Dagen begynte som planlagt rolig.  Jeg våknet ved 6 tiden så da var det bare å stå opp. Ryddet sammen teltet og alt annet utstyr å pakket det på sykkelen mens John fortsatt sov. Så klokken 9 satte jeg og naboer (Mike) oss på våre sykkler å tok oss en kjøretur.  Jeg hadde lyst å sjekke om alt var i boks med Terje sin sykkel og Mike trengte nye kjørestøvler. Dermed ble det en tur på .Skagit Powersports i Burlington.

Det var bare ca 25 minutters kjøretur men halvparten av denne distansen var smale svingete kjekke veier. Vell fremme fikk jeg se Terje sin sykkel og den så meget pen og velholdt ut. Gått kunn 1300 miles og ferdig utstyret mef kofferter å annet snaks. Håper og tror Terje skal bli fornøyd

Siden veiene var så kjekke tok jeg turen nordover igjen for å sjekke hvordan det gikk med John. Han ville ha nytt bakdekk og oljeskift så dermed ble det samme turen nedover igjen.

Etterpå fant vi hotellet, sjekket inn og begynte å vente på å høre fra Terje.

Jeg hadde sendt han en melding om å forsøke å ta flybussen en plass nord for Seattle siden alle jeg hadde snakket
med ang å kjøre ned på flyplassen ved 6 tiden mente det var håpløst. Jeg ville få køen ut fra Seattle på veien ned til flyplassen og jeg ville få køen ut av Seattle på vei nordover igjen, men etter x antall forsøk på å finne en buss som gikk nordover ga han opp,  satte seg i en taxi å ringte meg for å si fra at han var på vei nordover.  Heldigvis ringte han tidlig så jeg fikk stoppet han, ba han hoppe ut av taxien å sende meg beskjed om hvor han var slik at jeg fikk hentet han.

Så ved 11 tiden var vi alle 3 samlet for en øl på rommet.

Planen for i morgen er å hente sykkelen til Terje å så bruke resten av dagen til å slappe av å hente seg litt inn igjen etter en lang flytur. Jeg trenger å få vasket sykkelen, sjekke skrue og muttre og samtidig se om jeg finner årsaken til at jeg har vakum i bensintanken. Dette oppstod for noen dager siden å har sikkert en sammenheng med den julingen sykkelen har fått de siste ukene på humpete og støvete veier. Trikset så langt har vært å åpne bensin lokket å slippe inn luft hver gang jeg stopper.

Terje fikk seg en etterlengtet natt med søvn etter mange timer på flyet. Tror han jobbet litt på ett sagbruk i natt men han virket i alle fall litt mer uthvilt i dag enn etter den lille søvnen han fikk bak på min sykkel i går kveld.

Her på Skagit Powersports begynner folk å kjenne meg igjen ettersom dette er andre dagen jeg er her og 3. kunden jeg bringer hit ☺

Pga meg har de nå fått solgt ett par med mc støvler (Mike), nytt bakdekk og oljeskift (John) og nå en Kawasaki KLR 650 til Terje.

En av de ansatte her har en Norsk mor så samtalen handler om alt fra troll, ett drikkebeger med hull i bunnen som ho ikke forstår hvordan fungerer (ikke jeg heller) og mulige gode destinasjoner å besøke.

Siden vi har bestemt oss for å bli en natt til tenkte jeg å gå gjennom all bagasjen i dag for å se om det var noe av utstyret jeg kunne sende hjem. Jeg hater å drasse rundt på så mye unødvendig ting.

Sykkelen trengte også sårt en vask så etter sykkelen til Terje var hentet tok vi oss ett par øl å litt mat før vi gikk ut i varmen å begynte på det som skulle vise seg å bli en lite vellykket vask. Det var bare høytrykk spylingen så fungerte så avfetting og såpe kunne jeg bare glemme. Men den ble i alle fall bedre enn den var.

Temperaturen lå på 24-25 °C så på vei tilbake til hotellet ble vi enige om at før vi skulle gjøre noe som helst var første prioritet å få fatt i mer øl og litt mat som vi kunne ha på hotellrommet.

Det er viktig å ta 5 minutter før man begynner på fysisk aktivitet i varmen og deretter 5 minutter hvert 5. minutt.  På den måten er man sikkert på at ølen ikke blir varm.

Terje gjorde seg ferdig først å så ble det Norske flagget plantet på sin KLR 650 for første gang ☺
,

Så begynte jeg å gå gjennom alt jeg angrer på at jeg tok med meg.  Så the BBB (big black bag) er nå pakket og blir kjørt på posten i morgen for å sende den til Torger i Florida i morgen.

Planen var å bruke brynje med en tynn genser under når jeg kjørte i varmen men nå var jeg lei av å drasse rundt på den. Selv synes jeg fortsatt at planen var god men den tar helt klart plass i bagasjen når den ikke er i bruk. Ikke fikk den plass i den gule baggen samme med camping utstyret heller så derfor endte jeg opp med å pakke den i en stor svart bagg sammen med telt, sovepose etc.

Baggen fikk etter hvert navnet ‘the big black bag’ eller populære kalt BBB 😆 Noen karer fra Brasil vi traff for noen dager siden fortalte at de hadde en vest som de dynket i vann, satte den på seg under kjørejakken å dette holt de kjølig i maaaange timer. Så når Holly på Skagit Powersports fortalte at de hadde en slik vest å at min størelse skulle ankomme med en bil innen 1 time kjøpte jeg denne. Dermed kunne jeg sende BBB, brynja pluss diverse andre ting i posten til Torger i Florida.

Må innrømme at jeg faktisk savnet BBB i dag siden denne fungerte ypperlig til ryggstøtte men jeg får pakke den gule baggen litt annerledes så har jeg nok ryggstøtte igjen.

Etter en tur på posten begynte turen sydover.  Jeg hadde bedt GPS’en holde seg unna motorveier så vi endte opp med å ta Hwy 20 og 101.

Hwy 20 og 101 var ett vellykket valg av kjørerute. 95% av tiden var det små koselige 2 fils veier som også enkelte steder bøy på flotte naturopplevelser.  Vi stoppet bl.a. ved en bro hvor det var flott utsikt og hvor tidevannet hadde en fart på 12 knopp pga at passet var så trangt.

Etter 199.9 miles var det dags for Terje sin første skrujobb på sin KLR 650 ☺ Heldigvis var det ikke noe galt med sykkelen.  Men de som hadde forberedt sykkelen hadde nok ikke beregnet at sykkelen skulle lesses ned med bagasje å få en sjåfør på 75 kg (i følge vognkortet) så kjeden måtte derfor slakkes litt. Bortsett fra dette fungerer sykkelen perfekt.  John sin kjede fungerer også perfekt etter at fikk ny kjede for en ukes tid siden.

Temperaturen steg til 30 grader på det meste. Å da snakker vi om luft temperaturen når vi kjørte så når man stoppet var det om å gjøre å komme seg i skyggen å få seg noe å drikke. De 2 innerste lagene i kjøre jakke er nå fjernet og innertrekket i buksa har vært ute lenge. Så ved å åpne ventilasjon glidelåsene i både bukse og jakke får man litt kjøling.

Når vi kom ut til kysten de siste par timene sank temperaturen til drastiske 16°C å da var det plutselig så kaldt at vi vurderte å sette inn igjen det vi hadde tatt ut fra jakka.  Man blir fort bortskjemt ☺

Vi bestemte oss for å finne oss en camping plass etter at vi hadde handlet inn litt mat til kvelds. Det skulle vise seg å bli en liten utfordring men etter å ha kjørt over broen som også er statsgrensen til Oregon fant vi omsider en plass.

De som er mer interessert i eksakt kjørerute og hvor vi slo oss til ro kan studere SPOT kartet. Linken ligger på forsiden på bloggen.

Vell fremme på campingen skulle Terje slåopp teltet for første gang.  Det måtte jo forevises.

Å han klarte seg bra 🙂 Nå når jeg sitter her å skriver dette hører jeg snorkingen i teltet så han har nok slått seg til ro i den flotte feltsengen sin. John sto for matlagingen og jeg tok oppvasken.  Liker den fordelingen 🙂

Ellers er det som vanlig alltid folk som kommer bort over alt hvor vi er som lurer på hvor vi kommer fra,  hvor vi skal,  hvordan syklene fungerer,  hvor mange dekk vi regner med å bruke, hva vi har sett og som kommer med tips om destinasjoner som kan være greit å besøke.

Hjemme sier nan at alle har ett søskenbarn på Gjøvik,  men her borte har mange i alle fall en slektning fra Norge.  Lurer på hvor mange som hadde bodd i Norge hvis ikke så mange hadde utvandret.

Det var gratis pannekaker på campingen så det tok sin tid før vi kom oss avgårde i dag. Jeg våknet ca 0530 men sovnet igjen å våknet ikke før 0830. Da var Terje nesten ferdig med å rigge ned sitt telt. Dvs i forhold til mitt lille telt har Terje reine herskapsboligen. Jeg tror mitt telt hadde fått plass i Terje sitt inngangsparti hvor han oppbevarer bagasjen.  Må innrømme jeg er litt misunnelig men samtidig så skal man jo bare sove der så jeg får klare meg med mitt lille krypinn 😴

Skulle vi derimot bli sittende værfast tror jeg at jeg hadde gått på besøk til han i stedet for å be han hit. John sitt telt er en mellomting mellom Terje sitt og mitt. Så begge to har rikelig med plass å boltre seg på.

Temperaturen her på kysten ligger 10 – 15 °C under hva den gjør i innlandet. Så i dag har temperaturen lagt på rundt 15°C hele dagen men det har også vært litt havdis så sammen med litt vind har det vært litt kjølig.  Stoppet derfor å satte inn innertrekket på jakkene igjen. Men selv om det har vært litt kjøligere har veiene vært fantastisk mc veier. Lange strekninger med svingete relativt smale veier med ikke alt for mye trafikk.

I tillegg er det selvfølgelig flott å se utover havet.

Så til se som planlegger en tur her til Oregon kan jeg helt klart anbefale å ta US101. Lurer på om veien også kalles Old Oregon Highway. Den bringer deg gjennom mange flotte små tettsteder og landsbyer, her er rikelig med fiskemuligheter, lange sandstrender og små sjapper med mulighet for mat og drikke.

Siden veiene her innbyr til å leke seg litt har vi observert flere sivile politibiler langs veiene som har stoppet noen som muligens har kjørt litt for fort.

Terje og jeg mistet John rett etter avgang så vi kjørte hele dagen på egenhånd. 2 ganger i ĺøpet av dagen var vi samlet igjen før på nytt skilte lag med John.

Pga ett besøk på ett shoppingsenter hvor diverse nødvendig ting ble innkjøpt pluss x antall andre stopp fikk vi litt dårlig tid på tampen av dagen.  GPS’en sa vi skulle være fremme ved 20 tiden og solen går ned ved 21 tiden så målet var å komme frem, finne John, finne en camping plass,  å slå opp teltet før det ble mørkt. Alt gikk etter planen. John fant vi på den første RV campingen vi kjørte innom å siden denne var full kjørte vi videre til Elk River Camp Ground. Her fikk vi plass og etter att alt var ferdig rigget satte vi oss på sykkelene å kjørte tilbake til Port Orford for å få oss en varmt måltid.

På Chevron stasjonen i denne byen begynner TAT GPX fila jeg har fått tak i som forhåpentligvis skal bringe oss hele veien til østkysten av USA. Eneste forskjell er at vi skal kjøre ruta i motsatt retning.  Jeg har ikke vært i stand til å få tak i en fil som viser riktig retning men i prinsippet bør det ikke være noe problem bortsett fra at jeg har fått tips om at noen av veistrekningen er enveiskjørte.  Det problemet får vi ta når vi kommer så langt.

Jeg har ikke hørt om noen fra Norge som har kjørt denne ruta tidligere så vi kan muligens skrive oss inn i historie bøkene ☺ Hadde vært gøy om vi fikk greie på om andre har kjørt hele TAT distansen.

Så i morgen får vi gjøre oss ferdig med de siste forberedelsene før vi begynner på en strekning som vi vet veldig lite om. Det mest spennende blir selvfølgelig hvor krevende underlag blir.  Hvordan naturen har håndtert veiene og hvor stor del av strekningen som er vanlige grusveier og hvor mye som er stier etc.

Tror alle 3 er spente på hvordan den neste mnd vil bli.

Sov lenge og godt, forlot campingen og reiste inn til Port Orford for å fylle bensin,  handle inn noe mat og siden det var en brukbar forretning der med ett bra utvalg av motorolje kjøpte jeg olje også siden jeg må ha dette om ikke alt for lenge. Jonny driver å sjekker om det er mulig å ta en 40.000km service i Denver. Da er jeg nok ett par tusen km over servise intervall punktet men det går forhåpentligvis bra. Men olje og filter kan jeg i alle fall skifte selv innen den tid.

TAT rutas første punkt er altså i Port Orford så startspunktet måtte avbildes.

Etter bare ett par km på utsiden av sentrum viste gps’en oss inn på en liten  sidevei. De førtste km av denne veien var asfaltert men så kom flotte grusveier. Totalt hadde vi ikke kjørt mer enn 15km før vi kom til ett skilt som fortalte at veien var stengt. Det kunne vi også se siden det ikke gikk noen vei bak skiltet men det gikk en liten sti der så vi bestemte oss for å sjekke ut hvordan stien så ut lengre inne i skauen.  Men ettet bare 50 metet stoppet det helt opp. Jeg forsto ikke dette helt for noen hadde jo faktisk laget denne gpx filen.

John heiv av seg jakka og tok en skikkelig runde for å sjekke og plutselig dukket han opp på andre siden av elven. En gang i tiden hadde det sikkert vært en bro over denne lille elven men det må  å vært meget lenge siden for alle spor etter broen var borte bortsett fra noen steiner som tilsynelatende var stablet på den ene siden.

Dermed ble det å begynne på jobben med å få syklene ned til elven, over elven og ikke minst opp igjen på andre siden.

Ned gikk greit. Den eneste som gikk over ende var meg i det jeg var helt nede å skulle gjøre ett desperat forsøk på å stoppe før vannet. John og Terje klarte seg bra.

Vell nede ved vannet tok vi av all bagasjen før vi fikk syklene over. Første sykkelen var min. Støvlene mine holdt seg tørre, Terje  fikk vann opp til knærne så han var søkk våt og det samme gjaldt John.

Så da gjenstår jobben med å få sykkelen opp igjen på andre siden. Det var bratt, steinete, sporete og noen steder var det litt tilsig av vann.

Å kjøre opp uten mulighet til å ta fart var uaktuelt.  Men med hjelp av motorkraft, jekkestropper, og rå makt fikk vi den omsider opp.

Med 28°C å så mye slit blir man fort sliten, svett og man begynner å tenke på at hvis dette er starten  (etter 15km) så trenger vi mange mnd på å nå østkysten og Florida.

