Dagen begynte som planlagt rolig.  Jeg våknet ved 6 tiden så da var det bare å stå opp. Ryddet sammen teltet og alt annet utstyr å pakket det på sykkelen mens John fortsatt sov. Så klokken 9 satte jeg og naboer (Mike) oss på våre sykkler å tok oss en kjøretur.  Jeg hadde lyst å sjekke om alt var i boks med Terje sin sykkel og Mike trengte nye kjørestøvler. Dermed ble det en tur på .Skagit Powersports i Burlington.

Det var bare ca 25 minutters kjøretur men halvparten av denne distansen var smale svingete kjekke veier. Vell fremme fikk jeg se Terje sin sykkel og den så meget pen og velholdt ut. Gått kunn 1300 miles og ferdig utstyret mef kofferter å annet snaks. Håper og tror Terje skal bli fornøyd

Siden veiene var så kjekke tok jeg turen nordover igjen for å sjekke hvordan det gikk med John. Han ville ha nytt bakdekk og oljeskift så dermed ble det samme turen nedover igjen.

Etterpå fant vi hotellet, sjekket inn og begynte å vente på å høre fra Terje.

Jeg hadde sendt han en melding om å forsøke å ta flybussen en plass nord for Seattle siden alle jeg hadde snakket
med ang å kjøre ned på flyplassen ved 6 tiden mente det var håpløst. Jeg ville få køen ut fra Seattle på veien ned til flyplassen og jeg ville få køen ut av Seattle på vei nordover igjen, men etter x antall forsøk på å finne en buss som gikk nordover ga han opp,  satte seg i en taxi å ringte meg for å si fra at han var på vei nordover.  Heldigvis ringte han tidlig så jeg fikk stoppet han, ba han hoppe ut av taxien å sende meg beskjed om hvor han var slik at jeg fikk hentet han.

Så ved 11 tiden var vi alle 3 samlet for en øl på rommet.

Planen for i morgen er å hente sykkelen til Terje å så bruke resten av dagen til å slappe av å hente seg litt inn igjen etter en lang flytur. Jeg trenger å få vasket sykkelen, sjekke skrue og muttre og samtidig se om jeg finner årsaken til at jeg har vakum i bensintanken. Dette oppstod for noen dager siden å har sikkert en sammenheng med den julingen sykkelen har fått de siste ukene på humpete og støvete veier. Trikset så langt har vært å åpne bensin lokket å slippe inn luft hver gang jeg stopper.

Terje fikk seg en etterlengtet natt med søvn etter mange timer på flyet. Tror han jobbet litt på ett sagbruk i natt men han virket i alle fall litt mer uthvilt i dag enn etter den lille søvnen han fikk bak på min sykkel i går kveld.

Her på Skagit Powersports begynner folk å kjenne meg igjen ettersom dette er andre dagen jeg er her og 3. kunden jeg bringer hit ☺

Pga meg har de nå fått solgt ett par med mc støvler (Mike), nytt bakdekk og oljeskift (John) og nå en Kawasaki KLR 650 til Terje.

En av de ansatte her har en Norsk mor så samtalen handler om alt fra troll, ett drikkebeger med hull i bunnen som ho ikke forstår hvordan fungerer (ikke jeg heller) og mulige gode destinasjoner å besøke.

Siden vi har bestemt oss for å bli en natt til tenkte jeg å gå gjennom all bagasjen i dag for å se om det var noe av utstyret jeg kunne sende hjem. Jeg hater å drasse rundt på så mye unødvendig ting.

Sykkelen trengte også sårt en vask så etter sykkelen til Terje var hentet tok vi oss ett par øl å litt mat før vi gikk ut i varmen å begynte på det som skulle vise seg å bli en lite vellykket vask. Det var bare høytrykk spylingen så fungerte så avfetting og såpe kunne jeg bare glemme. Men den ble i alle fall bedre enn den var.

Temperaturen lå på 24-25 °C så på vei tilbake til hotellet ble vi enige om at før vi skulle gjøre noe som helst var første prioritet å få fatt i mer øl og litt mat som vi kunne ha på hotellrommet.

Det er viktig å ta 5 minutter før man begynner på fysisk aktivitet i varmen og deretter 5 minutter hvert 5. minutt.  På den måten er man sikkert på at ølen ikke blir varm.

Terje gjorde seg ferdig først å så ble det Norske flagget plantet på sin KLR 650 for første gang ☺
,

Så begynte jeg å gå gjennom alt jeg angrer på at jeg tok med meg.  Så the BBB (big black bag) er nå pakket og blir kjørt på posten i morgen for å sende den til Torger i Florida i morgen.

Planen var å bruke brynje med en tynn genser under når jeg kjørte i varmen men nå var jeg lei av å drasse rundt på den. Selv synes jeg fortsatt at planen var god men den tar helt klart plass i bagasjen når den ikke er i bruk. Ikke fikk den plass i den gule baggen samme med camping utstyret heller så derfor endte jeg opp med å pakke den i en stor svart bagg sammen med telt, sovepose etc.

