. LINK
Jeg ser ikke poenget med å bruke alt for mye tid og penger på å modifisere sykkelen. Pan American Highway kan man stort sett kjøre med en standard sykkel.
Jeg vurderte satellitt telefon men slo dette fra meg. De fleste steder har WiFi så med FB eller Skype klarer man å kommunisere med de der hjemme.
En SpotGen3 eller lignende kan gi en ekstra sikkerhet både for deg og de som sitter hjemme og lurer på hvordan det går.
Reise alene eller sammen med andre må man selvfølgelig føle på, men jeg anbefaler å kjøre alene. Alternativt reise sammen med andre, skille lag og så treffes igjen senere. Reiser man alene trenger man ikke rådføre seg med andre når man f.eks. føler at ett nabo område er utrygt eller man rett og slett ønsker en fridag.
Som jeg har nevnt tidligere er en av grunnene til at jeg beskriver reisen på en nettside nettopp for at det skal nå ut til andre reise interesserte pluss ett sted og oppdatere familie og venner. Så når Romerikes Blad ville skrive en liten oppfølger til det først innlegget som ble skrevet før jeg reiste synes jeg dette var kjekt.
Reisen tilbake til Lima i dag gikk som planlagt. Jeg overnattet hos Terje som var snill og kjørte meg til Gardermoen før han reiste på jobb. Flyet gikk klokken 10 og jeg landet i Amsterdam 2 timer senere på terminal B. Da var det 40 minutter til boarding så dermed var det bare å ta beina fatt.
Fremme på flyplassen i Lima fikk jeg tak i en taxi som fraktet meg til en hotell 2-300 meter vekk fra BMW butikken som har lagret sykkelen mens jeg har vært hjemme. Taxi turen tok rundt 40 minutter tipper jeg og det var litt uvant å komme tilbake til en trafikk kultur som er litt annerledes enn hjemme i Norge.
Jeg vet ikke om det er lovlig å gjengi det de har skrevet, men siden de skrev om meg, brukte noen av mine bilder og la inn en link til min blogg blir jeg forhåpentligvis tilgitt 🙂
Ullensaker: Jarle Eek har lagt ut på sitt livs reise. Men han måtte en tur hjemom til jul.
Romerikes_Blad
Skal jeg dra på nye turer, blir det med et planlagt opphold hjemme underveis, Ungene trenger en far og jeg trenger dem, sier Jarle Eek (50).
Sa opp jobben
I fjor sa han opp jobben på GS-Hydro Norge, tok sparepengene sine og la ut på sitt livs MC-tur. Den går fra nord til sør langs hele det amerikanske kontinentet. I tillegg har han krysset USA fra øst til vest mer enn en gang siden han dro fra Mogreina i slutten av april i fjor.
Min store drøm var å komme ut av A4-livet. Siden jeg elsker å kjøre motorsykkel, var det naturlig å bruke den, forteller han.
Han hadde kjørt 40.000 kilometer da han satte motorsykkelen inn til service i Lima i Peru før jul for å ta en svipptur hjem til Norge.
Kona har vært med meg de sju siste ukene. Da hun skulle reise hjem, måtte jeg bli med.
Barna og barnebarna i Bergen visste ikke at de kom. Utkledd som nisser banket Jarle og Nina Hagenes på døra med en plakat hvor det sto at de var hjemløse og arbeidsløse nisser som trengte et sted å bo.
Det ble noen tårer.
Romerikes_Blad
Husløs
Vi treffer ham hjemme hos kameraten Terje Sand på Algarheim kvelden før 50-åringen setter seg på flyet med destinasjon Lima. Der skal han hente motorsykkelen og fortsette reisen.
Terje var med på deler av turen i drøye fire uker gjennom USA.
Jeg skulle gjerne blitt med lenger, men jeg har små barn og er et sted i livet hvor jeg ikke kan gjøre noe sånt nå, sier han.
Mens Jarle Eek har vært borte, har kona solgt parets hus i Mogreina.
Hun var også litt lei og ønsket en forandring, så jeg sa: Selg huset så flytter vi til Bergen, forteller Jarle Eek.
Romerikes_Blad
Når de siste 13.000 kilometerne er unnagjort og han vender hjem en gang utpå våren, vet han ikke hva som venter.
Reisebudsjettet er opptjente penger gjennom hardt arbeid i mange år. Nå er det på tide å få seg jobb og tjene penger igjen.
Er du glad du gjorde dette?
Ja, helt klart. Det er en opplevelse for livet. Jeg tror det vil gå opp for meg sterkere etter hvert. Nå er jeg midt oppe i det. Det tok to måneder før jeg fant roen.
Romerikes_Blad
Jarle har vært på lange MC-turer før – i mange land.
Jeg kommer nok til å ta meg en tur eller to igjen, men dette vil nok være den som er lengst.
Ikke følt meg utrygg
Selv om det har vært situasjoner hvor han har møtt på narkotikakarteller og gjenger som sto og sperret veien med maskingevær, har han fått kjøre i fred.
Jeg kjørte alene rundt i Mexico i flere uker, men følte meg ikke utrygg. Mexico er et stort og flott land med mange hyggelige mennesker og så mye å by på.
Har turen forandret deg?
Jeg vet ikke. Jo, den har nok det.
*****************
Jeg kunne sikkert servert noen gode historier og muligens ting som hadde vært litt mer spennende, men jeg tror jeg sparer disse historiene til reisen er over og jeg har kommet hjem. Da må jeg gjøre en liten oppsummering og siden jeg vet det er folk som følger med på bloggen nettopp pga at de planlegger en tilsvarende reise bør også de negative sidene belyses og ikke bare de positive. Når det er sagt er 99,8% av reisen helt klart positive ting men det er selvfølgelig visse ting man skal være observant på.
Starten gikk ikke helt etter planen. Planen var at jeg skulle sjekke inn, komme meg gjennom sikkerhetskontrollen å så ta en lunsj med Nina før jeg gikk ombord, men så enkelt skulle det ikke gå.
Ved innsjekkingen forlangte de at jeg hadde returbillett, å når jeg forklarte at jeg skulle forlate USA på 2 hjul ble Icelandair helt forvirret. Jeg kunne ikke kjøpe en billig billett til Canada eller Mexico for returen måtte være ut av Nord Amerika, så dermed endte jeg opp med å kjøpe en business billett til over 20.000 kr. som jeg da kan avbestille igjen slik at jeg får pengene tilbake.
Alt tok så lang tid at jeg fikk så vidt fikk sjekket inn bagasjen i siste liten å lunchen med Nina måtte droppes.
Regner med at det var starten på de utfordringene som venter meg på denne reisen, så det er bare å forberede seg på neste hinder i veien 🙂
Heldigvis ble det 1 time å vente her på Kefflarvik så dermed ble det en Baguette med skinka & ostur.
PS Hadde jeg hatt Greencard for USA hadde jeg sluppet dette, men Greencard er jo for de som skal jobbe å det var ikke i mine planer.
Skifte av fly på Keflavik gikk greit, og det å komme seg gjennom kontrollen med fingeravtrykk, foto etc på flyplassen her i Anchorage gikk også grei. Fikk tak i en taxi å 10 minutter etterpå var jeg framme på Qupquqiag Inn. Ikke det mest fancy hotellet i byen men det har vegger, tak og seng og da er jeg fornøyd.
Nabolaget er nok litt slitent, men var nettopp ute å gikk meg en tur for å få meg litt mat og alle er trivelige og blide. Gikk gjennom noen bakgater på vei hjem å der satt det klynger med folk langs fortauet bortover å koste seg med noe godt å drikke. Altså ett sosialt nabolag 🙂
Men nå blir det tidlig kveld. Er snart ett døgn siden jeg sto opp å det ble ikke mer enn 30 minutter søvn på flyet.
Kom meg i seng i fornuftig tid og sovnet som en stein etter å ha vurdert litt frem og tilbake hvilken seng jeg skulle legge meg i. Rommet hadde en dobbeltseng pluss en køyeseng å etter å ha sjekket sengetøyet fant jeg ut at sengetøyet i køyesengen så best ut.
0430 våknet jeg opp igjen å nå får jeg ikke sove igjen. Kroppen sier det er langt på dag men klokka sier noe annet.
Tollen åpner kl 0800 så da får jeg vell forsøke å være der for å få ut sykkelen. Alle papirene ble funnet frem i går kveld å lagt klar i mappen så jeg håper det skal gå kjapt.
Så får jeg begynne turen til Fairbanks for å møte John.
Var på tollkontoret klokka 0800 gikk gjennom papirene og var ferdig 0828. De var rutinerte men jeg var vist årets første sykkel.
Fikk meg en spasertur bort til Fedex og fikk etter litt venting sykkelen. De var også greie og rutinerte. Sykkelen ble kjørt med en truck på en parkeringsplass og det åpnet jeg den opp, rigget den, kledde meg om og kjørte klokken 11 til nærmeste bensinstasjon.
Brukte dagen på å komme meg hit opp til Fairbanks ……………….
…………….hvor jeg nå er booket inn på samme hospits som John.
Brukte kvelden på å omorganisere pakkingen sin alt var endevendt etter forsendelsen så i morgen er det bare å stroppe på sykkelen å reise. John har jo ventet her i en uke så han var klar for å reise videre.
Kan nevne at temperaturen i Anchorage lå på 11-13 grader å litt overskyet. Jo lenger nord jeg kom jo varmere ble det. Her i Fairbanks er det 22 grader å blå himmel.
Var mye veiarbeid på veien nordover så det ble litt venting og t.o.m. litt grusveier.
Da har Jarle og John kommet frem til DeadhorseAlaska, som er slutten på Dalton Highway og som ligger i tilknytning til Prudhoe Bay. Da har de tilbakelagt en dagsetappe på 370 kilometer.
Avreisen fra Fairbanks gikk greit når John dukket opp ved 10 tiden. Reiste på ett shoppingsenter og handlet litt mat som vi skulle ha med oss og spiste litt i samme slengen. Kom i prat med en eldre kar der som var meget interessert i det vi skulle legge ut på så det gikk sikkert 1 time. Så ble det en avstikker til en som hadde dekk til John men han var ikke hjemme. Vi henter de sikkert på vei sydover.
Dalton Highway, Alaska
På en bensinstasjon kom vi i snakk med en trailer sjåfør som også skulle hit opp (Deadhorse) for å hente Audier som hadde vært her på noe testkjøring. Vi treffes nok igjen sa han og i dag når vi parkerte her oppe så vi bilen hans. I går slo vi leir ved Polar sirkel skiltet sammen med 4857 moskitoer på størrelse med småspurv.
Dalton Highway, Alaska
Vi grillet pølser og bacon og spiste noen skiver.
Dalton Highway, Alaska
Før maten ble hengt opp i ett tre.
Dalton Highway, Alaska
Denne karen holdt oss med selskap utover kvelden.
Vi fikk også brukt for litt av alt det merkelige jeg har pakket med meg. Feste til kofferten på venstre side på John sin KLR var knekt men jeg hadde med meg ståltråd og formbar stålmasse, Quicksteel. Det ble lagt på lmer Quicksteel etter at dette bildet ble tatt
Dalton Highway, Alaska
.Det ser ut til å ha vært suksess for det overlevde dagen i dag. Etter at vi begynte på Dalton Highway har vei kvaliteten vært meget varierende og til tider krevende både for sykkel og fører. Der det er asfalt er det ofte store dype hull så man må være meget våken. I tillegg kommer man til områder hvor det plutselig er grus eller myk og dyp sand. Her er vi ved Yukon river.
Dalton Highway, Alaska
Gassledningen er alltid med oss langs veien.
Dalton Highway, Alaska
Uansett veidekke rister det konstant så man lurer på om sykkelen i det hele tatt vil overleve. I dag f,eks ristet det så fælt at GoPro festet knakk, kameraet gikk i bakken og er fullstendig knust. Selv kjører jeg med nyrebelte på for å holde innvollene på plass. Dagen i dag har vært en tøff dag med avgang ved 9 tiden og fremme her (Deadhorse) ved 19 tiden. De forlangte 113 USD pr person på hotellet inkl 3 måltider å vi fant ut at vi måtte bite i det sure eple og bare takke ja til det.
Dalton Highway, Alaska
Selv om temperaturen i dag formiddag lå på 15 til 18 grader, falt den til rund 11 over de høyeste fjellpartiene. De 2 siste timene falt temperaturen ned til 2 grader og vi kjørte på en vei hvor sjøen og isflakene lå helt inntil veien. En 10-12 steder rant faktisk sjøen over veien så vi måtte bare gi gass å komme oss gjennom selv om vi ble litt våte.
Veiene har vært utrolig støvete så når man møter en av de mange trailerne må man nesten stoppe helt opp for man ser ingen ting. Kjeden ble smurt x antall ganger i løpet av dagen. Vi hadde også en periode på ett par timer med heftig vind fra siden å når man kjører på rullegrus i 80kmt med fullpakket sykkel, sidevind og støv krever det konstant konsentrasjon.
Dalton Highway, Alaska
I Coldfoot hadde vi oss lunsj og fylte opp tanken pluss reserve kanna med bensin. Det finnes ingen kafe, bensinstasjon eller annen bebyggelse etter Coldfoot før man kommer hit til Deadhorse.
Dalton Highway, Alaska
Nå skal jeg ta meg en varm dusj å se om jeg får igjen hørselen på høyre øret som forsvant i dag.
Ikke mye som har skjedd i dag. Vi har slappet av å gått over sykklene for å se hvordan Dalton Highway har herjet med utstyret. Min sykkel manglet en mutter til vindskjermen så den er nå erstattet. John sin derimot hadde fått litt mer juling så han er nå på ett lokalt verksted å for gjort litt sveising og mekking. Verkstedet lå rett ved der vi fylte opp bensintanken så jeg dro etter hvert tilbake til hotellet. Formen er litt dårlig i dag så jeg får forsøke å hente meg inn igjen.
Vanndammene vi kjørte gjennom i går er nå forvandlet til elver. Veien ut fra Deadhorse er nå derfor stengt inntil videre. I følge en jeg snakket med hadde han kjørt ut av Deadhorse og da var det 1 fot med vann i veien. En time etterpå var det 3 fot (1.meter) med vann. Hadde det bare vært stillestående vann kunne det sikkert vært løst fort men her snakker vi om at en elv har tatt en ny vei pga snø og is smeltingen. Så inntill videre får vi bli her, og sørge for at syklene er ferdig pakket slik at hvis veien åpner for en kort periode så er vi klare.
Vi hørte også rykter om at broen over Yukon river skal stenges den 20. mai pga broarbeid så vi bør komme oss ut herfra i morgen slik at vi kommer til Yukon river før det stenges drr også.
