Dagen i dag skulle også være en stille og rolig dag, hvor kjøredistansen fra Chichen Itza til Nohoch Mul Pyramid Coba bare skulle være på ca 100km. Turen ned til Coba gikk greit, temperaturen lå på behagelige 32-33 grader, men også her skulle det vise seg at det var en del turister. Minst 5-6 turist busser sto parkert på parkeringsplassen, men jeg klarte like vell å få meg en Engelsk-talende guide som viste meg rundt i 1 1/2 time.
Området er stort, så for å få mest mulig ut av guiden leide jeg en limousin til hver av oss. Dermed rakk vi over flere steder på kortere tid.
De var kreative i gamle dager. Det vi ser på dette bildet er starten på en vei som går hele veien fra Coba til Chichen Itza. Det vil si en vei på over 100 km bygget for 12-1300 år siden, å den ligger der fortsatt. Ja det vokser litt trær der, men ……… Hadde vært artig å gått den distansen en gang.
Å bygge en slik vei gjorde handelen mye enklere. Mange kom sjøveien til Coba, å ville videre til Chichen Itza. Ved å bruke denne veien kunne de tilbakelegge distansen på en mye kortere tid å enklere å frakte det som skulle selges / kjøpes.
Derfor bygde de skattekontoret 🙂 Dette bygget som er det eneste runde bygget som er avdekket er laget for at de som brukte veien skulle betale veiskatt / bompenger. Så hvis man trodde bompenger var ett nytt fenomen tar feil. Dette innførte de altså her i Mexico for over 1000 år siden 🙂
Dette er Honey Bee tempelet. Honning var viktig for Maya’ene og ble blant annet brukt sammen med 6-7 andre ingredienser for å skape sementen mellom stene når de bygde templene.
Templet er 42 meter høyt å stigningen er ganske bratt. Det er også litt ujevne steiner å til tider litt store trinn så man skal være litt forsiktig. De har for sikker hets skyld strekt ett tau fra toppen til bunnen så man har noe å holde seg i.
Utsikten fra toppet er utrolig, å man kan se andre ruiner rundt om i skogene.
Mens jeg sto på toppen begynte det å lyne og tordne ganske kraftig, å jeg kunne se at regnværet begynte å nærme seg. Å stå på områdets høyeste punkt når det lyner og tordner er ikke det lureste man gjør så jeg bestemte meg for å begynne nedstigningen før steinene ble for sleipe.
Jeg kom meg ned før det begynte å regne, men 2 minutter etterpå regnet det i bøtter og spann.
Å ta flere bilder eller forsøke å filme var nesten umulig i frykt for å ødelegge utstyret.
En ting var at jeg ble søkk våt, men på sykkelen lå mc jakka og mc buksa pluss hjelmen. De var selvfølgelig også kliss våt. Tankveska og støvlene hadde jeg fått låst inn på ett kontor så jeg kunne i alle fall reise videre med tørre sokker og støvler 🙂
Tulum er nok en plass mange av dere ville likt. Rett ved havet, mange resturanter, mange barer og tydeligvis ett sted mange Amerikanere reiser til.
En liten videosnutt fra dagen i dag (før det begynte å regne).
It’s not the destination, but the journey, that matters. 