Baggen fikk etter hvert navnet ‘the big black bag’ eller populære kalt BBB 😆 Noen karer fra Brasil vi traff for noen dager siden fortalte at de hadde en vest som de dynket i vann, satte den på seg under kjørejakken å dette holt de kjølig i maaaange timer. Så når Holly på Skagit Powersports fortalte at de hadde en slik vest å at min størelse skulle ankomme med en bil innen 1 time kjøpte jeg denne. Dermed kunne jeg sende BBB, brynja pluss diverse andre ting i posten til Torger i Florida.

Må innrømme at jeg faktisk savnet BBB i dag siden denne fungerte ypperlig til ryggstøtte men jeg får pakke den gule baggen litt annerledes så har jeg nok ryggstøtte igjen.

Etter en tur på posten begynte turen sydover.  Jeg hadde bedt GPS’en holde seg unna motorveier så vi endte opp med å ta Hwy 20 og 101.

Hwy 20 og 101 var ett vellykket valg av kjørerute. 95% av tiden var det små koselige 2 fils veier som også enkelte steder bøy på flotte naturopplevelser.  Vi stoppet bl.a. ved en bro hvor det var flott utsikt og hvor tidevannet hadde en fart på 12 knopp pga at passet var så trangt.

Etter 199.9 miles var det dags for Terje sin første skrujobb på sin KLR 650 ☺ Heldigvis var det ikke noe galt med sykkelen.  Men de som hadde forberedt sykkelen hadde nok ikke beregnet at sykkelen skulle lesses ned med bagasje å få en sjåfør på 75 kg (i følge vognkortet) så kjeden måtte derfor slakkes litt. Bortsett fra dette fungerer sykkelen perfekt.  John sin kjede fungerer også perfekt etter at fikk ny kjede for en ukes tid siden.

Temperaturen steg til 30 grader på det meste. Å da snakker vi om luft temperaturen når vi kjørte så når man stoppet var det om å gjøre å komme seg i skyggen å få seg noe å drikke. De 2 innerste lagene i kjøre jakke er nå fjernet og innertrekket i buksa har vært ute lenge. Så ved å åpne ventilasjon glidelåsene i både bukse og jakke får man litt kjøling.

Når vi kom ut til kysten de siste par timene sank temperaturen til drastiske 16°C å da var det plutselig så kaldt at vi vurderte å sette inn igjen det vi hadde tatt ut fra jakka.  Man blir fort bortskjemt ☺

Vi bestemte oss for å finne oss en camping plass etter at vi hadde handlet inn litt mat til kvelds. Det skulle vise seg å bli en liten utfordring men etter å ha kjørt over broen som også er statsgrensen til Oregon fant vi omsider en plass.

De som er mer interessert i eksakt kjørerute og hvor vi slo oss til ro kan studere SPOT kartet. Linken ligger på forsiden på bloggen.

Vell fremme på campingen skulle Terje slåopp teltet for første gang.  Det måtte jo forevises.

Å han klarte seg bra 🙂 Nå når jeg sitter her å skriver dette hører jeg snorkingen i teltet så han har nok slått seg til ro i den flotte feltsengen sin. John sto for matlagingen og jeg tok oppvasken.  Liker den fordelingen 🙂

Ellers er det som vanlig alltid folk som kommer bort over alt hvor vi er som lurer på hvor vi kommer fra,  hvor vi skal,  hvordan syklene fungerer,  hvor mange dekk vi regner med å bruke, hva vi har sett og som kommer med tips om destinasjoner som kan være greit å besøke.

Hjemme sier nan at alle har ett søskenbarn på Gjøvik,  men her borte har mange i alle fall en slektning fra Norge.  Lurer på hvor mange som hadde bodd i Norge hvis ikke så mange hadde utvandret.

Det var gratis pannekaker på campingen så det tok sin tid før vi kom oss avgårde i dag. Jeg våknet ca 0530 men sovnet igjen å våknet ikke før 0830. Da var Terje nesten ferdig med å rigge ned sitt telt. Dvs i forhold til mitt lille telt har Terje reine herskapsboligen. Jeg tror mitt telt hadde fått plass i Terje sitt inngangsparti hvor han oppbevarer bagasjen.  Må innrømme jeg er litt misunnelig men samtidig så skal man jo bare sove der så jeg får klare meg med mitt lille krypinn 😴

Skulle vi derimot bli sittende værfast tror jeg at jeg hadde gått på besøk til han i stedet for å be han hit. John sitt telt er en mellomting mellom Terje sitt og mitt. Så begge to har rikelig med plass å boltre seg på.

Temperaturen her på kysten ligger 10 – 15 °C under hva den gjør i innlandet. Så i dag har temperaturen lagt på rundt 15°C hele dagen men det har også vært litt havdis så sammen med litt vind har det vært litt kjølig.  Stoppet derfor å satte inn innertrekket på jakkene igjen. Men selv om det har vært litt kjøligere har veiene vært fantastisk mc veier. Lange strekninger med svingete relativt smale veier med ikke alt for mye trafikk.

I tillegg er det selvfølgelig flott å se utover havet.

Så til se som planlegger en tur her til Oregon kan jeg helt klart anbefale å ta US101. Lurer på om veien også kalles Old Oregon Highway. Den bringer deg gjennom mange flotte små tettsteder og landsbyer, her er rikelig med fiskemuligheter, lange sandstrender og små sjapper med mulighet for mat og drikke.