Siste nyheten vi fikk nå i kveld er at veien tidligst kan åpnes om 4 dager, senest om 3 uker. Det betyr store forsinkelser og ett stort innhugg i budsjettet hvis vi ikke finner ett sted å slå opp telt. 113 USD pr person var ikke det vi hadde planlagt over lengre tid. Her er kunn i industri så å finne ett sted å campe kan muligens bli en utfordring. Planen nå er å bli her til i morgen tidlig å så begynn å sjekke ut alternativer.
Først sjekke når veien tidligst kan åpne, å så sjekke om det finnes alternative måter å komme forbi hindringene. F.eks. i skuffen på en hjullaster, eller i en båt hvis det finnes her.
Regner med at det er mange biler på denne størrelsen som venter på andre siden av den stengte veien.
Så får vi bare håpe at broen over Yukon river er åpen når vi endelig kommer dit.
Ja så sto vi her da. Hjullasterne er lengre fremme så vi kommer ikke i kontakt med de for å sjekke om de kan frakte oss over i skuffen på hjullasteren.
Båter finnes det ikke her så det er heller ikke ett alternativ så nå holder vi på å sjekke ut fly frakt for oss selv og syklene.
Hvis vi bare hadde vist når veien hadde åpnet igjen hadde det ikke vært noe problem men folk snakker om at det kan ta alt fra 4 dager til 3 uker. Konklusjonen er vell at ingen vet.
Vi bestemmer oss sikkert i løpet av dagen for hva vi skal gjøre.
Endelig skjer det noe. Veien er fortsatt stengt å alle sier at det vil den være i 1 til 2 uker til. Så i stede for å bruke 113 USD på hotell her i Deadhorse fant vi ut at vi like gjerne kunne frakte sykklene og oss selv med fly til Anchorage.
Det er selvfølgelig litt nedtur at vi ikke fikk kjørt fra topp til bunn av Amerika, men vi fikk i alle fall kjørt opp hit så distansen er sånn sett utført. Å dette ville nok også være den eneste mulighet hvis vi ska kunne møte Terje i Seattle den 4. juni.
Hadde vi bare kommet en dag tidligere hadde mest sannsynlig dette problemet aldri vært ett problem men sånn er noen ganger livet. Men det er faktisk ikke det eneste dumme vi har klart å gjøre disse dagene. Dummheten står i kø 🙂 I går fant vi ut at HVIS veien plutselig skulle åpne ville det være lurt at vi hadde full tank på sykkelen og reserve kanna. Så dermed dro vi å fylte opp. Siden vi nå i dag atter en gang fikk bekreftet at veien ville være stengt på ubestemt tid tid måtte vi kvitte oss med all bensinen for å kunne flyfrakte sykklene.
I tillegg hadde vi fått beskjed om at det var vanskelig å få billetter på mandager så vi ba om å få rommet ett døgn til. Når syklene var ferdig sjekket inn gikk vi for å bestille billetter til oss selv. Da viste det seg at vi enten måtte fly i kveld eller sent i morgen kveld. Dermed endte vi opp med å bestille billetter til i kveld.
Så får vi bare håpe at syklene også blir sendt i kveld. Pga vei problemet er det mye cargo som skal sendes så hvis de ikke blir sendt i dag blir de ikke sendt før på onsdag kveld.
Da er vi sjekket inn på ett 4 mans rom på Alaska backpackers i Anchorage. Det var 2 stk der som allerede sov men John ville ut å ta en øl så han forsvant og jeg følte for å slappe av litt i tv rommet før jeg legger meg nedpå.
I Deadhorse kostet det 115 USD pr person å her koster det 30 USD pr person så selv om bilettene og frakt av syklene kostet litt tjenes det fort inn igjen kontra å bli der oppe på ubestemt tid.
Flyreisen var egentlig ganske stilig. Det var nesten ikke skyer så man fikk virkelig se Alaska fra åven. Man kaller Finland for de 1000 sjøers land, men Alaska må ha 10 ganger så mange.
Om syklene kom i kveld eller om de kommer onsdag kveld slik at de kan hentes torsdag morgen vet vi ikke enda.
Å reise på en så lang tur uten videokamera er uaktuelt så siden min GoPro kamers ble knust i 1000 biter på vei til Deadhorse tok jeg meg en tur rundt i Anchorage i dag på leting etter ett alternativ.
Jeg endte til slutt opp med Midland XTC 400. Billigere enn GoPro kameraet, batteriet har dobbel levetid, wifi på lik linje med GoPro men dette kameraet har litt større byggemål enn GoPro siden linsen sitter plasert på en litt annen måte.
Det jeg falt for var først og fremst batteri kapasiten og hvor enkelt det er å skru av og på i fart.
Så da får vi håpe dette varer litt lenger 🙂
Ellers har det ikke skjedd så massei dag. Vi har hatt rommet for oss selv de 2 siste dagene. I dag fikset vi oss 2 sykkler så vi kunne komme oss litt rundt i byen å titte litt. Ble t.o.m. en liten tur på en sjappe for nyte ett par øl.
Motorsyklene kom ikke med flyet i går kveld så da kommer de forhåpentligvis på onsdag kveld. Dvs at vi kan hente de ut torsdag morgen. Men har lært att i Alaska kan alt skje så vi får bare vente å se.
Her på Alaska backpackers hostel har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg fikk snakket litt Norsk i dag 🙂 Traff 3 Norske studenter som studerte i Vancouver. 2 av de hadde vært der i ett år å den 3. personen siden januar. De skulle tilbake til Norge nå så vidt jeg forsto men hadde lyst til å avslutte turen med ett besøk til Anchorage.
Ellers så hadde vi besøk av noen bounty hunter som tydeligvis så etter en spesiell person men så ikke ut til at de fant han.
Stor politi aktivitet ute i gatene i dag. En politimann sto rett utenfor der John og jeg hadde frokost å så sto det x antall politibiler som heiv seg på hjul å stoppet alle som kjørte uten sikkerhetsbelte og gjør samtidig en sjekk av bakgrunnen til sjåføren. Selv kunne jeg ønske meg at de konsentrerer seg mer om de som kjører ruspåvirket eller holdr på med mobiltelefonen men de har forhåpentligvis dager hvor de konsentrerer seg om det også.
Været er bra. Blå himmel og rundt 15C med litt kaldt drag i vinden. Hadde vært ypperlig kjørevær.
Får vell vaske undikk, sokker og t-skjorte i dag siden vi i alle fall skal være her en natt til.
Dette lover ikke godt. Den forbaska over forsømmelsen som ødela veien for oss så vi ikke fikk kjørt sydover igjen fra Deadhorse fortsetter å skape problemer for oss. Nå er det så mye vann at rullebanen på flyplassen også er stengt. Rullebanen ble stengt i dag og flyet syklene skulle komme med skulle ta av i kveld. ER DET MULIG?
Monday, DOT announced it was closing the Dalton Highway, also known as «The Haul Road,» due to flooding on the Sagavanirktok River. The highway leads to Alaska’s North Slope, where most of the state’s oil production takes place.
Meadow Bailey, a DOT spokeswoman, said water from the river commonly called the «Sag» is currently surrounding the airport’s runway, which has been the sole source for supplies and transportation in and out of the area in light of the highway closure.
DOT was forced to turn off some runway lights. Photos shared by Bailey showed water surrounding the southeast end of the runway.
With the highway closure, the airport has been running around-the-clock to keep residents and employees supplied with fuel and other supplies.
The closure means heavy equipment and replacement parts required for oil development and infrastructure are at a standstill, Bailey said.
Bailey said the department has a general emergency plan but has not implemented anything specific to this scenario, which she said depends on many factors.
A call to close the airport isn’t dependent any specific criteria.
10Julie fra Northern Air Cargo ringte i dag. I følge henne skulle det finnes kasser i Barrow (Utqiaġvik) …………….
……………de kunne ta med til Deadhorse slik at de kan frakte syklene fra Deadhorse til Anchorage. Hvorfor de skulle ha kasser i Barrow som er en plass helt på nord/vest spissen av Alaska og som bare har noen få mil med vei uten forbindelse med Dalton Hyw eller andre veier er for meg litt uforståelig. Men de har sikker en del snø-skutere og ATV’er. Mulig de kan bruke en slik kasse.
Ellers så skjer det ikke så mye. I natt delte vi rom med 2 stk fra Colombia. Han ene bor i Colombia og han andre i syd California. Jeg fikk kontakt informasjon til begge to så når/hvis jeg er i nærheten har jeg ett sted å slå meg til ro for en natt eller to. De skulle klatre i Mount McKinley i ca 1mnd før de dro sydover igjen.
Jeg synes jeg har alt for mye bagasje med meg på tur men fjellklatre må virkelig drasse med seg mye rart 🙂
Dagens eneste gjøremål utover de vanlige tingene har ellers vært å flytte tilbake til rom 106. Stedet er greit nok men de som sitter å håndterer bookingen trenger enten kurs eller ett bedre verktøy. Lurer på om jeg skal ta på meg jobben mot gratis overnatting 🙂
Ringte til frakt selskapet i dag å de sa at det var satt opp ekstra flygning. Det skulle ta av 2 fly fra Deadhorse i kveld og sykklene våre skulle være ombord i ett av de.
Så vi hadde håp i hele dag om at vi skulle komme oss på veien igjen i morgen men når vi nå forsøker å tracke forsendelsen kan vi foreløpig ikke se noen endring. Jeg hadde forventet at det skulle bli oppdatert informasjon når sykklene ble lastet ombord, men det kan jo være at det ikke blir oppdatert før sykklene blir mottatt på terminalen her i Anchorage. Vi venter i spenning 🙂
Etter å ha tilbrakt noen dager her i Anchorage uten å gjøre annet enn å rusle / sykle rundt i byen tenkte vi at det var på tide å gjøre litt turist ting.
Så i dag gikk turen til Anchorage museum …………
……….hvor vi brukte flere timer på å komme oss gjennom de 4 etg. med historien til Alaska.
Museum’et tar for seg mange aspekter ved Alaska’s historie så stedet bør passe for de fleste som av en eller annen grunn ønsker å besøke ett museum. F.eks om eskimoer og andre kulturer, dyreliv, mineraler ++++ Helt klart verdt 15USD.
Endelig kom beskjeden om at syklene var ankommet Anchorage. Dermed var det bare å pakke sammen alt vi hadde tatt med oss fra Deadhorse (ikke så mye for min del), sjekke ut av rom 106 på Alaska backpackers hostel, bestille en taxi, ta farvell med de vi hadde blitt kjent med å komme seg til Northern Air Cargo sin terminal.
John er klar for avreise.
Heldigvis så syklene bra ut når vi fikk dem så hele prosessen med å få syklene og gjøre unna betalingen på 404$ gikk kjapt og greit. I etterkant ser jeg at att noe har skjedd med venstre koffert men har ikke helt funnet ut hva det feiler den enda. Lokket går ikke skikkelig igjen så neste gang jeg tømmer den helt får jeg se hva jeg kan gjøre.
Første prioritet var så å få bensin på tanken. Det begynte å bygge seg opp mørke skyer og noen regndråper kom også så vi fant ut at det bare var å komme seg avgård så fort som mulig.
Neste destinasjon er Dawson City så vi la kursen mot Tok. Været ble bare bedre og bedre å snart var vi oppe i rundt 22°C. Etter som syklene så forferdelig ut når vi kom til Deadhorse å Northern Air Cargo ikke hadde vasket syklene våre stoppet vi i løpet av dagen å i alle fall fikk gitt de en foreløpig vask.
Veiene i dag var flotte asfalterte veien i flott natur. Vi kjørte forbi 2 isbreer, hadde elven som en følgesvenn store deler av dagen og snødekte fjellkjeder på vår høyre side.
John bestemte seg for å ta en lur langs veikanten men jeg kjørte ett stykke videre til en plass hvor flere 10 tals familier hadde slått seg til ved elven for å fiske å kjøre båt. En annen motorsyklist stoppet også, å han skulle også kjøre litt av de samme stedene som oss i Nord Amerika men så var hans plan å reise videre til Asia. Navn og telefonnummer ble utvekslet.
Vi fant ved 19 tiden en RW camping hvor vi slo oss til ro for kvelden etter å ha handlet litt mat.
Som alltid er folk snakkesalig å folk kommer gjerne bort allerede før man har fått opp telte for å høre hvor fra og hvor til ferden går. Stadig vekk er det også folk med relasjoner til Norge. På Alaska backpackers hostel var det en med Norsk kjæreste, her på campingen var tipp tipp oldefaren til ho som jobbet i resepsjonen Norsk.
Maten ble bare pakket ned i baggen som ligger på utsiden av teltet så vi får håpe det ikke kommer noen sultne dyr i natt 🙂
Fikk en skikkelig dose med søvn i natt. Gikk til senges (teltet altså) ca 2330 å sov helt til ved 9 tiden. Fyrte opp primusen, laget oss en frokost å begynte å pakke sammen. John må stort sett gjøre noe småtteri med sykkelen hver dag å siden det ikke ble gjort i går kveld ble det en liten jobb på morgenkvisten.
Siden jeg var ferdig pakket og påkledd stakk jeg i forveien. Vi har kjørt sammen nå i noen dager så det var greit med litt ‘alene tid’.
Veiene er flotte og naturen er flott her oppe i Alaska. Temperaturen ligger på over 20 tallet nesten hele dagen å viste 25 på det meste.
Top of the world road Yukon
Etter en lunch i Tok, tok vi av fra den veien vi normalt skulle kjørt for å komme oss nedover til Seattle og valgte heller ‘Top off the word’ veien over til Dawson City.
Lunch i Tok
Her er det mulighet for å kjøpe seg en sjappe 🙂
Sjappe til salgs
Lett tilgang til elg kjøtt-
Elgkjøtt
Strekningen Tok – Dawson City er på ca 180 miles. De 70 første miles’ene er asfalterte og de siste 110 miles’ene er en blanding av grus og asfalt (mest grus). Det siste stykket opp til den Canadiske grensen var nydelig asfalterte veier og 100 meter etter grensen var det tilbake på grusen. Men både John og jeg liker oss på grusen så ingen sure miner her 🙂
Grenseovergangen til Canada
Det ser muligens kaldt ut, men temperaturen selv her oppe i fjellene ligger på overkant av 20 grader.
Canada
Grusveiene var bra. Delvis rullegrus men like fullt flotte veier uten alt for mange overraskelser. Man holder lett en masjfart på 50 miles ++ (80km/t) å så får man heller roe ned i svingene.
Største ‘problemet’ er støvet. Heldigvis er det nesten ikke trafikk så det er bare å holde avstand oss i mellom på 500m eller mer så går det greit.
Dawson City
Vi fant ett Hostel ved Yukon river hvor vi fant ut at det kunne være greit å slå seg til ro for kvelden.
Han som driver denne plassen er en Tysker som har fartet mye rundt og bl.a. vært på en 15 år lang sykkeltur. Så det ble noen historier og reisetips før vi kom oss inn i hytten vi skulle overnatte i.