Neste sykkel var john sin.  John sin KLR 650 er en del lettere enn min GS så det gikk litt greiere å få denne opp. I tillegg hadde vi fått teknikken og tatt lærdom av førte sykkel opp. Dvs at når Terje sin skulle opp var hele økten over på 10 minutter.

Når alle syklene var vell oppe begynte jobben med å bære all bagasjen over elven, opp bakken og hukke det på sykkelen.  Tror alle var rimelig sliten når vi til slutt kunne starte opp syklene å kjøre videre

Siden vi ikke vet noe ting om disse veiene kunne det jo hende at vi bare kom noen hundre meter videre før neste problem skulle dukke opp. Men det gikk heldigvis bra en god stund.

Neste utfordring skulle bli ett steinras.  Det sto ett skilt om at veien var stengt men vi kjørte like vell videre.  Å steinraset fant vi.

Steinras

Først så det ikke så ille ut men litt lengre fremme lå det ett ras med en stor stein som blokkerte forbikjøringen. Etter litt vurdering fant vi ut at det ville være mulig å passere hvis vi tok av sidekoffertene.

Så ved å ha en mann foran sykkelen en bak sykkelen og en person på siden av sykkelen så lenge som mulig måtte dette gå. Skulle vi gli å miste sykkelen i det vi passerte steinen ville løpet være kjørt. Det var ett bratt stup ned som ville knust sykkelen totalt og passasjen forbi steinen var maks 1/2m bred.

Steinras

Men alle 3 syklene kom seg forbi og vi kunne fortsette på disse veiene som slynget seg oppover og nedover disse fjellene som på det høyeste var i overkant av 1000m.

Det var en fantastisk dag. En fantastisk start på TAT ruta men jeg tror alle nå håper på noen litt mindre slitsomme etapper. Pga den sene avgangen og elvepasseringen som tok flere timer klarte vi i dag bare å kjøre 77,7km.

Siden jeg har gps er det jeg som kjører først å får jobben med å skremme bort dyrene. 2 ganger i løpet av dagen hadde jeg svartbjørn løpende forran sykkelen. Den siste var bare 2-3 minutter unna her som vi slo oss til ro for natten så Terje og jeg tok med oss maten å hang det opp i ett tre litt unna leieren.

Alle var rimelig sliten så det ble en tidlig kveld.

Dag 1 på TAT ruta var tøff med elvepassering som til sammen tok oss nesten 4 timer, steinras med steiner på størelse med en Fiat 500 med klaringer på under 1/2m på det trangeste med stup på siden av steinen som hadde knust sykkelen (og oss), men dag 2 skulle vise seg å gi oss nye utfordringer.  Selve natten gikk udramatisk for seg. Det begynte å lyne utpå natten med ikke noe nedbør, men siden det er så varmt og tørt må man følge litt med. Ellers hadde vi bare besøk av en elg utpå natten. Både Terje og jeg hørte prustingen bare noen meter fra teltet mitt men det skjedde ikke noe mer enn det. Det kom noen få regndråper ved 8 tiden men ikke nok til at hverken telt eller annet utstyr ble vått. Etter nesten 1 time på flotte grusveier fikk vi ett parti med asfalterte bratte svingete veier før det til slutt slo inn på grus igjen. Vi var nå kommet opp i over 1000m høyde og veiene var av varierende kvalitet. Tidligere regnvær har enkelte steder laget store renner i veien eller delvis vasket vekk veien så man skal være våken når man kjører. Omsider ville gps’en ha oss inn på en vei som slett ikke var noen vei. For sikkerhets skyld hadde de lagt enn jordhaug der og gravd en liten dike bak så folk ikke skulle kjøre der. Med siden gps’en vil at vi skal følge gpx filen fant vi ut at vi skulle gjøre ett forsøk. Vi kom oss alle 3 over uten særlig store problemer.  Etter ett par hundre meter kom neste hindring. Kort fortalt: smalt, ett stykke ned på begge sider, og bratt opp på andre siden. Alle kom seg forbi her også uten for store problemer. Så var det ett gjørme parti som måtte passeres, delvis falne trær vi måtte komme oss under før vi kom til enden av stien. John hadde klart å treffe en stein på vei innover å gikk over ende og rett før stien sluttet klarte jeg å gjøre det samme. Det er godt vi er 3 så vi kan hjelpe hverandre. Hvordan gpx filen kan ha blitt laget via denne veien er for oss uforståelig.  Ikke engang med en 125cc med lett oppakking hadde vi klart å kjøre videre.  Temperaturen ligger på 30 – 33°C så det er ikke mye fysisk man skal gjøre før man blir svett så på disse ‘veiene’ får vi kjørt oss. Tror alle har mistet ett par kilo i løpet av de siste par dagene. I tillegg var støvlene søkk våte etter gårdagens elvepassering så man fryser i alle fall ikke på beina.  Det var ikke annet å gjøre enn å få snudd syklene å begynne på utfordringene i motsatt rekkefølge.  Tilbake på grusveien igjen begynte jobben med å forsøke å kjøre rundt og prøver å treffe TAT ruta på ett annet ated. Det skulle vise seg å bli en stor utfordring.  Vi kom inn i ett STORT område hvor de drev med tømmer hogs å disse folkene lager nye veier etter behov å når de ikke trenger veien lenger sperrer de den så man ikke får kjørt der. Vi snakker om åsside etter åsside etter åsside med  tømmerhogs, milevis med veier og sperrede veier så det å finne TAT ruta ble umulig. Så når vi til slutt ga opp og bestemte oss for å finne en vei ut var eneste mulighet å kjøre samme vei som vi kom. 2 dager på disse veiene har derfor tært på humøret,  vi begynte å gå tom for vann og i tillegg burde vi ha fylt bensin. Frustrasjonen var stor men vi endte til slutt opp med å kjøre til Glendale hvor vi fant noe kaldt å drikke å tok ett lite møte. Alle forstår att med denne fremdriften kommer vi aldri til Florida i tide til at Terje rekker flyet hjem. Vi slo oss til slutt til ro på en RV camp ved Myrtle Creek. Vi fant ut at vi i morgen skulle ta en transport etappe på asfalt for å komme oss ett steg videre. Plassen vi har sett oss ut 40 mil senger fremme å  ligger tett inntil TAT ruta, så planen er å finne ut om vi da er kommet til en del av ruta som gir oss litt mindre utfordringer. Det er kjedelig at vi nå ser at vi ikke klarer hele distansen men da får vi heller ha det til gode til en annen gang.

Vi hadde bestemt oss for å ta en rolig start i Myrtle Creek, få oss en skikkelig frokost for så å legge kursen mot Cedarville i Surprise Valley,. Cedarville er en liten by oppe i nord-østre hjørnet av California som treffer TAT igjen og planen er å gjøre ett nytt forsøk på å kjøre TAT i morgen. Cedarville har virkelig sjarm og jeg skal ta noen flere bilder av stedet i morgen før vi reiser. Men byen er i alle fall stille og rolig, har 1 stk politi som har kjørt forbi hotellet flere ganger allerede, en masse gamle biler som kjører rundt og t.o.m. en gammel mc med sidevogn kom kjørende.

Vi fikk oss ett dobbeltrom med roller bed for 60USD. En av fordelene med å leie seg ett rom en gang i mellom er at man kan få vasket litt klær. Så nå er rommet fylt med nyvaskede sokker og undikker 🙂 Terje og John fikk sjekket opp byens bar mens jeg slappet av på rommet.

Turen fra Myrtle Creek til Cedarville er på ca 270 miles, hvor vi kjørte de første 78 miles’ene på Interstate 5, før vi begynte på mindre, soligere veier. Temperaturen lå på 25-30gr så jeg bestemte meg for å teste ut vesten jeg hadde kjøpt. Dyppet den i en bekk og satte den på meg under jakka å kunne kjenne at den kjølte umiddelbart. Når jeg begynte å kjøre å fikk litt vind i jakka i tillegg kjølte det skikkelig. Utpå ettermiddagen kjørte vi i overkant av 5000 fots høyde å da sank temperaturen til 23gr. så med vesten under jakken begynte den nesten å bli kjølig.

Terje og jeg kjørte mesteparten av dagen alene, men når vi kom til ett vannhull dukket plutselig John opp også. Viktig å få i seg mat og drikke i denne temperaturen. Som jeg har sagt x antall ganger tidligere er folk blide og gjestmilde. Folk vil snakke, noen vinker hvis de kjører forbi oss, folk sier de er Norske pga at de heter Hansen etter sin bestefar som kom til USA for 100 år siden etc.

Dagen i dag begynte med en liten ekstra rundtur i Austin for å filme litt. I utgangspunktet en enkel jobb siden byen består av 1stk bakke med hus på hver side av veien som er max  6-700 meter lang. Men det var i alle fall en stilig liten by som jeg er glad vi fikk besøkt.

Så tok vi US50 ned til Eureka. Dette er også en liten by med en gate med noen bygninger på hver siden. Atter en by med western preg over seg. Vi stoppet her for å ta en lunch og mens vi satt å skulle spise oppdaget plutselig John at han hadde glemt mobilen igjen på hotellrommet.  Så John måtte kjøre de 110 km tilbake til Austin mens Terje og jeg fortsatte videre i retning av Lund.

Planen var å plukke opp TAT ruta rett utenfor Eureka å forsøke å nå Lund før det ble mørkt.

Men etter noen miles endte vi opp med å bestemme oss for å snu. For det første var ‘veien’ dårlig. Regnvær hadde tidviss skylt vekk veien slik at vi måtte passere grøfter. Når veiene er så dårlig i dette terrenget var vi rimelig sikker på at det ville bli mye værre når vi skulle over minst 5 – 6 fjell. Erfaringsmessig drar tegnet med seg så mye av veien i de bratte partiene at med temperatur på rundt 30°C og med relativt slitne kropper bestemte vi oss for å nyte dagen litt her i bushen før vi begynte på asfalten igjen.

Terje sin venstre koffert har dessuten begynt å gå i oppløsning. Mest sannsynlig pga en 1 gallon tank som henger på denne kofferten. Så hvis vi skulle kjørt TAT ruta i dag måtte vi enten helle ut vannet eller montert tanken ett annet sted.

Resten av dagen holdt vi oss derfor på de asfalterte  veiene, stoppet litt langs veien…….

……. og ved ett vannhull i Ely

Etter en middag i Lund dukket også John opp så nå er ‘Team våpentilatelse’ samlet 😂   Ikke spør hvorfor gjengen har det navnet hehe.

Vi hadde vurdert å ta en hviledag i Lund for å sjekke syklene, reparere kassa til Terje og var derfor litt treg på morgenkvisten, men så kom vi på at det var søndag. På ett slik sted regnet vi ikke med å finne noe som var åpent på en søndag så i siste liten fikk vi sjekket ut ved 11 tiden.

TAT ruta fortsatte rett på utsiden av Lund så vi bestemte oss for å kjøre TAT ruta fra Lund i retning Utah. De første kilometerne var det vanlige grusveier men så forsvant veien ut i ett område med 2 hjulspor. Dette har vi sett flere ganger før så vi bestemte oss for å fortsette. I utgangspunktet så de 2 hjulsporene greie ut men det skulle bli værre. Øverst i hjulsporen ligger det 2-3cm med sand, men under sanden ligger det ett lag med våt jord. I de tilfellene det var lenger ned til den våte jorden ble det altså kompensert med enda mer sand. Å vi snakker om skikkelig fin sand som jeg ikke har erfaring med å kjøre i tidligere. Det gikk greit helt til John fikk problemer i sanden å plutselig sto på tvers i veien med for-hjulet på utsiden av veien. Selv om jeg kjørte i den andre sporet gjorde jeg tabben å senke farten å da gravde plutselig mitt for-hjul seg ned i sanden, jeg oppdaget dette i tide å gjorde det eneste jeg mente var riktig, nemlig å gi full gass. Normalt sett skulle dette ha reddet meg, men pga. at for-hjulet hadde vridd seg mens det gravde seg ned i sanden spratt jeg plutselig over fra venstre hjulspor over til høyre hjulspor hvor for-hjulet igjen tverrstilte seg i sanden å jeg gikk over ende. Selvfølgelig fikk jeg venstre for under sykkel så der ble jeg liggende til John kom å lettet sykkel vekk. Ingen til var knekt men jeg bestemte meg for at å ta av støvelen for å sjekke var uaktuelt. Hvis det skulle bli en hevelse ville jeg sikkert ikke klart å sette på meg støvelen igjen. Så det var bare å sette seg på sykkelen å komme seg videre.

Nevada

Strekningen med disse hjul sporene med sand var ganske langt å når vi var midt utpå dette området begynte det plutselig å regne. I løpet av 30 sekunder var vi nesten gjennomvåte så vi stoppet, fant frem 2 tarper, en under oss og en over oss å satte oss ned på bakken. Ingen hadde lyst til å bli stående som det høyeste punktet på denne sletten siden det også lynte rundt oss.

Nevada

Når vi endelig var ferdig med disse hjulsporene begynte selve tracket, å som videoen viser ble en fantastisk dag.

John er litt bekymret for å demperen sin siden sykkelen ikke oppfører seg helt som den skal, men siden han ikke kan gjøre noe med det bestemmer han seg for å fortsette uten å tenke mer på hva det kan være. Terje er foreløpig i godt humør siden sykkelen hans fortsatt er like hel etter disse dagene på dårlige veier.

Nevada

Men snart er det Terje som er igang å må fikse litt på sin sykkel. Venstre koffert er allerede delvis ødelagt pga vannkannen som hang der så vannkannen er nå flyttet opp på bagasjebrettet. Men nå har høyre koffert begynt å løsne så  dermed må man igang med stropper for å sikre at den ikke faller av.

Nevada

Nevada

Men vi hadde  det uansett bedre enn denne kua som snart så ut til å kunne lette.

Nevada

Når jeg sjekker gps’en å ser at vi ikke kommer til å klare å rekke bebyggelse før mørket kommer blir vi enige om å finne en plass å campe. Med en venstre for som ikke er bra hinker jeg rundt å forsøker å hjelpe til etter beste evne. Det største problemet er faktisk å gå av og på sykkelen. Pga sykkelen høyde må jeg gå av og på på venstre siden. Dvs at jeg må stå på foten for å kunne få høyre fot over sykkelen.

Nevada

Vi lagde oss middag og satt en stund å bare nøt roen ved leirbålet.

Nevada

Nevada

Neste dag blir det en enkel frokost før vi kommer oss på syklene å fortsetter disse flotte veiene.

Nevada

Foten var ikke blitt noe bedre i løpet av dagen så når vi omsider nådde asfalterte veier valgte vi å bli på disse resten av dagen. Vi slo oss til ro på et Motel i Panguitch i Utah denne kvelden.

Panguitch Utah

Vi har også bestemt oss for å droppe litt av TAT ruta å heller kjøre videre sydover i Utah for å se diverse ting der som står høyt på ønskelisten til alle sammen.

Dagen i dag har ikke bydd på så mange hendelser men derimot har det vært mye å se. Når man ser slike natur gjør det ingen ting at det bare er 2 år siden jeg var her sist.