Siden veiene her innbyr til å leke seg litt har vi observert flere sivile politibiler langs veiene som har stoppet noen som muligens har kjørt litt for fort.

Terje og jeg mistet John rett etter avgang så vi kjørte hele dagen på egenhånd. 2 ganger i ĺøpet av dagen var vi samlet igjen før på nytt skilte lag med John.

Pga ett besøk på ett shoppingsenter hvor diverse nødvendig ting ble innkjøpt pluss x antall andre stopp fikk vi litt dårlig tid på tampen av dagen.  GPS’en sa vi skulle være fremme ved 20 tiden og solen går ned ved 21 tiden så målet var å komme frem, finne John, finne en camping plass,  å slå opp teltet før det ble mørkt. Alt gikk etter planen. John fant vi på den første RV campingen vi kjørte innom å siden denne var full kjørte vi videre til Elk River Camp Ground. Her fikk vi plass og etter att alt var ferdig rigget satte vi oss på sykkelene å kjørte tilbake til Port Orford for å få oss en varmt måltid.

På Chevron stasjonen i denne byen begynner TAT GPX fila jeg har fått tak i som forhåpentligvis skal bringe oss hele veien til østkysten av USA. Eneste forskjell er at vi skal kjøre ruta i motsatt retning.  Jeg har ikke vært i stand til å få tak i en fil som viser riktig retning men i prinsippet bør det ikke være noe problem bortsett fra at jeg har fått tips om at noen av veistrekningen er enveiskjørte.  Det problemet får vi ta når vi kommer så langt.

Jeg har ikke hørt om noen fra Norge som har kjørt denne ruta tidligere så vi kan muligens skrive oss inn i historie bøkene ☺ Hadde vært gøy om vi fikk greie på om andre har kjørt hele TAT distansen.

Så i morgen får vi gjøre oss ferdig med de siste forberedelsene før vi begynner på en strekning som vi vet veldig lite om. Det mest spennende blir selvfølgelig hvor krevende underlag blir.  Hvordan naturen har håndtert veiene og hvor stor del av strekningen som er vanlige grusveier og hvor mye som er stier etc.

Tror alle 3 er spente på hvordan den neste mnd vil bli.

Sov lenge og godt, forlot campingen og reiste inn til Port Orford for å fylle bensin,  handle inn noe mat og siden det var en brukbar forretning der med ett bra utvalg av motorolje kjøpte jeg olje også siden jeg må ha dette om ikke alt for lenge. Jonny driver å sjekker om det er mulig å ta en 40.000km service i Denver. Da er jeg nok ett par tusen km over servise intervall punktet men det går forhåpentligvis bra. Men olje og filter kan jeg i alle fall skifte selv innen den tid.

TAT rutas første punkt er altså i Port Orford så startspunktet måtte avbildes.

Etter bare ett par km på utsiden av sentrum viste gps’en oss inn på en liten  sidevei. De førtste km av denne veien var asfaltert men så kom flotte grusveier. Totalt hadde vi ikke kjørt mer enn 15km før vi kom til ett skilt som fortalte at veien var stengt. Det kunne vi også se siden det ikke gikk noen vei bak skiltet men det gikk en liten sti der så vi bestemte oss for å sjekke ut hvordan stien så ut lengre inne i skauen.  Men ettet bare 50 metet stoppet det helt opp. Jeg forsto ikke dette helt for noen hadde jo faktisk laget denne gpx filen.

John heiv av seg jakka og tok en skikkelig runde for å sjekke og plutselig dukket han opp på andre siden av elven. En gang i tiden hadde det sikkert vært en bro over denne lille elven men det må  å vært meget lenge siden for alle spor etter broen var borte bortsett fra noen steiner som tilsynelatende var stablet på den ene siden.

Dermed ble det å begynne på jobben med å få syklene ned til elven, over elven og ikke minst opp igjen på andre siden.

Ned gikk greit. Den eneste som gikk over ende var meg i det jeg var helt nede å skulle gjøre ett desperat forsøk på å stoppe før vannet. John og Terje klarte seg bra.

Vell nede ved vannet tok vi av all bagasjen før vi fikk syklene over. Første sykkelen var min. Støvlene mine holdt seg tørre, Terje  fikk vann opp til knærne så han var søkk våt og det samme gjaldt John.

Så da gjenstår jobben med å få sykkelen opp igjen på andre siden. Det var bratt, steinete, sporete og noen steder var det litt tilsig av vann.

Å kjøre opp uten mulighet til å ta fart var uaktuelt.  Men med hjelp av motorkraft, jekkestropper, og rå makt fikk vi den omsider opp.

Med 28°C å så mye slit blir man fort sliten, svett og man begynner å tenke på at hvis dette er starten  (etter 15km) så trenger vi mange mnd på å nå østkysten og Florida.

Neste sykkel var john sin.  John sin KLR 650 er en del lettere enn min GS så det gikk litt greiere å få denne opp. I tillegg hadde vi fått teknikken og tatt lærdom av førte sykkel opp. Dvs at når Terje sin skulle opp var hele økten over på 10 minutter.