Bl.a. fikk vi greie på at grenseovergangen vi nettopp hadde kjørt gjennom hadde åpnet for 4 dager siden. Så hadde vi vært noen dager tidligere ute kunne vi faktisk ikke kjørt den veien hit til Dawson City. Å årsaken til at grenseovergangen nettopp var åpnet var at Yukon river nettopp var blitt isfri. Man må nemlig ta ferge over til Dawson City i fra denne siden som vi kom.
John hadde sikkert ikke pinset klokka si til Canadisk tid så han heiv seg på fergen som går 24/7 å bare tar 2 minutter mens jeg slo meg til ro her i hytta som hverken har strøm eller vann.
Vet ikke helt hvilke planer John hadde når han tok fergen over Yukon river men regner med det var en av disse tipsene som gjorde at han dro 🙂
Antagelig alternativ 14 å så er jeg usikker på om det blir alternativ 26 eller 27.
Det nye video kamerat ble montert i dag så endelig kan jeg begynne å filme litt. Siden hytta ikke har strøm og pc’en trenger lading får jeg ikke gjort noe med det nå men skal forsøke å laste opp litt en vakker dag. Har også tatt en del bilder med fotoapparatet men foreløpig får jeg bruke de bildene jeg har her på mobilen.
Denne lille rakkeren fant pizza boksen til John men vi sjeket inn og synes det var helt ok met litt pepperoni 🙂
Pepperoni
Squirrel
The red cabin
The red cabin
Folk her i Canada og også i Alaska er overrasket over temperaturen nå om dagen. Selv fryktet jeg kulde og snø her nord og jeg hadde nok normalt sett hatt rett i mine bekymringer men akkurat dette året har altså både våren og sommeren kommet utrolig tidlig. Ulempen har selvfølgelig vært de store vann mengden i elvene i nærheten av Deadhorse men også den store faren for skogbrannfare. Her i Dawson City hadde det vært 5 minutter med litt nedbør i går og x antall lynnedslag og det hadde resultert i 3 skogbranner som de heldigvis ved hjelp av fly og helikopter hadde klart å slukke kjapt. Så lokalbefolkningen håper på regn mens jeg håper regnet først kommer etter at vi har dratt.
Mulig dere som leser synes teksten blir litt kjedsommelige men bloggen blir min form for dagbok så jeg selv skal kunne holde track på hva som skjedde når og hvor. Når jeg kommer hjem etter denne turen vil (med min hukommelse) alle opplevelsene, folkene, elvene, overnattingplassene være en lang rekke med inntrykk som blir vanskelig å sette i rekkefølge hvis jeg ikke har teksten på bloggen og dateringen på bildene å sortere etter.
Det ble en rolig start på dagen i dag. For det første sov vi godt og lenge å når vi holdt på å rigge sykklene kom eieren av plassen. Siden vi hadde ett verdenkart på hytteveggen begynte nye historier om steder han hadde besøkt. Inspirerende å høre på.
Så tok vi fergen over til Dawson City som var en meget spesiell gammel by. Skal poste bilder av dette senere (når jeg poster bilder på et senere tidspunkt gjør jeg det i det innlegget som allerede er postet slik at bildene ligger i innlegget det hører hjemme).
Vi fikk endelig kjøpt oss skikkelig kjedespray igjen, pluss ruslet rundt i gatene å tittet litt. Ett godt måltid med en god øl ble det også tid til.
På vei ut av Dawson City hadde jeg John i speilet å plutselig så var han vekk. Vi hadde avtalt å stoppe for å smøre kjeden når den var blitt varm så jeg trodde John hadde stoppet pga. dette, derfor snudde jeg i ett forsøk på å finne han. Men john var forduftet 🙂
Snakket med en kar som sto å haiket å han mente å ha sett John kjøre ut av byen så jeg valgte å kjøre videre. Jeg var overbevist om at John var forran meg og John var overbevist om at jeg var forran han. Jeg holdt normal hastighet mens John holdt god fart for å ta meg igjen. Derfor endte vi opp med å kjøre alene hele dagen.
Landskapet var ikke så fryktelig spennende. …….
…….. men noen godbiter fantes det.
Siden John var forsvunnet tenkte jeg at enkleste måten å finne hverandre igjen var å legge kursen mot Whitehorse. Strekningen fra Dawson City til Whitehorse er på i overkant av 500 km, men siden det stort sett ikke var noe å finne på eller å se langs veien var det ikke mange grunner til å stoppe.
Temperaturen lå på 22 til 27°C hele dagen, mørkt blir det ikke her på denne årstiden før ved 2 – 3 om natten så jeg valgte å ta hele distansen på en dag slik at jeg kunne komme meg på nett å sjekke om det var noe nytt fra John.
Jeg slo inn POI’er på GPS’en å fant først en B&B som var stengt. Så fant jeg Beez Kneez Bakpakers å kjørte dit. Å hva finner jeg på utsiden av huset? Jo det står John sin motorsykkel parkert. Bagasjen var ikke en gang tatt av sykkelen enda. Dermed hadde vi funnet hverandre igjen å det måtte feires med at John stakk i butikken for å kjøpe noen øl. Ble sittende ute å prate med en annen gjest til langt over midnatt før vi kom osstil sengs.
Jeg vet at noen der ute ønsker Engelsk tale der hvor det finnes Norsk tekst, men det blir dessverre ikke dette gangen heller. Men innimellom finnes det klipp med Engelsk tale, så bildene og disse klippene får være godt nok.
Stille og rolig dag i Whitehorse i dag. Fikk Skypet litt hjem og utført litt sjekk av sykkelen. Tok bl.a. ut luft filteret for å sjekke hvordan det så ut etter såpass mange kilometer på støvete grusveier.
Men det så overraskende bra ut. Så enten gjør filteret en dårlig jobb å slipper alt gjennom eller så har jeg gjort en bra jobb med å ikke kjøre for nærme kjøretøyet forran. Har ett nytt filter med meg men etter å ha ristet ut det støvet som var der satte jeg det bare inn igjen.
John derimot gikk litt hardere til verks.
Han fikk det for seg at begge drevene måtte skiftes. Ny kjede hadde han ikke så det skifter han vell en av de nærmeste dagene. Det optimale hadde nok vært å gjort dette samtidig men. ……
Sjekket ut ved 10 tiden å kjørte for å kjøpe ny kjede til John sin Kawasaki KLR 650.
De kappet kjeden på riktig lengde i butikken å så ble den montert ute på fortauet.
Gammel kjede av, ny kjede på å så er det montering av kjedelåsen. Litt vanskelig å få på plass den ytterste delen slik at det blir plass til låsedelen men John fant frem bruksanvisningen for ett kjedeverktøy han hadde å dermed gikk det bra 🙂
John hadde flere ting han ville gjøre før han forlot Whitehorse så jeg satte meg på sykkelen å begynte turen sydover alene. Veiene var rolige 2 felt asfalterte veier å jammen dukket det ikke opp svartbjørn langs veien 3 ganger mellom Whitehorse og Teslin.
Alle 3 gangene snudde jeg å fikk filmet litt. Jeg tok ikke sjansen på å stoppe helt for å fotografere siden jeg kjørte alene og ikke kunne følge med på om det dukket opp bjørn i nærheten av der jeg sto som jeg ikke så.
Den første svartbjørnen sto i veikanten på høyre side der jeg kjørte å var sikkert ikke mer enn max 10 meter vekk.
Den andre svartbjørnen sto på venstre side av veien å var litt mindre så jeg var litt bekymret for at det var en binne i nærheten.
Den siste svartbjørnen var en stor rugg og denne var nok 50 – 60 meter vekk fra meg. Den kom ruslende ned skogen, fortsatte langs skogkanten en stund før den forsvant bak noen trær.
John kom til Teslin å sammen kjørte vi videre. Jeg hadde sjekket gps’en så jeg viste at det skulle være en bensinstasjon om ca 100 km så ingen av oss fylte bensin (tabbe).
Turen videre gikk greit men nå begynte det å bli mørke skyer i horisonten. Å ganske riktig så begynte det snart å regne. Dvs det kom dråper men aldri skikkelig regn så regntøyet ble ikke satt på. Vi stoppet like vell en plass for å sjekke ut camping mulighetene ved en skikkelig idyllisk plass men vi fant ut at det var litt for tidlig på kvelden til å slå leir. I tillegg sto det faktisk ett skilt det om at elgene var aggressive å kunne drepe folk 🙂
Atter en gang så vi flere bjørner. Vi stopet bl.a. å tok bilder av 3 stk som gikk sammen. 2 av de var svarte og den 3. var brun. Jeg er ikke noen ekspert på disse bjørnene men de var i alle fall store. Jeg fikk noen veldig bra bilder av den brune så det skal bli spennende å se de på pc’en.
Bensinstasjon som skulle være 100km etter Teslin var stengt å så begynte plutselig John sin KLR å hoste. Han måtte slå over på reservetanken å da skjønte vi at vi var i trøbbel. John ville aldri klare å nå frem til neste bensinstasjon som i følge gps’en skulle være ytterligere 100km lenger fremme. Så vi fant en rasteplass å ble enige om å slå oss til ro der. Vi hadde jo tross alt tak over hode …….
…….og toalett lett tilgjengelig.
Deretter tømte vi John sin sykkelen for siste rest med bensin og fikk denne over på min sykkel så jeg skulle være 100% sikker på å komme frem til Nugget City, fylle opp bensin på sykkelen og reservekanna for så å kjøre 100km tilbake igjen til John. Planen var å gjøre dette neste morgen siden det faktisk er en del mørkere her om natta pluss at det regnet litt.
Så vi slo opp teltene innunder taket å gikk til ro rett før midnatt. Jeg skal innrømme at tankene handlet litt om alle bjørnene vi hadde sett de siste timene å her skulle vi overnatte ute i det fri på en rasteplass hvor de sikkert jevnlig sjekker om folk kaster fra seg matrester. Når John i tillegg begynte med en merkelig form for snorking ………….. ja dag var jeg rimelig sikker på at vi hadde fått besøk. Så det var bare å ligge helt i ro for å sjekke ut hva kunne skje. Jeg hadde kniven klart, mobilen var på så jeg kunne bruke lommelykt appen og til tillegg var kameraet lett tilgjengelig så jeg kunne bruke blitsen. Om noen av disse tingene hadde fungert vet ikke jeg men heldigvis skjedde det ikke noe så det må ha vært John som snorket (tror jeg).
Våknet opp 0430 å da var det såpass lyst at det var ikke snakk om å få sove mer. Så før klokka var 5 var jeg på beina å begynte å få varmen i meg. Det var ikke mer enn 3°C men det hadde i alle fall sluttet å regne. Ved 0530 tiden tenkte jeg at det bare var å komme seg på sykkelen å kjøre de 100km til nærmeste bensinstasjon i Nugget City for å fylle min egen sykkel og hente bensin til John. Men allerede etter 15 km dukket det opp noe som kunne ligne på en bensinstasjon. Det var i alle fall 2 pumper der, kort var uaktuelt og ingen folk i nærheten. Så jeg dro tilbake til camp plassen å drøyde til klokka var 7. Da var de åpnet, John fikk bensin og alle var fornøyd. John var så fornøyd at han bestemte seg for å sove litt til. Siden jeg allerede hadde pakket sammen mitt utstyr rigget jeg dette på sykkelen og begynte min dagsetappe.
Første stopp ble ‘Sign Post Forest»‘ i Watson Lake.
Det er en plass hvor mange tar med seg ett skilt til å henger det opp en ledig plass. Hvor mange skilt som henger der vet jeg ikke men det må være flere tusen.
Før jeg reiste fra John i dag beste vi oss for å ta vei 97. Den er litt lenger enn 37 men jeg håpet på å få se noen bison i løpet av dagen. Alle bjørnene jeg har sett i løpet av de siste 2 dagene har jeg kommet helt ut av tellingen på, men jeg har i alle fall blitt såpass vant med disse dyrene nå at jeg har fått mange fine bjørne bilder (her skulle du vært Åsta 🙂 )
Lenge trodde jeg at jeg bare skulle få se en enkel bison som jeg oppdaget ved en tilfeldighet. Men en times tid senere dukket det opp 2 stk til å etter dette har det stadig vært noen å se.
Det er en grunn til at jeg ikke spiser ting som vokser på bakke 🙂
Ups…… Mens jeg sitter her på en rasteplass å sktiver dette kommer det plutselig 2 bison ruslende 🙂
John dukket ikke opp mens jeg satt der å venter så jeg kjørte videre til Muncho Lake som avtalt. Fant en flott plass ved vannet å slo opp teltet. Spotteren min har stått på i hele dag så jeg regner med at han finner meg hvis han vil.
På vei ned hit til Muncho Lake kom jeg også over en liten bison flokk på ca 15 dyr som gikk å gresset langs veikanten. Har blitt en del bison bilder i løpet av dagen 🙂
Hadde meg 2 ups….. hendelser til i dag. Den ene gangen sto jeg å tok noen dårlige bilder av en veldig aktiv elv. Jeg ga opp, snudde meg å der kom en svær svartbjørn luntende 20 m vekk. Det var ikke noe dramatikk rundt det. Bjørnen hadde ikke noe interesse i meg men jeg skvatt litt like vell. Den andre ups’en var når jeg kom til en veibit som var typisk norsk med smale svingete veier. Da måtte jeg selvfølgelig utnytte det å midt inne i en høyresving gikk det en bison i veikanten på min side av veien. Det var vell det nærmeste jeg skulle komme en bison tror jeg 🙂
John dukket etter hvert opp å vi ble enig om neste dags destinasjon i tilfelle vi skulle kjøre hver for oss eller miste hverandre.
Temperaturen tok seg opp i løpet av dagen fra 3 på morgenkvisten til 14-15 utpå dagen men vi er fortsatt 10-15 grader under hva vi hadde i Alaska.
Naturen er endeløse strekninger med åser, fjelltopper i det fjerne med delvis snødekte topper, daler og elver. Man kan kjøre mil etter mil uten å se ett hus eller annen bebyggelse. Heldigvis dukker det som regel opp en bensinstasjon i tide men nå har vi i alle fall lært å har fylt opp reservekanna igjen.
Vegetasjonen langs veien er fjernet slik at det bare er kort gress. Det gjør at man ser som regel dyr i god tid før de skal krysse veien. Trafikken er rolig og består stort sett av trailere og enorme doninger av bobiler og ‘campingvogner’ som jeg aldri har sett makan til i Europa.
Over alt har de RV camping hvor de kjører inn doningene sine å så kommer John og jeg med våre 2 små telt.
PS Lover å oppdatere disse innleggene med litt bjørn og bison bilder når jeg får nettverk.
Ikke så mye å fortelle om denne dagen. Våknet ca 0430 å da var det ganske kaldt så det var bare å brette sovepose godt rundt seg, legge mc jakka på toppen å sove noen timer til.
