Etter en regnfull natt i La Paz roet det seg heldigvis når jeg skulle kjøre fra La Paz ut til fergeterminalen. Det går ferger til Mazatlan og Topolobampo å de fleste tar muligens fergen til Mazatlan, men siden jeg har lyst til å se Copper Canyon valgte jeg å ta fergen til Topolobampo. Det vil si den svarte fergen på bildet, TMC sin Santa Marcela.

Selve prosessen med å ta fergen var egentlig grei. Man kjører først til en plass hvor de forlanger å se pass, papirer på sykkelen, klistremerket man fikk når man gjorde en midjetidligere import av sykkelen til Mexico pluss kvoteringen. Alt hadde jeg gjort klart så det lå i tankveska. Neste stopp var vekten. Her veier de sikkert alle store lastebiler før de kjører ombord. Det var dårlig med Engelsktalende her så det ble nok litt misforståelser så dermed endte jeg opp med å beta 76 pesos og fikk kvotering på dette. Neste stopp var billett kontoret til TMC. Jeg ga de papirene mine inklusiv de jeg hadde fått på vekten å da oppdaget de feilen. For det første skulle jeg ikke ha betalt disse 76 pesos’ene og for det andre manglet jeg ett papir jeg skulle fått. Jeg tror egentlig at de på vekten utførte prosessen som om jeg skulle tatt den andre fergen. Men dette ordnet seg, jeg fikk pengene tilbake og billett ble kjøpt.
Siden jeg dagen før var blitt rådet til å komme tidlig ble det til å slå ihjel litt tid så stolen ble funnet frem og jeg kunne følge med på aktivitetene. Å laste og losse lastebilder på Santa Marcela er verdt hvert minutt å følge med på. Mens jeg satt der holdt de fortsatt på å tømme båten for semi-hengere. Det vil si at trekkvogner kjørte inn på båten hentet en henger og kjørte på land igjen. Kjøre rampen var en utfordring. Når de kjørte trekkvognene ombord hadde rampen en knekk og var bratt etter knekken. Så de spant, sto sidelengs og folk løp frem og tilbake med matter laget av trosser som de skulle kjøre på for å unngå å spinne.
Når båten omsider var tømt begynte vi å kjøre ombord. Jeg var først og fikk beskjed om å kjøre opp. Så kom de andre lastebilene ryggende opp det hullet dere ser. Regner med at dette var for at de ikke også skulle bli stående å spinne. Så de måtte først over knekket på kjørerapa og så opp dette hullet. Gutta som kjørte var dyktige sjåfører og hadde sikkert gjort dette mange ganger før så det gikk helt greit.

Jeg parkerte i 1. gir på sidestøtta og ga den en stropp på vestre side. Dermed var den sikret.

Været var flott (varmt) og havet var rolig så det var bare å nyte turen som jeg tror startet ett par timer forsinket noe som gjorde at vi ikke var fremme før ved 01 tiden om natten.

Både mens jeg satt å ventet på land og når jeg kom ombord ble jeg sittende å prate med en av trailer sjåførene. Han hadde jobbet ett år i Alaske, to år i Canada og ti år i USA og snakket godt Engelsk. Ombord ble derfor kartet funnet frem slik at han kunne komme med noen anbefalinger. Han var jo tross alt trailer sjåfør og hadde kjørt d fleste plasser.

Etter ca 20 km fant jeg ett «Hotel» som var åpent i Los Mochis. Her kunne man velge å betale for 3 timer eller hele natten. Jeg tenkte det var like greit å ta hele natten 🙂
Jeg har lært å ikke være kresen så siden det hadde både A/C og vifte i taket var jeg fornøyd. Det skulle etter hvert vise seg at det ble besøk i sengen også. Ikke var de høylytte, de forlangte ikke betaling og selv om jeg stadig rister lakenet kommer de trofast tilbake. Uups, der var det vist en på pc skjermen også 🙂

Men de biter ikke eller er ubehagelige på noen som helst måte og de kiler deg bare litt når du skal sove så det går greit.
Skulle du lure på om du hadde noen i fjeset hjelper det ikke å stikke ut på badet for å sjekke speilet heller for der ser man ikke mye.

Dagen i dag ble brukt til å holde litt kontakten hjem og å reise inn på ett reisebyrå for å få litt info om Copper Canyon eller Barrancas del Cobre som det heter. Jeg var blitt rådet til å ta den 653 kilometer lange togturen på grunn av at jernbanen brakte deg gjennom de flotteste stedene. Men jeg synes dette ble for dyrt så dette ble ikke aktuelt. Hvis man kjøper en pakke som inkluderer togbilletten, overnatting ett par aktiviteter pluss noen måltid kom dette på ca 11.400 pesos (ca 5600kr) for 5 dager med 4 overnattinger. Kvaliteten på disse stedene skal være bra men siden jeg ikke kunne ha sykkelen med på toget trengte jeg ikke vurdere om jeg skulle gjøre det eller ikke.
Jeg får klare meg her med mine venner i sengen en natt til før jeg kjører videre.

You can always tell how long someone has been in South / Central America. If they have been there less than a month, when they see ants in there food they ask for the food to be replace. If they have been there longer than a month and less than three months they just pick the ants off their food and eat it. If they have been there over three months, They just eat the ants and consider it extra protein. In short. You just get used to those tiny little ants cause they are everywhere. 🙂
Yes I know,
That’s why I still here 🙂