Når alle syklene var vell oppe begynte jobben med å bære all bagasjen over elven, opp bakken og hukke det på sykkelen.  Tror alle var rimelig sliten når vi til slutt kunne starte opp syklene å kjøre videre

Siden vi ikke vet noe ting om disse veiene kunne det jo hende at vi bare kom noen hundre meter videre før neste problem skulle dukke opp. Men det gikk heldigvis bra en god stund.

Neste utfordring skulle bli ett steinras.  Det sto ett skilt om at veien var stengt men vi kjørte like vell videre.  Å steinraset fant vi.

Steinras

Først så det ikke så ille ut men litt lengre fremme lå det ett ras med en stor stein som blokkerte forbikjøringen. Etter litt vurdering fant vi ut at det ville være mulig å passere hvis vi tok av sidekoffertene.

Så ved å ha en mann foran sykkelen en bak sykkelen og en person på siden av sykkelen så lenge som mulig måtte dette gå. Skulle vi gli å miste sykkelen i det vi passerte steinen ville løpet være kjørt. Det var ett bratt stup ned som ville knust sykkelen totalt og passasjen forbi steinen var maks 1/2m bred.

Steinras

Men alle 3 syklene kom seg forbi og vi kunne fortsette på disse veiene som slynget seg oppover og nedover disse fjellene som på det høyeste var i overkant av 1000m.

Det var en fantastisk dag. En fantastisk start på TAT ruta men jeg tror alle nå håper på noen litt mindre slitsomme etapper. Pga den sene avgangen og elvepasseringen som tok flere timer klarte vi i dag bare å kjøre 77,7km.

Siden jeg har gps er det jeg som kjører først å får jobben med å skremme bort dyrene. 2 ganger i løpet av dagen hadde jeg svartbjørn løpende forran sykkelen. Den siste var bare 2-3 minutter unna her som vi slo oss til ro for natten så Terje og jeg tok med oss maten å hang det opp i ett tre litt unna leieren.

Alle var rimelig sliten så det ble en tidlig kveld.

Dag 1 på TAT ruta var tøff med elvepassering som til sammen tok oss nesten 4 timer, steinras med steiner på størelse med en Fiat 500 med klaringer på under 1/2m på det trangeste med stup på siden av steinen som hadde knust sykkelen (og oss), men dag 2 skulle vise seg å gi oss nye utfordringer.  Selve natten gikk udramatisk for seg. Det begynte å lyne utpå natten med ikke noe nedbør, men siden det er så varmt og tørt må man følge litt med. Ellers hadde vi bare besøk av en elg utpå natten. Både Terje og jeg hørte prustingen bare noen meter fra teltet mitt men det skjedde ikke noe mer enn det. Det kom noen få regndråper ved 8 tiden men ikke nok til at hverken telt eller annet utstyr ble vått. Etter nesten 1 time på flotte grusveier fikk vi ett parti med asfalterte bratte svingete veier før det til slutt slo inn på grus igjen. Vi var nå kommet opp i over 1000m høyde og veiene var av varierende kvalitet. Tidligere regnvær har enkelte steder laget store renner i veien eller delvis vasket vekk veien så man skal være våken når man kjører. Omsider ville gps’en ha oss inn på en vei som slett ikke var noen vei. For sikkerhets skyld hadde de lagt enn jordhaug der og gravd en liten dike bak så folk ikke skulle kjøre der. Med siden gps’en vil at vi skal følge gpx filen fant vi ut at vi skulle gjøre ett forsøk. Vi kom oss alle 3 over uten særlig store problemer.  Etter ett par hundre meter kom neste hindring. Kort fortalt: smalt, ett stykke ned på begge sider, og bratt opp på andre siden. Alle kom seg forbi her også uten for store problemer. Så var det ett gjørme parti som måtte passeres, delvis falne trær vi måtte komme oss under før vi kom til enden av stien. John hadde klart å treffe en stein på vei innover å gikk over ende og rett før stien sluttet klarte jeg å gjøre det samme. Det er godt vi er 3 så vi kan hjelpe hverandre. Hvordan gpx filen kan ha blitt laget via denne veien er for oss uforståelig.  Ikke engang med en 125cc med lett oppakking hadde vi klart å kjøre videre.  Temperaturen ligger på 30 – 33°C så det er ikke mye fysisk man skal gjøre før man blir svett så på disse ‘veiene’ får vi kjørt oss. Tror alle har mistet ett par kilo i løpet av de siste par dagene. I tillegg var støvlene søkk våte etter gårdagens elvepassering så man fryser i alle fall ikke på beina.  Det var ikke annet å gjøre enn å få snudd syklene å begynne på utfordringene i motsatt rekkefølge.  Tilbake på grusveien igjen begynte jobben med å forsøke å kjøre rundt og prøver å treffe TAT ruta på ett annet ated. Det skulle vise seg å bli en stor utfordring.  Vi kom inn i ett STORT område hvor de drev med tømmer hogs å disse folkene lager nye veier etter behov å når de ikke trenger veien lenger sperrer de den så man ikke får kjørt der. Vi snakker om åsside etter åsside etter åsside med  tømmerhogs, milevis med veier og sperrede veier så det å finne TAT ruta ble umulig. Så når vi til slutt ga opp og bestemte oss for å finne en vei ut var eneste mulighet å kjøre samme vei som vi kom. 2 dager på disse veiene har derfor tært på humøret,  vi begynte å gå tom for vann og i tillegg burde vi ha fylt bensin. Frustrasjonen var stor men vi endte til slutt opp med å kjøre til Glendale hvor vi fant noe kaldt å drikke å tok ett lite møte. Alle forstår att med denne fremdriften kommer vi aldri til Florida i tide til at Terje rekker flyet hjem. Vi slo oss til slutt til ro på en RV camp ved Myrtle Creek. Vi fant ut at vi i morgen skulle ta en transport etappe på asfalt for å komme oss ett steg videre. Plassen vi har sett oss ut 40 mil senger fremme å  ligger tett inntil TAT ruta, så planen er å finne ut om vi da er kommet til en del av ruta som gir oss litt mindre utfordringer. Det er kjedelig at vi nå ser at vi ikke klarer hele distansen men da får vi heller ha det til gode til en annen gang.