Ved 8 tiden var temperaturen steget med 5-6 grader å man kunne begynne å bevege seg litt. Pakket sammen, reiste å kjøpte oss en bedre frokost før vi satte oss i sadlen. Bortsett fra noen bjørner, ett par fjellgeiter med skikkelige store horn og 1 enslig ulv var det ikke så mye dyreliv å se denne dagen.
Temperaturen steg fort til 14 – 15°C og var oppe i 22°C på det høyeste. Utpå dagen en gang dro vi innover en skogsvei en tur for å få oss en liten lur. På vei ut igjen fra skogen kjørte John først og jeg ca 30 – 40 meter bak. Plutselig ser jeg en liten svartbjørn unge 2 meter ved siden av John på venstre side av veien. Den piler inn i skogen i det John passerer og jeg begynner febrilsk å se etter hvor bjørne binna er. Hvis ho er på høyre side av veien har jeg ett lite problem hvis ho spretter ut i veien for enten å beskytte ungen eller for å løpe etter ungen for den sak skyld. Heldigvis er binna mest sannsynlig på venstre side også så jeg kan passere uten problemer.
Veiene denne dagen var flotte landlige 2 fils veier med liten trafikk. Som tidligere: åser, daler, svinger, lange rettstrekninger, opp bakker, ned bakker, elver, broer osv.
Jeg har avtalt å treffe noen venner av min avdøde onkel i Prince George, så dagens mål var å komme litt nærmere denne plassen. Regner med å komme dit i morgen ettermiddag / kveld, tilbringe søndagen der å så legge kursen mot Seattle slik at jeg er der senest onsdag ettermiddag for å møte Terje på flyplassen.
Kjøringen i Alaska og Canada har blitt litt hektisk, å det kunne vært mye mer å se og oppleve men både John og jeg var enig i forkant av reisen at det ville bli slik. Når det er sagt så er vi jo faktisk på motorsykkel ferie å da handler det jo tross alt om å kjøre motorsykkel.
Det største målet med reisen er sentral og syd Amerika å det er her vi ønsker å tilbringe mer tid pr. sted. Tanken om en tur gjennom Canada på ett senere tidspunkt har begynt å spire. Bobilferie Nina?
Hvor hektisk dagene sammen med Terje blir når vi tross alt skal forsøke å krysse USA på grus får tiden vise. Jeg gleder meg uansett til denne etappen å skulle det vise seg at vi ikke klarer hele turen får vi ta noen transport etapper på asfalten for å rekke ned til Florida innen 8 juli så Terje kan ta flyet hjem. Har en liten mistanke om at å kjøre USA kyst til kyst på skrått på grus kan ta litt tid 😐 Vi har litt over 1mnd på oss. Jeg har forsøkt å Google å finne ut hva andre har gjort men det er ikke så mange som har kjørt hele strekningen i ett strekk og enda færre som har kjørt den fra vest til øst. Har heller ikke hørt om noen Norske som har gjort det så det kan muligens være at vi er de første?
GPX fila jeg har fått fatt i er basert på motsatt kjøreretning så vi vil komme til onråder hvor veiene faktisk er enveiskjørte, men den tid den sorg. Vi får snakke Norsk, smile, nikke og vinke hvis noe skulle skje.
John vil nok skille lag med Terje og meg under veis en eller annen gang (senest i Denver) å foreløpig plan er at han skal vente på meg i Mexico en eller annen plass slik at vi kan fortsette turen videre sydover sammen. John snakker godt Spansk så det vil være til god hjelp.
Kom oss opp ved 8 tiden, tok oss en frokost å så var planen å skille lag. Men innen jeg var kommet meg på sykkelen var en lokal indianer kommet å var meget interessert i å høre om reisen. Mens jeg sto å snakket med han kom det plutselig en person til å han virket kjent. Det viste seg å være en som bodde på samme hospits som oss i Whitehorse. Verden er liten 🙂
Det dukket også opp en kar på HD som var meget interessert i å komme seg til Europa for å kjøre sykkel der. Navn og e-post adresser ble utvekslet å innen jeg var kommet meg på sykkelen var klokka en plass mellom 09.30 og 10.00 å tipper jeg.
Jeg hadde planlagt å komme meg til Prince George i løpet av kvelden for å treffe noen Nordmenn som utvandret fra Norge på 50 tallet å som hadde hatt mye med min onkelen å gjøre. Helt fra 50 tallet til han døde for noen år siden.
Turen gikk greit men det var relativt kjølig (7-8°C) å det begynte også å regne. Heldigvis hadde jeg sett skyene så jeg hadde allerede satt på meg regntøy når det begynte å bøtte ned. Etter 3-4 mil i regnvær bestemte jeg meg for å stoppe på en kafe å sitte der til det verste regnet skulle gi seg. Så der satt jeg sikkert i en times tid. Det var fortsatt litt regn og våte veier så det ble totalt ca 12 – 13 våte mil men regntøyet fra Jofama holdt meg både tørr og varm. Takk for det Cato 🙂
Bortsett fra litt regn og en elg som kom i full trav å så ut til å ville renne meg i senk men som i siste liten ombestemte seg så jorda sprutet rundt hovene var det en udramatisk tur.
Jeg viste at Bjørg og Egil skulle i ett 90 år lag så jeg tok det med ro å var fremme her ved 21.00 tiden. Ikke lenge etterpå dukket de opp. Selv om jeg aldri har truffet de eller snakket med de tidligere ble jeg godt mottatt, samtalen gikk lett og jeg fikk lære litt mer om min onkel og hvordan det var å komme hit til Canada på 50 tallet som Norsk emigrant uten å hverken ha penger eller snakke språket.
Må si jeg er imponert over hvor godt Norsk de snakker etter så mange år i utlandet. Men det Norske språket har vist alltid blitt brukt i hjemmet så selv barn og barnebarn som alle er født her i Canada snakker vist flytende Norsk. Ryktene sier at jeg skal treffe noen av de i morgen pluss noen andre som også kjente min onkel.
Det ble en lang og koselig søndag her i Prince George. Bjørg og Egil disket opp med en flott søndag frokost før Egil og jeg tok oss en tur ut å tittet på Egil sin Harley Dawson fra 1934 med fot clutch og gir på tanken. Den var i relativt dårlig forfatning pr. nå men for en som hadde hatt tid og lyst til å begynne på dette prosjektet måtte det vært en drøm å gjøre denne 750cc klar for veien igjen.
Etterpå ble det en rundtur i Prince George for å se på diverse severdigheter før han tok meg ned til huset som onkel Bjørn hadde bygget når han kom hit rundt 1950-1952 engang.
Etter en lunch hjemme hos Bjørg og Egil igjen ble det en tur ned til den ene datteren og familien på BBQ. Koselig å hilse på alle sammen.
Bjørg og Egil
Bjørg hadde også tatt en telefonrunde til 3 av onkel Bjørn sine nærmeste venner og bedt de på besøk om kvelden (sammen med koner). For det første var det selvfølgelig koselig å treffe alle 6, men enda koseligere var det når de begynte å fortelle om hvordan de var blitt kjent med onkel og alle historiene opp gjennom årene. Alt fra fuktige fester til hva onkel hadde jobbet med. Som f.eks. gullgraving i elvene, RV camping, skogsarbeid, blikkenslager, rørlegger, elektriker osv. I tillegg viste det seg jo at alle disse folkene hadde truffet flere av min slektninger. Både de som hadde vært på besøk her, men også mine slektninger i Sverige og i Australia. Så noen av disse folkene hadde bedre kjennskap til min familie enn det jeg selv hadde. En av de (samen med konen) hadde t.o.m. vært i Spydeberg å feiret Bjørn sin 60 årsdag.
Tusen takk alle sammen for en koselig kveld å for at jeg kunne bli litt bedre kjent med min onkel som var en stillfaren mann som ikke sa så mye eller gjorde så mye ut av seg men som hadde sans for forretninger.
Men høydepunktet var muligens like vell å treffe tante Heidi som var min onkels kone de siste årene. Å treffe Heidi var veldig koselig å hun var akkurat slik en tante skal være 🙂 Smilende blid, åpen og varm. Håper våre veier krysses igjen tante.
Det ble tatt noen bilder i dag også men bilder både for denne dagen pluss de tidligere dagene vil bli oppdatert senere når jeg har en pc i ett nettverk.
Tok farvel med Bjørg og Egil i dag ved 11 tiden å begynte turen videre sørover. Hadde avtalt å møte John i Williams Lake som ligger ca. 250km syd for Prince George. Temperaturen lå på 25 – 28°C, trafikken var rolig og veiene var vanlige 2 fils veier.
Fant en ‘Heritage Village’ hvor indianere har bygget opp en camp site (med hjelp fra en Tysker). Plassen var nydelig, usjenert fra all annen støy bortsett fra suset fra elven og vinden.
Traff en indianer der som hadde vært på denne plassen siden stedet ble bygget i 1989. Vi ble sittende å prate i minst 1 time om alt mellom himmel og jord. Hvordan de levde før, hvordan de lever nå, alkohol og narkotika problematikken, krig, naturmedisin, hvordan etniske grupper i andre land har opplevd tilsvarende ting og livet generelt.
Etter at jeg traff John kjørte vi fra Williams Lake videre til 100 Mile House. En liten by i litt andre omgivelser enn vi har vært tidligere. Turen fra Williams Lake hit til 100 Mile House bærer preg av fortsatt drift av kvegdrift og cowboy liv. Folkene er nok ikke så preget av bylivet som mange andre steder og man ser ofte folk med indiansk blod i årene.
Mørket kommer også mye tidligere her syd enn vi opplevde for ett par uker siden. Allerede klokken 2230 er det mørkt som natten så det blir ikke vanskelig å sove i natt. Vi var litt redd det skulle bli regn i natt så vi slo tarp’en over teltet for sikkerhets skyld. Bjørn har vi bare sett en gang i dag så det er nok mindre bjørn i disse områdene enn lenger nord.
Natten var heldigvis regnfri selv om vi fryktet regn når vi la oss. Det kom noen få regndråper rett før vi sto opp men det var ikke nok til at telt eller annet camping utstyr ble vått.
Vi kom oss avgårde, kjørte ett lite stykke å så fant jeg ut at det var på tide å sette på seg regntøyet. Rett etterpå begynte regnværet å vi kjørte i regn i en times tid før vi stoppet i Clinton. Her fant vi oss en cafe med Internet å slappet av til regnværet hadde roet seg ned litt.
Veiene videre sydover mot Hope var kjekke mc veier. For det første var naturen flott, veiene var svingete og lovlig hastighet lå på 100 km/t så det ga oss mulighet til å leke oss litt i svingene ☺
Vel fremme i Hope fant vi oss ett motell hvor også 2 andre motorsyklister hadde slått seg til ro. De hadde kjørt fra Brasil å var på vei til Alaska. Han som drev dette stedet var så imponert over å ha 4 motorsyklister her samtidig som skulle tilbakelegge så store avstander på 2 hjul at han heiv seg i bilen å reiste og kjøpte en 8pk med øl til oss.
Vi ble sittende hele kvelden å prate med disse 2 karene fra Brasil. De snakket dårlig Engelsk men med litt Norsk / Engelsk / Spansk / Portogisisk klarte vi å kommunisere nok til å gi hverandre tips og råd. Fortelle om hendelser og feller man ikke bør gå i 🙂
Vi er ganske nærme Seattle nå hvor vi skal hente Terje på torsdag så hvis alt går etter planen får jeg muligens lastet opp noen flere bilder i løpet av de nærmeste dagene.
Sjekket ut av hotellet i Hope klokken 10 å tok en frokost før vi begynte på de siste milene sydover mot grensen til USA. Frokostplassen i dag hadde tydeligvis ugler som hovedstasjon.
Vi tok noen fine småveier videre sydover mot grensen til USA å sto på grenseovergangen ca 1330. Jeg hadde mistet John ett par km før grensen men i køen for å komme inn så jeg han der fremme.
John kom seg greit gjennom, å det gikk relativt greit for meg også men jeg måtte selvfølgelig svare på x antall spørsmål etter å ha blitt vinket til side og tatt med inn i en bygning. Spørsmålene gikk ut på hva jeg jobber med, hvordan jeg fraktet sykkelen til Anchorage, hva det hadde kostet meg, hvorfor jeg var på tur etc. Regner med at spørsmålene er en miks av nysgjerrighet og en sjekk om historien jeg leverer er sann.
John ventet på meg på grensen å sammen tok vi en pause her i Sumas. John slår i hjel litt tid med sjakk mens jeg tar en Heineken.
Etterpå fortsatt vi litt til sydover på noen småveier før vi begynte å lete etter ett sted å handle mat og finne et sted å slå opp telt. Mens vi slo opp teltene fikk vi besøk av en annen biker som kjørte KLR å var på vei fra Kentucky til Alaska. Han hadde vært på veien i litt over 1 mnd å skulle fortsette med å reise rundt i 3 mnd til. John og jeg inviterte på øl og middag (lapskaus) så dermed ble mat erfaringer, tips og noen historier servert. Kjekt å treffe andre likesinnede.
Fikk besøk av en bjørn rett før jeg skulle legge meg men denne gangen var det bare en vaskebjørn.
Dagen begynte som planlagt rolig. Jeg våknet ved 6 tiden så da var det bare å stå opp. Ryddet sammen teltet og alt annet utstyr å pakket det på sykkelen mens John fortsatt sov. Så klokken 9 satte jeg og naboer (Mike) oss på våre sykkler å tok oss en kjøretur. Jeg hadde lyst å sjekke om alt var i boks med Terje sin sykkel og Mike trengte nye kjørestøvler. Dermed ble det en tur på .Skagit Powersports i Burlington.
Det var bare ca 25 minutters kjøretur men halvparten av denne distansen var smale svingete kjekke veier. Vell fremme fikk jeg se Terje sin sykkel og den så meget pen og velholdt ut. Gått kunn 1300 miles og ferdig utstyret mef kofferter å annet snaks. Håper og tror Terje skal bli fornøyd
Siden veiene var så kjekke tok jeg turen nordover igjen for å sjekke hvordan det gikk med John. Han ville ha nytt bakdekk og oljeskift så dermed ble det samme turen nedover igjen.
Etterpå fant vi hotellet, sjekket inn og begynte å vente på å høre fra Terje.
Jeg hadde sendt han en melding om å forsøke å ta flybussen en plass nord for Seattle siden alle jeg hadde snakket
med ang å kjøre ned på flyplassen ved 6 tiden mente det var håpløst. Jeg ville få køen ut fra Seattle på veien ned til flyplassen og jeg ville få køen ut av Seattle på vei nordover igjen, men etter x antall forsøk på å finne en buss som gikk nordover ga han opp, satte seg i en taxi å ringte meg for å si fra at han var på vei nordover. Heldigvis ringte han tidlig så jeg fikk stoppet han, ba han hoppe ut av taxien å sende meg beskjed om hvor han var slik at jeg fikk hentet han.