Utah

Utah

Utah

Her er det ene hotellet Anja og jeg bodde på i 2013. Når man våkner her om morgningen  å ser solen skinne på fjellene blir man litt forelsket i dette landskapet.

Utah

Å så måtte jeg jo bare ta ett bilde av en agilitybane siden jeg passerte denne for å minne Nina på at man går agility andre steder også 🙂

Utah

Jeg har tatt masse video både i dag og andre dager så en vakker dag skal jeg sette meg ned å begynne å redigere-

Bortsett fra fantastisk natur gjennom Red Canyon, og Bryce Canyon mistet vi John på ett tidspunkt så han dukket ikke opp før langt på kveld. Men når han kom hadde han med seg en 12pk med Corona så det var mulighet til å kjøle seg ned litt. Temperaturen har stort sett vært over 30 grader i hele dag å jo lenger øst vi kom jo varmere ble det. 37,5 var vell det høyeste jeg la merke til.

I tillegg til mange stopp for å se på naturen og pauser for å drikke fikk vi oss også en ufrivillig pause i det 5-6 cowboy’er skulle drive en hel flokk på minst 100 kuer, kalver og og okser på veien. Vi klarte omsider å brøyte oss gjennom men med okser på mange hundre kilo som så litt morske ut var det best å være snill gutt.

Vi endte dagen i Hanksville som er en liten plass  med tilsammen 4 gater, På bensin stasjonen så vi ett skilt med følgende tekst: «Vi har ingen bygdetulling. Vi bytter på.» Vi lo litt at denne teksten, startet opp syklene å kjørte bort på motellet å her traff vi sikkert de som hadde bygdetulling jobben denne uken. Først banket vi på feil dør å hørte bare en stemme rope at vi skulle gå inn neste dør. I det vi går inn her kommer det en kar vi burde hatt bilde av men ……. Han ble stående å holde seg til disken, rapet 3-4 ganger før han omsider klarte å stotre frem at en annen kar snart skulle komme å hjelpe oss. Han som dukket opp måtte nok også holde seg i disken for å klare å stå i ro men siden han skulle betjene oss hadde han jo gyldig grunn til det. Humøret var det ikke noe å si noe på å han smilte så begge tennene vistes.

PC er ikke oppfunnet på denne plassen så for å sjekke om det var ledige rom måtte han begynne å bla i en ringperm. Her datt det ene papiret ut etter det andre som han sorterte rundt omkring på disken før han etter 4-5 minutter endelig kunne finne ett ark som det med kulepenn var skrevet tallene 1 til 15. Tallene tilsvarte rom nummerere og de som det bodde folk i var det satt en ring rundt. Ikke særlig avansert, men helt klart godt nok til denne plassen forutsatt at han hadde klart å finne arket før kunden var gått igjen. Men vi fikk i alle fall nummer 7 og var godt fornøyd.

Kveldens utfordring var å skifte linser. Nina har brukt å hjelpe meg å sette de inn, men etter flere timer med banning og svetting var de endelig på plass. Mnd. linser er kjempe bra, men man får aldri rutinen med å sette de inn.

PS: Foten ble bedre og bedre utover dagen. Nå er det i alle fall litt lettere å komme seg av og på sykkelen og noen ganger klarte jeg t.o.m. å gire uten å være nødt til å løfte hele foten.

Ved avgang fra Hanksville tok vi også farvell med John. Han hadde bestemt seg for å kjøre til Moab å bli der ett par uker før han skulle kjøre videre mot Mexico. Jeg vet du leser bloggen John så: takk for følget i disse 5 ukene. Håper vi treffes igjen en plass i Mellom America.

Terje og jeg fortsatte videre inn i Utah. Målet for dagen var å komme til Mexican Hat. Vi hadde mange stopp under veis for å nyte utsikten.

På en av plassene vi stoppet kom vi i snakket med to karer fra Colorado og Alaska. De lurte på hvilke veier vi hadde planlagt å kjøre fra Mexican Hat til Denver. De fant frem kartå kom med flere gode råd. Det endte mrd at de ga oss kartet så vi kunne bruke dette til å legge inn kjøreruten på gps’en. Det var ett Butler kart og dette er ett kart jeg hadde vurdert å kjøpe tidligere. Så til de av dere som vurderer å kjøpe kart kan jeg anbefale Butler sine som spesielt markerer fine mc veier.

Temperaturen holder seg fortsatt høy så faren for neglsprett er minimal selv etter å ha modifisert hanskene som hadde sett sine beste dager.

Siste stykket mot Mexican Hat kjørte vi hwy 261 som er en bratt svingete grusvei som Anja og jeg også kjørte i 2013. Utsikten fra toppen av nedstigningen er utrolig og jeg vil laste opp noen bilder tatt med kameraet senere.

Siden vi slo oss til ro tidlig denne dagen kunne vi ta oss en dusj å slappe litt av før vi tok oss en skikkelig middag hvor kokken grillet biffen bare ett par meter vekk fra der vi satt.

Vi pratet litt med en av naboene når vi kom tilbake til rommet å han kunne fortelle hvor vi burde reise for å få med oss soloppgangen. Vi bestemte derfor å sette klokka på 0445 for å rekke å pakke syklene å kjøre til denne plassen.

Å så måtte jeg ta en rengjøring i den ene kofferten. En oljekanne hadde mistet korken for ett par dager siden så det var grist olje utover x antall ting. Heldigvis hadde en t-skjorte sugd til seg mesteparten så alt var ikke bløtt men kjedelig uansett.

Terje hadde hatt problemer med å få sove denne natten så når klokka ringte 0445 bestemte vi oss for å sove videre.  Å sette seg på sykkelen med bare ett par timer med søvn er bare tull.

Når vi sto å pakket  syklene om morgenen kom vi i prat en en kar. Han var en mediafyr som sammen med ett team dekket ett sykkelløp hvor utøvere sykler USA kyst til kyst. Han kunne fortelle at raskeste utøver sykler denne distansen på 7 1/2 dag. Det er helt fantastisk.  Innen vi fikk reist kom den personen som ledet løpet syklenee. I hele dag når vi har vært ute å ha kjørt har vi møtt syklister med følgebil. .Så vidt jeg forsto var dette løpet mest kjent i Europa så fleste utøvere er vist Europeere.

Turen gjennom Monument Valley var selvfølgelig flott.

Vi stoppet på Mexican water express i Arizona  å spiste en sen frokost å da lå temperaturen lå på 30.

Nå vi hadde kjørt gjennom hjørnet av New Mexico kjørte vi opp til Four corner å spredde kroppen utover 4 stater.

Her traff vi også en del andre mc folk vi ble stående å prate med og Terje fikk shoppet litt gaver.

Ved hjelp kartet og tips fra andre hadde vi bestemt å kjøre hwy 160 til Cortez hvor vi stoppet å fikk oss litt drikke. Temperaturen var nå oppe i 35°C.

Så gikk turen videre til Durango på hwy 550 og Million Dollar Highway til Oruay. Dette er en vei som ble bygget av Otto Mears i 1881

Det var masse rådyr langs denne veien så man måtte være meget årvåken.

I tillegg kom vi nå til ett område hvor plutselig temperaturen var nede i 13!°C å snøen lå helt inntill veien. Så vi snakker om 30°C temperatur dropp på bare ett par timer.

Omsider fant vi en rolig plass hvor vi leide oss en hytte å slo oss til ro for kvelden.

Dagen i dag skulle være en transport etappe for å komme frem til Denver i løpet av kvelden.

Vi holdt jevnt tempo og stoppet ved behov.  F.eks når temperaturen ble for høy å det var behov for å drikke eller rett og slett bare for å strekke på beina.

Rocky Mountain har vært en følgesvenn siden jeg var i Canada og også i dag har Rocky Mountain vært med oss hele dagen.

Men mellom fjellene og åsene strekker det seg ut enorme sletter hvor kuer gresser. I motsetning til de tørre områdene vi har kjørt gjennom de siste dagene har vi nå kommet til områder hvor alt er grønt og frodig.  Det er vann langs veiene,  det er vann i elvene og det er fosser i fjellene.

I tillegg til at det er grønt og frodig har vi nok også hatt litt flaks med været. En kar vi snakket med sa vi hadde trengt snorkel hvis vi hadde vært her sist uke.

Selv om vi har en dag med transport etappe holder vi oss unna Interstate veiene. Så vi kjører på vanlige hwy som bringer oss nærmere steder langs veien. Det tar litt lenger tid men er helt klart vært det.

Det er mange sykler langs veiene og vi ligger bare i cruise fart langs veiene så det hender at noen kjører forbi oss men som regel tar vi de igjen ved neste fjell hvor veiene blir svingete. Da bruker de å slakke av på farten å plutselig er vi foran igjen.

Siste stykket inn til Denver var selvfølgelig mer trafikkert. Siden det var fredag sto trafikken i stampe ut av byen men også inn til Denver var det en del trafikk.  Ved 8 tiden var vi fremme hos Sherry hvor vi campet i hagen og parkerte syklene i garasjen.  Sherry er ei dame Anja og jeg traff i LA når vi var der i 2013. Ho har en flott Warrior og dette var linken til at vi ble kjent via Warrior forumet.

Klær ble vasket og alt var klart til at vi skulle ut på en utflukt neste dag

Vi hadde bestemt oss for en utflukt denne helgen så vi begynte med å pakke om syklene. Tok bare med det vi trengte å lot resten ligge igjen.

Først ble det en frokost før Sherry gaidet oss opp gjennom fjellene. Vi endte til slutt opp i Idaho Springs hvor det skulle være ett mc treff. Rocky Mountain Rumble var navnet og jeg var nok den eneste sykkelen med Norske skilter 😂

Det var det første året dette treffet ble arrangert så det var greit nok å muligens ikke mer enn max 100 personer tilstedet. Men det var live musikk, boder hvor man kunne kjøpe ting eller man kunne kjøpe mat og drikke.

Utpå kvelden tok Terje, Sherry, en venn av Sherry og jeg oss en tur utenfor treffområdet for å spise. Terje og jeg gikk tilbake til treffet etterpå tok ett par øl å så ble det tidlig kveld.

Etter en relativt tidlig kveld gikk det greit å komme seg opp søndag morgen. Temperaturen om natta falt relativt mye så når vi sto opp var det nok ikke mer enn 10°C. Så når solen dukket opp over fjellene var det bare å finne frem stolen å sette seg å bli varmet opp av solstrålene.

Sherry dukket opp å spiste frokost med oss å så bar det avsted på flotte svingete mc veier hvor en hel gjeng med Ducati’er raste forbi oss.

Dagens mål var Drag race på Bendimere Speedway. Temperaturen var høy når vi ankom så hjelm, jakke, bukse etc ble låst fast i syklene å så var det bare å finne frem shorts og sandaler.

Topp alkohol bilene var oppe i 254 miles (ca 406 km/t) å støynivået var rimelig høyt 😆

Tilbake til Denver om kvelden ble det en liten tur ut for å spise og ta en «liten» Margarita 😂☺:):mrgreen:

Mandag ble brukt til litt mer klesvask, var på posten å sendte mer bagasje til Torger som vi ikke gidder å dra på, og var ute å tok oss en frokost.

Etterpå besøkte vi foreldrene til Sherry før vi tok oss en dusj å reiste for å få oss litt massasje. Terje trengte å få løsnet noen muskler i nakken og jeg verker litt i høyre skulder og venstre ankel. Etterpå ble det tid til ett par Margarita’er.

Tirsdag pakket vi syklene å kjørte ned for å få en 24.000 miles (40.000km) service på BMW’en. Jeg ba de også sjekke hvorfor jeg har vakum i bensintanken.  Etterpå reiste vi for å levere sykkelen til Terje slik at den skulle få oljeskift og nytt bakdekk.

Ventetiden brukte vi til å gjøre litt nødvendig shopping, kjøpe en liten gave til de som hadde huset oss disse dagene og en tur til innom foreldrene til Sherry slik at Sherry kunne finne frem saksen å gi Terje og meg en gratis hårklipp.

Det viste seg at pusteslangen til bensintanken var gått tett så denne ble fikset pluss at en ventil ble demontert å ikke erstattet. Uten at jeg vet hvordan disse ventilene fungerer ble jeg i alle fall informert om at det fantes 2 ventiler som hadde med lufting av tanken å at den som ble demontert var helt uviktig å de anbefalte meg å ikke sette inn en ny.

Terje fikk seg ett nytt dekk……..

……..å når syklene var ferdig lastet begynte vi på turen ut av Denver. Vi hadde ikke planlagt å kjøre langt men ville legge Denver bak oss slik at vi ikke skulle være nødt til å tråkle oss gjennom byen onsdag morgen.

Når vi i tillegg så regnskyer og lyn fant vi ut at Castle Rock som ligger ca 30 miles syd for Denver var ett greit sted å overnatte.  Terje måtte i tillegg slakke litt på kjeden siden de som hadde montert dekket hadde strammet kjeden i meste laget.

Vi hadde planlagt å reise fra Castle Rock Colorado relativt tidlig slik at vi kunne få unna noen miles i dag, men hver gang vi bruker vekkeklokke får Terje ett søvnproblem 🙂  Så nå blir det min vekkeklokke som evt skal brukes uten at Terje vet om det.  Men klokka 10 var vi i alle fall klar til å reise.

Eksakt hvor turen går videre må jeg komme tilbake til senere. Vi har en plan men pga at en av leserne muligens blir litt misunnelig / sur / gretten / når han finner ut hvor vi skal sparer vi informasjonen til vi kommer det. Dette er selvfølgelig bare for at denne personen ikke skal få ødelagt flere dager enn nødvendig 🙂

Johnson City Kansas

Men det jeg kan si er at ruten går syd/øst å at vi ikke er så langt vekk. Vi hadde håpet på å være fremme i morgen men pga at temperaturen er så høy må vi stoppe ofte for å drikke vann og kjøle oss ned og nyte utsikten 🙂  Jeg er redd at noen av disse stedene muligens hadde blitt stengt hvis det Norske mattilsynet hadde dukket opp, men så lenge de kan lever kald drikke er vi fornøyd.

Kit Carson City

Det er fortsatt varmt å i dag lå temperaturen mesteparten av dagen på 35 til 40C. Utsikten er ikke noe spesielt å skryte av, men det er like vell ett imponerende syn. Når man ser størrelsen på åkrene som strekker seg mil etter mil, enorme områder hvor kuer beiter, fjøs etter fjøs (uten vegger) som inneholder hundrevis av kuer eller slakterier hvor 1000 vis av kuer står på utsiden skjønner man hvor for vi sa enn ranch skilt med samme navn og brennmerke som vi så 2 dager tidligere.

Kansas

Hvor mange siloer vi har sett i løpet av turen gjennom Kansas skal være usagt men hver eneste lille tettsted har en anstendig mengde siloer.

Kansas

Å skulle man kjøre bak en av disse bilene kjenner man både lukten og man hører hvilke type dyr bilen frakter.