Vi hadde bestemt oss for å ta en rolig start i Myrtle Creek, få oss en skikkelig frokost for så å legge kursen mot Cedarville i Surprise Valley,. Cedarville er en liten by oppe i nord-østre hjørnet av California som treffer TAT igjen og planen er å gjøre ett nytt forsøk på å kjøre TAT i morgen. Cedarville har virkelig sjarm og jeg skal ta noen flere bilder av stedet i morgen før vi reiser. Men byen er i alle fall stille og rolig, har 1 stk politi som har kjørt forbi hotellet flere ganger allerede, en masse gamle biler som kjører rundt og t.o.m. en gammel mc med sidevogn kom kjørende.

Vi fikk oss ett dobbeltrom med roller bed for 60USD. En av fordelene med å leie seg ett rom en gang i mellom er at man kan få vasket litt klær. Så nå er rommet fylt med nyvaskede sokker og undikker 🙂 Terje og John fikk sjekket opp byens bar mens jeg slappet av på rommet.

Turen fra Myrtle Creek til Cedarville er på ca 270 miles, hvor vi kjørte de første 78 miles’ene på Interstate 5, før vi begynte på mindre, soligere veier. Temperaturen lå på 25-30gr så jeg bestemte meg for å teste ut vesten jeg hadde kjøpt. Dyppet den i en bekk og satte den på meg under jakka å kunne kjenne at den kjølte umiddelbart. Når jeg begynte å kjøre å fikk litt vind i jakka i tillegg kjølte det skikkelig. Utpå ettermiddagen kjørte vi i overkant av 5000 fots høyde å da sank temperaturen til 23gr. så med vesten under jakken begynte den nesten å bli kjølig.

Terje og jeg kjørte mesteparten av dagen alene, men når vi kom til ett vannhull dukket plutselig John opp også. Viktig å få i seg mat og drikke i denne temperaturen. Som jeg har sagt x antall ganger tidligere er folk blide og gjestmilde. Folk vil snakke, noen vinker hvis de kjører forbi oss, folk sier de er Norske pga at de heter Hansen etter sin bestefar som kom til USA for 100 år siden etc.

Dagen i dag begynte med en liten ekstra rundtur i Austin for å filme litt. I utgangspunktet en enkel jobb siden byen består av 1stk bakke med hus på hver side av veien som er max  6-700 meter lang. Men det var i alle fall en stilig liten by som jeg er glad vi fikk besøkt.

Så tok vi US50 ned til Eureka. Dette er også en liten by med en gate med noen bygninger på hver siden. Atter en by med western preg over seg. Vi stoppet her for å ta en lunch og mens vi satt å skulle spise oppdaget plutselig John at han hadde glemt mobilen igjen på hotellrommet.  Så John måtte kjøre de 110 km tilbake til Austin mens Terje og jeg fortsatte videre i retning av Lund.

Planen var å plukke opp TAT ruta rett utenfor Eureka å forsøke å nå Lund før det ble mørkt.

Men etter noen miles endte vi opp med å bestemme oss for å snu. For det første var ‘veien’ dårlig. Regnvær hadde tidviss skylt vekk veien slik at vi måtte passere grøfter. Når veiene er så dårlig i dette terrenget var vi rimelig sikker på at det ville bli mye værre når vi skulle over minst 5 – 6 fjell. Erfaringsmessig drar tegnet med seg så mye av veien i de bratte partiene at med temperatur på rundt 30°C og med relativt slitne kropper bestemte vi oss for å nyte dagen litt her i bushen før vi begynte på asfalten igjen.

Terje sin venstre koffert har dessuten begynt å gå i oppløsning. Mest sannsynlig pga en 1 gallon tank som henger på denne kofferten. Så hvis vi skulle kjørt TAT ruta i dag måtte vi enten helle ut vannet eller montert tanken ett annet sted.

Resten av dagen holdt vi oss derfor på de asfalterte  veiene, stoppet litt langs veien…….

……. og ved ett vannhull i Ely

Etter en middag i Lund dukket også John opp så nå er ‘Team våpentilatelse’ samlet 😂   Ikke spør hvorfor gjengen har det navnet hehe.

Vi hadde vurdert å ta en hviledag i Lund for å sjekke syklene, reparere kassa til Terje og var derfor litt treg på morgenkvisten, men så kom vi på at det var søndag. På ett slik sted regnet vi ikke med å finne noe som var åpent på en søndag så i siste liten fikk vi sjekket ut ved 11 tiden.