Så ved 11 tiden var vi alle 3 samlet for en øl på rommet.
Planen for i morgen er å hente sykkelen til Terje å så bruke resten av dagen til å slappe av å hente seg litt inn igjen etter en lang flytur. Jeg trenger å få vasket sykkelen, sjekke skrue og muttre og samtidig se om jeg finner årsaken til at jeg har vakum i bensintanken. Dette oppstod for noen dager siden å har sikkert en sammenheng med den julingen sykkelen har fått de siste ukene på humpete og støvete veier. Trikset så langt har vært å åpne bensin lokket å slippe inn luft hver gang jeg stopper.
Etter å ha vært på veien en stund nå har man lært seg visse ting.
F.eks.:
1: Begynn å lete etter rom i god tid før det blir mørkt. Da står man sterkere til å få litt billigere pris.
2: Be om pris å spør om dette er inklusiv tax. Hvis de sier prisen pluss tax med en gang later du som du ikke fikk med deg siste del av setningen, å spør om prisen er inklusiv tax. Da svarer de som regel ja. Alternativt legger de på tax på den prisen de først oppgav.
3: Etter å ha fått prisen spør om de gir 10% til AAA medlemmer. De svarer alltid ja på dette. Da sier du at du ikke er AAA men at du har AARP medlemskap. Dermed får du 10% 🙂 De spør nesten aldri om AARP bevis men spør de viser du de bare det Norske sertifikatet. De vet ikke hva dette er uansett.
4: Spør om wifi før de har tildelt deg ett rom. Da er sjansen for at du får ett rom med god wifi dekning bedre.
5: Spør om rom i 1. etg så slipper du å bære bagasjen så langt og sykkelen står rett på utsiden av døra. Ulempen kan være at det er flere kakerlakker i 1. etg. enn det er i 2. etg. (Terje sin teori) 🙂
6: Det første man gjør når man har fått ett rom er å sjekke lakenet. Ikke alle steder skifter laken hver uke, men alle steder som drives av Indere har vært bra.
7: Ikke alle steder har kleshengere. Jeg har alltid med meg stropper med kroker i enden (kjøpt på biltema) som jeg bl.a. bruker til å surre bagasjen på sykkelen. Disse kan brukes til å henge mc klærne til lufting.
8: Mange vasker har ikke propp. Jeg har med meg en universalpropp som passer til alle typer vasker. Dermed kan man vaske klær i vasken på hotellrommet å henge de ut på sykkelen til tørk, Tørker i løpet av meget kort tid når temperaturen er 30-40 grader.
9: Våtservietter kan brukes til mer enn å vaske seg på hendene og i ansiktet. Etter noen dager i telt uten mulighet til dusj er våtservietter løsningen.
10: Det finnes noen Sports energy drikke med en stor svart kork. De gir deg litt mer å gå på på dagtid. Ta vare på flasken. Hvis du er mann, våkner klokka 3 om natta å plutselig må …………. ja så kan det være kjekt med en slik flaske. Alternativet er å åpne glidelåsen i teltet, gå ut, bli våken og dra med seg 258 insekter inn i teltet igjen.
Terje fikk seg en etterlengtet natt med søvn etter mange timer på flyet. Tror han jobbet litt på ett sagbruk i natt men han virket i alle fall litt mer uthvilt i dag enn etter den lille søvnen han fikk bak på min sykkel i går kveld.
Her på Skagit Powersports begynner folk å kjenne meg igjen ettersom dette er andre dagen jeg er her og 3. kunden jeg bringer hit ☺
Pga meg har de nå fått solgt ett par med mc støvler (Mike), nytt bakdekk og oljeskift (John) og nå en Kawasaki KLR 650 til Terje.
En av de ansatte her har en Norsk mor så samtalen handler om alt fra troll, ett drikkebeger med hull i bunnen som ho ikke forstår hvordan fungerer (ikke jeg heller) og mulige gode destinasjoner å besøke.
Siden vi har bestemt oss for å bli en natt til tenkte jeg å gå gjennom all bagasjen i dag for å se om det var noe av utstyret jeg kunne sende hjem. Jeg hater å drasse rundt på så mye unødvendig ting.
Sykkelen trengte også sårt en vask så etter sykkelen til Terje var hentet tok vi oss ett par øl å litt mat før vi gikk ut i varmen å begynte på det som skulle vise seg å bli en lite vellykket vask. Det var bare høytrykk spylingen så fungerte så avfetting og såpe kunne jeg bare glemme. Men den ble i alle fall bedre enn den var.
Temperaturen lå på 24-25 °C så på vei tilbake til hotellet ble vi enige om at før vi skulle gjøre noe som helst var første prioritet å få fatt i mer øl og litt mat som vi kunne ha på hotellrommet.
Det er viktig å ta 5 minutter før man begynner på fysisk aktivitet i varmen og deretter 5 minutter hvert 5. minutt. På den måten er man sikkert på at ølen ikke blir varm.
Terje gjorde seg ferdig først å så ble det Norske flagget plantet på sin KLR 650 for første gang ☺ ,
Så begynte jeg å gå gjennom alt jeg angrer på at jeg tok med meg. Så the BBB (big black bag) er nå pakket og blir kjørt på posten i morgen for å sende den til Torger i Florida i morgen.
Planen var å bruke brynje med en tynn genser under når jeg kjørte i varmen men nå var jeg lei av å drasse rundt på den. Selv synes jeg fortsatt at planen var god men den tar helt klart plass i bagasjen når den ikke er i bruk. Ikke fikk den plass i den gule baggen samme med camping utstyret heller så derfor endte jeg opp med å pakke den i en stor svart bagg sammen med telt, sovepose etc.
Baggen fikk etter hvert navnet ‘the big black bag’ eller populære kalt BBB 😆 Noen karer fra Brasil vi traff for noen dager siden fortalte at de hadde en vest som de dynket i vann, satte den på seg under kjørejakken å dette holt de kjølig i maaaange timer. Så når Holly på Skagit Powersports fortalte at de hadde en slik vest å at min størelse skulle ankomme med en bil innen 1 time kjøpte jeg denne. Dermed kunne jeg sende BBB, brynja pluss diverse andre ting i posten til Torger i Florida.
Må innrømme at jeg faktisk savnet BBB i dag siden denne fungerte ypperlig til ryggstøtte men jeg får pakke den gule baggen litt annerledes så har jeg nok ryggstøtte igjen.
Etter en tur på posten begynte turen sydover. Jeg hadde bedt GPS’en holde seg unna motorveier så vi endte opp med å ta Hwy 20 og 101.
Hwy 20 og 101 var ett vellykket valg av kjørerute. 95% av tiden var det små koselige 2 fils veier som også enkelte steder bøy på flotte naturopplevelser. Vi stoppet bl.a. ved en bro hvor det var flott utsikt og hvor tidevannet hadde en fart på 12 knopp pga at passet var så trangt.
Etter 199.9 miles var det dags for Terje sin første skrujobb på sin KLR 650 ☺ Heldigvis var det ikke noe galt med sykkelen. Men de som hadde forberedt sykkelen hadde nok ikke beregnet at sykkelen skulle lesses ned med bagasje å få en sjåfør på 75 kg (i følge vognkortet) så kjeden måtte derfor slakkes litt. Bortsett fra dette fungerer sykkelen perfekt. John sin kjede fungerer også perfekt etter at fikk ny kjede for en ukes tid siden.
Temperaturen steg til 30 grader på det meste. Å da snakker vi om luft temperaturen når vi kjørte så når man stoppet var det om å gjøre å komme seg i skyggen å få seg noe å drikke. De 2 innerste lagene i kjøre jakke er nå fjernet og innertrekket i buksa har vært ute lenge. Så ved å åpne ventilasjon glidelåsene i både bukse og jakke får man litt kjøling.
Når vi kom ut til kysten de siste par timene sank temperaturen til drastiske 16°C å da var det plutselig så kaldt at vi vurderte å sette inn igjen det vi hadde tatt ut fra jakka. Man blir fort bortskjemt ☺
Vi bestemte oss for å finne oss en camping plass etter at vi hadde handlet inn litt mat til kvelds. Det skulle vise seg å bli en liten utfordring men etter å ha kjørt over broen som også er statsgrensen til Oregon fant vi omsider en plass.
De som er mer interessert i eksakt kjørerute og hvor vi slo oss til ro kan studere SPOT kartet. Linken ligger på forsiden på bloggen.
Vell fremme på campingen skulle Terje slåopp teltet for første gang. Det måtte jo forevises.
Å han klarte seg bra 🙂 Nå når jeg sitter her å skriver dette hører jeg snorkingen i teltet så han har nok slått seg til ro i den flotte feltsengen sin. John sto for matlagingen og jeg tok oppvasken. Liker den fordelingen 🙂
Ellers er det som vanlig alltid folk som kommer bort over alt hvor vi er som lurer på hvor vi kommer fra, hvor vi skal, hvordan syklene fungerer, hvor mange dekk vi regner med å bruke, hva vi har sett og som kommer med tips om destinasjoner som kan være greit å besøke.
Hjemme sier nan at alle har ett søskenbarn på Gjøvik, men her borte har mange i alle fall en slektning fra Norge. Lurer på hvor mange som hadde bodd i Norge hvis ikke så mange hadde utvandret.
Det var gratis pannekaker på campingen så det tok sin tid før vi kom oss avgårde i dag. Jeg våknet ca 0530 men sovnet igjen å våknet ikke før 0830. Da var Terje nesten ferdig med å rigge ned sitt telt. Dvs i forhold til mitt lille telt har Terje reine herskapsboligen. Jeg tror mitt telt hadde fått plass i Terje sitt inngangsparti hvor han oppbevarer bagasjen. Må innrømme jeg er litt misunnelig men samtidig så skal man jo bare sove der så jeg får klare meg med mitt lille krypinn 😴
Skulle vi derimot bli sittende værfast tror jeg at jeg hadde gått på besøk til han i stedet for å be han hit. John sitt telt er en mellomting mellom Terje sitt og mitt. Så begge to har rikelig med plass å boltre seg på.
Temperaturen her på kysten ligger 10 – 15 °C under hva den gjør i innlandet. Så i dag har temperaturen lagt på rundt 15°C hele dagen men det har også vært litt havdis så sammen med litt vind har det vært litt kjølig. Stoppet derfor å satte inn innertrekket på jakkene igjen. Men selv om det har vært litt kjøligere har veiene vært fantastisk mc veier. Lange strekninger med svingete relativt smale veier med ikke alt for mye trafikk.
I tillegg er det selvfølgelig flott å se utover havet.
Så til se som planlegger en tur her til Oregon kan jeg helt klart anbefale å ta US101. Lurer på om veien også kalles Old Oregon Highway. Den bringer deg gjennom mange flotte små tettsteder og landsbyer, her er rikelig med fiskemuligheter, lange sandstrender og små sjapper med mulighet for mat og drikke.
Siden veiene her innbyr til å leke seg litt har vi observert flere sivile politibiler langs veiene som har stoppet noen som muligens har kjørt litt for fort.
Terje og jeg mistet John rett etter avgang så vi kjørte hele dagen på egenhånd. 2 ganger i ĺøpet av dagen var vi samlet igjen før på nytt skilte lag med John.
Pga ett besøk på ett shoppingsenter hvor diverse nødvendig ting ble innkjøpt pluss x antall andre stopp fikk vi litt dårlig tid på tampen av dagen. GPS’en sa vi skulle være fremme ved 20 tiden og solen går ned ved 21 tiden så målet var å komme frem, finne John, finne en camping plass, å slå opp teltet før det ble mørkt. Alt gikk etter planen. John fant vi på den første RV campingen vi kjørte innom å siden denne var full kjørte vi videre til Elk River Camp Ground. Her fikk vi plass og etter att alt var ferdig rigget satte vi oss på sykkelene å kjørte tilbake til Port Orford for å få oss en varmt måltid.
På Chevron stasjonen i denne byen begynner TAT GPX fila jeg har fått tak i som forhåpentligvis skal bringe oss hele veien til østkysten av USA. Eneste forskjell er at vi skal kjøre ruta i motsatt retning. Jeg har ikke vært i stand til å få tak i en fil som viser riktig retning men i prinsippet bør det ikke være noe problem bortsett fra at jeg har fått tips om at noen av veistrekningen er enveiskjørte. Det problemet får vi ta når vi kommer så langt.
Jeg har ikke hørt om noen fra Norge som har kjørt denne ruta tidligere så vi kan muligens skrive oss inn i historie bøkene ☺ Hadde vært gøy om vi fikk greie på om andre har kjørt hele TAT distansen.
Så i morgen får vi gjøre oss ferdig med de siste forberedelsene før vi begynner på en strekning som vi vet veldig lite om. Det mest spennende blir selvfølgelig hvor krevende underlag blir. Hvordan naturen har håndtert veiene og hvor stor del av strekningen som er vanlige grusveier og hvor mye som er stier etc.
Tror alle 3 er spente på hvordan den neste mnd vil bli.
Sov lenge og godt, forlot campingen og reiste inn til Port Orford for å fylle bensin, handle inn noe mat og siden det var en brukbar forretning der med ett bra utvalg av motorolje kjøpte jeg olje også siden jeg må ha dette om ikke alt for lenge. Jonny driver å sjekker om det er mulig å ta en 40.000km service i Denver. Da er jeg nok ett par tusen km over servise intervall punktet men det går forhåpentligvis bra. Men olje og filter kan jeg i alle fall skifte selv innen den tid.
TAT rutas første punkt er altså i Port Orford så startspunktet måtte avbildes.
Etter bare ett par km på utsiden av sentrum viste gps’en oss inn på en liten sidevei. De førtste km av denne veien var asfaltert men så kom flotte grusveier. Totalt hadde vi ikke kjørt mer enn 15km før vi kom til ett skilt som fortalte at veien var stengt. Det kunne vi også se siden det ikke gikk noen vei bak skiltet men det gikk en liten sti der så vi bestemte oss for å sjekke ut hvordan stien så ut lengre inne i skauen. Men ettet bare 50 metet stoppet det helt opp. Jeg forsto ikke dette helt for noen hadde jo faktisk laget denne gpx filen.
John heiv av seg jakka og tok en skikkelig runde for å sjekke og plutselig dukket han opp på andre siden av elven. En gang i tiden hadde det sikkert vært en bro over denne lille elven men det må å vært meget lenge siden for alle spor etter broen var borte bortsett fra noen steiner som tilsynelatende var stablet på den ene siden.
Dermed ble det å begynne på jobben med å få syklene ned til elven, over elven og ikke minst opp igjen på andre siden.
Ned gikk greit. Den eneste som gikk over ende var meg i det jeg var helt nede å skulle gjøre ett desperat forsøk på å stoppe før vannet. John og Terje klarte seg bra.