Kansas

I dag valgte vi å stoppe litt sendt på ettermiddagen. Årsaken er at de 2 siste timene før solen går ned synker temperaturen litt å dermed blir kjøringen litt mer behagelig. Når vi stoppet i Liberal for å slå oss til ro ved 8 tiden var temperaturen nede i 30C.

Dagen i dag var mye lik dagen i går. Men jeg begynte i alle fall dagen med ny og ren t-skjorte som jeg fikk for noen dager siden av BMW forhandleren i Denver som gjorde 40.000 km servic’en.

BMW Denver

Temperaturen de første timene lå på behagelige 30-33C så vi kjørte 15mil før første pause. Dette stedet bar preg av at bil og bensinstasjon var hovedfokus. Dørhåndtakene på vei inn var bensinpumpe pistoler, oljebokser var lampeskjermer etc etc.

I løpet av dagen kjørte vi ut av Kansas, inn i Texas,  inn i Oklahoma og så inn i Texas igjen. Temperaturen steg sakte men sikkert å utpå ettermiddagen var temperaturen oppe i 36-37 grader. Ett sted vi tok oss en pause for å drikke litt satt vi å så på værmeldingen for hele USA. Denver og andre steder vi hadde besøkt har når regn, torden og tornado varsel så det er bra vi kom oss sydover før været kunne satt en stopper for oss.

Texas

Vi forlot vår følgesvenn Rocky Mountain i Denver men vinden har derimot blitt vår nye følgesvenn (som vi godt kunne vært foruten). Uansett i hvilken himmelretning veien går står vinden inn fra høyre. Endten rett inn fra siden eller skrått inn forfra. Så man ligger konstant å lener seg mot siden å håper at vinden skal være stabil så man ikke får noen overaskelser. Bakdekket mitt begynner å bli litt slitt på midten så det er greit å få slitt på sidene også. Terje derimot sliter litt med KLR’er sin som må gå på stram wire hele dagen for å klare å holde farten oppe.

Var også inmom ett par mc sjapper i løpet av dagen for å se om vi kunne få tak i en vest til Terje (vannkjølt slik jeg har) pluss att jeg kunne tenke meg å skaffe meg ett ekstra sett med fothvilere som jeg tenkte å montere på veltebøylene. Godt å få litt vind (og insekter) blåst opp gjennom buksebeina når det er varmt.

Vi endte til slutt opp i Bowie som kunne by på ett rom med 2 senger til 67 USD.

Bowie

Døra til rommet har muligens blitt sparket opp noen ganger, minst 1cm klaring mellom døra og karmen (enklere for insekter å komme seg ut og inn) men selve rommet var greit nok.

Bowie

Etter at bagasjen var lastet inn på rommet ble det en tur på rodeo. Her var det cowboyer som fanget kalver med lasso, riding på tid mellom noen tønner, bullriding og selvfølgelig en klovn.

Rodeo

Selv barna fikk slippe til. Alle barn som ville fikk gå inn i arenaen, så ble 2 kalver sluppet inn i ringen. Disse hadde en sløyfe på halen så den første ungen som klarte å skaffe seg en sløyfe tjente 40USD.

Rodeo

Etter rodeoen var over var McDonald’s eneste spisested hvor vi kunne få oss noe mat. Dessverre var det bare drive through’en som var åpen så vi parkerte syklene ved rommet, gikk ned til McDonald å tok en ‘go through’. Betjening tok det greit å vi fikk oss ett måltid.

Alle gode ting må til slutt ta en ende så det var med tungt hjerte vi forlot vårt flotte rom i Bowie.

Bowie Texas

Men til slutt måtte vi lukke (sparke igjen) døra å begynne dagens økt.

Bowie Texas

Dagens mål var Gas Monkey Garage i Dallas Texas.  Så de første 15 milene var derfor å kjøre fra Bowie til Gas Monkey Garage inkl. ett par stopp under veis. Vi stoppet bl.a. på en liten kafe hvor vi var de eneste gjestene og dama som jobbet der kom å satte seg ned hos oss siden vi var de første Norske gjestene ho hadde hatt på besøk. Ho kunne fortelle at i denne delen av Texas hadde det regnet hver eneste dag i 2 mnd. å dette hadde skapt både problemer men også vært til velsignelse siden vannreservene nå var fylt opp igjen. Det hadde vist aldri i historien regnet så masse tidligere og mange steder var det store ødeleggelser.

Så vår flaks fortsetter. I Denver hadde det regnet masse uken før vi kom å i går så jeg på nyhetene at store nedbørmengder igjen kom til Denver området. Her i Texas hadde de siste regnbygene gitt seg sist uke så det ser ut til at værgudene passer på oss.

Etter bare 1 feilnavigering var vi fremme hos Gas Monkey Garage. Jeg har sett noen av disse programmene men på langt nær så mange som Terje (og TS). Terje måtte derfor fornye garderoben sin litt når han hadde mulighet. Ny caps ble innkjøpt.

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

De hadde også ett kart hengene på veggen så her fikk  vi en liten oversikt over distansen vi hadde kjørt og hvor langt det var igjen.

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Noen av bilene sto uten så Terje måtte fotografere litt 🙂 I følge skiltet holdt de vist på med filming men de ville i alle fall ikke ha med 2 svette Nordmenn.

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Gas Monkey Garage, Dallas Texas

Å så kom noen av «heltene» ut å Terje grabbet tak i Christie så jeg fikk tatt ett bilde.

Gas Monkey Garage Christie og Terje

Etterpå begynte turen ut av Dallas igjen. Temperaturen lå på ca 33 – 35C å etter en feilnavigering endte vi opp på en bensinstasjon for å kjøle oss ned litt. Vi endte til slutt opp med å velge motorveien ut av Dallas for så å legge oss på mindre veier når vi kom oss vekk fra bykjernen. Nåt vi kom til Athens fant vi ett Super8 å slo oss til ro.

Det hadde regnet litt i Athens så når vi endelig pakket syklene var temperaturen på deilige 25C,

Av en eller annet grunn fant vi ut at vi skulle spise frokost på 7-B Restaurant i Frankston. Vi var 30 minutter for sent ute til å kunne få frokost så vi endte opp med å spise noe annet men det var i grunn ikke poenget. Hele atmosfæren på denne plassen var litt merkelig. Betjeningen var hyggelig og kom å spurte hvor vi var fra, maten ble servert raskt og maten var god, men ………. Det var noe rart med plassen som jeg ikke helt klarer å plassere. Dvs, jeg klarer muligens å sette ord på det men tror ikke jeg like vell skal gjøre det 🙂

7-B restaurant

De første 20 milene i dag gikk helt greit. Temperaturen kom ikke høyere enn 30C men pga nattens regn var luft fuktigheten høy. Vi så at himmelen ble mørkere og mørkere og vi begynte å møte biler som kjørte med vindusviskerne på så vi stoppet å tok en hvilepause. Vi studerte skyene en stund og Terje var rimelig sikker på at hvis vi reiste nå ville vi klare å kjøre inn i den siste regnbygen. Hvorfor dette skulle være ett mål vet jeg ikke men jeg hører på ungdommen som sist gikk på skolen å satte meg på sykkelen å kjørte.

Selvfølgelig fikk ungdommen rett. Ikke bare ble vi våte, men når lyn og torden kommer i samme øyeblikk å man kan kjenne svovel lukten vet man at man har vært relativt nærme 🙂

Regnvær i Texas

Uten å spørre ungdommen igjen stoppet jeg ved en kirke for å søke ly.

Regnvær i Texas

Presten dukket opp å mente vi kunne gå rundt kirken å sette oss under tak. Dette takket vi selvfølgelig ja til.

Terje sitter å tørker

Hverken regnet eller tordenværet så ut til å forsvinne med det første så vi kjørte noen kilometer tilbake til Jasper hvor vi fant oss ett hotell. Mens vi sto på utsiden av hotell resepsjonen kom det ett par bort til oss å begynte å prate. Som nevnt tidligere er folk nysgjerrige på hvor langt vi har kjørt, hvor vi skal etc etc. Å så må man stille opp for fotografering og de kom t.o.m. etterpå å skulle ha navnene våre. Følelsen er litt merkelig, men det er jo litt artig også 🙂

Nøkkelen til det første rommet vi fikk utlevert bodde det allerede folk på så etter å ha fått en ny nøkkel kom vi oss inn på rommet for å forsøke å få tørket alle våte klær.

Jeg så at det han ett skilt om at kjæledyr ikke var tillatt på rommene. Om dette var på grunn av at hotellets egne dyr skulle få være i fred eller om det er pga at ting skal være usagt.

Jasper Texas

Etter en dusj var det å sette igang en vaskemaskin å ta seg en tur ut for å få seg en middag. Restauranten hadde tydeligvis ikke skjenkebevilgning så regningen ble lav 🙂

Så ett skilt langs veien i dag som jeg ikke har sett tidligere. Det sto: Fengselsområde. Ikke ta opp haikere. Det var jo en grei opplysning og ikke noe dramatikk rundt det men ikke noe jeg har sett før.

Etter at Terje var ferdig med å jakte på kakerlakker reiste vi omsider fra DeLuxe Inn i Jasper, Texas,

Jasper Texas

Det hadde regnet litt i natt så temperaturen var nede i 25-28 grader. Etter 15 mil stoppet vi å hadde oss en lunch før turen fortsatte videre mot New Orleans. Etter ca. 25 mil tok vi igjen regnværet. Dvs, vi så det i det fjerne å fant ut at det beste var å stoppe, slappe av litt å la været fortsette mens vi kunne ta en lite lur.

Heliflex stol

Etter å ha tatt en liten powernap fortsatte vi på veiene som gps’en hadde foreslått etter at jeg hadde krysset av for at vi ikke ville kjøre motorveier. Veiene var fine rolige veier som hele tiden bringer oss gjennom små tettsteder og små byer å ved 11 tiden var vi plutselig i Louisiana uten at vi egentlig hadde sett stats line skiltet. Men jeg regner med det skjedde i det vi kjørte over en liten elv hvor vi hadde 70 miles fartsgrense inn mot broen og plutselig var fartsgrensen 55 miles. Lovlydig som jeg er holdt jeg fartsgrensen over en lang slette mens Terje kjørte bak å omtrent skubbet meg fremover, men etter å ha sett at politibilen sto i enden av sletten var vi nok begge glade for at jeg hadde tatt det med ro.

Men med en F800GS og en 650KLR på veien har ikke regnværet en sjangs så vi tok selvfølgelig uværet igjen å denne gangen stoppet vi å kledde på oss regntøyet.

Å kjøre i regnvær i 25 varmegrader gjør at hvis man ikke får av seg regntøyet igjen etter at regnværet er over blir man like våt som om mann hadde kjørt uten regntøy. Luftfuktigheten er til å ta og føle på, dampen står opp fra asfalten og man kan stå helt i ro å like vell renner «svetten» nedover ryggen.

New Orleans Louisiana

Vi stoppet på en bensin stasjon for å sjekke gps’en etter steder å overnatte …………………

New Orleans Louisiana

……………….å vi hadde ikke stått her mange minutter før Terje fikk tilbud om donere 7USD til en sliten fugl som kunne gjøre det meste for en slik sum. Jeg fant ut at det var best å snu meg litt mens diskusjonen pågikk så jeg fikk heller nyte statuene som var i nærheten.

New Orleans Louisiana

Men Terje hadde ikke 7USD så han valgte også å konsentrere seg om statuene 🙂

New Orleans Louisiana

Etter å ha kjørt litt rundt i New Orleans å  bl.a. rotet oss inn i Canal Street fant vi ut at vi ikke ønsket å være turister i en by med med mc og bagasje så vi begynte å lete etter en plass å overnatte. Det ble en rolig kveld på hotellet med pizza i kveld. I morgen tar vi taxi inn til sentrum for å være turister før vi reiser videre igjen på tirsdag.

Siden vi nå bodde i 2 etg var det ikke behov for å jakte på kakerlakker så vi kom oss opp i behagelig tid å tok så en taxi inn til byen.

Super8 New Orleans

New Orleans

New Orleans Mercedes Benz Superdome

Første stopp var WWII museumet.

New Orleans WWII museum

Her var utstilt fly,  tanks, jeep, uniformer etc som ble brukt under 2. verdenskrig.  I tillegg til utstillingene var det også mye film som viste historien fra 30 tallet til krigen var over i 1945.

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

Vi kjøpte også biletter til en kinofilm i 4D som viste krigen i de forskjellige landene, hvordan Tyskerne, Japsene, Russerne og alle andre involverte land tenkte, handlet og til slutt endte med at Amerikanerne brukte Atombombe (ingen ting om ettervirkningene). .

I typisk Amerikansk stil avsluttet selvfølgelig filmen med en applaus fra publikum (minus fra 2 Nordmenn). I ett land med høy arbeidsledighet hvor mange unge velger å verve seg for å få en dårlig betalt jobb er muligens helte statusen det som gjør at de like vell ønsker å gjøre dette.

Vi deltok også i en hendelse med en ubåt som etter å ha torpedert x antall båter selv ble torpedert og gikk ned å 9 mann overlevde senkningen. Lyset ble slokket å vi fikk utlevert arbeidsoppgaver som skulle utføres for at båten skulle kunne operere.

Terje å jeg fikk i oppgave å styre avstand, retning og hastighet 🙂

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

New Orleans WWII museum

Etter å ha brukt mange timer i museumet var det på tide å oppsøke litt lokal kultur. Det var ett stykke å gå så noen vannhull måtte besøkes før vi endelig var fremme i French Quarter.

New Orleans

New Orleans

New Orleans

Her var sjappe etter sjappe etter sjappe hvor man kunne få seg noe å drikke.

New Orleans

Terje holdt seg til øl å det skulle han angre på. Over alt hadde de tilbud om at hvis du kjøpte 1 øl fikk du 3. Så mens jeg koste meg med 1 Margarita måtte Terje få i seg 3 øl. Det går jo greit på sjappe nr. 1 og 2 men så må man i alle fall begynne å besøke restroom før man forlater sjappa for å bevege seg til neste sjappe.

New Orleans

Noen mente vist at det var lurt å forsøke seg på oksen også men vi styrte klokelig unna dette.

New Orleans

Om det er pga varmen eller pga at jentene her i New Orleans er fattige skal være usagt men mange gikk veldig lettkledde. Så i frykt for at de skulle stjele klærne våre var vi snille gutter å tok taxi tilbake til hotellet ved 11 tiden.

New Orleans

Siden vi ga oss i fornuftig tid i går kveld våknet vi (tørste og) uthvilte. Vi pakket syklene i behagelig 28C å fant motorveien ut av New Orleans.

Etter noen få mil kom vi til Mississippi og NASA sitt visitor og testsenter.

NASA

Så vi stoppet her å ruslet rundt å så på all slags utstyr før vi fikk oss en busstur rundt i området.  Det er ett gigantisk området å bussjåføren kunne fortelle mye om alt vi fikk se.

NASA

NASA

NASA

Tilbake til syklene igjen skulle vi kunne trengt NASA sin hjelp for Terje sin KLR ville plutselig ikke starte.  Batteriet var dødt å starteren bare klikket. Så vi gjorde noen forsøk på å dytte den igang men eneste resultat var at jeg ble svett.  Så jeg startet opp BMW’en, kjørte opp bak han, strakk ut høyre fot mot hans venstre koffert å skubbet han avgårde.  Når vi hadde kommet opp i fornuftig fart slakket jeg av slik at han kunne slippe clutchen å få startet sykkelen.

Dermed startet jakten på å finne ett nytt batteri noe som ikke skulle bli så lett. På utsiden av en Wallmart demonterte vi sykkelen, tok ut batteriet for å kunne ta fysiske mål av batteriet.  Da observerte vi at det var fullstendig tomt for batterivann.

Kawasaki KLR 650

Kawasaki KLR 650

Kawasaki KLR 650

Så vi kjøpte ei flaske med vann, helte vann på batteriet å dermed var sykkelen klar for å kjøre videre. Reparasjonen kostet under 2USD å holder sikkert hele veien til Florida.  Problemet er nok at batteriet står rett bak motoren å der har det vært rimelig varmt de siste ukene. I tillegg er nok batteriet 3 år gammelt å muligens ikke fått det ettersynet det burde.

Så med såpass lange stopp ble det ikke mer enn 250km i dag. Vi slo oss til ro i Tillmans Corner som er ett par mil fra Mobile i Alabama.

Alabama State Line

Den første timen i dag lå temperaturen på 26-28C å det var skikkelig behagelig. Etter en times tid kom vi til Battleship Memorial Park i Alabama. Vi som har vært så kulturelle de siste dagene måtte selvfølgelig sjekke ut hva dett var for noe også.

Battleship Memorial Park in Alabama

Kort fortalt er det en minnesplass for soldatene i Alabama som deltok i Vietnam og Koreakrigen.

Battleship Memorial Park in Alabama

Utstillingen var gjort uten statelig hjelp så her snakker vi donasjon og dugnad.

Battleship Memorial Park in Alabama

Utrolig imponerende så noen må ha donert store summer.

Battleship Memorial Park in Alabama

Battleship Memorial Park in Alabama

Battleship Memorial Park in Alabama

Etter en liten drikkepause utenfor inngangspartiet hvor vi snakket med en som bl.a. hadde vært stasjonert Bardufoss i noen vinter mnd’er gikk turen videre.

Når vi kom ut fra Alabama kom først inn i Florida å kjørte noen timer i Florida …………….

Florida State Line

………………før vi kjørte inn i Georgia.

Det er artig å se hvordan omgivelsene forandrer seg. Nå har Terje og jeg kjørt gjennom Washington, Oregon, California, Nevada, Utah, Arizona, New Mexico, Colorado, Kansas, Texas, Louisiana, Mississippi, Alabama, Georgia og Florida. I tillegg har jeg fått med meg store deler av Alaska og Canada. Personlig tror jeg nok at Alaska og Canada står høyest på listen min, men det er klart å ha hatt Rocky Mountains som følgesvenn i flere uker har vært en fin opplevelse. Av de lower 48 states er muligens Utah en favoritt, men alle stater har sin sjarm å det er flott å se de store forskjellene.

I dag endte opp i Bainbridge i Georgia etter ca 40 mil på veien. Det begynner å nærme seg slutten på Terje sin ferie så i løpet av de 2 neste dagene bør vi kjøre de siste 46 milene til Daytona. Vi hadde tenkt oss en tur innom Jacksonville og St Augustine innen vi kommer til Daytona så vi kan feire 4. juli der.

Fikk også bestilt meg nye Heidenau K60 Scout dekk i kveld som blir levert i Florida i neste uke. Jeg har mistet kontrollen på hvor mange kilometer jeg har kjørt men regner med de har rundt 12.000km når de blir skiftet. Dekkene er fortsatt brukbare så det kan være at jeg tar de med meg uten å skifte før det stengt tatt blir nødvendig.

Ikke alle dager er like innholdsrike.  Dette er nok en av de stille å rolige dagene. Vi kom oss av gårde ved 10-11 tiden pga en liten feil kvelden før. Vi oppdaget sent i går kveld at vi var kommer inn i en ny tidssone så plutselig hadde vi mister 1 time.

Temperaturen lå på 25C men vi så tidlig at det var mørke skyer i den retningen vi skulle kjøre så vi tok det med ro. Første stopp skulle være en frokostplass men når vi kom inn der fant vi ut at vi nøyde oss med noe å drikke. Plassen var mye bedre enn den ene plassen vi stoppet i går hvor de solgte bensin og alt annet, drev med oppdrett av kyllinger, oppdrett av gresshopper og mark i samme rom som de lagde mat men like vell valgte vi å holde oss til drikke.

Lunch ble derfor litt senere hvor Terje tok seg en salat og jeg tok en bakt potet.

Vi stoppet også hos Pro-Teck Cycles for å kjøpe kjedespray.  Eieren og en av kundene ble rimelig engasjert når de hørte om vår tur så vi ble stående her en stund.

Det ble flere stopp i løpet av dagen pga at vi tok igjen regnet.

Da fant vi frem stolene våre, satte oss ned og pratet litt med de som kom forbi.

Men til slutt måtte vi gi opp,  sette på oss regntøyet å satse på at det ikke ble for ille hvis vi skulle ha noen mulighet for å komme oss til Jacksonville i løpet av dagen.

Vi fryktet det værste men vi klarte å komme oss forbi uten å bli truffet av det været som bildet viser må ha vært en relativt våt opplevelse.

Etter å ha kranglet oss til ett nytt rom pga dårlig wifi forbinde tok vi oss en tur ut for å spise å drikke. Å siden regnværet ikke hadde klart å gjøre oss våte begynte selvfølgelig vanningsanlegget på plenen vi gikk over på vei hjem fra restauranten å sette igang eksakt når vi gikk over plenen (vi sikkert ikke skulle gått på).

Vi forlot hotellet i Jacksonville, kjørte gjennom sentrum å fant A1A som går sydover mot St. Augustine. Vell fremme i St. Augustine sjekket vi inn på ett hotell å begynte å vandre rundt i sivile klær som en vanlig turist 🙂

Ett besøk på fortet som Spanjolene bygget etter at de kom hit på begynnelsen av 1500 tallet er blitt en tradisjon. Man kan vell kalle det en tradisjon når man har gjort det 3 ganger på 2 år?  🙂

St. Augustine

St. Augustine

Etter mat og drikke begynte Terje på shopping.

St. Augustine

Men jeg er jo en gift man så jeg er tålmodig og vant med å vente.

St. Augustine

Så fryktelig mer enn dette skjedde ikke i dag.

For 1 mnd siden kom Terje til Seattle å sammen med John begynte vi på «oppgaven» med å krysse USA på tvers/skrått. Vi begynte optimistisk på TAT ruta men etter noen dager måtte vi gi opp. Ruta ble for tøff og vi begynte å ane att tiden ikke ville strekke til.

Men turen fra vestkysten ………………………….

Vestkysten

————–har bydd på slitsomme utfordringer…………

Elvepassering

……………………….hindringer i veien……………..

Steinras

…………………….flotte veier……………….

Flotte veier

………………………overnattinger i villmarka…………

Bål

———–vakre Utah…………..

Utah

———————–møte med gamle og nye bekjentskaper…………………

Margarita

——————–motorsport og museum besøk av forskjellige typer…………

Kultur

…………..før vi endelig kom frem til østkysten.

Østkysten

Etter ca 5300 miles eller ca 8500km har nok vårt vennskap blitt enda bedre, vi har mange minner vi faktisk trenger tid til å bearbeide. Synn du må hjem nå Terje men jeg vet du har noen småjenter der hjemme som lengter etter sin far.

Takk for følget.

Etter å ha sjekket ut av hotellet i St Augustine ble det til at vi valgte å besøke St Augustine alligator farm.

St Augustine alligator farm

For 2 Nordmenn som liker å følge med på Animal Planet og den slags kanaler er det gøy å gå rundt å titte.

St Augustine alligator farm

Naturen har mange ting å by på……………

St Augustine alligator farm

…………..å man bør vell være glad for at det er ett skille mellom dyr og mennesker på slike plasser.

St Augustine alligator farm

Vi kjørte A1A sydover til Daytona å valgte å slappe litt av i skyggen på Boothill Saloon…………

Boothill Saloon Daytona

………………for å fukte ganen.

Boothill Saloon Daytona

Å for å feire at vi hadde kjørt kyst til kyst i vårt eget tempo valgte vi å reise på  Daytona firecracker 250 for å se noen som kjører mye fortere enn det vi har gjort. Det regnet litt mens vi gikk fra parkeringen til banen så vi var spent på om løpet faktisk ville starte eller om det ville bli avlyst. Men med opp til 30 biler med forskjellig utstyr i gang fikk de tørket banen slik at løpet kunne starte ca 1 time forsinket.

Daytona Firecracker 250

Over høyttalerne ble sjåførene bedt om å starte opp bilene å det trengte vi ikke se for å vite at de gjorde. Når denne gjengen starter opp sine motorer både høres og merkes det i hele kroppen.

Daytona Firecracker 250

På ett løp som dette skjer det alltid noe å det skjer selvfølgelig alltid når kameraet ligger i fanget. som f.eks. når han som hadde ledet løpet omtrent fra runde 1 klarte å kjøre i veggen 2 runder før løpet var over. Jeg fulgte spesielt med en bil (Lucas Oil) som lå på rundt 30 plass meste parten av løpet å som endte opp rundt 15 plass ved målgang pga alle krasjene som oppsto i løpet av de siste rundene.

Daytona Firecracker 250

Det var jo 4. Juli så det ble også ett skikkelig fyrverkeri når alt var over.

Daytona Firecracker 250

Siden vi ikke hadde noe rom her i Daytona dro vi derfor i rettning Summerfield. Å få ett rom i Daytona den 4. juli kan man bare glemme hvis man ikke er tidlig ute så det ble litt nattkjøring. Var fremme i Summerfield klokken 0245 å for ikke å vekke de som hadde gått å lagt seg la vi oss rett og slett til å sove på bakken på utsiden av garasjen til Torger. Klokken 6 våknet Torger, gikk en tur ut for å sjekke hvorfor hunden var urolig å fant 2 Nordmenn sovende i oppkjørselen 🙂

En seng sto klar så i løpet av noen minutter sov vi videre, men denne gangen litt mykere.

Dagen i dag ble en rolig dag. Dagens viktigste oppgave var å få vasket og stelt Terje sin sykkel slik at den er klar til å selges.

Kawasaki KLR 650 for sale

Å etter vaske og polering ble kassene reparert. Dermed er den nå til salgs til høystbydende 🙂

Kawasaki KLR 650 for sale

Ikke mye som ble gjort i dag annet enn at vi kjørte opp til Ocala for å sjekke hva vi kan selge Terje sin KLR for. Virker som at den kan selges for 5500-6000$ hvis vi bare finner en som trenger en slik sykkel.

Så ble koffert og bagg pakket før vi kjørte Terje ned til Orlando hvor han skulle fly hjem ved 23 tiden.

Nå som John er i Mexico og Terje har reist hjem til Norge igjen ble det plutselig litt stille og roligere enn det allerede hadde vært de siste dagene.

Dagens hovedoppgave var å ta noen bilder av Terje sin Kawasaki KLR 650 å legge denne ut til salgs.

Kawasaki KLR 650

Jeg har aldri hatt noe til salgs før på Craigslist men etter å ha tatt bildene å logget på Craigslist fikk jeg i løpet av 30 minutter til å opprette en annonse.

Til info Terje er eneste budet som har kommet så langt en langveisfarende som ønsket ett bytte i denne sykkelen 🙂

Innbytte

Etterpå ble det en liten tur sammen med Torger for å gjøre en liten jobb. En kunde hadde ett tre som hadde knekt ett stykke oppe å som nå lå å lente seg inn til de andre trærne. Han var veldig opptatt av at de andre trærne skulle skades minst mulig så ………………

Diamond Tree Service

…………Torger heiv seg i bilen etter å ha lastet på x antall motorsager i forskjellige størrelser.

Diamond Tree Service

Å etter å ha kappen vekk kvister så man kunne se litt mer begynte han på en kontrollert måte å få treet ned.

Diamond Tree Service

Det tar på helsen å ikke være i sadlen i noen dager så i dag var det på tide å ta seg en tur. Ankelen som fikk seg en smell for noen uker siden er nå 90% bra igjen. Høyre skulder er ikke verre enn at jeg kan leve med, men de 2 siste dagene har høyre hofte vært skikkelig ond. Begynte på mandag og først tirsdag kveld begynte den å roe seg så mens kroppen fortsatt fungerer er det best å komme seg på veien igjen.

Først gikk turen ned til Datona for å stikke innom en BMW dealer. Jeg har hatt en lyd i motoren de siste ukene som jeg mistenker kommer fra registerkjeden. Ikke noe dramatisk med dette, men jeg ønsket i alle fall at de skulle høre lyden å komme med en anbefaling. En på service avdelingen ble med ut å startet motoren å kunne bekrefte at lyden kom fra registerkjeden å at problemet mest var strammeren. Den kostet 102USD, men de hadde den ikke på lager. Jobbet skulle ta 1 1/2 time. Jeg kunne sikkert ha kjørt med den gamle strammeren til jeg kom hjem uten problem bortsett fra at lyden etter hvert ville bli høyere og høyere men nå er den i alle fall bestilt å på mandag blir den skiftet.

Jeg har også de siste ukene vært på jakt etter ett ekstra par med fothvilere som jeg vil montere på veltebøylen. Mange Harley’er har jo ekstra fothvilere så jeg tenkte at dette skulle bli enkelt, men samtlige veltebøyler til Harley’er er 1 1/4″ å min nedre veltebøyle er 1″. Men i dag etter å ha forsøkt 4 forskjellige butikker fant jeg en mc butikk som forhandlet Suzuki å de hadde ett par med fothvilere til 39USD. Det er ca 100USD billigere enn hva Harley fothvilerne koster å i tillegg passer de.

Så i kveld ble disse montert 🙂

Nye ekstra forhvilere

Det skal bli godt å kunne hive beina litt fremover å få litt luft inn/opp buksebeina.

Nye ekstra forhvilere

Selvfølgelig hadde jeg ikke eksakt den rette nøkkelen men med hjelp av en nøkkel som er litt for stor å ett utvalg av mynter å forskjellige størrelser / tykkelse / verdi kom jeg i mål 🙂

Nye ekstra forhvilere

I 2013 når vi kjørte ned til Key West kjørte vi A1A hele veien så jeg tenkte at denne gangen får jeg heller velge South 1. Utpå ettermiddagen når trafikken tok seg litt opp kjørte jeg ut på I95 i en times tid for å slippe å stå i kø. Endte til slutt opp i Port St Lucie som ligger ca 18 mil nord for Miami.

Port St Lucie

Alle disse stedene ble besøkt i 2013 så denne gangen kjører jeg nok bare sydover til Key West uten å stoppe i de store byene. Siden jeg begynte denne reisen med å reise til Deadhorse, Prudhoe Bay i Alaska som er det nordligste stedet man kan komme i USA med ett kjøretøy med hjul må jeg jo neste også innom Key West som er det sydligste stedet man kan komme til i USA.

Våknet i teltet rett etter klokken 05 å da var temperaturen og luftfuktigheten til å ta å føle på så det var bare å stå opp. Av hensyn til andre campere tok jeg det med ro men ved 07 tiden var jeg klar for avreise.

Turen fra Key West er på 720km så planen var å bruke ett par dager. Kystveien oppover på østsiden av Florida var uaktuell siden jeg hadde kjørt den nedover, så planen var å kjøre US-41W gjennom Everglades. Siden Nina og jeg i 2013 kjørt vestkysten nordover tenkte jeg å kjøre innlandet denne gangen. Så jeg tok FL.29N pluss mange andre veier som gikk nordover, men det viste seg å være ett dårlig valg. Rett å slett pga at veiene og omgivelsene var kjedelige.

Ruta lignet litt på dette kan ikke anbefales 🙂

Key_West_Florida_til_Summerfield_Florida

Jeg stoppet 3 ganger i løpet av dagen for å ta en powernap, men siden jeg hadde startet tidlig, veiene stort sett gikk rett frem uten særlig å se langs veien spiser man fort mil. Stoppet ved ett vannhull i Everglades å etter litt kald drikke servert av ei skikkelig biker chick (for 20 år siden) gikk jeg ut for å kjøre videre. Der møtte jeg på en familie på 3 fra Sverige som også var på road trip ( i bil) så dermed ble vi stående å prate en liten stund.

En plass jeg stoppet ble jeg stående å prate med en eldre kar som hadde bodd mange plasser rundt i USA, ett par steder i Europa pluss 8 år i El Salvador. Han kunne fortelle masse om ting som foregikk i Sentral Amerika å steder man muligens ikke burde besøke. Han hadde noen Mexicanere som jobbet for seg å de foretrakk å tilbringe feriedagene sine i USA i stede for å reise tilbake til Mexico. For meg som snart skal inn i disse områdene (muligens alene) forsøker jeg å sile ut enkelt historier fra generell informasjon.

En annen ting som har vært litt merkelig er at helt siden jeg startet turen i Alaska er at alle steder har de advart om «farlige tilstander» i neste sydlige stat. Alle tror at det er værre jo lenger sydover man kommer. Nå når jeg er i Florida er det Mexico de advarer mot (det har i grunn alle gjort), så jeg er spent på hva de sier når jeg kommer til Mexico. Da er det vell Guatemala eller Honduras de skal advare mot 🙂

Jeg har stilt opp flere steder mellom Alaska og Florida pga at folk ønsker å ta bilde av meg og sykkelen og gjerne med de også på bildet, men i går var det en som t.o.m. skulle ha selfie så han kunne legge det ut på Facbook. Han var nok litt høy på både det ene og det andre men selfie måtte han ha hehe.

Det har vært meget hyggelig å reise sammen med John og Terje men når man reiser alene kommer man enda lettere i kontakt med folk. Det så jeg de gangene John og jeg kjørte hver for oss også så etter noen dager sammen med Torger på veien skal det bli kjekt å kjøre litt alene,

På vei hjem fra Key’s ser jeg at dekket begynner å sprekke litt rundt knastene så siden jeg like vell skal ned til Daytona på mandag og de nye Heidenau K60 Scout dekkene er kommet blir nok disse nå montert. Jeg har ikke fulgt så nøye med på hvor langt jeg har kjørt men i følge Jonny skal jeg ha kjørt 18646km i løpet av distansen mellom Alaska og Florida. Så tar vi med distansen fra Key West til Summerfield pluss avstanden fra Belgia til London har disse dekkene holdt nesten 20.000km. Det må vell betegnes som meget bra for å være knastedekk som har fått mange mil på asfalt også.

Heidenau K60 Scout

Her om dagen begynte feste til kameraet på hjelmen å løsne. Det er nok ikke dårlig lim som gjør det, men derimot har jeg muligens latt hjelmen stå i solen slik at den har blitt så varm at limen mister festeevnen. Så på vei nordover i går ble lim kjøpt inn å i dag har jeg gjort ett nytt forsøk på å feste festet til kameraet igjen.

Dagen i dag har blitt brukt til å gå gjennom all bagasje for å se om det er noe jeg muligens kunne sende hjem, men etter en skikkelig sjekk av alt endte jeg med å pakke alt på sykkelen. Det jeg har nå er nok de tingene jeg «trenger».

Etterpå ble det en tur ut å leke kranfører på en av Torger sine arbeidsbiler. Den ene lastebilen var smekk full av trevirke etter en jobb de hadde gjort så bilen trengte å losses. Siden jeg aldri hadde kjørt en slik kran tidligere var det jo på sin plass at jeg tok den jobben. Alltid kjekt å forsøke noe nytt 🙂

Reiste presis klokken 0900 fra Summerfield i dag å for de som sjekker kartet vil man se at det er ikke alltid man velger enkleste eller raskeste vei fra A til B.

2015_07_20_04_03_01_My_motorcycleadventure_2015_Pan_Am_Hyw

Det kjekkeste med å være på tur er å se om man finner en vei som ser kjekk ut å så bare ta den uavhengig om den går i feil himmelretning eller ikke.

Kjørte bl.a. gjennom / deler av  Lower Suwannee National Wildlife Refuge i dag.

Lower Suwannee National Wildlife Refuge

Veiene var bra, men det sto ett skilt om at ATV ikke var lovlig. Bildet under viser bare når jeg kjørte gjennom skogsområdet, men deler av veien gikk også gjennom sumpområder og dette var muligens årsaken til at ATV ikke var lov. I en bil sitter man beskyttet men på en ATV kan f.eks. en alligator eller andre insekter fort bli litt innpåslitne hvis de ligger å hviler i veien 🙂 Jeg vet ikke om dette var årsaken, men tanken slo meg når jeg kjørte der siden jeg egentlig heller ville møtt en alligator på en ATV enn en mc.

Lower Suwannee National Wildlife Refuge

Det ble i alle fall en flott dag i nydelig vær selv om det ble litt regn utpå ettermiddagen. Jeg har god tid så når jeg ser en regnbyge foran meg stopper jeg å venter en times tid før jeg kjører videre. Når det regner her har det en tendens til å være meget lokalt å bare vare en kort periode. Til gjengjeld kan det komme ganske mye regn i løpet av kort tid.

Lower Suwannee National Wildlife Refuge

Etter å ha vært helt ute ved Mexicogolfen / Gulf of Mexico / Golfo deMexico 🙂 ved Fish CreeK endte jeg til slutt opp i Perry som ligger i Taylor County i Florida. F.o.m. i morgen vil de neste dagene / ukene reisen gå vestover til jeg kommer helt til vestkysten av  California.

Vil i samme slengen nevne noen ord om trafikken her på bloggen min. Bildet under viser trafikken på bloggen inndelt i uker. Som man ser økte trafikken mye f.o.m. den uken jeg landet i Canada. Vi snakker om ca 14.000 treff i løpet av turen og dette synes jeg er veldig koselig. Selv om bloggen blir min private dagbok pluss en plass for familien å følge med er det tydelig at også andre synes det er kjekt å følge med. Jeg tar det som ett koplemang og håper/tror det er pga at noen unner meg turen.

2015_07_20_04_52_00_Min_statistikk_WordPress

Som overskriften sier så har Jarle nå kommet frem til Panama City i Florida. 🙂

Torger dukket opp i Perry ved 11 tiden etter at jeg hadde hatt en rolig morgen og fått meg en skikkelig frokost. Vi bestemte oss for å satse på US98 å bruke dagen på å kjøre langs kysten. Kort fortalt ble ruten ca. slik som vist på bildet under.

2015_07_22_05_35_29_Perry_FL_USA_til_Panama_City_Florida_USA_Google_Maps

Vi tok også en tur ut på Alligator Point og St. George Island. Torger tok seg selvfølgelig en dukkert 🙂

Alligator Point

Som Jonny nevnte endte vi dagen i Panama City.

Dagen i dag brukte vi på å kjøre små veier litt lenger inne i landet. Vi hadde ingen planer å kjørte bare på måfå. Endte derfor bl.a. ett sted langt ute i ødemarka hvor det sto noen hus, jeg så noen gamle parkerte biler, men ikke ett eneste menneske. Antagelig levde de av elven for jeg regner ikke med at de satte seg i bilen hver morgen for å kjøre til nærmeste arbeidsplass. Det ville i så fall bli en lang pendler vei hver eneste dag hvor ett godt stykke av veien var grus 🙂

2015_07_22_05_47_38_Santa_Rosa_Beach_Florida_USA_til_Panama_City_Florida_USA_Google_Maps

Vi endte til slutt opp i Crestview Florida som ligger 4 mil rett syd for Conecuh National Forest i Alabama.

Da hadde vi nettopp hatt den daglige ettermiddagsbygen hvor vi søkte ly i en lekeplass i en park rett på utsiden av Crestview.

Crestview FL

Etter Panama City i Florida gikk turen Nord / vest. Målet er å treffe på Mississippi River ett eller annet sted å så kjøre langs Mississippi sydover mot New Orlens. Vi holdt oss stort sett på småveier å kjørte blant annet gjennom Blackwater River State Forest, gjennom nydelige landlige områder i Alabama før vi til slutt fant oss ett motell i Magee i Mississippi.

Videre fra Magee gikk turen til Vicksburg hvor vi så Mississippi River for første gang.

Mississippi River

Vi tok også broen over til Louisiana en tur bare for å ha kjørt over elven en gang. Så begynte vi å kjøre sydover langs østsiden av Mississippi River for å få med oss de forskjellige stedene langs elven. Noen av småveiene vi valgt måtte vi gi opp siden Mississippi River er langt over sine bredder.

Mississippi

Mississippi

Flere vi snakket med poengterte nettopp dette hvor høy elven er, men kunne samtidig informere om at for 4 år siden var det rekord å alle håper at elven dette året ikke skal bli like høy.

Langs turen sydover kjørte vi bl.a. innom Grand Gulf Military Park. Ett flott sted med museum, park og mulighet til å campe. Jeg bestemte meg derfor for å overnatte her, mens Torger snudde å begynte på sin tur tilbake til Florida.

Grand Gulf Military Park

Grand Gulf Military Park

Grand Gulf Military Park

Grand Gulf Military Park

Grand Gulf Military Park

Etter at Torger hadde reist, satte jeg opp teltet ………………….

Grand Gulf Military Park

…………..før jeg stakk inn til Port Gibson for å kjøpe litt kveldsmat/frokost pluss en pose med isbiter. Det kommer godt med at jeg har vanntette alu kofferter når isbitene smelter 🙂

Port Gibson

På vei tilbake til Grand Gulf Military Park stakk jeg også innom Backroads Bar & Grill for å ta ett par øl. Allerede før jeg hadde kommet frem til inngangsdøra hørte jeg at stemningen innenfor var høy. Så ble det litt som man ser på film, jeg åpner døra, ser en gjeng med lokale innbyggere som sitter rundt bardisken i en høylytt diskusjon, å når jeg kommer inn senkes stemmene og alle snur seg å titter på denne fremmede som kommer inn med hjelmen i den ene hånden og tankveska i den andre. For å ikke forstyrre stemningen satte jeg meg ved ett bord noen meter vekk fra bardisken. Bestilte en Coronna av en servitrise og før det var gått 2 minutter kom bar-eieren bort til bordet å presenterte seg.  Etter å ha slått av en prat, gikk han tilbake til bardisken, snakket med de som satt der og så kom de bort en etter en for å presentere seg, slo av en prat og selvfølgelig spørre meg ut om turen.

Tilbake ved teltet ble det til å sette seg ned å nyte roen. Dvs. når man camper ute på en plass som denne er det faktisk ikke så rolig som man skulle tro. Dyrelivet er enormt, å støynivået tilsvarende høyt. Alt fra rådyr, beltedyr, insekter som  blinker og lyser i mørket, ett enormt fugleliv og selvfølgelig moskito i alle størrelser. Med så mye vann er det sikkert en del slanger også, men de så heldigvis ikke jeg noe til.

Mississippi er utrolig frodig.

Mississippi

Mississippi

Man kan ikke klage når man kan kjøre i slike omgivelser 🙂

Mississippi

Det skulle tro at det var uproblematisk å campe i slike omgivelser, men når temperaturen på dagtid ligger på 35C å ikke synker nevneverdig om natta blir det som å sove i en badstue. Høy temperatur, høy luftfuktighet og lite telt gjør at man ikke skal gjøre mye før svetten pipler. Bare det å kle av seg i teltet er faktisk en anstrengelse. Sovepose er selvfølgelig utelukket, men heldigvis har jeg med meg lakenpose som jeg kan ligge oppå.

En av karene på baren i går hadde snakket om ett slott som var bygget av Spanjolene på 1400 tallet. Stedet skulle hete Windsor, så når jeg fant skiltet til Windsor kjørte jeg selvfølgelig dit for å titte litt. Det skulle vise seg at den karen jeg snakket med ikke hadde fulgt med i historietimen. Stedet ble bygget av Smith Coffee Danilell II i 1861 og døde bare 1 uke etter at bygget sto ferdig. Jeg kom i snakke med en mor som var der sammen med sine 3 barn og hun var lokalkjent. Hun hadde dessuten fulgt med i historietimen og kunne fortelle mer enn hva jeg kunne lese meg til på informasjon plakaten. Takk for informasjonen 🙂 Ho fikk også blogg adressen så hvis du leser dette må du gjerne sende meg bildene du tok 🙂 Send de til jarleeek @ hotmail.com

Windsor overlevde borgerkrigen men brant ned 17. februar 1890 etter at noen hadde kastet en sigar i søpla (i følge damen jeg snakket med).

Port Gibson, Mississippi – Windsor Ruins

Port Gibson, Mississippi – Windsor Ruins

Port Gibson, Mississippi – Windsor Ruins

Port Gibson, Mississippi – Windsor Ruins

Jeg holdt meg på backroads videre sydover.  Reservetank lampa begynte å lyse men jeg fikk like vell mulighet til å stikke innom Mount Locust. Bygget i 1780 og en av de eldste bygningene i Mississippi. Stedet var en del av en plantasje men etter at Mississippi River i 1795 ble åpnet for båttrafikk ble dette bygget også brukt til overnatting. Personer som hadde brukt båt sydover for å selge det de skulle selge, måtte gå nordover igjen siden datiden båter ikke gikk mot-strøms. Så de  brukte denne plassen pluss ca 50 andre slike plasser til overnattingsplasser. Mount Locust skal være det enste stedet som fortsatt eksisterer.