TAT ruta fortsatte rett på utsiden av Lund så vi bestemte oss for å kjøre TAT ruta fra Lund i retning Utah. De første kilometerne var det vanlige grusveier men så forsvant veien ut i ett område med 2 hjulspor. Dette har vi sett flere ganger før så vi bestemte oss for å fortsette. I utgangspunktet så de 2 hjulsporene greie ut men det skulle bli værre. Øverst i hjulsporen ligger det 2-3cm med sand, men under sanden ligger det ett lag med våt jord. I de tilfellene det var lenger ned til den våte jorden ble det altså kompensert med enda mer sand. Å vi snakker om skikkelig fin sand som jeg ikke har erfaring med å kjøre i tidligere. Det gikk greit helt til John fikk problemer i sanden å plutselig sto på tvers i veien med for-hjulet på utsiden av veien. Selv om jeg kjørte i den andre sporet gjorde jeg tabben å senke farten å da gravde plutselig mitt for-hjul seg ned i sanden, jeg oppdaget dette i tide å gjorde det eneste jeg mente var riktig, nemlig å gi full gass. Normalt sett skulle dette ha reddet meg, men pga. at for-hjulet hadde vridd seg mens det gravde seg ned i sanden spratt jeg plutselig over fra venstre hjulspor over til høyre hjulspor hvor for-hjulet igjen tverrstilte seg i sanden å jeg gikk over ende. Selvfølgelig fikk jeg venstre for under sykkel så der ble jeg liggende til John kom å lettet sykkel vekk. Ingen til var knekt men jeg bestemte meg for at å ta av støvelen for å sjekke var uaktuelt. Hvis det skulle bli en hevelse ville jeg sikkert ikke klart å sette på meg støvelen igjen. Så det var bare å sette seg på sykkelen å komme seg videre.

Nevada

Strekningen med disse hjul sporene med sand var ganske langt å når vi var midt utpå dette området begynte det plutselig å regne. I løpet av 30 sekunder var vi nesten gjennomvåte så vi stoppet, fant frem 2 tarper, en under oss og en over oss å satte oss ned på bakken. Ingen hadde lyst til å bli stående som det høyeste punktet på denne sletten siden det også lynte rundt oss.

Nevada

Når vi endelig var ferdig med disse hjulsporene begynte selve tracket, å som videoen viser ble en fantastisk dag.

John er litt bekymret for å demperen sin siden sykkelen ikke oppfører seg helt som den skal, men siden han ikke kan gjøre noe med det bestemmer han seg for å fortsette uten å tenke mer på hva det kan være. Terje er foreløpig i godt humør siden sykkelen hans fortsatt er like hel etter disse dagene på dårlige veier.

Nevada

Men snart er det Terje som er igang å må fikse litt på sin sykkel. Venstre koffert er allerede delvis ødelagt pga vannkannen som hang der så vannkannen er nå flyttet opp på bagasjebrettet. Men nå har høyre koffert begynt å løsne så  dermed må man igang med stropper for å sikre at den ikke faller av.

Nevada

Nevada

Men vi hadde  det uansett bedre enn denne kua som snart så ut til å kunne lette.

Nevada

Når jeg sjekker gps’en å ser at vi ikke kommer til å klare å rekke bebyggelse før mørket kommer blir vi enige om å finne en plass å campe. Med en venstre for som ikke er bra hinker jeg rundt å forsøker å hjelpe til etter beste evne. Det største problemet er faktisk å gå av og på sykkelen. Pga sykkelen høyde må jeg gå av og på på venstre siden. Dvs at jeg må stå på foten for å kunne få høyre fot over sykkelen.

Nevada

Vi lagde oss middag og satt en stund å bare nøt roen ved leirbålet.

Nevada

Nevada

Neste dag blir det en enkel frokost før vi kommer oss på syklene å fortsetter disse flotte veiene.

Nevada

Foten var ikke blitt noe bedre i løpet av dagen så når vi omsider nådde asfalterte veier valgte vi å bli på disse resten av dagen. Vi slo oss til ro på et Motel i Panguitch i Utah denne kvelden.

Panguitch Utah

Vi har også bestemt oss for å droppe litt av TAT ruta å heller kjøre videre sydover i Utah for å se diverse ting der som står høyt på ønskelisten til alle sammen.

Dagen i dag har ikke bydd på så mange hendelser men derimot har det vært mye å se. Når man ser slike natur gjør det ingen ting at det bare er 2 år siden jeg var her sist.

Utah

Utah

Utah

Her er det ene hotellet Anja og jeg bodde på i 2013. Når man våkner her om morgningen  å ser solen skinne på fjellene blir man litt forelsket i dette landskapet.

Utah

Å så måtte jeg jo bare ta ett bilde av en agilitybane siden jeg passerte denne for å minne Nina på at man går agility andre steder også 🙂

Utah

Jeg har tatt masse video både i dag og andre dager så en vakker dag skal jeg sette meg ned å begynne å redigere-

Bortsett fra fantastisk natur gjennom Red Canyon, og Bryce Canyon mistet vi John på ett tidspunkt så han dukket ikke opp før langt på kveld. Men når han kom hadde han med seg en 12pk med Corona så det var mulighet til å kjøle seg ned litt. Temperaturen har stort sett vært over 30 grader i hele dag å jo lenger øst vi kom jo varmere ble det. 37,5 var vell det høyeste jeg la merke til.