Vell nede ved vannet tok vi av all bagasjen før vi fikk syklene over. Første sykkelen var min. Støvlene mine holdt seg tørre, Terje fikk vann opp til knærne så han var søkk våt og det samme gjaldt John.
Så da gjenstår jobben med å få sykkelen opp igjen på andre siden. Det var bratt, steinete, sporete og noen steder var det litt tilsig av vann.
Å kjøre opp uten mulighet til å ta fart var uaktuelt. Men med hjelp av motorkraft, jekkestropper, og rå makt fikk vi den omsider opp.
Med 28°C å så mye slit blir man fort sliten, svett og man begynner å tenke på at hvis dette er starten (etter 15km) så trenger vi mange mnd på å nå østkysten og Florida.
Neste sykkel var john sin. John sin KLR 650 er en del lettere enn min GS så det gikk litt greiere å få denne opp. I tillegg hadde vi fått teknikken og tatt lærdom av førte sykkel opp. Dvs at når Terje sin skulle opp var hele økten over på 10 minutter.
Når alle syklene var vell oppe begynte jobben med å bære all bagasjen over elven, opp bakken og hukke det på sykkelen. Tror alle var rimelig sliten når vi til slutt kunne starte opp syklene å kjøre videre
Siden vi ikke vet noe ting om disse veiene kunne det jo hende at vi bare kom noen hundre meter videre før neste problem skulle dukke opp. Men det gikk heldigvis bra en god stund.
Neste utfordring skulle bli ett steinras. Det sto ett skilt om at veien var stengt men vi kjørte like vell videre. Å steinraset fant vi.
Steinras
Først så det ikke så ille ut men litt lengre fremme lå det ett ras med en stor stein som blokkerte forbikjøringen. Etter litt vurdering fant vi ut at det ville være mulig å passere hvis vi tok av sidekoffertene.
Så ved å ha en mann foran sykkelen en bak sykkelen og en person på siden av sykkelen så lenge som mulig måtte dette gå. Skulle vi gli å miste sykkelen i det vi passerte steinen ville løpet være kjørt. Det var ett bratt stup ned som ville knust sykkelen totalt og passasjen forbi steinen var maks 1/2m bred.
Steinras
Men alle 3 syklene kom seg forbi og vi kunne fortsette på disse veiene som slynget seg oppover og nedover disse fjellene som på det høyeste var i overkant av 1000m.
Det var en fantastisk dag. En fantastisk start på TAT ruta men jeg tror alle nå håper på noen litt mindre slitsomme etapper. Pga den sene avgangen og elvepasseringen som tok flere timer klarte vi i dag bare å kjøre 77,7km.
Siden jeg har gps er det jeg som kjører først å får jobben med å skremme bort dyrene. 2 ganger i løpet av dagen hadde jeg svartbjørn løpende forran sykkelen. Den siste var bare 2-3 minutter unna her som vi slo oss til ro for natten så Terje og jeg tok med oss maten å hang det opp i ett tre litt unna leieren.
Alle var rimelig sliten så det ble en tidlig kveld.
Dag 1 på TAT ruta var tøff med elvepassering som til sammen tok oss nesten 4 timer, steinras med steiner på størelse med en Fiat 500 med klaringer på under 1/2m på det trangeste med stup på siden av steinen som hadde knust sykkelen (og oss), men dag 2 skulle vise seg å gi oss nye utfordringer. Selve natten gikk udramatisk for seg. Det begynte å lyne utpå natten med ikke noe nedbør, men siden det er så varmt og tørt må man følge litt med. Ellers hadde vi bare besøk av en elg utpå natten. Både Terje og jeg hørte prustingen bare noen meter fra teltet mitt men det skjedde ikke noe mer enn det. Det kom noen få regndråper ved 8 tiden men ikke nok til at hverken telt eller annet utstyr ble vått. Etter nesten 1 time på flotte grusveier fikk vi ett parti med asfalterte bratte svingete veier før det til slutt slo inn på grus igjen. Vi var nå kommet opp i over 1000m høyde og veiene var av varierende kvalitet. Tidligere regnvær har enkelte steder laget store renner i veien eller delvis vasket vekk veien så man skal være våken når man kjører. Omsider ville gps’en ha oss inn på en vei som slett ikke var noen vei. For sikkerhets skyld hadde de lagt enn jordhaug der og gravd en liten dike bak så folk ikke skulle kjøre der. Med siden gps’en vil at vi skal følge gpx filen fant vi ut at vi skulle gjøre ett forsøk. Vi kom oss alle 3 over uten særlig store problemer. Etter ett par hundre meter kom neste hindring. Kort fortalt: smalt, ett stykke ned på begge sider, og bratt opp på andre siden. Alle kom seg forbi her også uten for store problemer. Så var det ett gjørme parti som måtte passeres, delvis falne trær vi måtte komme oss under før vi kom til enden av stien. John hadde klart å treffe en stein på vei innover å gikk over ende og rett før stien sluttet klarte jeg å gjøre det samme. Det er godt vi er 3 så vi kan hjelpe hverandre. Hvordan gpx filen kan ha blitt laget via denne veien er for oss uforståelig. Ikke engang med en 125cc med lett oppakking hadde vi klart å kjøre videre. Temperaturen ligger på 30 – 33°C så det er ikke mye fysisk man skal gjøre før man blir svett så på disse ‘veiene’ får vi kjørt oss. Tror alle har mistet ett par kilo i løpet av de siste par dagene. I tillegg var støvlene søkk våte etter gårdagens elvepassering så man fryser i alle fall ikke på beina. Det var ikke annet å gjøre enn å få snudd syklene å begynne på utfordringene i motsatt rekkefølge. Tilbake på grusveien igjen begynte jobben med å forsøke å kjøre rundt og prøver å treffe TAT ruta på ett annet ated. Det skulle vise seg å bli en stor utfordring. Vi kom inn i ett STORT område hvor de drev med tømmer hogs å disse folkene lager nye veier etter behov å når de ikke trenger veien lenger sperrer de den så man ikke får kjørt der. Vi snakker om åsside etter åsside etter åsside med tømmerhogs, milevis med veier og sperrede veier så det å finne TAT ruta ble umulig. Så når vi til slutt ga opp og bestemte oss for å finne en vei ut var eneste mulighet å kjøre samme vei som vi kom. 2 dager på disse veiene har derfor tært på humøret, vi begynte å gå tom for vann og i tillegg burde vi ha fylt bensin. Frustrasjonen var stor men vi endte til slutt opp med å kjøre til Glendale hvor vi fant noe kaldt å drikke å tok ett lite møte. Alle forstår att med denne fremdriften kommer vi aldri til Florida i tide til at Terje rekker flyet hjem. Vi slo oss til slutt til ro på en RV camp ved Myrtle Creek. Vi fant ut at vi i morgen skulle ta en transport etappe på asfalt for å komme oss ett steg videre. Plassen vi har sett oss ut 40 mil senger fremme å ligger tett inntil TAT ruta, så planen er å finne ut om vi da er kommet til en del av ruta som gir oss litt mindre utfordringer. Det er kjedelig at vi nå ser at vi ikke klarer hele distansen men da får vi heller ha det til gode til en annen gang.
Vi hadde bestemt oss for å ta en rolig start i Myrtle Creek, få oss en skikkelig frokost for så å legge kursen mot Cedarville i Surprise Valley,. Cedarville er en liten by oppe i nord-østre hjørnet av California som treffer TAT igjen og planen er å gjøre ett nytt forsøk på å kjøre TAT i morgen. Cedarville har virkelig sjarm og jeg skal ta noen flere bilder av stedet i morgen før vi reiser. Men byen er i alle fall stille og rolig, har 1 stk politi som har kjørt forbi hotellet flere ganger allerede, en masse gamle biler som kjører rundt og t.o.m. en gammel mc med sidevogn kom kjørende.
Vi fikk oss ett dobbeltrom med roller bed for 60USD. En av fordelene med å leie seg ett rom en gang i mellom er at man kan få vasket litt klær. Så nå er rommet fylt med nyvaskede sokker og undikker 🙂 Terje og John fikk sjekket opp byens bar mens jeg slappet av på rommet.
Turen fra Myrtle Creek til Cedarville er på ca 270 miles, hvor vi kjørte de første 78 miles’ene på Interstate 5, før vi begynte på mindre, soligere veier. Temperaturen lå på 25-30gr så jeg bestemte meg for å teste ut vesten jeg hadde kjøpt. Dyppet den i en bekk og satte den på meg under jakka å kunne kjenne at den kjølte umiddelbart. Når jeg begynte å kjøre å fikk litt vind i jakka i tillegg kjølte det skikkelig. Utpå ettermiddagen kjørte vi i overkant av 5000 fots høyde å da sank temperaturen til 23gr. så med vesten under jakken begynte den nesten å bli kjølig.
Terje og jeg kjørte mesteparten av dagen alene, men når vi kom til ett vannhull dukket plutselig John opp også. Viktig å få i seg mat og drikke i denne temperaturen. Som jeg har sagt x antall ganger tidligere er folk blide og gjestmilde. Folk vil snakke, noen vinker hvis de kjører forbi oss, folk sier de er Norske pga at de heter Hansen etter sin bestefar som kom til USA for 100 år siden etc.
Dagen i dag begynte med en liten ekstra rundtur i Austin for å filme litt. I utgangspunktet en enkel jobb siden byen består av 1stk bakke med hus på hver side av veien som er max 6-700 meter lang. Men det var i alle fall en stilig liten by som jeg er glad vi fikk besøkt.
Så tok vi US50 ned til Eureka. Dette er også en liten by med en gate med noen bygninger på hver siden. Atter en by med western preg over seg. Vi stoppet her for å ta en lunch og mens vi satt å skulle spise oppdaget plutselig John at han hadde glemt mobilen igjen på hotellrommet. Så John måtte kjøre de 110 km tilbake til Austin mens Terje og jeg fortsatte videre i retning av Lund.
Planen var å plukke opp TAT ruta rett utenfor Eureka å forsøke å nå Lund før det ble mørkt.
Men etter noen miles endte vi opp med å bestemme oss for å snu. For det første var ‘veien’ dårlig. Regnvær hadde tidviss skylt vekk veien slik at vi måtte passere grøfter. Når veiene er så dårlig i dette terrenget var vi rimelig sikker på at det ville bli mye værre når vi skulle over minst 5 – 6 fjell. Erfaringsmessig drar tegnet med seg så mye av veien i de bratte partiene at med temperatur på rundt 30°C og med relativt slitne kropper bestemte vi oss for å nyte dagen litt her i bushen før vi begynte på asfalten igjen.
Terje sin venstre koffert har dessuten begynt å gå i oppløsning. Mest sannsynlig pga en 1 gallon tank som henger på denne kofferten. Så hvis vi skulle kjørt TAT ruta i dag måtte vi enten helle ut vannet eller montert tanken ett annet sted.
Resten av dagen holdt vi oss derfor på de asfalterte veiene, stoppet litt langs veien…….
……. og ved ett vannhull i Ely
Etter en middag i Lund dukket også John opp så nå er ‘Team våpentilatelse’ samlet 😂 Ikke spør hvorfor gjengen har det navnet hehe.
Vi hadde vurdert å ta en hviledag i Lund for å sjekke syklene, reparere kassa til Terje og var derfor litt treg på morgenkvisten, men så kom vi på at det var søndag. På ett slik sted regnet vi ikke med å finne noe som var åpent på en søndag så i siste liten fikk vi sjekket ut ved 11 tiden.
TAT ruta fortsatte rett på utsiden av Lund så vi bestemte oss for å kjøre TAT ruta fra Lund i retning Utah. De første kilometerne var det vanlige grusveier men så forsvant veien ut i ett område med 2 hjulspor. Dette har vi sett flere ganger før så vi bestemte oss for å fortsette. I utgangspunktet så de 2 hjulsporene greie ut men det skulle bli værre. Øverst i hjulsporen ligger det 2-3cm med sand, men under sanden ligger det ett lag med våt jord. I de tilfellene det var lenger ned til den våte jorden ble det altså kompensert med enda mer sand. Å vi snakker om skikkelig fin sand som jeg ikke har erfaring med å kjøre i tidligere. Det gikk greit helt til John fikk problemer i sanden å plutselig sto på tvers i veien med for-hjulet på utsiden av veien. Selv om jeg kjørte i den andre sporet gjorde jeg tabben å senke farten å da gravde plutselig mitt for-hjul seg ned i sanden, jeg oppdaget dette i tide å gjorde det eneste jeg mente var riktig, nemlig å gi full gass. Normalt sett skulle dette ha reddet meg, men pga. at for-hjulet hadde vridd seg mens det gravde seg ned i sanden spratt jeg plutselig over fra venstre hjulspor over til høyre hjulspor hvor for-hjulet igjen tverrstilte seg i sanden å jeg gikk over ende. Selvfølgelig fikk jeg venstre for under sykkel så der ble jeg liggende til John kom å lettet sykkel vekk. Ingen til var knekt men jeg bestemte meg for at å ta av støvelen for å sjekke var uaktuelt. Hvis det skulle bli en hevelse ville jeg sikkert ikke klart å sette på meg støvelen igjen. Så det var bare å sette seg på sykkelen å komme seg videre.
Nevada
Strekningen med disse hjul sporene med sand var ganske langt å når vi var midt utpå dette området begynte det plutselig å regne. I løpet av 30 sekunder var vi nesten gjennomvåte så vi stoppet, fant frem 2 tarper, en under oss og en over oss å satte oss ned på bakken. Ingen hadde lyst til å bli stående som det høyeste punktet på denne sletten siden det også lynte rundt oss.
Nevada
Når vi endelig var ferdig med disse hjulsporene begynte selve tracket, å som videoen viser ble en fantastisk dag.
John er litt bekymret for å demperen sin siden sykkelen ikke oppfører seg helt som den skal, men siden han ikke kan gjøre noe med det bestemmer han seg for å fortsette uten å tenke mer på hva det kan være. Terje er foreløpig i godt humør siden sykkelen hans fortsatt er like hel etter disse dagene på dårlige veier.
Nevada
Men snart er det Terje som er igang å må fikse litt på sin sykkel. Venstre koffert er allerede delvis ødelagt pga vannkannen som hang der så vannkannen er nå flyttet opp på bagasjebrettet. Men nå har høyre koffert begynt å løsne så dermed må man igang med stropper for å sikre at den ikke faller av.
Nevada
Nevada
Men vi hadde det uansett bedre enn denne kua som snart så ut til å kunne lette.
Nevada
Når jeg sjekker gps’en å ser at vi ikke kommer til å klare å rekke bebyggelse før mørket kommer blir vi enige om å finne en plass å campe. Med en venstre for som ikke er bra hinker jeg rundt å forsøker å hjelpe til etter beste evne. Det største problemet er faktisk å gå av og på sykkelen. Pga sykkelen høyde må jeg gå av og på på venstre siden. Dvs at jeg må stå på foten for å kunne få høyre fot over sykkelen.
