Nå som en hel sesong er over, er det lett å mene noe om hvordan Lindstrands Flux mc jakkeen fungerte. Etter å ha kjørte i temperaturer mellom 10-40c, i tørr ørken luft, høy luftfuktighet i sydstatene, regnvær og hagl må jeg si at jeg er imponert. Jeg er ikke vant med å kjøre i utstyr som det blåser rett gjennom men det fungerte godt og vil fungere godt hjemme i Norge også når temperaturen er over 20c. De få gangene jeg kjørte i lave temperaturer satte jeg enkelt og greit på meg regnjakke. Konklusjonen min er at Lindstrands Flux vil fungere bra til Skandinaviske sommertemperaturer.
Enste gang jeg bannet litt var når jeg skulle sette på meg jakken når det var høy luftfuktighet. Med litt fuktig i innerforet og fuktige/svette armer følte jeg at jeg dro med meg innerforet omtrent ut av jakke ermet. Sikkert ikke ett stort problem siden vi sjeldent opplever tropisk luftfuktighet i Skandinavia 🙂
Lindstrands Maysom buksa ble jeg fort glad i. Jeg kjørte med beskyttelse i både på hofter og knær uten å føle at buksen ble ubehagelig. For å spare plass i kofferten vurderte jeg t.o.m. å bruke denne buksen med stretch når jeg var på flyet siden den er så behagelig å ha på seg. Den ga beskyttelse mot kald kjørevind om morgenene langs USA sin vestkyst og var ikke for varm hverken i tørre områder eller i varme områder med høy luftfuktighet.
Drizzle støvlene fikk jeg aldri testet for disse stakk en kunde av med tidlig i sesongen (alt for kundene) men kunden var i alle fall meget fornøyd 🙂 Halvarssons Supreme hansken fikk jeg testet skikkelig. Cato rister vell på hodet men……….. jeg må bare klippe av ytterste del av fingertuppene på hanskene for å kunne bruke hansker. Men selv om jeg gjør dette holder hanskene lenge. Man skulle tro at hanskene ville fliser seg opp, trådene løsner i sømmene etc, men det har de fortsatt ikke gjort. Så det er vell enda ett bevis på at de leverer kvalitet 🙂
Så konklusjonen er at jeg er godt fornøyd med produktene. Skal bli spennende å se hvilke nye produkter Jofama / Lindstrands kommer med til neste sesong. Takk Cato som ga meg lov til å teste ut utstyret.
Da ble det en tur over fjellet igjen. Målet var et besøk hos Jofama for å prøve noen av klærne i 2018 kolleksjonen. Det var meldt storm og orkan på Vestlandet, så det gjaldt å komme seg over fjellet før vinden tok seg opp.
Selv om Dundee jakka ikke har vært så mye i bruk begynner den å bli noen år gammel så nå når en ny sesong skal planlegges vurderes Flux jakka til Lindstrands. 2017 ble en varm sommer i USA så hvis 2018 skal bli like varm vil god ventilasjon være viktig. Cato foreslo Flux jakka så nå forsøker jeg å finne ut mest mulig om jakka før jeg skal treffe Cato i januar.
Flux mc jakke Lindstrands
Flux mc jakke Lindstrands
I katalogen står følgende tekst.
Ventilerte jakker i Mesh for maksimal ventilasjon når kroppen må jobbe og det behøves avkjøling.
FLUX
• Tekstil / Mesh
• HI-ART®-forsterkning
• Justerbare CE-godkjente beskyttere Level 2
• Kan kompletteres med vår CE-godkjente ryggbeskytter SECURE L2
• Kan kobles sammen med bukse • Justerbar erme- og kroppsvidde
Så vidt jeg kan søke meg frem til indikerer Mesh at tekstilen er «hullete» for å gi god ventilasjon.
I tillegg står det HI-ART®-forsterkning. Så hva pokker er det? Bak i katalogen fant jeg svaret.
HI-ART®-forsterkning
At Flux jakken har justerbare CE-godkjente beskyttere Level 2 betyr vell ikke annet enn at level 2 er en bedre og kraftigere beskyttelse enn Level 1 regner jeg med men det er jo selvfølgelig både viktig og bra. At den kan kobles sammen med buksen er selvfølgelig også bra selv om jeg normalt sett ikke bruker å gjøre det. Reflekser er godt å ha og at den har store partier med Offwhite farge er bra når solen steker i 40-50ºC.
Det er nok ikke den jakken jeg ville valgt til en skikkelig adventure for da ville jeg nok heller valg Lindstrands Qurizo 522100-29 som jeg brukte på Alaska – Argentina turen, men til å kjøre USA på kryss og tvers på flotte asfalterte mc veier kan nok Flux jakken være ett godt alternativ. Gleder meg til å prøve den og andre alternativer på nyåret.
Når jeg kjører ut av ett land og inn i ett nytt land regnes det som siste og første dag for de landene mens det egentlig bare er 1 kalender dag. Regnestykket går derfor nødvendigvis ikke opp med kalenderen.
Totalt kjørelengde 55.000 km
Kort oppsummering pr land.
Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og England er ikke så mye å snakke om bortsett fra å kjøre på venstre side av veien i UK skremte vettet av meg. Jeg har etter hvert kjørt bil og mc i mange land men å kjøre på venstre siden var fullstendig mot all sunn fornuft. Holdt på å gå galt i en rundkjøring hvor jeg husket på å kjøre i ‘feil’ retning, men glemte å sjekke trafikken som kom fra høyre. Så her kunne turen stoppet før den egentlig fikk begynt.
Alaska
Å pakke ut sykkelen på flyplassen i Anchorage og begynne turen nordover var selvfølgelig veldig spesielt. Drømmen som har vært der så lenge var plutselig blitt en realitet. NÅ var jeg på veien og skulle være det i lang tid fremover. Det jeg husker best er muligens når vi kom til Prudhoe Bay som er det nordligste punktet man kan komme i Alaska med bil/mc. Her feiret jeg 17. mai mens veiene ble oversvømmet på 3 forskjellige steder slik at jeg ikke kunne påbegynne turen sydover igjen. Det endte med at jeg måtte fly sykkelen fra Prudhoe Bay ned til Anchorage igjen. Dalton Highway ble derfor bare kjørt den ene veien.
En tilfeldig video fra Alaska.
Canada
Fra Anchorage i Alaska til Dawson City i Canada tok jeg veien ‘Top off the word’. En flott grusvei, men jeg hadde flaks for jeg hadde ikke hadde sjekket om Yukon River var isfri. Det var den heldigvis så grensestasjonen mellom Alaska og Canada hadde nettopp åpnet og båten over Yukon River hadde begynte å gå bare noen dager før jeg kom dit.
Canada var for meg en enorm opplevelse. Jeg så masse svart bjørn og brun bjørn hver eneste dag. I Alaska og Canada bodde jeg mye i telt så for meg som ikke er vant med å campe med bjørn luskende rundt leirplassen var dette ekstra spennende. Bjørnene var det så mange av at selv om man forsøkte å være forsiktig og holde seg rett i nærheten av sykkelen når man stoppet for å ta bilde hente det at det plutselig dukket opp en bjørn bak deg. Det nærmeste jeg var bjørn var muligens 10-15 meter. Jeg har stor respekt for disse dyrene og ville ikke oppholdt meg så nærme en bjørn hvis det ikke hadde vært for at den dukket opp bak meg uten at jeg merket det.
Ulv så jeg bare 1 gang, mens bison så jeg mange av. Disse store kolossene av noen dyr er fantastiske. Jeg stoppet bl.a. ett sted for å ta en liten pause. Mens jeg sitter og slapper av hører jeg skudd inne i skogen rett på andre siden av veien og rett etterpå kommer det 3 bison luskende ut av skogen, krysser veien og fortsetter å beite på andre siden av veien. Mest sannsynlig har de holdt på å beite inne i hagen hos noen som bodde på andre siden, så de skøyt i lufta for å jage bison vekk. Jeg vet ikke hvor store bisonflokkene i Canada er mens den største flokken jeg så var på ca 30 dyr.
En av mine onkler reiste fra Norge til Canada på tidlig 50 tallet og døde for noen få år siden. Han bodde meste parten av tiden i Price George, og her hadde jeg avtalt å møte noen av vennene hans pluss min inngiftede tante som jeg aldri hadde møtt. Dette var selvfølgelig kjempekoselig og jeg ble der i 3 dager.
Mesteparten av turen gjennom Alaska og Canada kjørte jeg sammen med en John fra California.
En tilfeldig video fra Canada.
Resten av USA
I Seattle kom min kamerat og tidligere arbeidskollega Terje Sand og sammen med John kjørte vi sammen ned til Utah. Det jeg husker best av denne delen av turen var de dagene vi kjørte ei rute som heter Trans America Trail. Det er ett nettverk av grusveier og stier som går fra kyst til kyst i USA. Dessverre klart vi ikke å gjennomføre dette denne gang, men nå har jeg lært, jeg vet hva vi gjorde feil så neste gang skal jeg klare det 🙂
I Utah skilte vi lag med John og Terje og jeg fortsatt vår ferd med å kryss USA på skrått fra Seattle til Daytona. Høydepunktene kan muligens ramses opp med: Monument Valley, ett stopp i Denver for å besøke noen venner, mc treff i Idaho Springs, dragrace på Bendimer Speedway, rodeo i Texas , Gas Monkey Garage i Dallas, New Orleans, WWII museum, NASA sitt visitor og testsenter i Mississippi, Battleship Memorial Park in Alabama og 4. juli feiringen på Daytona Firecracker 250.
Etter at Terje reiste hjem tok jeg meg en tur ned til Key West for å ha besøkt US sitt sydligste punkt siden jeg tross alt allerede hadde vært i Prudhoe Bay som er US sitt nordligste punkt. Etter å ha vært i Florida ett par uke begynte jeg på reisen med å kryss USA en gang til. Denne gangen var målet San Diegoa i California. Florida – California ville egentlig bli en ren transport etappe siden mitt 3 mnd ESTA visumet begynte å nærme seg utløpsdato men det ble like vell tid til å stoppe litt å se seg om. F.eks. camping i Grand Gulf Military Park, Windsor Ruins, Mount Locust, Colossal Cave Mountain Park, Tombstone, The Arizona-Sonora Desert Museum og flere andre steder.
En tilfeldig video fra USA
Mexico
Jeg har vært i Mexico før og gledet meg til å komme tilbake. Mexico er ett fantastisk land med masse historie. Dessverre er det ikke uvanlig med kidnappinger og noen ganger drap av turister men jeg kunne ikke la dette ødelegge opplevelsen av dette flotte landet. Rett etter jeg hadde vært der ble bl.a. 2 gutter fra Australia ranet og drept. I tillegg har man narkotikatrafikken som spesielt i de nordligste områdene kan kan være voldelige.
Selv møtte jeg ett følge på 11 biler hvor 7 av bilene var pickuper som fraktet gods som ble bevoktet av maskerte personer med maskingeværer. Se video: LINK
Det var også ved ett par anledninger vei blokader og den ene gangen kjørte jeg rett inn i den uten forvarsel. 20-30 mann med maskingeværer sto midt i veien og sperrer all trafikk. I dette området besto ‘all trafikk’ kun av meg, siden det var langt ute på landsbygda. Jeg hadde fått tips om at de sto langs veien, men viste ikke eksakt hvor. Jeg kom meg gjennom og rett etterpå kom politiet. Hvordan det endte vet jeg ikke for jeg hadde mer enn nok med meg selv og med å komme meg videre 🙂 Det er gjerne slike historier eller verre folk forteller og så forteller man ikke om alle de positive tingene.
De 2 første ukene var jeg i Baja området før jeg tok fergen inn til fastlandet og kjørte litt rundt i Copper Canyon området i en ukes tid. Etter 30 dager var jeg fremme Teotihuacán som ble første av flere historiske Maya steder som er besøkt i løpet av turen. Senere ble også El Tajín , Palenque, Uxmal, Dzibilchaltun, Chichen Itza og Nohoch Mul Pyramid i Coba besøkt pluss mange andre flotte steder.
Som en del av forberedelsene før turen hadde jeg selvfølgelig besøkt diverse nettsteder, meldte meg inn i diverse forumer etc. for å tilegne meg kunnskap og informasjon. En av tingene som gikk igjen var at folk oppfordret alle til å holde seg på hovedveiene (veier med bompenger). Dette var den tryggeste måten å reise gjennom Mexico ble det sagt. Selv holdt jeg meg langt unna alle motorveier og synes dette gikk helt greit. Man må ut på sideveiene for å se naturen, treffe folk og nyte omgivelsene.
En tilfeldig video fra Mexico.
Belize
Etter 44 dager i Mexico hvor omtrent ingen snakket Engelsk var det rart å komme til Belize. Her lot det seg gjøre å snakke Engelsk selv om jeg slet litt med å følge med på samtalene når de innfødte snakket med hverandre. Det var ett sammensurium av Engelsk, Spansk og Kreolsk som ikke var lett å forstå.
Jeg hadde bommet litt med feiringen av nasjonaldagen i Mexico (lang historie) men jeg fikk i alle fall med meg feiringen av nasjonaldagen i Belize. Høydepunktet i Belize var muligens besøket på Nim Li Punit og ikke minst de rolige dagene ved Punta Gorda – Big Falls Lodge. Oppholdet i Belize ble totalt på 11 dager og slik jeg oppfattet Belize var det ett relativt dyrt sted å være turist. Jeg synes prisene lå ett sted mellom Mexico og US, men forsto på lokalbefolkningen at å bo fast i Belize var billig. Inntektsnivået er tross alt lavt så det er forståelig.
En tilfeldig video fra Belize
Guatemala
Første stopp i Guatemala ble Tikal hvor jeg traff John igjen. Siden reiste vi videre til Flores som er ett av favoritt stoppestedene til backpackerne. I Río Dulce ble det en båttur til Livingston, videre til Coban før det ble noen stille dager i Semuc . Guatemala er helt klart ett av favoritt landene mine. Jeg liker den layback atmosfæren, de små landsbyene, de fargerike klærne, folkene, …….. hva mer kan jeg si? Det samme gjelder selvfølgelig rundt Antigua. Det må bare oppleves for å forstå. Her er det lett å finne roen, og jeg forstå lett backpackere som blir her i mange uker før de reiser videre.
En tilfeldig video fra Guatemala.
El Salvador
Etter 16 dager i Guatemale gikk turen videre til El Salvador. Første stopp var Santa Ana og her havnet vi nok (igjen) i ett område som ikke de fleste turistene vandrer gatelangs. Rommet kostet 8$ og var overpriset. Neste stopp ble San Salvador å her havnet vi i distrikt 6 som også var ett område vi i ettertid lærte oss at vi muligens ikke burde vært. Men å være på disse stedene er både litt spennende og ikke minst blir man positivt overasket over vennligheten og de flotte tingene man ser. Men som de fleste andre steder i Mellom Amerika og de nordlige stedene i Syd Amerika skal man være litt forsiktig og spesielt etter mørkets frembrudd. Men tar man visse forhåndsregler går det som regel bra.
Høydepunktene i de 9 dagene jeg var i El Salvador var muligens Iglesia El Rosario, Los Tercios waterfall og Civil War Museum in Perquin hvor en av veteranene viste oss rundt.
En tilfeldig video fra El Salvador
Honduras
Dette var ett land jeg hadde hørt mye om før turen og i løpet av turen. Ran av turister, narkotikasmugling og over 7000 mord i året gjorde at John og jeg valgt å kjøre rett gjennom Honduras uten alt for lange stopp. Vi ble derfor i Honduras bare i 2 dager.
En tilfeldig video fra Honduras.
Nicaragua
Både León og Granada måtte selvfølgelig besøkes og dette er også steder som mange andre turister besøker. I løpet av turen var faktisk Nicaragua det eneste stedet jeg opplevde at politiet forsøkte å loppe deg for penger. Det skjedde når de stoppet John pga en bagatell men de gikk 5 på og fikk ingen ting. Det hendte at politi og tollere ba om tips, men aldri mer pågående enn det. Jeg har muligens vært meget heldig for de fleste både innfødte og turister på 2 hjul jeg har snakket med har vært utsatt for dette gjentatte ganger, men selv har jeg altså vært heldig. Jeg skilte lag med John igjen og kjørte videre alene. I løpet av de første 5 1/2 mnd’ene turen hadde pågått hadde jeg kjørt sammen med John i ca 2 mnd’er.
For de som liker å ta bilder av flotte bygninger kan f.eks. Granada by på noen stilige bygg.
San Juan del Sur var også en stille og rolig plass hvor det er lett å bli værende en stund. Billig overnatting, flott strand, flotte solnedganger. Disse landene i Mellom Amerika er små og man kunne kjørt gjennom de i løpet av ett par dager. Etter 8 dager i Nicaragua reiste jeg videre.
En tilfeldig video fra Nicaragua
Costa Rica
Man møter mange mennesker i løpet av en slik tur. Noen går i glemmeboka, noen husker man og noen smiler man hver gang man tenker på. Jeg møtte bl.a. en kar på tråsykkel når jeg sto på grensen inn til Nicaragua. Han var på sykkeltur og skulle sykle helt ned til Ushuaia som også var mitt mål. På grensen inn til Costa Rica traff jeg han igjen. Senere på turen skulle jeg også treffe han på grensestasjonen inn til Panama, i en by nord for Lima og siste gangen jeg traff han var 70 km syd for Lima. Så til dere som synes jeg raste fort gjennom disse landene kan jeg nevne at denne karen syklet like fort gjennom landene som jeg kjørte på min motorsykkel.
I Costa Rica tok jeg meg en pause ett par dager i Tamarino for å vente på at min kone Nina skulle lande i San Jose. Planen var at ho nå skulle være med videre ett stykke. Så for første gang i løpet av turen hadde jeg nå en deadline. Vi måtte være i Panama City til en gitt dato for å ta en båt som skulle frakte oss videre til Colombia. Det finnes ikke veier mellom Panama og Colombia hvis man ikke skal bevege seg inn i Darién Gap som er ett 160 km langt fullstendig ubebygd myrområde uten veier. Vi ble i Costa Rica i bare 9 dager før vi kjørte videre.
En tilfeldig video fra Costa Rica.
Panama
I Panama City skulle vi møte en gjeng med andre motorsyklister og sammen skulle vi kjøre ut til San Blast området hvor båten ventet på oss. Båten heter Stahlratte som har sterke historiske bånd til Norge. Vi fikk noen flotte dager ombord og på øyene i San Blas før vi satte kursen videre mot Colombia.
En tilfeldig video fra Panama,
Colombia
Da vi kom til Cartagena i Colombia var det søndag og i tillegg var det nasjonal fridag på mandagen, tirsdagen gikk med til papirarbeid og på onsdagen kom syklene på land. Men Cartagena er en fin by å være turist i så det å slå ihjel noen dager her var ikke vanskelig. Colombia har nok ett frynsete rykte på seg og mange snakker negativt om Colombia men myndighetene har gjort en fantastisk jobb. Selvfølgelig skal man være forsiktig, selvfølgelig skjer det ting (noe vi også fikk merke) men tatt i betraktning av hvordan det var tidligere vil jeg påstå at Colombia har mye å by på og ett land som er verdt å besøke.
Veiene er flotte mc veier (svingete, bratte og smale), trafikken er aggressiv og bråkete men lærer man seg å lese trafikkbildet går det greit. Etter å ha overlevd trafikken i Mellom Amerika har man lært seg dette 🙂
Medellin ble vell egentlig det eneste stedet i løpet av hele denne turen med en skikkelig aha opplevelse. Gjennom hele Mexico og Sentral Amerika forsøkte jeg alltid å finne overnatting i nærheten av en Plaza når jeg skulle overnatte i en landsby. Her er det en fin stemning, musikk, dans, familier med unger, folk som sitter å nyter noe godt, og det er herlig å være en del av atomsfæren. I Medellins gater vrimler det av folk på dagtid som du ikke finner maken til hjemme i Norge og om kvelden er alt helt anderledes. Mørket senker seg, og bygningene lyses opp av lyskastere. Noe som skaper flotte stemningsbilder hvis man tar sjansen på å ta med seg kamera ut om kvelden. Normalt sett tok man ikke med seg verdier ut om kvelden men en av kveldene ble dette gjort og det gikk galt. Det endte opp med ett basketak med en som forsøkte å stjele telefonen som ble brukt som kamera. Dessverre hadde han også kniv så det ble noen kutt og en tur på legevakten. Mens vi var på sykehuset så vi flere som kom inn med kuttskader og legen kunne fortelle at Medellin på kveldstid ikke var trygt. Spesielt ikke i det området vi hadde vært. Jaja, vi overlevde og fikk oss en lærepenge. Når dette er sagt vil jeg også si at Medellin er en flott by, nasjonalparken Arvi er verdt ett besøk og byen har mange flotte bygninger i tillegg til ett stort shoppingsenter som Nina likte godt.
Ett besøk på en kaffe plantasje hører selvfølgelig også med til tingene man må gjøre når man er her i Colombia. Vi valgte Hacienda Guayabal hvor vi også overnattet. Her snakker de Engesk noe som gjør at ‘kaffe kurset’ gir mening. Spansken vår er heller dårlig.
Men de mektigste opplevelsene for oss var nok å kjøre rundt i Andes fjellene. Norge har mye flott natur å by på, men det har Colombia også.
Høydepunktene i Colombia kan muligens oppsummeres med Andesfjellene som en soleklar ener, Cartagena og selvfølgelig Santuario de Las Lajas.
En tilfeldig video fra Colombia.
Ecuador
Plaza de Ponchos i Otavalo var selvfølgelig på listen over steder vi ønsket å se i Ecuador. 1. desember feiret vi 50 års dagen min i Puyo og siden gikk turen til Alausi hvor det ble en tur med tog for å se The Devil’s Nose. Dvs. for min del var det selve togturen som var hovedattraksjonen men også å danse med de lokale var selvfølgelig gøy. Catedral de la Inmaculada Conception ble besøkt og det ble en ridetur i Banos de Agua Santa.
Vi beveger oss hele tiden i relativt store høyder og enkelte dager kan man gå fra 0 m.o.h. til 3-4000 m.o.h. i løpet av noen få timer. Dvs. at man kan få problemer med hodepine og bli kortpustet. I tillegg er veiene ofte av en slik kvalitet at man må til en hver tid være årvåken. Hull i veien, kumlokk som mangler, høye stup langs veien uten autovern, 2 biler i bredden som kommer i møte med deg og alle andre farer som man normalt ikke trenger tenke på hjemme i Norge. Angående vei kvaliteten er dette likt både for Mexico, sentral Amerika og Syd Amerika så man blir vant med dette, men høyden kan like vell være ett problem selv om man har vært her en stund.
En tilfeldig video fra Ecuador
Peru
I Peru fikk vi vår første smak av Pisco Sour og siden vi nå endelig var ved sjøen igjen ble vi noen dager i Mancora. Etter 6 dager langs kysten kjørte vi opp i fjellene igjen. Huaraz var ett av stedene vi besøkte og her slet Nina med høyden så vi var nødt til å komme oss ned i lavlandet igjen.
Høydepunktet for oss i Peru var nok å komme oss ned i lavlandet og nyte noen dager ved sjøen. Chan Chan var selvfølgelig spennende og det samme med alle de merkelige landskapene man kjører gjennom. Steder med fantastiske fjellformasjoner, steder med månelandskap, ørken så langt øye kan se og så kommer man plutselig til frodige områder med vann.
Etter 10 dager i Peru bestemte Nina seg for å reise hjem til Norge igjen. Problemer med høyden var selvfølgelig hovedårsaken. Vi viste begge at vi måtte nødvendigvis deale med høyden flere ganger i løpet av denne turen og i tillegg synes nok Nina at det var litt dumt at jeg droppet noen av stedene jeg hadde lyst til å besøke pga høyde og vei kvalitet. Høydeproblemer skal man ikke bagatellisere så jeg måtte selvfølgelig akseptere dette, og jeg begynte å leke med en ide som vi begge to tente på. Nina sin store drøm var å oppleve Rio de Janeiro, men i stede for at jeg skulle reise tilbake til Lima igjen bestemte jeg meg for å bli med hjem til Norge for å feire jul med barn og barnebarn. Siden ingen der hjemme viste noe før vi banket på døren på selve julekvelden ble dette tidenes julegave for oss alle sammen.
Etter 2 uker hjemme i Norge reiste jeg tilbake til Lima for å fortsette turen. Først gikk turen nordover igjen for å reise tilbake til Huaraz for så å kjøre noen av veiene der før jeg kjørte enda lenger nordover igjen i fjellene slik at jeg til slutt endte opp rett syd for Ecuador igjen. Cordillera Blanca og Cañon del Pato var nok for meg noen av høydepunktene jeg opplevde etter at jeg kom tilbake til Peru igjen, og selv om ett besøk til oasen Huacachina og en flytur over Nazca lines var spesielt på sine måter var selvfølgelig Machu Picchu en enda større opplevelse. Ved Lake Titicaca begynte jeg også å bli kortpustet selv om jeg nå hadde vært en del i høyden så etter totalt 29 dager var det på tide å forlate Peru.
En tilfeldig video fra Peru.
Bolivia
Målet for Bolivia var først og fremst å kjøre Yungas Road eller Death Road – The Most Dangerous Road. For mc folk har Bolivia mye å by på (hvis man får tak i bensin), men jeg hadde nå innsett at jeg måtte droppe visse ting på listen min hvis jeg skulle klare å komme meg hjem i månedskiftet fabruar – mars. Så etter bare 4 dager i Bolivia gikk turen videre til Chile.
En tilfeldig video fra Bolivia,
Chile
Chile er ett langt og smalt land. Jeg bestemte meg for å bite tennene sammen og få unna disse kjedelige lange flatene så fort som mulig slik at jeg kunne komme meg ned til Osorno. Det ble en distanse på ca 3000km med kjedelige veier med høy standard. Det ble selvfølgelig tid til ett stopp ved Mano del Desierto, Catedral de La Serena, museo arqueologico La Serena etc, men etter Osorno kunne jeg begynne på Carretera Austral, Ett fantastisk område hvor også mange turister fra Chile befant seg mens jeg var der. I tillegg er det ett yndet sted for syklister og backpakkere. Selv om veiene er støvete grusveier, kjører nesten alle mc’er som er på vei til eller fra Ushuaia denne veien. Så her er det mulighet til å treffe folk fra hele verden, og den eneste utfordringen er å finne overnatting. Det finnes plenty med overnattingsteder men siden jeg var der i høysesongen var overnatting en utfordring.
Tilfeldig video fra Chile.
Argentina
Etter 19 dager i Chile kjørte jeg inn i Argentina ved en grenseovergang som heter Chile Chico. Grensepasseringene her i Chile og Argentina er mye enklere enn lenger nord så hvis man ikke er uheldig å havner i en lang kø går grense passeringene her relativt raskt. I Mellom Amerika har man gjort en grei grensepassering hvis man klarer det på under 3 timer men her snakker vi om under 1 time.
Å komme til Perito Moreno Glacier for å se denne isbreen kalve, se Rhea fuglene langs veien, er spesielt for nå beveger jeg meg inn i Tierra del Fuego og jeg vet at Ushuaia som har vært destinasjonen de siste 9 mnd’ene ligger rett foran. 9 mnd’er på veien og nå er jeg snart fremme. Etter 6 dager i Argentina er jeg endelig fremme i Ushuaia.
245 dager, 2 kontinenter, 16 land (pluss 8 land i Europa), 52.000 km, Da er det bare å begynne på de neste 3000km nordover til Buenos Aires slik at jeg kan fly hjem til familie og venner, flytte inn i ny leilighet og forhåpentligvis snart få meg en jobb.
Fremme på Syd Amerikas sydligste punkt man kan kjøre til.
Andre tips og ting.
Uten at jeg har noe særlig erfaring med å reise rundt omkring i hele verden tror jeg like vell at jeg kan si at for en som ønsker å reise på langtur kan jeg anbefale Mellom og Syd Amerika. Byråkratiet ved grensepasseringen er selvfølgelig en historie for seg selv men prosessene er like vell nesten identisk for alle landene. Pan American Highway er derfor en enkel reise for en nybegynner.
Selv om dette er en lang reise trenger du ikke kunne mange språk. Engelsk og litt Spansk så kan du besøke samtlige land i disse områdene.
Print ut ett ark hvor du har lagt inn noen bilder du kan peke på hvis du ikke kan språket. Jeg hadde laminert ett ark hvor jeg hadde bilde av en fisk, gris, sau, ku, sykehus, politi, etc.
Print ut ett ark med noen av de ordene man tror man trenger. F.eks.: seng, pute, såpe, mat, tall etc.
Sørg for å ha nok av minnekort, USB brikker, ledninger til lading, overføring av data etc.
Ta en skikkelig fargekopi av sertifikatet, laminer dette og bruk dette når politiet stopper deg. Det er ikke nødvendig å gi fra seg originalen.
Ta også kopi av samtlige andre dokumenter. Gjelder også vognkort. Ha også samtlige dokumenter digitalt på en minnebrikke eller tilgjengelig på nettet.
Garmin sine kart for Syd Amerika er ubrukelig så last ned kart fra OpenStreetMap
TAT ruta var en av mine drømmer. Jeg brukte en gps fil fra gpsKevin. Denne brakte meg inn på veier om landområder som var privat eiendom. Andre jeg har snakket med brukte Sam sine gpx filer og disse var mye bedre. De oppdateres ofte og er ikke alt for krevende.
Hvis man ikke vet hvilke steder man vil besøke kan det være lurt å finne ut hvor Backpakere bruker å reise. Backpakere kommuniserer seg i mellom, legger ut anbefalinger, overnatter på billige steder, spiser på billige steder etc. I tillegg kan det være lurt rett og slett å Google ‘top 10 thing to do in XXX’
Nina fikk problemer i høyden og etter flere uker fikk jeg også problemer. Kjøp høydesyke tabletter og drikk masse vann.
Min injeksen motor hadde ikke problemer i høyden. Jeg tror at forgasser motorer muligens har større utfordringer.
Bensin i Bolivia er ett problem. Bensinstasjonene selger subsidiert bensin og de har ikke lov til å selge bensin til kjøretøy med utenlandske registrering nummer. Egentlig har man krav på å få kjøpe bensin pga at man har import papirene i orden, men de som jobber på bensinstasjonene nekter like vell å selge. Ett triks kan være å parkere rundt hjørne, fylle opp reserve kanna, fylle denne på sykkelen og så gjenta dette. Alternativt får man gjerne kjøpe hvis man betaler litt ekstra 🙂
En ting jeg ikke har nevnt så mye om er grensepasseringene. Grensepasseringene i Mellom og Syd Amerika er noe vi ikke ser maken til i Europa. Her er det byråkrati på høyt plan 🙂 Bestikkelser, sniking i køer, leie av fix’ere eller man finner fullstendig roen og utfører dette selv. Noen blir frustrerte og irriterte men jeg synes at dette har sjarm, og hva hadde denne turen vært alle disse grensepasseringene.
Ha med x antall kopier av alle dokumenter slik at disse kan brukes ved grensepasseringene. De fleste grensestasjonene har egne sjapper som kopierer for deg mot betaling, men noen steder har ikke. Derfor er det lurt å ha noen kopier.
Selve grensepassering koster ofte penger. Hvor mye varierer fra land til land. Noen steder er det t.o.m. gratis. Det er derfor lurt å gjøre litt forarbeid slik at man ikke blir lurt. Jeg hadde laget en egen post på min blogg som jeg sjekket ut før jeg kjørte til ett nytt land. LINK
Selv om det stort sett er rolig i de fleste landene i disse områdene kan det også være lurt å sjekke ut advarsler som utenriksdepartementet i Norge eller andre land gir ut. Selv hadde keg laget meg en egen siden som jeg oppdaterte og sjekket ut når jeg begynte å nærme meg ett land. LINK
Jeg ser ikke poenget med å bruke alt for mye tid og penger på å modifisere sykkelen. Pan American Highway kan man stort sett kjøre med en standard sykkel.
Jeg vurderte satellitt telefon men slo dette fra meg. De fleste steder har WiFi så med FB eller Skype klarer man å kommunisere med de der hjemme.
En SpotGen3 eller lignende kan gi en ekstra sikkerhet både for deg og de som sitter hjemme og lurer på hvordan det går.
Reise alene eller sammen med andre må man selvfølgelig føle på, men jeg anbefaler å kjøre alene. Alternativt reise sammen med andre, skille lag og så treffes igjen senere. Reiser man alene trenger man ikke rådføre seg med andre når man f.eks. føler at ett nabo område er utrygt eller man rett og slett ønsker en fridag.
Som jeg har nevnt tidligere er en av grunnene til at jeg beskriver reisen på en nettside nettopp for at det skal nå ut til andre reise interesserte pluss ett sted og oppdatere familie og venner. Så når Romerikes Blad ville skrive en liten oppfølger til det først innlegget som ble skrevet før jeg reiste synes jeg dette var kjekt.
Reisen tilbake til Lima i dag gikk som planlagt. Jeg overnattet hos Terje som var snill og kjørte meg til Gardermoen før han reiste på jobb. Flyet gikk klokken 10 og jeg landet i Amsterdam 2 timer senere på terminal B. Da var det 40 minutter til boarding så dermed var det bare å ta beina fatt.
Fremme på flyplassen i Lima fikk jeg tak i en taxi som fraktet meg til en hotell 2-300 meter vekk fra BMW butikken som har lagret sykkelen mens jeg har vært hjemme. Taxi turen tok rundt 40 minutter tipper jeg og det var litt uvant å komme tilbake til en trafikk kultur som er litt annerledes enn hjemme i Norge.
Jeg vet ikke om det er lovlig å gjengi det de har skrevet, men siden de skrev om meg, brukte noen av mine bilder og la inn en link til min blogg blir jeg forhåpentligvis tilgitt 🙂
Ullensaker: Jarle Eek har lagt ut på sitt livs reise. Men han måtte en tur hjemom til jul.
Romerikes_Blad
Skal jeg dra på nye turer, blir det med et planlagt opphold hjemme underveis, Ungene trenger en far og jeg trenger dem, sier Jarle Eek (50).
Sa opp jobben
I fjor sa han opp jobben på GS-Hydro Norge, tok sparepengene sine og la ut på sitt livs MC-tur. Den går fra nord til sør langs hele det amerikanske kontinentet. I tillegg har han krysset USA fra øst til vest mer enn en gang siden han dro fra Mogreina i slutten av april i fjor.
Min store drøm var å komme ut av A4-livet. Siden jeg elsker å kjøre motorsykkel, var det naturlig å bruke den, forteller han.
Han hadde kjørt 40.000 kilometer da han satte motorsykkelen inn til service i Lima i Peru før jul for å ta en svipptur hjem til Norge.
Kona har vært med meg de sju siste ukene. Da hun skulle reise hjem, måtte jeg bli med.
Barna og barnebarna i Bergen visste ikke at de kom. Utkledd som nisser banket Jarle og Nina Hagenes på døra med en plakat hvor det sto at de var hjemløse og arbeidsløse nisser som trengte et sted å bo.
Det ble noen tårer.
Romerikes_Blad
Husløs
Vi treffer ham hjemme hos kameraten Terje Sand på Algarheim kvelden før 50-åringen setter seg på flyet med destinasjon Lima. Der skal han hente motorsykkelen og fortsette reisen.
Terje var med på deler av turen i drøye fire uker gjennom USA.
Jeg skulle gjerne blitt med lenger, men jeg har små barn og er et sted i livet hvor jeg ikke kan gjøre noe sånt nå, sier han.
Mens Jarle Eek har vært borte, har kona solgt parets hus i Mogreina.
Hun var også litt lei og ønsket en forandring, så jeg sa: Selg huset så flytter vi til Bergen, forteller Jarle Eek.
Romerikes_Blad
Når de siste 13.000 kilometerne er unnagjort og han vender hjem en gang utpå våren, vet han ikke hva som venter.
Reisebudsjettet er opptjente penger gjennom hardt arbeid i mange år. Nå er det på tide å få seg jobb og tjene penger igjen.
Er du glad du gjorde dette?
Ja, helt klart. Det er en opplevelse for livet. Jeg tror det vil gå opp for meg sterkere etter hvert. Nå er jeg midt oppe i det. Det tok to måneder før jeg fant roen.
Romerikes_Blad
Jarle har vært på lange MC-turer før – i mange land.
Jeg kommer nok til å ta meg en tur eller to igjen, men dette vil nok være den som er lengst.
Ikke følt meg utrygg
Selv om det har vært situasjoner hvor han har møtt på narkotikakarteller og gjenger som sto og sperret veien med maskingevær, har han fått kjøre i fred.
Jeg kjørte alene rundt i Mexico i flere uker, men følte meg ikke utrygg. Mexico er et stort og flott land med mange hyggelige mennesker og så mye å by på.
Har turen forandret deg?
Jeg vet ikke. Jo, den har nok det.
*****************
Jeg kunne sikkert servert noen gode historier og muligens ting som hadde vært litt mer spennende, men jeg tror jeg sparer disse historiene til reisen er over og jeg har kommet hjem. Da må jeg gjøre en liten oppsummering og siden jeg vet det er folk som følger med på bloggen nettopp pga at de planlegger en tilsvarende reise bør også de negative sidene belyses og ikke bare de positive. Når det er sagt er 99,8% av reisen helt klart positive ting men det er selvfølgelig visse ting man skal være observant på.
Starten gikk ikke helt etter planen. Planen var at jeg skulle sjekke inn, komme meg gjennom sikkerhetskontrollen å så ta en lunsj med Nina før jeg gikk ombord, men så enkelt skulle det ikke gå.
Ved innsjekkingen forlangte de at jeg hadde returbillett, å når jeg forklarte at jeg skulle forlate USA på 2 hjul ble Icelandair helt forvirret. Jeg kunne ikke kjøpe en billig billett til Canada eller Mexico for returen måtte være ut av Nord Amerika, så dermed endte jeg opp med å kjøpe en business billett til over 20.000 kr. som jeg da kan avbestille igjen slik at jeg får pengene tilbake.
Alt tok så lang tid at jeg fikk så vidt fikk sjekket inn bagasjen i siste liten å lunchen med Nina måtte droppes.
Regner med at det var starten på de utfordringene som venter meg på denne reisen, så det er bare å forberede seg på neste hinder i veien 🙂
Heldigvis ble det 1 time å vente her på Kefflarvik så dermed ble det en Baguette med skinka & ostur.
PS Hadde jeg hatt Greencard for USA hadde jeg sluppet dette, men Greencard er jo for de som skal jobbe å det var ikke i mine planer.