I tillegg til mange stopp for å se på naturen og pauser for å drikke fikk vi oss også en ufrivillig pause i det 5-6 cowboy’er skulle drive en hel flokk på minst 100 kuer, kalver og og okser på veien. Vi klarte omsider å brøyte oss gjennom men med okser på mange hundre kilo som så litt morske ut var det best å være snill gutt.

Vi endte dagen i Hanksville som er en liten plass  med tilsammen 4 gater, På bensin stasjonen så vi ett skilt med følgende tekst: «Vi har ingen bygdetulling. Vi bytter på.» Vi lo litt at denne teksten, startet opp syklene å kjørte bort på motellet å her traff vi sikkert de som hadde bygdetulling jobben denne uken. Først banket vi på feil dør å hørte bare en stemme rope at vi skulle gå inn neste dør. I det vi går inn her kommer det en kar vi burde hatt bilde av men ……. Han ble stående å holde seg til disken, rapet 3-4 ganger før han omsider klarte å stotre frem at en annen kar snart skulle komme å hjelpe oss. Han som dukket opp måtte nok også holde seg i disken for å klare å stå i ro men siden han skulle betjene oss hadde han jo gyldig grunn til det. Humøret var det ikke noe å si noe på å han smilte så begge tennene vistes.

PC er ikke oppfunnet på denne plassen så for å sjekke om det var ledige rom måtte han begynne å bla i en ringperm. Her datt det ene papiret ut etter det andre som han sorterte rundt omkring på disken før han etter 4-5 minutter endelig kunne finne ett ark som det med kulepenn var skrevet tallene 1 til 15. Tallene tilsvarte rom nummerere og de som det bodde folk i var det satt en ring rundt. Ikke særlig avansert, men helt klart godt nok til denne plassen forutsatt at han hadde klart å finne arket før kunden var gått igjen. Men vi fikk i alle fall nummer 7 og var godt fornøyd.

Kveldens utfordring var å skifte linser. Nina har brukt å hjelpe meg å sette de inn, men etter flere timer med banning og svetting var de endelig på plass. Mnd. linser er kjempe bra, men man får aldri rutinen med å sette de inn.

PS: Foten ble bedre og bedre utover dagen. Nå er det i alle fall litt lettere å komme seg av og på sykkelen og noen ganger klarte jeg t.o.m. å gire uten å være nødt til å løfte hele foten.

Ved avgang fra Hanksville tok vi også farvell med John. Han hadde bestemt seg for å kjøre til Moab å bli der ett par uker før han skulle kjøre videre mot Mexico. Jeg vet du leser bloggen John så: takk for følget i disse 5 ukene. Håper vi treffes igjen en plass i Mellom America.

Terje og jeg fortsatte videre inn i Utah. Målet for dagen var å komme til Mexican Hat. Vi hadde mange stopp under veis for å nyte utsikten.

På en av plassene vi stoppet kom vi i snakket med to karer fra Colorado og Alaska. De lurte på hvilke veier vi hadde planlagt å kjøre fra Mexican Hat til Denver. De fant frem kartå kom med flere gode råd. Det endte mrd at de ga oss kartet så vi kunne bruke dette til å legge inn kjøreruten på gps’en. Det var ett Butler kart og dette er ett kart jeg hadde vurdert å kjøpe tidligere. Så til de av dere som vurderer å kjøpe kart kan jeg anbefale Butler sine som spesielt markerer fine mc veier.

Temperaturen holder seg fortsatt høy så faren for neglsprett er minimal selv etter å ha modifisert hanskene som hadde sett sine beste dager.

Siste stykket mot Mexican Hat kjørte vi hwy 261 som er en bratt svingete grusvei som Anja og jeg også kjørte i 2013. Utsikten fra toppen av nedstigningen er utrolig og jeg vil laste opp noen bilder tatt med kameraet senere.

Siden vi slo oss til ro tidlig denne dagen kunne vi ta oss en dusj å slappe litt av før vi tok oss en skikkelig middag hvor kokken grillet biffen bare ett par meter vekk fra der vi satt.

Vi pratet litt med en av naboene når vi kom tilbake til rommet å han kunne fortelle hvor vi burde reise for å få med oss soloppgangen. Vi bestemte derfor å sette klokka på 0445 for å rekke å pakke syklene å kjøre til denne plassen.

Å så måtte jeg ta en rengjøring i den ene kofferten. En oljekanne hadde mistet korken for ett par dager siden så det var grist olje utover x antall ting. Heldigvis hadde en t-skjorte sugd til seg mesteparten så alt var ikke bløtt men kjedelig uansett.

Terje hadde hatt problemer med å få sove denne natten så når klokka ringte 0445 bestemte vi oss for å sove videre.  Å sette seg på sykkelen med bare ett par timer med søvn er bare tull.