Nevada
Vi lagde oss middag og satt en stund å bare nøt roen ved leirbålet.
Nevada
Nevada
Neste dag blir det en enkel frokost før vi kommer oss på syklene å fortsetter disse flotte veiene.
Nevada
Foten var ikke blitt noe bedre i løpet av dagen så når vi omsider nådde asfalterte veier valgte vi å bli på disse resten av dagen. Vi slo oss til ro på et Motel i Panguitch i Utah denne kvelden.
Panguitch Utah
Vi har også bestemt oss for å droppe litt av TAT ruta å heller kjøre videre sydover i Utah for å se diverse ting der som står høyt på ønskelisten til alle sammen.
Dagen i dag har ikke bydd på så mange hendelser men derimot har det vært mye å se. Når man ser slike natur gjør det ingen ting at det bare er 2 år siden jeg var her sist.
Utah
Utah
Utah
Her er det ene hotellet Anja og jeg bodde på i 2013. Når man våkner her om morgningen å ser solen skinne på fjellene blir man litt forelsket i dette landskapet.
Utah
Å så måtte jeg jo bare ta ett bilde av en agilitybane siden jeg passerte denne for å minne Nina på at man går agility andre steder også 🙂
Utah
Jeg har tatt masse video både i dag og andre dager så en vakker dag skal jeg sette meg ned å begynne å redigere-
Bortsett fra fantastisk natur gjennom Red Canyon, og Bryce Canyon mistet vi John på ett tidspunkt så han dukket ikke opp før langt på kveld. Men når han kom hadde han med seg en 12pk med Corona så det var mulighet til å kjøle seg ned litt. Temperaturen har stort sett vært over 30 grader i hele dag å jo lenger øst vi kom jo varmere ble det. 37,5 var vell det høyeste jeg la merke til.
I tillegg til mange stopp for å se på naturen og pauser for å drikke fikk vi oss også en ufrivillig pause i det 5-6 cowboy’er skulle drive en hel flokk på minst 100 kuer, kalver og og okser på veien. Vi klarte omsider å brøyte oss gjennom men med okser på mange hundre kilo som så litt morske ut var det best å være snill gutt.
Vi endte dagen i Hanksville som er en liten plass med tilsammen 4 gater, På bensin stasjonen så vi ett skilt med følgende tekst: «Vi har ingen bygdetulling. Vi bytter på.» Vi lo litt at denne teksten, startet opp syklene å kjørte bort på motellet å her traff vi sikkert de som hadde bygdetulling jobben denne uken. Først banket vi på feil dør å hørte bare en stemme rope at vi skulle gå inn neste dør. I det vi går inn her kommer det en kar vi burde hatt bilde av men ……. Han ble stående å holde seg til disken, rapet 3-4 ganger før han omsider klarte å stotre frem at en annen kar snart skulle komme å hjelpe oss. Han som dukket opp måtte nok også holde seg i disken for å klare å stå i ro men siden han skulle betjene oss hadde han jo gyldig grunn til det. Humøret var det ikke noe å si noe på å han smilte så begge tennene vistes.
PC er ikke oppfunnet på denne plassen så for å sjekke om det var ledige rom måtte han begynne å bla i en ringperm. Her datt det ene papiret ut etter det andre som han sorterte rundt omkring på disken før han etter 4-5 minutter endelig kunne finne ett ark som det med kulepenn var skrevet tallene 1 til 15. Tallene tilsvarte rom nummerere og de som det bodde folk i var det satt en ring rundt. Ikke særlig avansert, men helt klart godt nok til denne plassen forutsatt at han hadde klart å finne arket før kunden var gått igjen. Men vi fikk i alle fall nummer 7 og var godt fornøyd.
Kveldens utfordring var å skifte linser. Nina har brukt å hjelpe meg å sette de inn, men etter flere timer med banning og svetting var de endelig på plass. Mnd. linser er kjempe bra, men man får aldri rutinen med å sette de inn.
PS: Foten ble bedre og bedre utover dagen. Nå er det i alle fall litt lettere å komme seg av og på sykkelen og noen ganger klarte jeg t.o.m. å gire uten å være nødt til å løfte hele foten.
Ved avgang fra Hanksville tok vi også farvell med John. Han hadde bestemt seg for å kjøre til Moab å bli der ett par uker før han skulle kjøre videre mot Mexico. Jeg vet du leser bloggen John så: takk for følget i disse 5 ukene. Håper vi treffes igjen en plass i Mellom America.
Terje og jeg fortsatte videre inn i Utah. Målet for dagen var å komme til Mexican Hat. Vi hadde mange stopp under veis for å nyte utsikten.
På en av plassene vi stoppet kom vi i snakket med to karer fra Colorado og Alaska. De lurte på hvilke veier vi hadde planlagt å kjøre fra Mexican Hat til Denver. De fant frem kartå kom med flere gode råd. Det endte mrd at de ga oss kartet så vi kunne bruke dette til å legge inn kjøreruten på gps’en. Det var ett Butler kart og dette er ett kart jeg hadde vurdert å kjøpe tidligere. Så til de av dere som vurderer å kjøpe kart kan jeg anbefale Butler sine som spesielt markerer fine mc veier.
Temperaturen holder seg fortsatt høy så faren for neglsprett er minimal selv etter å ha modifisert hanskene som hadde sett sine beste dager.
Siste stykket mot Mexican Hat kjørte vi hwy 261 som er en bratt svingete grusvei som Anja og jeg også kjørte i 2013. Utsikten fra toppen av nedstigningen er utrolig og jeg vil laste opp noen bilder tatt med kameraet senere.
Siden vi slo oss til ro tidlig denne dagen kunne vi ta oss en dusj å slappe litt av før vi tok oss en skikkelig middag hvor kokken grillet biffen bare ett par meter vekk fra der vi satt.
Vi pratet litt med en av naboene når vi kom tilbake til rommet å han kunne fortelle hvor vi burde reise for å få med oss soloppgangen. Vi bestemte derfor å sette klokka på 0445 for å rekke å pakke syklene å kjøre til denne plassen.
Å så måtte jeg ta en rengjøring i den ene kofferten. En oljekanne hadde mistet korken for ett par dager siden så det var grist olje utover x antall ting. Heldigvis hadde en t-skjorte sugd til seg mesteparten så alt var ikke bløtt men kjedelig uansett.
Før jeg forlot San Diego ble det en tur på Denny’s for å få seg en frokost. Jeg tok Hwy 94 E ut av byen å så etter hvert inn på Hwy 188. Grunnen til at jeg gjorde dette var at jeg bestemte meg for ikke kjøre inn i Mexico direkte fra San Diego / Tijuana men heller kjøre over grensen i Tecate. Årsaken er at dette er en liten grenseovergang med lite trafikk å derfor tar kortere tid selv om det er litt lenger å kjøre. Til gjengjeld var veiene flotte svingene veier i fjellandskap så en som kjører mc kunne ikke bedt om noe bedre måte å tilbringe formiddagen.
Tecate var som forventet. Ingen kø, og før jeg viste ordet av det var jeg midt i den Mexicanske prosessen med å komme seg over grensen. I praksis skapte det litt problemer for meg siden jeg skulle ha stoppet på US siden for å eksportere sykkelen ut av US. Jeg hadde forventet at jeg først skulle gjennom en US kontroll post før jeg kjørte inn i Mexico men det skjedde altså ikke. Jeg stoppet på US siden å snakket med noen uniformerte politier av ett eller annet slag men de var ikke tollere. Å kjøre ut av Mexico igjen for å komme inn i US for å ordne papirene på sykkelen orket jeg ikke tanken på, så jeg bestemte meg for at det får jeg gjøre via e-mail.
Prosessen med å komme seg inn i Mexico med en Euopeisk registert motorsykkel gikk egentlig veldig greit. Først møtte jeg inn på migration kontoret for å ordne med mitt turist card. Dokumentet var på Spansk/Engelsk å han som satt på kontoret snakket litt Engelsk. Det eneste han trengte av papirer var passet. Så ble jeg sendt til banken som lå rett ved siden av å betale 22$. Når dette var gjort var det tilbake til migration kontoret å få stemplet turist card’et. Dermed var dette dokumentet i orden.
Papirene for å få sykkelen inn utføres av banken, men dette kunne de ikke gjøre før turist kortet var ok, så nå når dette var gjort kunne jeg gå tilbake for å få fikset dette, Men først måtte jeg ut av dette området, ta med meg turist kortet å gå inn i en butikk for å ta noen kopier, Banken trengte nemlig kopi av sertifikatet, passet, turist kortet og vognkortet. Kopier av sertifikatet, passet og vognkortet hadde jeg allerede gjort klart i baggen min, så det eneste jeg trengte å ta kopi av var turist kortet. Hvorfor de ikke kunne gjøre dette her på grensekontoret er for meg ubegripelig men ………….. Butikken jeg var innom skulle ha 2 pesos for å ta en kopi så det var ikke den store utgiften 🙂 Hvis jeg ikke tar feil er 100 pesos = 16$. Så da blir vell 2 pesos 32 cent som igjen skulle bli ca 2 1/2kr (uten at jeg vet valuta kursene 100%).
Forsikring er ikke på krevet å ikke noe jeg kunne fikse her på grensen, men dama i banken som også snakket bra Engelsk mente at dette kunne jeg muligens ordne i en vanlig bank i en hvilken som helst by. Så planen er å ordne dette en av de første dagene pluss veksle til meg litt pesos. Skal tross alt være her en stund.
Jeg kjørte MEX-2 til jeg kom frem til vestkysten å fortsatte så videre sydover. Men i stede for å slå inn på MEX-1D la jeg meg på MEX-1 som går parallelt med MEX-1D. Dette er en mindre vei som bringer deg gjennom alle småstedene nedover kysten og enkelte steder opp i fjellene.
Baja California, Mexico
Generelt har kjøringen så langt her i Mexico gått greit. De bruker km i stede for miles å det er jo kjekt for e Nordmann på reise selv om jeg etter hvert har blitt en reser på å regne om miles til km 🙂 Kvaliteten på veiene er stort sett bra, men det er viktig å holde god avstand til bilene foran slik at man oppdager hull i veien i tide. Hull i veien som er 5 – 15cm dype er ikke uvanlig så havner man oppe i ett slik hull med forhjulet kan det fort gå galt.
Baja California, Mexico
Man skal også være observang på at hvis man velger å svinge ut av den asfalterte veien for å stoppe i veikanten for å ta ett bilde er det ofte en kant på 10cm i det man svinger ut. Så når man skal kjøre inn på den asfalterte veien må man passe på å ha litt fart å kjøre rett inn på veien å ikke langs kanten.
Hastighets nivået har jeg ikke helt forstått enda. Noen ganger dukker det f.eks. plutselig opp ett 60km/t skilt, så jeg senker farten litt slik at jeg ligger i 80 – 90 å enda kjører de andre forbi meg. Hmm må finne ut hvordan dette fungerer 🙂
Baja California, Mexico
I tillegg har de STOPP skilt på de mest utrolige steder. Stopp i Mexico er som stopp i USA. Dvs. senk farten litt å så kjør videre. Hvis det er ett kryss har jeg en misstanke om at det fungerer som i USA. Dvs. den som stoppet først får kjøre først. Jeg forsøker å ha en bil foran meg slik at jeg kan lese hvordan han kjører. Kjører den aktuelle bilen legger jeg meg på siden av bilen slik at den fungerer som støtfanger. Kommer det en bil som skal meie oss ned må den i så fall kjøre på den bilen jeg kjører ved siden av før den treffer meg. Dette har jeg praktisert i mange land å det fungerer bra 🙂
Jeg hadde forventet med x antall stopp på forskjellige sjekkpunkter men så langt har jeg ikke sett en eneste sjekkpunkt som var bemannet.
De første stedene jeg kom til var helt klart reisemål for Amerikanere som tilbringer helgene i Mexico, så jeg valgte å kjøre ett par timer sydover for å forlate disse turist stede. Etter ca 150km kom jeg til en liten plass som hadde ett Motel med 5 rom. Prisen var 35USD for ett rom som var meget rent og ryddig. Ett lite tv, toalett og vifte i taket. Hva mer kan man forlange? Prisen var sikkert en gringo pris, men jeg må først finne ut av hvordan prisnivået er her i Baja området før jeg krangler på prisen.
Ikke så mye spennende å si om dag 2 i Mexico. Ikke skjedde det noe spesielt og ikke var dagen spesiell lang. Kom meg avgårde i fornuftig tid, fylte bensin etter 4-5 mil å fortsatte kjøringen på omtrent samme type veier som i går.
Baja California, Mexico
Baja California, Mexico
Kjørte gjennom 2 militære sjekkpunkter uten at de fattet noe interesse for meg. De vinket meg bare videre uten å hverken sjekke papirer eller noe som helst annet.
I løpet av dagen kjørte jeg gjennom x antall små landsbyer som den som vises på videoen under. Noen steder har de fått lyskryss uten at jeg kan se at det er særlig behov for det. Skilt med ALTO (stopp) er satt opp på de utroligste steder å så har de en haug med fartsdempere. Noen av de er ganske små, men til gjengjeld er det mange av de rett etter hverandre slik at det er ubehagelig å kjøre fort.
Etter ca. 20 mil kom så jeg ett skilt om at det var 318 km til neste bensin stasjon. Så da var det bare å snu å kjøre tilbake til nærmeste landsby å finne seg en overnatting. Jeg hadde allerede sett etter overnatting i denne landsbyen så jeg viste hvor jeg skulle kjøre. Senere på kvelden tok jeg meg også en tur bort på bensin stasjonen for å fylle opp bensin tanken pluss at jeg valgte å fylle bensin på reserve tanken også. Ikke særlig lurt å kjøre rundt med en tom reserve tank på sykkelen når det er over 30 mil mellom bensin stasjonene.
Siden det ble en relativt kort dag hvor jeg bare hadde kjørt gjennom små landsbyer hadde jeg ikke funnet noen bank. Hovedformålet med å finne en bank er å kjøpe forsikring. For øyeblikket kjører jeg uten forsikring, noe som ikke er ulovlig (tror jeg), men kjedelig hvis noe skulle skje.
På videoen under har jeg svingt av hovedveien å tatt en liten avstikker for å se litt hvordan disse landsbyene ser ut bak hovedveien man normalt kjører på.
Terje hadde hatt problemer med å få sove denne natten så når klokka ringte 0445 bestemte vi oss for å sove videre. Å sette seg på sykkelen med bare ett par timer med søvn er bare tull.
Når vi sto å pakket syklene om morgenen kom vi i prat en en kar. Han var en mediafyr som sammen med ett team dekket ett sykkelløp hvor utøvere sykler USA kyst til kyst. Han kunne fortelle at raskeste utøver sykler denne distansen på 7 1/2 dag. Det er helt fantastisk. Innen vi fikk reist kom den personen som ledet løpet syklenee. I hele dag når vi har vært ute å ha kjørt har vi møtt syklister med følgebil. .Så vidt jeg forsto var dette løpet mest kjent i Europa så fleste utøvere er vist Europeere.
