Tøff start på TAT ruta.

Sov lenge og godt, forlot campingen og reiste inn til Port Orford for å fylle bensin,  handle inn noe mat og siden det var en brukbar forretning der med ett bra utvalg av motorolje kjøpte jeg olje også siden jeg må ha dette om ikke alt for lenge. Jonny driver å sjekker om det er mulig å ta en 40.000km service i Denver. Da er jeg nok ett par tusen km over servise intervall punktet men det går forhåpentligvis bra. Men olje og filter kan jeg i alle fall skifte selv innen den tid.

TAT rutas første punkt er altså i Port Orford så startspunktet måtte avbildes.

Etter bare ett par km på utsiden av sentrum viste gps’en oss inn på en liten  sidevei. De førtste km av denne veien var asfaltert men så kom flotte grusveier. Totalt hadde vi ikke kjørt mer enn 15km før vi kom til ett skilt som fortalte at veien var stengt. Det kunne vi også se siden det ikke gikk noen vei bak skiltet men det gikk en liten sti der så vi bestemte oss for å sjekke ut hvordan stien så ut lengre inne i skauen.  Men ettet bare 50 metet stoppet det helt opp. Jeg forsto ikke dette helt for noen hadde jo faktisk laget denne gpx filen.

John heiv av seg jakka og tok en skikkelig runde for å sjekke og plutselig dukket han opp på andre siden av elven. En gang i tiden hadde det sikkert vært en bro over denne lille elven men det må  å vært meget lenge siden for alle spor etter broen var borte bortsett fra noen steiner som tilsynelatende var stablet på den ene siden.

Dermed ble det å begynne på jobben med å få syklene ned til elven, over elven og ikke minst opp igjen på andre siden.

Ned gikk greit. Den eneste som gikk over ende var meg i det jeg var helt nede å skulle gjøre ett desperat forsøk på å stoppe før vannet. John og Terje klarte seg bra.

Vell nede ved vannet tok vi av all bagasjen før vi fikk syklene over. Første sykkelen var min. Støvlene mine holdt seg tørre, Terje  fikk vann opp til knærne så han var søkk våt og det samme gjaldt John.

Så da gjenstår jobben med å få sykkelen opp igjen på andre siden. Det var bratt, steinete, sporete og noen steder var det litt tilsig av vann.

Å kjøre opp uten mulighet til å ta fart var uaktuelt.  Men med hjelp av motorkraft, jekkestropper, og rå makt fikk vi den omsider opp.

Med 28°C å så mye slit blir man fort sliten, svett og man begynner å tenke på at hvis dette er starten  (etter 15km) så trenger vi mange mnd på å nå østkysten og Florida.

Neste sykkel var john sin.  John sin KLR 650 er en del lettere enn min GS så det gikk litt greiere å få denne opp. I tillegg hadde vi fått teknikken og tatt lærdom av førte sykkel opp. Dvs at når Terje sin skulle opp var hele økten over på 10 minutter.

Når alle syklene var vell oppe begynte jobben med å bære all bagasjen over elven, opp bakken og hukke det på sykkelen.  Tror alle var rimelig sliten når vi til slutt kunne starte opp syklene å kjøre videre

Siden vi ikke vet noe ting om disse veiene kunne det jo hende at vi bare kom noen hundre meter videre før neste problem skulle dukke opp. Men det gikk heldigvis bra en god stund.

Neste utfordring skulle bli ett steinras.  Det sto ett skilt om at veien var stengt men vi kjørte like vell videre.  Å steinraset fant vi.

Først så det ikke så ille ut men litt lengre fremme lå det ett ras med en stor stein som blokkerte forbikjøringen. Etter litt vurdering fant vi ut at det ville være mulig å passere hvis vi tok av sidekoffertene.

Så ved å ha en mann foran sykkelen en bak sykkelen og en person på siden av sykkelen så lenge som mulig måtte dette gå. Skulle vi gli å miste sykkelen i det vi passerte steinen ville løpet være kjørt. Det var ett bratt stup ned som ville knust sykkelen totalt og passasjen forbi steinen var maks 1/2m bred.

Men alle 3 syklene kom seg forbi og vi kunne fortsette på disse veiene som slynget seg oppover og nedover disse fjellene som på det høyeste var i overkant av 1000m.

Det var en fantastisk dag. En fantastisk start på TAT ruta men jeg tror alle nå håper på noen litt mindre slitsomme etapper. Pga den sene avgangen og elvepasseringen som tok flere timer klarte vi i dag bare å kjøre 77,7km.

Siden jeg har gps er det jeg som kjører først å får jobben med å skremme bort dyrene. 2 ganger i løpet av dagen hadde jeg svartbjørn løpende forran sykkelen. Den siste var bare 2-3 minutter unna her som vi slo oss til ro for natten så Terje og jeg tok med oss maten å hang det opp i ett tre litt unna leieren.

Alle var rimelig sliten så det ble en tidlig kveld.