Mount Locust

Mount Locust

Mount Locust

Etter å ha overnattet i telt i natt slo jeg meg til ro tidlig på ett motell i Natchez. A/C er godt etter en varm natt og dag 🙂 Også dette stedet drives som omtrent samtlige steder jeg har overnattet på av folk fra India. Det ser ut til at de har overtatt 98% av samtlige motell i USA pluss sikkert 50% av bensinstasjonene. Men de er alle sammen hyggelige, rommene er rene, A/C fungerer stort sett, de har tv, WiFi og dusj. Hva mer kan en rekende fant forlange 🙂

Å denne gangen har jeg nok forlatt Mississippi for siste gang (på denne turen). Planen var å kjøre langs Mississippi River hele veien ned til New Orleans, men planer er til for å endres. Etter å ha kjørt langs Mississippi River i ett par dager har jeg oppdaget at ønsket mitt om å kjøre langs elvebredden å bare nyte elven og utsikten ikke ble slik jeg håpet.

Mississippi

Kjører man innom byene ………………

Mississippier

………………….ser man både elven, båtene og alt annet…………..

Mississippi

…………..men jeg hadde håpet å kunne se mer av hva som skjedde på elven mens jeg kjørte langs elvebredden.

Mississippi

Selv ikke Mississippi Blues Trail var riktig vei 🙂

Mississippi

Årsaken er flere ting. For det første var elven høyere enn forventet noe som gjorde at jeg ikke kunne kjøre på mange av de småveiene som går helt nede ved elven. I alle fall ikke de veiene jeg forsøkte. For det andre er det mye trær i veien som gjør at man ikke får den utsikten man håper på. Forstår ikke hvorfor de ikke fjerner disse? For det tredje er det enten naturlig eller bygget av mennesker voller langs elven som sikkert skal forhindre skade på hus etc. når elven er høyere enn normalt. Resultatet er uansett at man ikke ser elven selv om den bare er 50m vekk. Men heldigvis var veiene bra og til tider svingete 🙂

Mississippi

Å så er det jo mange broer å velge i slik at man i alle fall får litt utsikt på den måten.

Mississippi

Man kunne helt sikkert sett mye mer enn det jeg har gjort hvis man tar seg god tid, men i løpet av 18 dager må jeg være ute av USA pga visa og forsikringen så i løpet av dagen i dag fant jeg ut at jeg dropper New Orleans (var jo der for noen uker siden), å begynte på ferden vestover. Det er tross alt 3000 km til San Diego å der må jeg også ha en ny 10.000km service før jeg begynner ferden inn i Mexico.

Jeg sjekket også hva det ville koste med en tur med en av båtene for virkelig få oppleve Mississippi River, men slo det fort fra meg. Billigste var 4000USD for en 8 dages tur. Man kunne selvfølgelig velge færre dager men ……. Budsjettet er allerede sprengt pga at jeg har lagt mer på motell enn planlagt så en slik båttur er uaktuelt denne gangen.

Endte derfor dagen i New Iberia som ligger ca 21 mil øst for New Orleans. I morgen begynner turen vestover mot San Diego i California.

Bortsett fra veiene, elven, utsikten skjedde det ikke så masse spennende bortsett fra at jeg mistet den ene baggen 🙂 Jeg var ute å kjørte å fant ett stort tre med store grener som kastet masse skygger på bakken, så jeg stoppet, fant frem mat og drikke, stolen pluss en bok. Ble sittende her en stund før jeg reiste videre, Men når jeg stoppet hadde jeg løsnet stroppene til baggen å dette glemte jeg når jeg skulle reise igjen. Så jeg kjørte avgårde å etter ett lyskryss dro jeg forbi noen biler i rundt 60 miles. Plutselig kommer den ene bilen opp på siden av meg å gestikulerer. Det er ikke unormalt at det reageres når de ser det Norske flagget på sykkelen, men denne gangen var gestikuleringen litt mer hysterisk så jeg svinger ut på siden for å sjekke hva det kan være. En annen bil stopper også å forteller meg at jeg hadde mistet en bagg (noe jeg i mellomtiden hadde oppdaget). Så jeg kjører tilbake å ser en bil som akkurat begynner å kjøre etter å ha stoppet midt i veien. Vi får øyekontakt å han stopper å venter på at jeg får snudd. Dermed har jeg all bagasjen igjen 🙂

Bildene i dag er printscrin fra video kameraet så de er ikke verden beste kvalitet men …………….

Etter en stille og rolig natt i New Iberia våknet jeg ved 8 tiden, å det første jeg gjorde var å sjekke om sykkelen fortsatt sto på plassen sin. Kvelden før hadde jeg hatt besøk av 2 personer på døra som hadde banket på ‘feil’ dør. Hva de var ute etter vet jeg ikke men jeg tok meg en tur ut for å sjekke og gutta på rommet 2 dører vekk kunne fortelle at hos de hadde det ikke vært noen å banket på.

Men neste morgen sto altså sykkelen der fortsatt og det samme gjorde syklene til de 3 Bandidos medlemmene som bodde 2 dører bortenfor. Jeg snakket lenge med den ene av de og diverse erfaringer ble delt. De synes luftfuktigheten her nede i Louisiana var drepende på denne tiden av året å ville derfor hjem til Arkansas igjen. Jeg traff på 5-6 andre Bandidos medlemmer i løpet av dagen også.Kjekt å se at de faktisk bruker syklene. Ikke så ofte jeg ser 1%’ere på veien hjemme, men det er muligens pga. at jeg er på feil sted 🙂

I går kveld hadde jeg glemt en av reglene mine å det var å sjekke lakenet når jeg kom inn på rommet. Heldigvis sjekket jeg det ikke før jeg la meg, så dermed så jeg ikke før neste morgen at lakenet mest sannsynlig var pent brukt over lengre tid.

Kajun Inn Motel

Det var muligens noen dager siden de hadde sjekket om rommet var vasket og klart til bruk også 🙂

Kajun Inn Motel

Men litt svinn må man regne med.

Dagen i dag skulle bringe meg ett steg nærmere California, men jeg hadde lyst til å kjøre litt langs kysten før jeg svingte inn i landet igjen.

Louisiana – Texas

Vet ikke helt hva området heter, men det var kjekt å kjøre helt nede ved Mexicogolfen. Selv om temperaturen lå på 33-35C kjentes det like vell greit ut med havbrisen inn fra venstre.

Omgivelsene gikk fra i perioden å ha denne utsikten…………….

Louisiana

————-til denne utsikten. Milevis med sandstrender uten noe organiserte greier. Ingen isboder, ingen solstolutleie, eller annet mas. Bare folk som stoppet langs veien, spaserte noen meter å så var de der de ønsket å være.

Louisiana

Men mye har nok endret seg her i løpet av de 10 siste årene. Stormen Katarina gjorde mye skader og 7 år etterpå kom Isaac å smadret masse enda en gang. Jeg merket bl.a. at gps’en lurte meg flere ganger når jeg begynte å lete etter en bensinstasjon. Den ene etter den andre hadde tydeligvis vært stengt en god stund.

Men jeg fikk omsider tak i bensin, kjørte til Cameron å tok fergen som kostet den nette sum av 1$. Dette var en ferge hvor man kjørte inn på fergen på siden, kjørte rundt styrehuset å dermed kunne man kjøre ut av fergen igjen på motsatt side når man skulle på land 5 minutter senere.

Etter å ha kjørt over broen ved Port Arthur var jeg plutselig i Texas. Stoppet her å pratet litt noen folk å en kar kom bort til meg med en bærepose med isbiter og nyfanget renset fisk som jeg kunne ha når jeg skulle spise i kveld. Så hva sier man? Man kan jo ikke gjøre annet enn å være høflig å takke selv om jeg ikke hadde planer om fisk til kvelds 🙂

Port Arthur

Etter litt forhandlinger fikk jeg meg ett rom til 47,7$ i Sour Lake i Texas. I denne varmen prioriterer jeg A/C selv om reise budsjettet tilsier at jeg burde brukt teltet mye mer. Sitter akkurat nå å ser på værmeldingen at de melder 37C i morgen så tror ikke det er noen fare for neglesprett i morgen heller.

I min ungdom seilte jeg på ett par oljetankere i rederiet Texaco Norway. Den gang viste jeg ikke at Texaco sin opprinnelse var i Sour Lake i Texas. Plassen hvor jeg overnattet i går.

Texaco Norge

I Sour Lake fant man olje i 1901 og i 1903 ble Texaco opprettet. Sour Lake, Texas er en av verdens eldste oljeproduserende felt. Hmm, man lærer noe hver dag 🙂

Som alltid treffer man hyggelige menneske langs veien. Folk som har familie i Norge, folk som er nysgjerrige på turen, folk som vil dele det de selv har gjort av turer eller folk som rett og slett bare vil slå av en prat.

En kar jeg snakket med tok ett par bilder som jeg fant på FB senere, så da låner jeg dette bildet 🙂

Sour Lake, Texas

En annen kar jeg snakket med fortalte at han var hobby fotograf. En gang han hadde vært på tur hadde han tatt over 3000 bilder og ett av disse bildene var blitt så bra at han hadde fått solgt det. Dermed hadde han fått dekket hele utgiften for en 6 ukers tur. Foreløpig har jeg ikke vært så flink til å stoppe å ta bilder, men det kunne muligens vært lønnsomt?

Målet de siste dagene har vært å unngå store byer så Housten er f.eks. ikke besøkte. Gps’en er innstilt på å unngå motorveier så derfor går det litt på kryss og tvers på forskjellige småveier. Men veiene er uansett av en så bra kvalitet og tillatt hastighet her i Texas er stadiv vekk både 70 og 75 mils (112-120km/t). Så gjennomsnittshastigheten kan bli rimelig høy hvis man ønsker.  Men jeg ligger i stort sett i 90-100km/t siden jeg synes dette er en grei cruising hastighet. I tillegg kjører jeg ikke lengre enn 100 km før jeg tar en pause. Man må passe på å drikke masse og da kan man jo like gjerne finne frem stolen å sette seg ned, finne frem en bok å slappe av en times tid 🙂

Route Texas

Som nevnt x antall ganger tidligere ligger temperaturen på rundt 35C. I dag var den oppe i 38C, å da snakker vi lufttemperatur. Hva temperaturen er i solveggen tør jeg ikke tenke på. Folk jeg snakker med lurer på om det er varmt å kjøre med hjelm og disse klærne. Ja, det er varmt. Det er så varmt at man får lyst til å ta det av seg, men foreløpig har jeg like vell ikke gjort det. Å kjøre uten skikkelig utstyr er også meget varmt. Man må kjøre med langermet genser for ikke å bli fullstendig brent, å det å kjøre i shorts gjør at du får all varmen fra motor og eksos eksponert rett mot huden. Så skikkelige kjøreklær gir best beskyttelse mot varmen fra solen, sykkelen og ikke minst i møte med asfalten hvis man skulle være uheldig. Lindstrands Q-Pants og Lindstrands Qurizo har så lang fungert meget bra, selv om jeg kunne tenke meg enda litt mer lufting.

Å kjøre uten hjelm er ikke tema, men jeg må innrømme at jeg ofte kjører med hakepartiet på hjelmen åpen. Ikke nødvendigvis helt åpent siden dette skaper vindmotstand, men åpner man opp bare 1cm øker luft gjennomstrømningen i hjelmen med 759% (eller noe slikt 🙂 ). BMW bootsene er helt konge. Både til å kjøre med å til å gå med.  Selv han jeg snakket med i går som var Bandidos medlem kunne fortelle at det var en klubb regel å kjøre med boots. Boots for de er muligens ikke samme type boots som mc folk i Norge kjører med, men det er i alle fall bedre enn tennis sko eller andre type fottøy.

Endte dagen i Temple, TX

Yes, det er varmt i Texas. Temperaturen i dag også lå på 35 – 38C, så det blir rolige dager, med lange pauser. I slike temperaturer er ca 30 mil for dagen passe har jeg funnet ut. Kunne selvfølgelig stått opp ved 4-5 tiden om morgen slik at jeg kunne kjørt litt flere mil pr dag, men ser ikke poenget med det. Det er tross alt ikke noe som haster.

Men det er muligens på tide å finne frem camelbak’en igjen for å få i seg nok drikke hele tiden.

Texas

Mississippi og Louisiana var veldig frodig. Alt var grønt og vakkert, temperaturen var høy og luftfuktigheten var høy. Når jeg kom til Texas var fortsatt omgivelsene frodig, alt var grønt, og det var åser med trær etc. Dagen i dag viser en annen siden av Texas. Utover dagen ble omgivelsene mer og mer til prærie. Enorme områder med kun noen få busker / trær hvor kuene søker skygge. I morgen blir nok vesten funnet frem igjen. Får dyppe den i vann før jeg reiser å se om den fungerer bedre igjen nå som lufta er mye tørrere.

Etter mange mil med prærien kommer man plutselig til en slik liten by hvor det hersker fred og ro, hvor alle har god tid og kommer mer enn gjerne bort for å prate. Jeg jobber med å bli ferdig med boken ‘Den 13 disippel’ av Tom Egeland, men siden folk hele tiden kommer for å slå av en prat tar det tid. Jeg leser bare på dagtid slik at boken skal vare lengst mulig, men boken er så spennende, detaljert og god at pausene har en tendens til å bli lange. Har hatt den med helt siden jeg reiste fra Gardermoen, men begynte på den først for noen dager siden.

Texas

Når man finner slike plasser er det bare å finne frem stolen å sette seg under ett tre.

Texas

Veiene har variert fra lange sletter til fine svingene veier. Men hele dagen har vært uten særlig trafikk bortsett fra når man kommer inn til en by / tettsted. Dette er helt klart veier man ikke vil få motorproblemer eller punkteringer. Hvis man får ett problem med sykkelen her vil man for få en utfordring med den stekende solen. Her må man ha med seg drikke og vann er det eneste kroppen ønsker. Siden jeg til tide camper har jeg også med en tarp. Hvis jeg skulle være uheldig i slike omgivelser kan jeg i alle fall lage meg litt skygge slik at jeg evt. kan reparere ett punkter hjul eller rett og slett søke ly til noen kommer forbi.

Texas

Først de 3 – 4 siste milene inn til San Angelo hvor jeg slo meg til ro for natten kunne jeg se at det var dyrket mark. Hva de dyreket vet jeg ikke, men det vokste på bakken, det var grønt så da må det vell være grønnsaker 🙂

Texas

Insekter har de siste dagene ikke vært noe problem men i dag fikk jeg noen som var på størrelse med små spurv. Seriøst, de var så store at vingene sikkert hadde en størrelse på 5 x 5 cm.  Så ett reisetips til dere som kjører mc, ha alltid med krydder i lomma. Får du en slik en i kjeften, ønsker du å ha noe å krydre med før du svelger. Tannpirkere kan også være en ide.

Når man sitter slik på sykkelen i timevis spinner tankene rundt de mest utrolige ting. En ting Terje og jeg lurte på er hva i all verden det tauet som henger ned fra styret på mange Harley’er var til.

Getback whips

Så jeg spurte en 1%’er jeg traff som også hadde ett slikt tau på sin sykkel. Fargene på hans tau var klubbens farger så jeg lurte på om dette muligens kunne være en klubb ting. Men svaret jeg fikk var at tauet ikke hadde noen funksjon bortsett fra det man kan bruke ett tau til å løpet av en tur.

Tauet kalles «getback whips» å kan demonteres fra hendelen kjapt slik at det enkelt kan brukes hvis det skulle oppstå en «krise». En krise situasjon kan vell være så mangt.

Så da vet vi det Terje 🙂

Det koster penger å være på veien, så etter å ha sjekket ut av motellet i San Angelo ble det en tur i banken for å ta ut penger. Motell rommet fikk jeg noen dollar billigere pga at jeg ikke hadde mer kontanter på meg, men skulle jeg komme meg gjennom dagen trengte jeg mer cash. Cash fungerer best her i USA på bensinstasjoner, moteller etc. Ikke blir det gebyrer og på motellene får man mange ganger rommet billigere hvis man bruker cash.

I vanlige ATM’er tar de 2-3$ i gebyr å man kan max ta ut 200$. Går man i ATM maskinen i banken kan man ta ut 500$ å fortsatt er gebyret bare  2-3$. Etter å ha fått litt cash igjen ble det en tur på Denny’s for å få seg en frokost og fortsette å lese litt i boka 🙂

Siden mottoet ‘No plan is a good plan’ hadde jeg ikke sjekket hvordan veiene skulle være eller hvordan byen Pecos som lå ca 335 km vekk skulle være. Det eneste jeg hadde sjekket var været og temperaturen skulle ligge på 38C. Det stemte mesteparten av dagen bortsett fra at den på ettermiddagen steg til 39C 🙂

Veiene derimot burde jeg ha sjekket bedre. Mye av dagen endte jeg med å kjøre på veier som bildet under viser. Rette strekninger på 20 – 30 km uten en eneste sving, med en vind som blåser var luft rett i ansiktet på den og en motor mellom beina som ikke akkurat er ett kjøleanlegg. Men jeg klager ikke. Dette er en helt frivillig reise og jeg gleder meg til hver ny dag.

San Angelo – Pecos

Stekende varme gjør at man ikke stopper hvis man ikke finner skygge bortsett fra når man har drukket så mye vann at ikke alt rekker å bli svettet ut. I dag kjørte jeg også med vesten og det hjalp nok litt. Det føles gjerne ikke der og da, men hvis vesten hadde vært av hadde man savnet den.

San Angelo – Pecos

Men når man finner skygge er det bare å stoppe uansett om stedet er en nedlagt gammel bensinstasjon, ett tre eller ett sted som selger iskald drikke.

San Angelo – Pecos

Dagen i dag bød ikke på mange tettsteder og små byer slik de andre dagene har vært. Men derimot har jeg sett mange av disse 🙂

San Angelo – Pecos

San Angelo – Pecos

Men i tillegg til at jeg burde ha sjekket ut veiene burde jeg også sjekket ut litt mer om byen Pecos.

Pecos Texas

I utgangspunktet en koselig plass ……………………..

Pecos Texas

………..selv om både denne og de få stedene jeg har kjørt gjennom i dag har vært meget støvende. Det begynte også å bygge seg opp med skyer om ettermiddagen, men i følge værmeldingen skal det ikke komme regn hverken i dag eller i de neste dagene. Regner med det er en del biler her i dette området som blir sandblåst ufrivillig.

Pecos Texas

Men hovedproblemet her i Pecos var ikke hverken skyene, støvet eller varmen. Byen har de siste par årene blitt en olje by som tiltrekker seg masse arbeidere som trenger ett sted å sove.

Oil in Pecos

Ikke hverken på Motel 6 eller andre steder var det rom å oppdrive for under 100$. Endte til slutt opp en plass som skulle ha 130$. Rommet er riktig nok bra selv om døra er ganske skrøpelig, men med disse prisene må jeg reise videre i morgen. Jeg forsøkte desperat å finne en plass å campe, men det var også håpløst.

Tok meg en frokost på Denny’s i Pecos før jeg fylte bensin å fant veien ut av denne dyre byen. Etter å ha kjørt 3 – 4 mil sjekket jeg gps’en for å se om det var en plass å stoppe for å ta en liten pause. Beste måten å sjekke om man er i nærheten av sivilnasjon er å sjekke om det er noen bensinstasjoner langs ruten. Men gps’en ga beskjed om at det var 270 km til neste bensinstasjon. Da måtte jeg stoppe å sjekke hva gps’en holdt på med. Hvis det var 270 km til nærmeste bensinstasjon, å jeg allerede hadde kjørt 30 – 40 km kom ikke jeg til å komme frem hvis jeg holdt samme fart som jeg hadde gjort så lang. Når jeg forsto at gps’en hadde rett var det bare å fortsette i rolig tempo for å spare bensin. I rolig tempo skal dette gå helt bra, men det hadde vært litt kjedelig å tom for bensin mens reserve kanna også var tom.

Pecos – El Paso

Etter 130 km kommer man til ett kryss hvor man skal svinge til venstre for å kjøre til El Paso. Dette krysset befinner seg 3-400 meter fra grensen til New Mexico. Her stoppet jeg å sjekket hvor langt det var til nærmeste bensinstasjon i motsatt retning. Det viste seg at 25km inn i New Mexico fantes det en Shell stasjon ved en plass som het Whites City. Bensinstasjon var en ubetjent bensinstasjon, men det var i alle fall 4 pumper der som godtok kort så dermed fikk jeg fylt full tank igjen. Å kalle stedet for Whites City er vell også å overdrive for jeg så ikke ett eneste hus bortsett fra en restaurant hvor jeg tok meg en lunch………………………

Whites City, New Mexico

pluss noen butikker.

Whites City, New Mexico

Hvorfor de hadde plassert en ET på utsiden av resturangren vet jeg ikke, men de kjører gjerne en litt annen versjon av ut-henging av personer som ikke har betalt regningen 🙂  Terje og jeg var en plass hvor resturangren hadde skrevet navnet på x antall personer som ikke hadde gjort opp for seg på en plakat med store bokstaver. Her setter de gjerne opp en statue av personen så han lett skal kjennes igjen 🙂

Etter litt Google’ing ser jeg at det finnes en teori om en UFO triangel i syd/vest av Texas. Siste observasjonen som vissnok skal være gjort var den 25 juli 2015.  Så også at Whites City var nevnt i en rapport over de stedene UFO’er var observert.

Whites City, New Mexico

Det var også ett motell der, men de skulle ha 99USD for ett rom å siden klokken bare var 13 fortsatte jeg turen mot El Paso.

Landskapet på denne turen var varierende. Som man ser her finnes det fjell og grønne områder……….

Pecos – El Paso

……..hvor det er mulig å finne en rasteplass hvor man kan ta seg en liten pause i skyggen………

Pecos – El Paso

…………….eller nyte utsikten.

Pecos – El Paso

Hvis man kjeder seg når man er ute å kjører kan man jo alltids stoppe å sjekke ut alle ‘historical marker sign’. 1 miles før ett ‘historical marker’ står ett slikt skiltskilt. Det sier hvilken side av veien det er å ett nummer (dette bildet er hentet fra nettet). Det finnes en database med all informasjon om hvor disse er og en egen app du kan ha på mobilen.

historical_marker_sign

Dette er fra en av plassene jeg stoppet i dag.

historical marker Texas

historical marker Texas

historical marker Texas

historical marker Texas

Siden jeg nettopp hadde vært på denne plassen var det greit å kunne lese litt om stedet, hva disse salt-slettene hadde betydd for Apache og Tigua indianerne og at det hadde foregått en krig på slutten av 1870 tallet for å ta kontroll over områdene.

Pecos – El Paso

Pecos – El Paso

Utpå ettermiddagen kom jeg frem til El Paso, fant noen hotell poi’er på gps’en å fikk meg ett rom til en fornuftig pris. Tror jeg kommer til å tilbringe dagen i morgen her i El Paso. Strøket er muligens ikke det beste i følge kartet under som viser hvor det er mest/minst trygt å oppholde seg. Jeg er der det er merket med rødt som er midt i ett grått område (minst safe områda), men jeg satser på at sykkelen står på utsiden her i morgen også 🙂 Den er i alle fall låst med skivelår, styret er låst og alarmen er satt på.

El_Paso_TX_crime_rates

Kriminaliteten er nok høyere enn den generelle kriminaliteten i Texas ………..

El_Paso_TX_crime_rates

…………men på andre siden av elven  Río Bravo del Norte hvor den Mexicanske byen Ciudad Juárez ligger er det nok verre. El Paso og Ciudad Juárez er tilsammen en by på ca 2 millioner mennesker og regnes som en av de farligste byer i verden. I 2009 skal 2500 mennesker ha blitt drept her i forbindelse med narkotikakartell krig. Heldigvis ser det ut til at det militære og politiet har gjort en bra jobb og mord raten har sunket fra 130 mord pr 100.000 innbyggere i 2008 til 38 mord pr 100.000 innbyggere i 2015.

Dagen i dag skulle brukes til å være turist i El Paso, men jeg er ikke så fryktelig flink til å være turist på 2 hjul. Å kjøre rundt i bysentrum i 30-35 C med en masse biler er kjedelig og varmt.

El Paaso

Selv ikke å få Big John foran seg i trafikken hjelper på humøret 🙂

Planen var å besøke noen museum’er her i byen. Jeg hadde lagt opp en rute på gps’en som skulle bringe meg fra den ene historiske POI’en til den andre, men å få seg en safe parkering var ikke lett så jeg ga opp hele greia. Det jeg ikke kunne se fra sykkelen i denne byen i løpet av de par timene jeg kjørte rundt fikk heller være.

El Paaso

El Paaso

Men min kjære BMW vet hva jeg liker så den brakte meg ut av byen å da steg humøret betraktelig 🙂

El Paaso

El Paaso

Takk for hjelpen F800GS for at du brakte meg ut av galskapen 🙂

El Paaso

Men man lærer litt om seg selv på slike dager. Når jeg kommer videre sydover er målet nemlig å være litt mer turist enn jeg har vært tidligere. Dvs. at jeg må finne meg ett motell som er i gangavstand til sentrum slik at jeg kan rusle rundt å se det som er å se i stede for å sitte å svette på en jernhest. Å så bør byene ikke være større enn at man kan klare å gå gjennom byen å tilbake til hotellet igjen uten å være nødt til å kjøre,

Så veldig mye mer er det ikke å si om denne dagen. Nå skal jeg slappe av, se på tv å være fult opptatt med å gjøre ingen ting.

Etter 2 døgn i El Paso var det på tide å rulle videre. I løpet av den lille perioden jeg hadde vært der hadde en 29 år gammel jente blitt skutt og drept av sin mann og en motorsyklist drept av en bil. Det hadde sikkert skjedd mye annet også men dette var i alle fall det jeg fikk med meg.

Siden det var lørdag, 1. august begynte jeg dagen med rene sokker, ren undikk og ren t-skjorte. Rene luksusen 🙂

El Paso ligger jo i hjørne mellom Texas, Mexico og New Mexico så etter bare noen få mil var jeg inne i New Mexico. Målet for dagen var å kjøre vestover på U.S. Highway 80 eller historic route 80 som den også kalles i stede for å ligge på Interstate 10.

historic route 80

De 200 første kilometerne går helt inntil grensen til Mexico å dette merkes bl.a. med at Border Patrol bilene hele tiden er langs veien for å lete etter Mexicanere som forsøker å komme seg inn i US. Som man ser på bildet under går det en grusvei langs gjerdet bare 10-20 meter til venstre for den asfalterte veien jeg kjørte på. Border Patrol bilene kjørte frem og tilbake på disse grusveiene med 2 store traktordekk på slep. Regner med at hensikten med dekkene var å dekke sine egne spor slik at det skulle være lettere å avdekke fotspor av de som krysser grusen.

Border Patrol

Jeg traff på en Mexicaner som snakket godt Engelsk som lurte på hvor langt det var til El Paso. Når jeg traff på denne personen var det 85 (ca 137km)  mils til El Paso å planen hans var å gå denne distansen i løpet av natten. Han hadde gått fra Mexico klokken 17 dagen før, gått hele natten, kommet seg over grensen å skulle nå altså gå videre til El Paso. Han hadde vært i det Mexicanske militæret så han var vant med å gå. Han hadde sko, t-skjorte og shorts. Ingen bagg, ingen drikke eller noe som helst annet som jeg kunne se.

El Paso – Tombstone

Temperaturen denne dagen lå på rundt 32 – 33C så han var i alle fall heldig med att temperaturen ikke var alt for høy. Jeg sa ingen ting om at Border Patrol bilene kjørte frem og tilbake hele tiden å hvis han begynte å gå i eller langs veien snart ville bli tauet inn. Jeg sa heller ikke noe til Border Patrol bilene jeg møtte langs veien. Jeg tenkte at jeg er gjest i dette området og både Mexicanere og Border Patrol gutta får klare seg selv uten min innblanding.

Områdene her er ikke akkurat overbefolket så når man ser en bensin pumpe er det bare å stoppe å få fylt opp tanken.

El Paso – Tombstone

En god del steder er blitt til ghost town, så man vet aldri om den neste bensinstasjonen som ligger inne på gps’en har blitt nedlagt.

El Paso – Tombstone

Eller man kan komme til områder med veiarbeid som sender deg på en rundtur som bringer deg enda lenger vekk fra den bensinstasjonen du opprinnelig hadde tenkt å fylle på. Som sagt tidligere, vann og bensin er viktig i disse områdene.

detour-sign

Også på denne veien var det lagt opp Historical marker sign……………………..

El Paso – Tombstone Historical_marker_sign

———————å det er jo alltid kjekt å lese litt om området men kjører gjennom.

El Paso – Tombstone Historical_marker_sign

Spesielt når man kommer til slike historiske steder.

Geromino Historical marker sign

Teksten taler for seg selv.

Geromino Historical marker sign

Geromino Historical marker sign

Amerikanerne har en utrolig patriotisme for sitt land. Jeg kan til en viss grad forstå det siden landet er en ung nasjon bygget av Europeere som brukte Afrikanere å Kinesere til å «hjelpe» seg. Men det var på bekostning av de som allerede forvaltet resursene i dette vakre landet så patriotismen bør ha en viss bismak selv om de som nå bor i dette landet ikke kan stå til ansvar for hva tidligere generasjoner gjorde.

Rett på utsiden av byen Bisbee i Arizona så jeg at en av høydene på utsiden av byen ikke var naturlig. Jeg studerte den litt og fant ut at her måtte det være gruvedrift. Å størrelsen på haugen tydet på at gruven måtte være av en enorm størrelse.

Bisbee Arizona open-pit mining

Men så kommer jeg til dette enorme dagbruddet. Jeg måtte bare stoppe å ta en masse bilder, å noen av de inkl. informasjon kommer her. Kobber dagbruddet er av en slik størrelse at det fortjener å bli nevnt. Jeg ble i alle fall meget imponert over dette enorme stedet 🙂

Bisbee Arizona open-pit mining

Først litt info:

Bisbee Arizona open-pit mining

Bisbee Arizona open-pit mining