Turen gjennom Monument Valley var selvfølgelig flott.
Vi stoppet på Mexican water express i Arizona å spiste en sen frokost å da lå temperaturen lå på 30.
Nå vi hadde kjørt gjennom hjørnet av New Mexico kjørte vi opp til Four corner å spredde kroppen utover 4 stater.
Her traff vi også en del andre mc folk vi ble stående å prate med og Terje fikk shoppet litt gaver.
Ved hjelp kartet og tips fra andre hadde vi bestemt å kjøre hwy 160 til Cortez hvor vi stoppet å fikk oss litt drikke. Temperaturen var nå oppe i 35°C.
Så gikk turen videre til Durango på hwy 550 og Million Dollar Highway til Oruay. Dette er en vei som ble bygget av Otto Mears i 1881
Det var masse rådyr langs denne veien så man måtte være meget årvåken.
I tillegg kom vi nå til ett område hvor plutselig temperaturen var nede i 13!°C å snøen lå helt inntill veien. Så vi snakker om 30°C temperatur dropp på bare ett par timer.
Omsider fant vi en rolig plass hvor vi leide oss en hytte å slo oss til ro for kvelden.
Dagen i dag ble som forventet. Siden jeg viste at det var 318km til neste bensin stasjon var det naturlig at det også var minst 318 km til neste by. I praksis viste det seg at det var mulig å kjøpe bensin under veis siden noen sto langs veien å solgt bensin fra bensin kanner. Hva prisen var vet jeg ikke siden jeg allerede hadde fylt opp både bensintanken og reservekanna å derfor ikke hadde behov for å sjekke prisen. Det var også noen moteller og restauranter i løpet av denne distansen så for de som trengte dette var det tilgjengelig. Jeg kjørte bl.a. forbi ett par som var ute å sykklet både i går og i dag og de vil nok trenge ett sted å spise og sove hvis de ikke lager sin egen mat og sover i telt.
Veiene var bra og variert. Alt fra strekninger som vist under til svingete, bakkete og vind som kommer inn fra vestkysten. Temperaturen har helt siden jeg kom til San Diego lagt på 23 – 25C å det gjorde den på formiddagen i dag også. I løpet av dagen steg den til 33 – 34C men droppet så til 23 – 25C utpå ettermiddagen.
Baja California, Mexico
Det ble også litt måne landskap under veis. Store steiner som lå strødd utover enorme områder, og ett par steder hvor alle slike steiner var samlet i enorme hauger og ikke en eneste stein langs bakken. Utrolig hva naturen har skapt med bare naturen som verktøy.
Baja California, Mexico
Jeg vet at det er noen som følger denne bloggen som skal kjøre her i Mexico senere så jeg tenkte å gi noen reise / kjøre tips også.
Lastebiler og biler blenker med blinklysene til venstre når det er klart til at du kan kjøre forbi. For oss i Norden er i alle fall dette litt forvirrende siden vi er vant med at vi blinker til høyre når det er klar bane. Hvis bilen foran deg blinker til venstre og samtidig bremser får man være litt på vakt for det kan jo være at de faktisk skal svinge til venstre å da kan det oppstå farlig situasjoner.
Baja California, Mexico
Hvis man kommer til en liten eller stor bakketopp er det ofte en søkk / bunn / dal før neste bakketopp. I disse lave områdene blir veien ofte ødelagt eller overforsvømmet hvis det regner. Da skal man være meget forsiktig med å kjøre inn i slike vanndammer. Men også når det ikke regner kan det være farlig hvis man kommer i stor fart. Vannet kan etterlate store mengder med sand eller ødelegger selve asfalten. Begge deler er en trafikk felle for oss som kjører på 2 hjul. Vi kan velte, ødelegge felger etc. Så kjør forsiktig.
Baja California, Mexico
Disse gutta utgjør også en fare. En slik 18 hjuling etterlater ofte eksploderte dekk langs veien. Dvs. dekkbanen løsner å ligger igjen i veien slik at du kan risikere å kjøre på de. I dag så jeg en trailer foran meg hvor dekkbanen løsnet, ødela noe plastikk (skjerm?) å strødde det utover veien hvor jeg kom kjørende bak. Traileren svingte av veien å jeg kunne se at det bare var gummislitrer igjen rundt felgen. Dette problemet finnes selvfølgelig ikke bare her i Mexico men er ett generelt problem for oss på 2 hjul. Men jeg tror det er ett mye større problem her enn det vi opplever hjemme i Norge. Om det er pga. at temperaturen er lavere i Norge eller om det er pga. at de kjører med regummierte dekk og / eller farten er lavere i Norge skal være usagt. Selv heller jeg til teorien om at dekkene er regummierte men det er en gjetning uten kunnskap temaet
Baja California, Mexico
En ting er i alle fall sikkert å det er at å kjøre bak noen biler er en større risiko enn å kjøre forbi. Visse biler er lastet på en måte hvor vi på 2 hjul enten må holde god avstand i tilfelle noe skulle falle av, eller rett og slett sørge for at dette faller av bak deg 🙂
Baja California, Mexico
Etter å ha fylt bensin når jeg kom til bensinstasjonen som var 318 km etter motellet jeg overnattet på begynte jeg å lete etter overnatting. Fant overnatting og en restaurant med mat og Corona så da ble det en god middagslur etterpå. Må nok se en film i kveld før jeg klarer å sovne etter en middagslur på nesten 3 timer hehe. Men det er jo ferie.
Yes, dette var en liten forklaring om min dag på kontoret. Nå må jeg sjekke ut noen tips jeg har fått angående forsikring.
Dagen i dag skulle være en transport etappe for å komme frem til Denver i løpet av kvelden.
Vi holdt jevnt tempo og stoppet ved behov. F.eks når temperaturen ble for høy å det var behov for å drikke eller rett og slett bare for å strekke på beina.
Rocky Mountain har vært en følgesvenn siden jeg var i Canada og også i dag har Rocky Mountain vært med oss hele dagen.
Men mellom fjellene og åsene strekker det seg ut enorme sletter hvor kuer gresser. I motsetning til de tørre områdene vi har kjørt gjennom de siste dagene har vi nå kommet til områder hvor alt er grønt og frodig. Det er vann langs veiene, det er vann i elvene og det er fosser i fjellene.
I tillegg til at det er grønt og frodig har vi nok også hatt litt flaks med været. En kar vi snakket med sa vi hadde trengt snorkel hvis vi hadde vært her sist uke.
Selv om vi har en dag med transport etappe holder vi oss unna Interstate veiene. Så vi kjører på vanlige hwy som bringer oss nærmere steder langs veien. Det tar litt lenger tid men er helt klart vært det.
Det er mange sykler langs veiene og vi ligger bare i cruise fart langs veiene så det hender at noen kjører forbi oss men som regel tar vi de igjen ved neste fjell hvor veiene blir svingete. Da bruker de å slakke av på farten å plutselig er vi foran igjen.
Siste stykket inn til Denver var selvfølgelig mer trafikkert. Siden det var fredag sto trafikken i stampe ut av byen men også inn til Denver var det en del trafikk. Ved 8 tiden var vi fremme hos Sherry hvor vi campet i hagen og parkerte syklene i garasjen. Sherry er ei dame Anja og jeg traff i LA når vi var der i 2013. Ho har en flott Warrior og dette var linken til at vi ble kjent via Warrior forumet.
Klær ble vasket og alt var klart til at vi skulle ut på en utflukt neste dag
Først får jeg nevne at jeg kunne stoppet på CoCo’s Corner på vei sydover på dag 3, men valgte altså å ikke gjøre det. CoCo’s corner er vell det mest besøkte stedet på Baja av mc folk, så ………. jeg droppet det.
Kjørte videre fra Guerrreo Niegro (hvor jeg hadde overnattet) i dag som ligger rett etter grensen til Syd California, Baja. Jeg kom til dette skiltet i ett veikryss å tenkte at ‘ ja da er vell dette opp denne veien da’. Men den gang ei. Etter 3 mil på fantastiske veier som jeg er meget glad for at jeg valgte å kjøre hadde jeg ikke sett ett eneste skilt som henviste til dette stedet. Veien ble til en meget dårlig dirt road så jeg valgte til slutt å snu. Men som sagt, veiene var bra, utsikten flott og fikk noen video’er som jeg får laste opp senere.
Baja California, Mexico
Baja California, Mexico
Baja California, Mexico
Ved 2 tiden kom jeg frem til San Lino hvor jeg tenkte jeg skulle fylle bensin å sjekke opp hvor skyene som samlet seg opp foran hadde tenkt å bevege seg, Himmelen var blitt veldig mørk og man kunne se lyn i det fjerne.
Bensin pumpen var ute av drift pga strømbrudd så jeg kjøre over veien til ett par sjapper som lå der å traff 2 Amerikanere som hadde vært her i 3 dager på grunn av dekkproblemer. De var nå klar til å reise videre men sjekket også ut skyene for å vurdere om de skulle kjøre eller ikke. Vi ble sittende å prate en times tid, før jeg fant ut at jeg for min del kom til å sjekke inn på Ricardo’s Hotel Rice & Beans.
Det begynte aldri å regne her men ett eller annet sted lengre syd regnet det nok ganske mye så jeg får vell se resultatet av det i morgen.
……….. før man endelig var fremme på østkysten av Baja.
Baja California Mexico
I trafikken i tettstedene man kjører gjennom må man satse på at høyrehåndsregelen praktiseres likt alle steder (nemlig at det ikke er noen høyrehåndsregel).
Baja California Mexico
Å at man unngår alle hullene i veien siden jeg har sett enkelte steder hvor man har helt glasskår i hullene.
Baja California Mexico
Som sagt en dag med 130km i sadlen uten noe dramatikk. Stoppet til slutt i El Cacheno, fant overnatting, øl og mat. Hva mer kan man forlange etter en arbeidsdag?
Målet for denne uken er å komme ned til sydspissen av Baja hvor det finnes 30km med hvite sandstrender, å så tilbringe noen dager der.
Det ble en kort dag i sadlen i dag også. Som i går 130km, så det vil si at jeg var ferdig sjekket inn på hotellet klokken 12 🙂
Baja California Mexico
Veiene i dag var også varierende med svinger, sjø, flotte bukter og en tempereatur på ca 35C.
Baja California Mexico
Men man må også følge litt med på veien for det er ikke alle som vet hvilken side man skal kjøre på. Den første bilen får en stor stjerne siden ham holder siden sin, men den andre bilen får bare en liten stjerne siden han var litt sen med å komme seg tilbake til den filen han burde være i 🙂
Baja California Mexico
I tillegg er det litt dyr av forskjellige typer langs veier. Denne krysset rett foran meg, å så meget skeptisk ut når jeg kjørte videre. Men kuer er vi vant med å håndtere fra veiene hjemme i Norge også.
Baja California Mexico
Men når jeg kom hit klarte jeg ikke å kjøre lenger. Det var bare å finne seg en overnatting å nyte resten av dagen.
Baja California Mexico
Stort mer er det ikke å si. Har truffet noen Amerikanere som jeg slo av en prat med å som sikkert vil dukke opp igjen senere i kveld når det er tid for en Margarita 🙂
Vi hadde bestemt oss for en utflukt denne helgen så vi begynte med å pakke om syklene. Tok bare med det vi trengte å lot resten ligge igjen.
Først ble det en frokost før Sherry gaidet oss opp gjennom fjellene. Vi endte til slutt opp i Idaho Springs hvor det skulle være ett mc treff. Rocky Mountain Rumble var navnet og jeg var nok den eneste sykkelen med Norske skilter 😂
Det var det første året dette treffet ble arrangert så det var greit nok å muligens ikke mer enn max 100 personer tilstedet. Men det var live musikk, boder hvor man kunne kjøpe ting eller man kunne kjøpe mat og drikke.
Utpå kvelden tok Terje, Sherry, en venn av Sherry og jeg oss en tur utenfor treffområdet for å spise. Terje og jeg gikk tilbake til treffet etterpå tok ett par øl å så ble det tidlig kveld.
Det er en distanse på 350 – 360 km å temperaturen lå på 35 – 40C. Jeg møtte blant annet ett par fra Sveits som hadde samme destinasjon som meg som mål for sin tur. De hadde startet på østkysten av Canada og var nå også på vei til La Paz for å ta fergen inn til fastlandet.
Baja Mexico
De kjørte en Honda Transalp og dette var den andre langturen de var på. Første turen hadde gått fra Sveits til Asia.
Baja Mexico Honda Transalp
Både de og jeg var nødt til å kjøre en omvei på grunn av at noen av en eller annen grunn hadde funnet ut at de skulle blokkere veien, Hvem som gjorde det skal være usagt, men de hadde rigget seg godt til og sperret veien bl.a. med 2 store paviljonger. Politiet var der men de gjorde ingen til for å fjerne de som blokkerte veien, men derimot fortalte de meg at hvis jeg fulgte etter bilen foran meg som holdt på å snu kunne jeg klare å komme rundt hindringen. Dermed ble det gjort.
Baja Mexico
Resten av dagen gikk med til å nyte fredfulle veier i litt varierende omgivelser. Alt fra svingete veier opp gjennom fjellene til lange sletter i flate omgivelser.
Baja Mexico
Var fremme i La Paz ved 4 tiden og ble positivt overasket. Dette var en havneby jeg kunne levd i en stund. Selv om det er varmt og luftfuktigheten er høy er kveldene litt mer kjølig enn jeg har vært vant med i det sist. Tipper temperaturen var nede i 25 grader når jeg var ute å ruslet en tur etter mørkets frembrudd. Her jeg er er det rent og ryddig, prisene er ikke så ille, og folk snur seg ikke bort når de ser en gringo i frykt for å snakke Engelsk
Etter en relativt tidlig kveld gikk det greit å komme seg opp søndag morgen. Temperaturen om natta falt relativt mye så når vi sto opp var det nok ikke mer enn 10°C. Så når solen dukket opp over fjellene var det bare å finne frem stolen å sette seg å bli varmet opp av solstrålene.
Sherry dukket opp å spiste frokost med oss å så bar det avsted på flotte svingete mc veier hvor en hel gjeng med Ducati’er raste forbi oss.
Dagens mål var Drag race på Bendimere Speedway. Temperaturen var høy når vi ankom så hjelm, jakke, bukse etc ble låst fast i syklene å så var det bare å finne frem shorts og sandaler.
Topp alkohol bilene var oppe i 254 miles (ca 406 km/t) å støynivået var rimelig høyt 😆
Tilbake til Denver om kvelden ble det en liten tur ut for å spise og ta en «liten» Margarita 😂☺:):mrgreen:
