Vi måtte til slutt gi opp

2015-06-10-11_31_34-My-Adventures---SPOT-Adventures

Dag 1 på TAT ruta var tøff med elvepassering som til sammen tok oss nesten 4 timer, steinras med steiner på størelse med en Fiat 500 med klaringer på under 1/2m på det trangeste med stup på siden av steinen som hadde knust sykkelen (og oss), men dag 2 skulle vise seg å gi oss nye utfordringer.  Selve natten gikk udramatisk for seg. Det begynte å lyne utpå natten med ikke noe nedbør, men siden det er så varmt og tørt må man følge litt med. Ellers hadde vi bare besøk av en elg utpå natten. Både Terje og jeg hørte prustingen bare noen meter fra teltet mitt men det skjedde ikke noe mer enn det. Det kom noen få regndråper ved 8 tiden men ikke nok til at hverken telt eller annet utstyr ble vått. Etter nesten 1 time på flotte grusveier fikk vi ett parti med asfalterte bratte svingete veier før det til slutt slo inn på grus igjen. Vi var nå kommet opp i over 1000m høyde og veiene var av varierende kvalitet. Tidligere regnvær har enkelte steder laget store renner i veien eller delvis vasket vekk veien så man skal være våken når man kjører. Omsider ville gps’en ha oss inn på en vei som slett ikke var noen vei. For sikkerhets skyld hadde de lagt enn jordhaug der og gravd en liten dike bak så folk ikke skulle kjøre der. Med siden gps’en vil at vi skal følge gpx filen fant vi ut at vi skulle gjøre ett forsøk. Vi kom oss alle 3 over uten særlig store problemer.  Etter ett par hundre meter kom neste hindring. Kort fortalt: smalt, ett stykke ned på begge sider, og bratt opp på andre siden. Alle kom seg forbi her også uten for store problemer. Så var det ett gjørme parti som måtte passeres, delvis falne trær vi måtte komme oss under før vi kom til enden av stien. John hadde klart å treffe en stein på vei innover å gikk over ende og rett før stien sluttet klarte jeg å gjøre det samme. Det er godt vi er 3 så vi kan hjelpe hverandre. Hvordan gpx filen kan ha blitt laget via denne veien er for oss uforståelig.  Ikke engang med en 125cc med lett oppakking hadde vi klart å kjøre videre.  Temperaturen ligger på 30 – 33°C så det er ikke mye fysisk man skal gjøre før man blir svett så på disse ‘veiene’ får vi kjørt oss. Tror alle har mistet ett par kilo i løpet av de siste par dagene. I tillegg var støvlene søkk våte etter gårdagens elvepassering så man fryser i alle fall ikke på beina.  Det var ikke annet å gjøre enn å få snudd syklene å begynne på utfordringene i motsatt rekkefølge.  Tilbake på grusveien igjen begynte jobben med å forsøke å kjøre rundt og prøver å treffe TAT ruta på ett annet ated. Det skulle vise seg å bli en stor utfordring.  Vi kom inn i ett STORT område hvor de drev med tømmer hogs å disse folkene lager nye veier etter behov å når de ikke trenger veien lenger sperrer de den så man ikke får kjørt der. Vi snakker om åsside etter åsside etter åsside med  tømmerhogs, milevis med veier og sperrede veier så det å finne TAT ruta ble umulig. Så når vi til slutt ga opp og bestemte oss for å finne en vei ut var eneste mulighet å kjøre samme vei som vi kom. 2 dager på disse veiene har derfor tært på humøret,  vi begynte å gå tom for vann og i tillegg burde vi ha fylt bensin. Frustrasjonen var stor men vi endte til slutt opp med å kjøre til Glendale hvor vi fant noe kaldt å drikke å tok ett lite møte. Alle forstår att med denne fremdriften kommer vi aldri til Florida i tide til at Terje rekker flyet hjem. Vi slo oss til slutt til ro på en RV camp ved Myrtle Creek. Vi fant ut at vi i morgen skulle ta en transport etappe på asfalt for å komme oss ett steg videre. Plassen vi har sett oss ut 40 mil senger fremme å  ligger tett inntil TAT ruta, så planen er å finne ut om vi da er kommet til en del av ruta som gir oss litt mindre utfordringer. Det er kjedelig at vi nå ser at vi ikke klarer hele distansen men da får vi heller ha det til gode til en annen gang.

20150610

OR99MyrtleCreekHistoric4

5 kommentarer om “Vi måtte til slutt gi opp”

Kommentarer er stengt.