Når vi sto å pakket  syklene om morgenen kom vi i prat en en kar. Han var en mediafyr som sammen med ett team dekket ett sykkelløp hvor utøvere sykler USA kyst til kyst. Han kunne fortelle at raskeste utøver sykler denne distansen på 7 1/2 dag. Det er helt fantastisk.  Innen vi fikk reist kom den personen som ledet løpet syklenee. I hele dag når vi har vært ute å ha kjørt har vi møtt syklister med følgebil. .Så vidt jeg forsto var dette løpet mest kjent i Europa så fleste utøvere er vist Europeere.

Turen gjennom Monument Valley var selvfølgelig flott.

Vi stoppet på Mexican water express i Arizona  å spiste en sen frokost å da lå temperaturen lå på 30.

Nå vi hadde kjørt gjennom hjørnet av New Mexico kjørte vi opp til Four corner å spredde kroppen utover 4 stater.

Her traff vi også en del andre mc folk vi ble stående å prate med og Terje fikk shoppet litt gaver.

Ved hjelp kartet og tips fra andre hadde vi bestemt å kjøre hwy 160 til Cortez hvor vi stoppet å fikk oss litt drikke. Temperaturen var nå oppe i 35°C.

Så gikk turen videre til Durango på hwy 550 og Million Dollar Highway til Oruay. Dette er en vei som ble bygget av Otto Mears i 1881

Det var masse rådyr langs denne veien så man måtte være meget årvåken.

I tillegg kom vi nå til ett område hvor plutselig temperaturen var nede i 13!°C å snøen lå helt inntill veien. Så vi snakker om 30°C temperatur dropp på bare ett par timer.

Omsider fant vi en rolig plass hvor vi leide oss en hytte å slo oss til ro for kvelden.

Dagen i dag skulle være en transport etappe for å komme frem til Denver i løpet av kvelden.

Vi holdt jevnt tempo og stoppet ved behov.  F.eks når temperaturen ble for høy å det var behov for å drikke eller rett og slett bare for å strekke på beina.

Rocky Mountain har vært en følgesvenn siden jeg var i Canada og også i dag har Rocky Mountain vært med oss hele dagen.

Men mellom fjellene og åsene strekker det seg ut enorme sletter hvor kuer gresser. I motsetning til de tørre områdene vi har kjørt gjennom de siste dagene har vi nå kommet til områder hvor alt er grønt og frodig.  Det er vann langs veiene,  det er vann i elvene og det er fosser i fjellene.

I tillegg til at det er grønt og frodig har vi nok også hatt litt flaks med været. En kar vi snakket med sa vi hadde trengt snorkel hvis vi hadde vært her sist uke.

Selv om vi har en dag med transport etappe holder vi oss unna Interstate veiene. Så vi kjører på vanlige hwy som bringer oss nærmere steder langs veien. Det tar litt lenger tid men er helt klart vært det.

Det er mange sykler langs veiene og vi ligger bare i cruise fart langs veiene så det hender at noen kjører forbi oss men som regel tar vi de igjen ved neste fjell hvor veiene blir svingete. Da bruker de å slakke av på farten å plutselig er vi foran igjen.

Siste stykket inn til Denver var selvfølgelig mer trafikkert. Siden det var fredag sto trafikken i stampe ut av byen men også inn til Denver var det en del trafikk.  Ved 8 tiden var vi fremme hos Sherry hvor vi campet i hagen og parkerte syklene i garasjen.  Sherry er ei dame Anja og jeg traff i LA når vi var der i 2013. Ho har en flott Warrior og dette var linken til at vi ble kjent via Warrior forumet.

Klær ble vasket og alt var klart til at vi skulle ut på en utflukt neste dag

Vi hadde bestemt oss for en utflukt denne helgen så vi begynte med å pakke om syklene. Tok bare med det vi trengte å lot resten ligge igjen.

Først ble det en frokost før Sherry gaidet oss opp gjennom fjellene. Vi endte til slutt opp i Idaho Springs hvor det skulle være ett mc treff. Rocky Mountain Rumble var navnet og jeg var nok den eneste sykkelen med Norske skilter 😂

Det var det første året dette treffet ble arrangert så det var greit nok å muligens ikke mer enn max 100 personer tilstedet. Men det var live musikk, boder hvor man kunne kjøpe ting eller man kunne kjøpe mat og drikke.

Utpå kvelden tok Terje, Sherry, en venn av Sherry og jeg oss en tur utenfor treffområdet for å spise. Terje og jeg gikk tilbake til treffet etterpå tok ett par øl å så ble det tidlig kveld.

Etter en relativt tidlig kveld gikk det greit å komme seg opp søndag morgen. Temperaturen om natta falt relativt mye så når vi sto opp var det nok ikke mer enn 10°C. Så når solen dukket opp over fjellene var det bare å finne frem stolen å sette seg å bli varmet opp av solstrålene.

Sherry dukket opp å spiste frokost med oss å så bar det avsted på flotte svingete mc veier hvor en hel gjeng med Ducati’er raste forbi oss.

Dagens mål var Drag race på Bendimere Speedway. Temperaturen var høy når vi ankom så hjelm, jakke, bukse etc ble låst fast i syklene å så var det bare å finne frem shorts og sandaler.

Topp alkohol bilene var oppe i 254 miles (ca 406 km/t) å støynivået var rimelig høyt 😆

Tilbake til Denver om kvelden ble det en liten tur ut for å spise og ta en «liten» Margarita 😂☺:):mrgreen: