Det kom noen regndråper på morgenkvisten så vi reiste ikke videre fra Semuc Champey før ved 10 tiden. Dette var også pga at det foregår litt aktivitet i dette området ved 10 tiden så bilene som fungerer som busser kommer hit til Semuc Champey ved 10 tiden. Så ved å vente til de hadde kommet blir det litt færre biler å møte på disse smale grusveiene.
Eneste uventede som skjedde i dag var at etter vi kom tilbake på asfalten var John uheldig i en sving å gikk i bakken. Hva som egentlig skjedde vet vi ikke, men asfalten var vår å det kan ha vært noe olje eller diesel søl som gjorde at bakhjulet plutselig slapp. Det endte med at sykkelen og John skled sidelengs gjennom svingen men heldigvis kom ingen biler i møte. Jeg kjørte bak å hadde såpass avstand at jeg klarte fint å unngå å kjøre på sykkelen og John. John var like hel og bortsett fra at høyre sidekoffert hadde fått seg en skikkelig smell var også sykkelen like hel.
Jeg laster ikke opp noen bilder av dagens tur siden vi kjørte samme veien for noen dager siden i motsatt retning, men laster like vell opp en liten video.
Dagen startet med tunge skyer, temperatur på 20 grader som etter hvert sank til 17 når det begynte så smått å regne litt. Vurderte flere ganger å stoppe for å sette på meg meg regntøyet men det begynte aldri å regne skikkelig å siden jeg har puttet regntøyet ned i en av baggene gadd jeg ikke stoppe for å sette det på. Godt var det for plutselig lettet været, solen om frem, veiene var 100% tørre igjen å farten kunne settes opp.
Siden det var søndag å vi begynte å nærme oss Guatemala City var det tydelig at mc folk fra Guatemala City hadde tatt seg en helgetur eller i alle fall en søndagstur. Vi møtte minst 3 gjenger på 5 – 10 sykler å det ser ut til BMW er populært her nede. En gjeng på 7-8 sykler tok oss igjen å vi slapp dem pent forbi, men siden veiene var flotte svingete mc veier, klarte jeg ikke holde meg. Den neste timen hang jeg meg på denne gjengen å vi hadde en flott tur videre sydover mot Guatemala City sammen i ett rimelig bra tempo. Til slutt stoppet jeg, fant frem stolen å ventet på at John skulle dukke opp.
John sin KLR har fått en del juling i løpet av de sist 6 mnd’ene å etter en stopp i dag bestemte vi oss egentlig for å stoppe i Guatemala City for å se etter en Kawasaki dealer, men når vi kom inn til byen ente det med at vi lie vell kjørte videre. Så vi får ta en stopp en av de neste dagene å sjekke litt nærmere hva som skjer med John sin sykkel.
Rett før vi kom frem til Antigua begynte også min sykkel å tulle seg. Den oppførte seg på samme måte som den gjorde i varmen oppe i Arizona – California området. Gjennom Guatemala City hadde det vært litt kø kjøring og temperaturen hadde i løpet av dagen steget til 33-34 grader igjen så om det var bensin pumpen som ble overopphetet igjen, dårlig bensin eller noe annet får vi vell aldri svar på. Ingen feilmeldinger på dashbordet, sykkelen starter og går som den skal igjen så vi får vell bare leve med det. Det er tross alt 2 1/2 mnd siden sist det skjedde.
Ikke så mye spennende som har skjedd i dag. John var litt dårlig form på morgenkvisten så jeg tok meg en liten runde i nabolaget for å titte litt mer.
Generelt ser det ut til at folk er meget kristne (katolske regner jeg med). Når de kjører forbi kirken eller trår inn på området rundt en kirke korser de seg.
Antigua Guatemala
Nakkeproblemer er nok noe som ikke eksisterer her i disse landene. Her bærer man alt på hodet så de har nok enorme nakkemuskler 🙂
Antigua Guatemala
Men noe av de viktigste jeg fikk gjort her i Antigua var en skikkelig rengjøring og puss av støvlene. Måtte bare ta en bilde når høyre støvel var ferdig med runde 1. Etterpå ble den polert enda en gang før han var fornøyd. Han skulle ha ca. 15 kr for jobben 7 1/2 kr på støvel), så jeg ga han 25 kr. Selv om 15 kr muligens var en gringo pris synes jeg det var verdt 25 kr tatt i betraktning av hvor lang tid han brukte. Støvlene ble smurt inn med skokrem etter en rengjøring å her bruker man ikke kost eller klut til slik. Skokrem på fingrene og i neven er fremgangsmåten, så jeg regner med at har en heftig jobb om kvelden med å få rene fingre igjen 🙂
Antigua Guatemala
Etter en byvandring og skopuss ble det en frokost på cafeen på andre siden av hotellet.
Antigua Guatemala
Å en tur opp på høyden bak Antigua for å nyte utsikten.
Antigua Guatemala
Laget en liten video i dag også, men den kommer senere hvis wifi’en mot all formodning skulle fungere til den er ferdig opp lastet 🙂
Etter en frokost tok vi oss en båttur til San Pedro. Å velge båt fra Panajachel til San Pedro var nok sikkert lurt for hadde vi kjørt sykkel hit hadde vi nok blitt her. San Pedro er ett paradis for mange backpackere. Her har man ikke problemer med å finne roen, finne en bar, eller finne andre backpackere fra hele verden.
Hvor lenge denne karen hadde sittet her i finstasen vet ikke jeg, men jeg så stadig vekk at lokalbefolkningen var borte å kysset hånden hans. Hmm burde sjekket hvorfor………..
San Pedro Guatemala
Denne gaten var egentlig ganske bra, men generelt var mange av veiene her i San Pedro bratte og trange. Noen steder så trangt at selv en tuk tuk hadde problemer med å komme frem. Å hvis man var fotgjenger når en slik kom i disse trenge gatene var det bare å finne seg ett fornuftig sted å smyge seg inntil husveggen med tåneglene krummet inn under sandalene.
San Pedro Guatemala
Å endelig fikk John tak i nye skolisser. Den ene skolissen røyk når vi var i Canada, så det var på tide 🙂
San Pedro Guatemala
Så vidt jeg har lest meg frem til er Atitlánsjøen med de 3 vulkanene Atitlán, Tolimán og San Pedro den dypeste innsjøen i Mellom Amerika med sine 340 meter å siden det er en endorheisk innsjø har den ikke noen utløp.
Atitlánsjøen med vulkanene: Atitlán, Tolimán og San Pedro
Atitlán er vist fortsatt aktiv å det forklarer muligens hvorfor jeg synes jeg så hvit damp stige opp fra denne i dag. Jeg trodde jeg ble lurt av noen skyer, men etter å ha lest at den fortsatt er aktiv……… ja da tror jeg det er damp fra vulkanen 🙂
Atitlán Guatemala
Kvelden ble brukt på en bar med wifi hvor vi planla de neste dagene. Google map er ett kjekt verktøy når man skal planlegge og senere lage en kjørerute på gps’en (som helt sikkert fortsatt er helt på tryne). Vi hadde tidligere vært enig om å droppe El Salvador og være raske gjennom Honduras. Men det var før. I kveld bestemte vi oss for å i alle fall kjøre ned til Santa Ana i El Salvado for så å kjøre nordover til Copán i Honduras. Dvs. at vi i alle fall får ett par dager i En Salvador og ca. 700 km i Honduras. Vi er selvfølgelig litt spente på Honduras siden alle advarer mot Honduras, men på den annen side så kan det jo være at akkurat dette landet vil åpenbare seg med masse flotte ting som vi eller ville gått glipp av.
Jeg har fått noen spørsmål via meldinger, mail etc. hvordan vi gjør det med forsikring. Når det gjelder USA og Canada kjøpte jeg dette i forkant på nettet. De første dagene i Mexico hadde jeg ikke forsikring men kjøpte det omsider også på nettet. Forsikring for Belize kjøpte jeg på ett kontor rett etter grenseovergangen, men her i Guatemala har jeg ingen forsikring. Få eller ingen har forsikring her så man må kjøre med innsiden av hode å handle deretter. Motorsyklister er uansett den svakeste. Når det gjelder type forsikring så er det stort sett 3. parts forsikring man snakker om. Så hvis sykkelen f.eks. skulle bli stjålet…………… ja da har man ett problem 🙂
Ikke så mye å si om dagen i dag som ikke blir sagt på videoen. En stille og rolig tur fra Panajachel hvor vi til slutt endte på en plass rett etter Cuilapa. GPS’en fungerte sånn noen lunde å det å navigere gjennom Guatemala City er egentlig ganske greit.
Hotellet i Cuilapa var bra. Rent og ryddig, maten på resturanten var bra, og vi tok oss også tid til en frokost før vei reise herfra. Vi ønsket å ikke komme så sent til grenseovergangen, men pga. noen ufrivillige stopp (ulykker) og en feilnavigering som ga oss en omvei på ett par mil.
Selve grense passeringen gikk greit selv om det tok litt tid på grunn av venting. Det kostet ikke penger å forlate Guatemala, å det kostet heller ikke noe å få ordnet papirene i El Salvador bortsett fra å besøke sjappa som lager kopiene som trengs (ca. 1$). Før vi forlot Guatemala vekslet jeg mine quetzal til USD siden El Salvador nå bruker USD.
Jeg hadde funnet frem steppene man skal gjennom i forbindelse med grensepasseringen men når man reiser med John som snakker bra Spansk er det enkelt for meg å bare henge meg på han.
The steps:
Stop at the small booth on the right side of the road and tell the nice officials you need to have your vehicle permit cancelled. They will instruct you where to park.
The SAT (permit officials) will remove the sticker from your car and double check the VIN and paperwork you received when entering.
The official will walk you to the customs counter and present your paperwork to the officer.
Before your paperwork can be cancelled your passport must be stamped. Go to Guatemalan immigration across the street and have your passport stamped.
Return to the customs area and have your permit cancelled.
Drive through to the El Salvador crossing.
Go to the copy shop and make a copy of your Guatemalan cancelled permit. Also, make sure you have copies of your title and the driver’s passport.
Park your car on the far right (not in the lane for immigration)
Go to the customs windows (the first set), and ask for a temporary permit (permiso). They will need your title, drivers passport, and cancelled Guatemalan permit, and copies of all of these.
Fill out a long form for your permit, you will need to know all the details for your car: VIN, CCs, type of car, color, cylinders, etc (in Spanish please).
When you have your permit, go back to the copy stand and make two copies. You will surrender one when you leave the border. The other you will need when you leave the country.
Drive into the main immigration lane. Wait in your car until your car is first in line.
Present your passports. Immigration will stamp and let you drive through.
Drive about 100 meters to the road block. Hand over both the original and a copy of your El Salvador permit. The official will keep the copy and return the original.
El Salvador
Vell fremme i Santa Ana kjørte vi litt rundt i virvaret av trafikk og gater før vi til slutt så ett skilt med Hotel å bestemt oss for å bli her uansett hvordan det måtte se ut. Rommet kostet 8$ å men var ikke verdt mer enn 4$ 🙂 Men vi fikk tak over hode og en (elendig) seng å sove i. Hotellet hadde åpnet for 5 dager siden så vi var nok de første turistene og garantert første besøk fra Norge. Hotellet lå nok midt i hore strøket, men selv horene i dette strøket foretrakk andre hoteller enn dette så det ut til, så det sier jo litt hehe.
Men vi fikk i alle fall besøk av en katt på rommet som sikkert sørget for å holde musene borte 🙂
Santa Ana El Salvador
Å John var privilegert som fikk tv, pute og toalett papir. Jeg fikk bare toalett papir 🙁
Som jeg nevnte i går var ikke hotellet vi bodde på verdens beste å det har jeg egentlig ikke noe problem med. Det er en del av reisen, men jeg hadde egentlig regnet med at sengen var litt bedre med tanke på hvor vi egentlig var. But but it’s not only only 🙂
Turen videre til San Salvador gikk greit på veier som var bra og trafikken var grei helt til vi nærmet oss sentrum i San Salvador. Her begynte det også å regne så vi søkte tilflukt under ett tak på en bensinstasjon sammen med x antall andre.
Denne våte karen fant ut at det var best å søke ly å hvile på en vindskjerm på en BMW 🙂
San Salvador El Salvador
Etter å funnet oss ett hotell i sentrum av San Salvador til 25$ tok vi oss en liten rusletur rundt i nabolaget. Vi stakk bl.a. en tur på National Theater of El Salvador (bildet er fra nettet),……………..
National Theater of El Salvador
…………men vi fikk ikke gå inn i selve teateret pga at det var en forestilling. Vakten var litt nysgjerrig på hvor vi kom fra å når han hørte at det var besøk som hadde reist langt fikk vi like vell en liten guidet tur inn hvor 4 damer holdt på med en forestilling (bildet hentet fra nettet).
National Theater of El Salvador
Over alt gatelangs finnes det alle mulige slags boder. Mine solbriller gikk i stykker i går men jeg klarte å få kjøpt meg ett par «Ray-Ban» for 3$. Kunne sikkert prutet 50%, men dette må vell like vell kalles ett røverkjøp hehe 🙂
San Salvador som er hovedstaden i El Salvador har en relativt lav kriminalitet. Både mord og ran statistikken gikk i følge det jeg kan lese på nettet kraftig ned i 2011. Landet er det minste landet i Mellom Amerika å er ikke stort større enn Nord Trønderlag fylke men har like vell 6 – 7 millioner innbyggere. Selv om kriminaliteten skal ha gått ned de siste årene sender like vell Amerikanske myndigheter ut advarsler om El Salvador med informasjon om at 34 Amerikanske besøkende har blitt drept de siste 5 årene, hvor bare 6 av tilfellene er løst, x antall ran etc. Så langt har vi ikke truffet på noen «slemme gutter» å er forsiktige etter mørkets frembrudd.
Når vi vånet i dag regnet slik det bare kan gjøre i tropiske området så å sette seg på sykkelen var uaktuelt. Vi bestemte oss derfor for å bli her i San Salvador å bare slappe av. Heldigvis finnes Internett slik at man kan snakke litt med barn og barnebarn å holde litt kontakt med de der hjemme.
Som nevnt nevnt tidligere må John være i San Juan del Sur i Nicaragua den 27 å siden været ser ut til å slå over til regn de neste dagene dropper vi Copán i Honduras. Dvs. at vi har 9 dager på å kjøre distansen San Salvador – San Juan del Sur som er på ca 700km å det bør vi vell greie selv om værutsiktene ikke er vedens beste.
Weather forecast EL Salvador
Vi skulle egentlig møte en kar her i San Salvador i dag, men pga. regn (han kjører sykkel) ble det kansellert. Vi hadde fått tilbud om å bo hos han siden området vi nå bor i i følge lokalbefolkningen skal være ett utrygt område. Heldigvis har parkeringsplassen ved hotellet bevæpnede vakter og i følge de 2 vakter vi snakket med i dag var det vist en «banditt» i området som hadde overvåket syklene våre. Vi får håpe pumpehagle til vaktene klarer å holde bandittene vekk 🙂
San Salvador er inndelt i 6 distrikter å jeg vet ikke hva som alltid trekker oss til de verste distriktene, men så vidt jeg har funnet ut bor vi nå i distrikt 6. I følge nettet kan man lese følgende om distrikt 6: District 6, bordering Soyapango on the east and Ciudad Delgado on the north, is the smallest district in San Salvador. The neighborhood is middle-lower class, and is known to be dangerous. Hmm, vi får muligens komme oss videre i morgen hvis sykklene fortsatt er på plass.
John og jeg tok oss en rusletur rundt i nabolaget i dag også for å titte litt på livet. San Salvador har opp gjennom tidene blitt ødelagt flere ganger av store jordskjelv. Det nest siste jordskjelvet i 1986 drepte 1000-1500 mennesker, skadet over 10.000 og gjorde over 200.000 mennesker hjemløse. Men også i 2001 gjorde jordskjelvet store skader.
San Salvador
Iglesia El Rosario er en meget spesiell kirke som er verdt ett besøk. Vi hadde dessverre ikke like godt dagslys som når dette bildet ble tatt, men vakkert var det like vell.
Det var oppholdsvær når vi våknet i San Salvador i dag. Både sykler og vi greide oss fint i distrikt 6 å oppdaget egentlig ikke noe spesielt «farlig» på tross av at San Salvador på 90 tallet var regnet som den farligste byen i verden. Årsaken skyldtes nok borgerkrigen, å dermed kan slike myter henge igjen i mange år etterpå. Like vell har El Salvador, Guatemala og Honduras en av høyeste mordratene i verden, men så vidt jeg vet skyldes nok dette først og fremst gjengkriminalitet å ikke ett stort antall drap på normale sivile. Den katolske kirke skal også ha forhandlet frem en fredsavtale med gjengene MS 13 og 18th Street som har redusert mordstatetikken med mer enn 50%. Jeg kan selvfølgelig ikke stå inne for denne informasjonen men det er i alle fall slikt jeg har lest meg frem til mens jeg har sittet på rommet å hørt på regnværet der ute.
Som planlagt var trafikken mye mindre denne dagen siden det var søndag formiddag………………….
San Salvador, El Salvador
…………………………..men det var selvfølgelig fortsatt mulighet for å kjøpe seg ei geit hvis man ønsket 🙂
San Salvador, El Salvador
Å utvalget av ferskt kjøtt er stort 🙂
San Salvador, El Salvador
Det hadde regnet hele natten å det regnet også litt mens vi kjørte men ikke så mye at det var behov for å sette på seg regntøy. Veiene var like vell våte å siden det er mye diesel og oljesøl på veiene er det bare å ta det med ro.
Avstanden fra San Salvador til Suchitoto er på 50 km, å når vi kom opp hit begynte det faktisk å lysne opp på himmelen. Vi stoppet ved en restaurant å fikk oss noe mat, fant oss en overnatting og gjorde litt reparasjoner på John sin sykkel. John fant ut at en bolt manglet på sykkelen i dag å dette var nok årsaken til at hele bakparten på sykkelen har sett litt skjev ut de siste dagene og som jeg har påpekt at sykkelen oppfører seg rart når han kjører over fartsdumper (å de er det mange av). Men nå er ny bolt på plass så det eneste som gjenstår er å få nye dekk og muligens en ny demper. Min sykkel ser heldigvis ut til å oppføre seg bra å jeg satser på at dekkene holder ned til Colombia.
Mens vi fortærte en øl på terrassen begynte det selvfølgelig å regne igjen 🙁
Jeg fikk vasket klær i San Salvador, mens John tok en klesvask her i Suchitoto.
Suchitoto EL Salvador
Som sagt en kort tur i dag så ikke så mye å skrive om, men her er en liten videosnutt.
Dagen startet med regn så vi bestemte oss for å bli en dag til her i Suchitoto. Utpå formiddagen ga regnet seg å vi tok en liten rundtur i byen som har 25-30.000 innbyggere. Suchitoto skal være kjent for sin vakre kirke som ligger bare ett par hundre meter fra der vi bor…………..
Kirken i Suchitoto
……………….og Centro Arte Para La Paz som vi også besøkte i dag. Det jeg likte best med denne plassen som også fungerte som ett kultursenter var at barna tilsynelatende hadde fri tilgang så mye de ønsket. Her kunne de komme å tegne, male, leke utendørs eller sitte inne å spille sjakk.
Centro Arte Para La Paz, Suchitot
Vi tok oss også en tuk tuk tur rundt om i byen før tuk tuk’en kjørte oss videre til Los Tercios for å se steinene i denne fossen. Fossen er tørrlagt 6 mnd i året men nå i regntiden fosser vannet så dermed fikk vi også med oss det. Spaserturen ned til fossen er litt krevende da steinene er meget glatte så her bør man være våken, men vi kom oss ned sammen med en guide som på Spansk kunne fortelle myten om hvorfor steinene i og rundt fossen er som de er (sjekk slutten av videoen).
Los Tercios waterfall, Suchitot El SalvadorLos Tercios waterfall, Suchitot El Salvador
Når man har klatret opp igjen kan man nyte utsikten over Lake Suchitlan.
Lake Suchitlan, Suchitot El Salvador
Dette pluss litt andre ting ble altså dagen brukt til. Jeg hadde ikke med meg foto kameraet i dag så jeg har vært nødt til å låne litt bilder fra nettet for at man skal se hva vi fikk se, men videoen er min 🙂
Våknet til blå himmel, sol og en morgentemperatur på 20 – 25 grader. Minibankene i Suchitoto nekter å betale ut penger til meg så det begynner å minke med kontanter 🙁 Etter en liten stopp på en hyggelig liten kafe satte vi kursen ut av byen for å forsøke å finne veien som skulle føre oss rundt denne innsjøen. På vei ut av byen havner jeg bak en pickup med 4 uniformerte bake på planet og 3 fanger som sitter med hendene på ryggen og hode senket. Noen hadde nok hatt en tung formiddag.
Jeg hadde lagt inn en kjørerute på gps’en men det er meget vanskelig å navigere etter gps i disse områdene og det er til tider dårlig med skilter så når vi hadde kjørt ett par km på utsiden av byen forsto jeg at vi hadde bommet på avkjøringen ett eller annet sted. 3 eldre karer sto å ventet på bussen så vi stoppet å snakket med de. Normalt er det egentlig bortkastet å spørre etter veien for spør man 2 personer får man som regel 2 forskjellige svar. Men disse karene hadde vist oss riktig vei å dermed kunne vi begynne på en flott, svingete asfaltert vei som ikke inneholdt alt for mange huller. Flere steder kunne vi se at regnværet de siste dagene hadde dratt store mengder med jord ut i veien.
Etter ett lite stykke ville John stoppe pga en lyd i sykkelen. Det viste seg at bolten vi hadde satt inn i rammen i Suchitoto berørte kjeden. Bolten var ikke lenger enn at den stakk baks 2mm på utsiden av mutteren så å bare kutte bolten ville ikke nytte. Så vi kuttet også mutteren med ca 3mm. Heldig vis hadde jeg tatt med meg en «rottehale» på turen så dermed kunne vi komme til å få kuttet bolten mens den var montert på sykkelen. Temperaturen var steget til rundt 30 grader, vi sto parkert i solen for å få godt lys til arbeidet å svettet rant før bolten var kappet. I tillegg hadde selvfølgelig store deler av lokalbefolkningen studert hva vi holdt på med.
På østsiden a Lake Suchitlan fikk vi en flott utsikt over Lake Suchitlan som så vidt jeg vet mates av elven Lempa River (Rio Lempa) som er en 422km lang elv som går gjennom deler av Guatemala, Honduras og ender til slutt opp i Pacific Ocean i San Vicente området i El Salvador.
Vi endte til slutt dagen i en liten by som heter Dolores. Hotellet var rent, ryddig, stille og rolig og eneste husdyrene de har her er de små brune koselige maurene.
Stahlratte med oss ombord ankommer Cartagena ved 10 tiden å de fleste var nok litt spent på hva dagen ville bringe.
Stahlratte, Cartagena Colombia
Innseilingen til Cartagena er som dere ser på bildene ett vakkert syn med alle de hvite bygningene og båter i alle prisklasser.
Cartagena Colombia
Noen små og billige, men de dyre suser forbi.
Cartagena Colombia
Andre er store cruise skip.
Cartagena Colombia
Også marinen var representert 🙂
Cartagena Colombia
Etter at ankeret var droppet dro skipperen på land for å ordne med emigration. Siden det var søndag ville det ikke være mulig å få syklene på land i dag. I tillegg var mandagen en «rød dag» så syklene ville ikke kunne bli lastet på land før på tirsdag morgen.
Så vi ble satt på land, tok en taxi opp i distriktet hvor det fantes en masse Hostel og booket oss inn på Jet Set Hostel.
11 november 1811 erklærte Cartagena seg som uavhengig fra Spania og dette feires i x antall dager, så når vi ruslet rundt i gatene i går hadde de sin siste feiring. Den var såpass heftig at det skulle ikke trodd de hadde feiret i 3-4 dager allerede. I praksis begynner de faktisk feiringen den 1. november i forbindelse med All Saints’ Day.
Jeg har ikke lest meg opp å¨historien rundt frigjøringen fra Spania men så vidt jeg har forstått er Colombia sin nasjonaldag 20. juli.
For de som sjekker innleggene til Nina på FB blir nok dette innlegget bare en reprise, men siden dette er min dagbok legger jeg like vell inn noen bilder og litt tekst.
Siden vi ikke kunne få ut syklene før i morgen skulle dagen i dag brukes til å være turist. Det ble derfor til at vi vandret rundt i gatene……..
Cartagena ColombiaCartagena Colombia
tok oss en frokost, møtte noen av de andre fra båten før syndefloden kom over oss.
Cartagena Colombia
Cartagena Colombia
Vi skulle egentlig ta en buss så vi fikk sett litt av byen men i dette regnværet var det bare å roe helt ned og når det værste været var over gikk vi tilbake til hotellet for å slappe av litt.
Senere ble det bare en liten kveldstur før det var på tide å komme seg til sengs. I morgen skal vi tross alt stå op klokken 0445.
Selve kjøreturen i dag fra Dolores til Perquin er ikke så mye å nevne. EN helt vanlig dag på helt va nlige veier uten de store utfordringene. Ett par km før Perquin begynte det å regne så vi fant skjul under ett tak langs veien å ble sittende her til været var bedre.
Målet for dagen var å komme oss til Perquin for å besøke the Civil War Museum in Perquin. Krigen som varte fra 1980 til 1992 og som drepte minst 75.000 personer. Blant de drepte var det også mange barn og kvinner. Så vidt jeg har forstått var dette en meget blodig krig hvor både regjeringen og FMLN gjennomførte bombing av en by som støttet den ene eller andre parten. USA støttet EL Salvador regjering med 2 mil US $ pr dag, å brukte frykt for at kommunismen skulle spre seg som unnskyldning. FMLN derimot skal ha mottatt 1 mil US $ pr mnd. pluss annen støtte av Russland og Cuba.
Civil War Museum in Perquin, EL Salvador
Det koster 1$ å komme inn i museumet som stort sett består av bilder og noen våpen. Når vi var der ble vi guidet rundt av en veteran som fortalt litt historier av det vi så.
Civil War Museum in Perquin, EL SalvadorCivil War Museum in Perquin, EL SalvadorCivil War Museum in Perquin, EL Salvador
Å spres informasjon ut til befolkningen og ut til resten av verden var selvfølgelig viktig å her ser vi bilde av en slik sending fra Radio Venceremos. I 1984 skal de ha blitt oppdaget og utstyret ble tatt, men FMLN skal ha plassert en bombe i radioen å dermed gikk denne av rett etter at helikopteret tok av med utstyret.
Civil War Museum in Perquin, EL SalvadorCivil War Museum in Perquin, EL SalvadorCivil War Museum in Perquin, EL Salvador
Perquin var en meget viktig plass i denne geriljakrigen å det var sterkt å høre veteranenes historier. Vi var også innom geriljaens leir å så hvordan tunneler etc ble brukt for å enkelt forflytte seg raskt eller for å skjule folk og utstyr.
Civil War Museum in Perquin, EL SalvadorCivil War Museum in Perquin, EL SalvadorCivil War Museum in Perquin, EL Salvador
Guiden vi hadde i dette området hadde deltatt i krigen i 8 år når en granat eksploderte over han og han fikk granat splinter i hode. Han var like vell heldig som overlevde å eneste synlig skade i dag er at han har problemer med høyre arm og høyre for pga av nerver som er skadet etter granat splintene.
Civil War Museum in Perquin, EL Salvador
Vi endte dagen på Hotel Las Margarita. En grei plass, men mistenker de for å operere med Gringo priser 🙁
0430 ringte vekkeklokken og 0520 sto vi nede i gaten for å vente på Nick som skulle komme gående fra ett annet hotell slik at vi kunne ta taxi sammen til stedet hvor mannskapet på Stahlratte skulle plukke oss opp. Planen var at vi skulle komme oss ombord i Stahlratte, laste syklene på en liten lekter, taue lekteren til land, kjøre syklene på land for så å kjøre de 300 meterne til tollvesenet. Dette er måten Stahlratte har gjort det på i 10 år, men denne gangen skulle det selvfølgelig ikke gå som planlagt.
Stahlratte Cartagena, Colombia
Coast guard’en hadde ringt ombord på morgenkvisten og gitt beskjed om at syklene ikke kunne lastes på land før syklene var sjekket og papirene underskrevet og stemplet.
Flesteparten tok båten til land igjen for å få seg en frokost, men Nina, jeg og en person til ble ombord for å gjøre klar bagasjen. Mens vi holdt på med dette kom 2 inspektører ombord så dermed ble til at vi etter beste evne hjalp til slik at de kunne sjekke VIN nummeret på alle syklene.
Stahlratte Cartagena, Colombia
Stahlratte Cartagena, Colombia
Vi fikk beskjed om at papirene tidligst ville bli ferdig til klokken var 11 forutsatt at sjefen til inspektørene var kommet på jobb slik at han kunne underskrive og stemple papirene.
Dermed ble det en tur på land, finne seg en rask frokost (boller og brus) og begynne vandringen for å finne tollvesenet.
Cartagena, Colombia
De andre hadde satt seg på en cafe med Internett forbindelse slik at de kunne holde kontakten med båten, men Nina og jeg vandret på egenhånd. Det resulterte i at vi kom frem til tollvesenet før alle andre, fikk oss passeringskort, fant inspektøren som haddevært ombord, og fikk så beskjed om å sette oss å vente. Vi var litt usikker på hvorfor vi var de eneste fra båten som var her, men omsider dukket også de andre opp.
Da klokka passerte 12 og vi visste at det nå var sista frem til klokken 14 ble vi litt oppgitte men inspektøren jobbet fortsatt med våre papirer (hjelper med litt smøring) og når klokka var ca 13 hadde alle fått sine papirer stemplet og signert. Dermed var det å begynne på en ny vandring for å få forsikret syklene. Det viste seg at de selskapene som lå nærmet tollvesenet knapt nok viste hvordan de skulle forsikre en sykkel som bare hadde midlertidig import tillatelse, så dermed var vi ute på by vandring på nytt.
Cartagena, Colombia
Å forsikre 15 sykler ett sted hvor bare ett menneske kan håndtere kundene og neste skranke skal ta seg av betalingen tar tid. De ga beskjed om at her måtte alle betale med kort, men da halvparten var ferdig forsikret sviktet kort terminalen og da var det plutselig greit med 102 000 pesos i kontanter likevel. Mens vi holdt på med forsikringen tikket det inn beskjed om at agenten som skulle ta seg av lossingen av syklene ikke kunne losse syklene denne dagen likevel. Så da forsikringen endelig var i boks måtte vi komme oss ombord, hente bagasje for en ny natt på land, booke oss ett rom før det ble en ny by vandring rundt i gatene her i Cartagena.
Vi tok med oss 72.000 pesos og tenkte at dette skulle holde til en middag. Da vi så at de hadde kort terminal fant vi ut at vi kunne slå litt på stortromma. Da regningen kom viste det seg at kortet mitt fortsatt var ombord i Stahlratte sammen med bagasjen. Heldigvis hadde Nick kommet og slått seg ned ved bordet så dermed slapp vi oppvasken i kveld 🙂
Etter en ny runde for å ta ut litt kontanter, få seg en dessert………………..
Cartagena, Colombia
…………..ble det en tur på Hard Rock Cafe for å kjøpe seg en ny t-skjorte.
Hard Rock Cafe Cartagena.
Dermed er vekkeklokka stilt så man er klar til ny taxi tur i morgen klokken 0530. Planen nå er at vi skal ombord, seile en times tid, losse syklene, seile tilbake til der vi gikk ombord for så å få bagasjen 🙂 Sånn går dagene her i Syd Amerika 🙂
Atter en morgen hvor vekkeklokka ringte før klokka 5 om morgen. Men nå som alle papirene var i orden var vi rimelig sikre på at vi skulle få syklene i dag. Vi tok en taxi fra hotellet ned til havneområdet hvor mannskapet hentet oss med lettbåten og fraktet oss ombord i Stahlratte. Der fikk vi servert frokost, gjorde klar bagasjen, satte på oss mc klærne mens kapteinen fraktet oss til ett skipsvert hvor syklene skulle losses. Selve losse prosessen gikk meget greit og mens syklene ble losset tok vi oss av bagasjen også. Dermed ble sykler og bagasje losset på mindre enn 1/2 time.
Myndighetene var på plass og inspiserte at det var de samme syklene som ble losset som de hadde sjekket dagen før. De lagde ingen problemer og etter at alle hadde fått tatt farvel med mannskapet på Stahlratte og ønsket de andre en god tur videre bar det avgårde sydover.
Det går 2 veier sydover og jeg valgte den vestligste av disse. I løpet av dagen så vi bare det ene paret fra Canada så jeg tror de andre muligens valgte den andre veien. Men veien vi hadde valgt var i alle fall en vei som førte oss gjennom små tettsteder på stort sett greie veier. Til tider var det litt hullete asfalt og siden det hadde regnet i løpet av natten var asfalten tidvis dekket av vann og jord, men i rolig tempo var dette udramatisk.
Fra Cartagena til SincelejoFra Cartagena til Sincelejo
Etter ca 170km kom vi frem til Sincelejo. Vi valgte å stoppe her selv om det var tidlig på dagen. I følge gps’en ville det være ett godt stykke til neste by med hoteller og jeg ville også ha en liten sjekk av sykkelen. Etter over 6 mnd på veien og med Nina på sykkelen den siste perioden var det på tide å stramme kjeden for første gang. Jeg justerte også den ene fothvileren som jeg kjøpte i Florida litt opp, sjekket styrelageret, lufttrykket i dekkene og hadde en generell inspeksjon av sykkelen. Jeg oppdaget at vindskjermen hadde mistet 2 skruer og 1 mutter hadde løsnet litt. Om dette er pga vibrering de siste 6 mnd’ene eller om noen har gjort ett forsøk på å ta med seg vindskjermen og så har gitt opp skal være usagt. Jeg har med meg noen skruer i kofferten men de 3 skruene jeg manglet var 5mm skruer og denne størelsen hadde jeg ikke i reserve, men på andre siden av vegen var det ett verksted som fikset mopeder så jeg fikk tak i 2 bolter der. De skulle ikke ha betaling men jeg ga guttungen 3kr like vell som han var kjapp med å putte i lomma før de eldre karene så hva som hadde skjedd 🙂
Sincelejo, Colombia
Etter en lunch på sjappa vegg i vegg med moped verkstedet tok vi oss en siesta før vi spaserte oss en tur inn til sentrum av Sincelejo.
Sincelejo, Colombia
Oppe i Cartagena var det masse turister over alt, men i området vi beveget oss nå var nok vi de eneste utlendingene. Jeg liker disse områdene hvor man virkelig ser hvordan lokalbefolkningen lever sin hverdag. Det er masse folk ute i gatene, på trappa foran huset, i parkene, det vrimler av små gule taxi’er og mopeder og små motorsykler. Mange av mopedene og de små motorsyklene fungerer også som taxi. De kjører rundt med en ekstra hjelm og tuter hver 10 meter for å sjekke om det er noen som trenger å fraktes ett lite stykke. Familier på 4 på samme motorsykkel er ikke ett skjelden syn her i disse områdene og selv om det er hjelmpåbud i Colombia er nok ikke dette like viktig i alle områder.
Politiet er også meget synlig i gatene. Vi ble sjekket ved ett sjekkpunkt i går og kjørte rett gjennom ett par andre. Her i Sincelejo kjører de motorsykkel rundt i gatene og stopper og kroppsvisiterer de som ser mistenksomme ut. For meg virker ikke dette skremmende, snarere tvert i mot. Det virker som Colombia virkelig har tatt tak i problemet de tidligere hadde med kriminalitet, og som statistikken også viser har denne sunket betraktelig de siste årene.
Vi klarte å bomme på en gate på vei tilbake til hotellet så det ble en lang tur i mørket i områder hvor man kunne høre de lokale mumle «Americanos» når vi ruslet forbi 🙂
Men vi fant omsider hotellet igjen hvor vi hadde fått ett rom for 130kr med tv og ac. Uten ac kostet rommet 100kr. Rommet var helt greit, har toalett, dusj, rent sengetøy og sykkelen kunne parkeres inne ved resepsjonen hvor en kar sitter hele natten og passer på.
Vi gikk å la oss tidlig å sov til klokken var 0930. Våknet stive og støle, og John klaget over at han var trøtt. Konklusjonen må være at for mye søvn ikke er bra.
Vi tok oss en frokost på hotellet før vi reiste, men når denne var inntatt var det på tide å komme seg avgårde før de oppdaget hva John hadde holdt på med på rommet. Kvelden før hadde ett insekt på størrelse med en spurv kommet inn å John nektet å ha denne flygende rundt. Så når den satte seg på lysstoffrøret i taket tok John en t-skjorten å smelte til lysstoffrøret så det ble stupmørkt i rommet. Etter å ha festet sokkelen i taket igjen, byttet ut lysstoffrøret med en pære fra badet (ja det var ett litt spesielt lysstoffrør) begynte jakten på hvor insektet var blitt av (ble aldri funnet). I utgangspunktet var vi litt sure på betjeningen som hadde gitt oss en gringo pris for rommet så vi satte oss på syklene uten å nevne noe om lyset.
Turen videre til Santa Rosa de Lima gikk uten noe som helst dramatikk så det er ikke så mye å skrive bortsett fra at John sin kjøreteknikk i svinger har blitt mye bedre de siste dagene.
Santa Rosa de Lima, El Salvador
Santa Rosa de Lima er en by på ca 30.000 innbyggere å skal være en viktig handelsplass her i området.
Santa Rosa de Lima, El Salvador
Stedet ligger også bare ca 20 minutter kjøring fra grensen til Honduras hvor vi har tenkt å kjøre inn i i morgen. Hotellet var greit nok. Fikk liv i AC’en utpå kvelden, fikk meg en dusj og vasket t-skjorten i vasken 🙂
Ved 8 tiden var sykkelen ferdig pakket å vi kunne begynne turen ut av Sincelejo. Vi stoppet rett på utsiden av sentrum for å få oss frokost og så bar det inn i trafikk kaoset.
Fra Sincelejo til Valdivia
Dagen i dag skulle bli en dag med masse trafikk (ikke kø kjøring), masse tungtransport, masse 2 hjulinger og masse forbikjøringer.
I Mellom Amerika var det en del land som ikke i utstrakt grad brukte forsikring på kjøretøyene. Disse landene var enkle å kjøre i. Landene som derimot praktiserte forsikring hadde mer aggressiv kjøring. Slik er det her i Colombia også. Colombia praktiserer forsikring og både 2, 4 og 18 hjulinger er rimelig aggressive i trafikken.
Skal man overleve i denne trafikken må man forholde seg til måten lokalbefolkningen kjører. Så hvis noen som leser bloggen planlegger en tur til Colombia kommer en liten liste over kjørereglene her:
1. Sperrelinje midt i veien betyr: Kan bli litt glatt når du kjører forbi.
2. Dobbel sperrelinje midt i veien betyr: Kan bli dobbelt så glatt når du kjører forbi.
3. Sperrelinje på din side, men striplet linje på motsatt side betyr: Du kan risikere å møte noen som praktiserer forbikjøring samtidig som du kjører forbi.
4. Sperrelinje på motsatt siden men striplet side på din side. Stå på krava. Du har all rett til å kjøre forbi.
5. Hvis det blir for trangt å kjøre forbi på venstre side, er det selvfølgelig best å kjøre forbi på høyre side (se opp for motgående trafikk på denne siden også).
6. 90 km/t sone: Flatt jern så ikke noen tar deg igjen.
7. 80 km/t sone: Flatt jern så ikke noen tar deg igjen.
8. 70 km/t sone: Mest sannsynlig feil. Kjør på, det er egentlig en 90 sone.
9. 60 km/t sone: Ingen grunn til panikk, kjør som det skulle være 90 sone.
10. 50 km/t sone: Du nærmer deg mest sannsynlig noen hus. Kjør som det skulle være 90 sone.
11. 40 km/t sone: Muligens en bensin stasjon i nærheten. Kjøre videre hvis du ikke trenger bensin.
12. 30 km/t sone. Har bare sett 1 gang å da sto det på samme stolpe som ett 50 skilt. 30 og 50 = 80
13. 25 km/t sone: Brukes i nærheten av skoler. Ikke slipp gassen for dette kan medføre at det smeller i eksosen og da kan barna bli redd.
14. 10 km sone. Brukes når det er fartsdempere, men står du å kjører er det ingen grunn til å senke farten.
Utover dette er det ikke så mange regler bortsett fra at du må tute når du kjører inn i ett kryss, når du kjører ut av ett kryss, hvis du må hoste, hvis du skal kjøre forbi noen, hvis noen kjører forbi deg, hvis du får solen i øyne eller av andre grunner har behov for å tute.
Vi traff Dan og Krista fra Canada igjen i ettermiddag og kjørte resten av dagen sammen med de til vi nådde Valdivia. Her fant vi ett Hostel med 2 dobbeltrom til 20.000 pesos pr. rom. Middagen var bra, men når vi ba om passordet til wifi’en var vi litt usikre på om passordet var «dårlig» eller om det var selve nettet som var dårlig så vi ga opp hele wifi’en.
Stigningene opp til Valdivia var kaotiske og motoren ble rimelig varm,
Fra Sincelejo til Valdivia
Så om ikke trafikken skapte nok hodebry begynte også motoren min å stoppe med jevne mellomrom. I hastigheter på 20 km/t (dvs ikke pådrag til å holde balansen), opp bratte bakker, trailer rett foran deg, trailer 28 cm bak deg, tuting, lastebiler som kokte, lastebiler som hadde mistet drivaksling, folk i rullestol midt i veien som gjorde forsøk på å dirigere trafikken men som mest sannsynlig ville fungere som fartdemper for lastebilene som kom ned bakkene med dårlige bremser, ble dette en innholdsrik ettermiddag.
Jeg opplevde dette motorproblemet i USA og Mexico også på varme dager på over 40C. I dag var ikke temperaturen på med enn litt over 30C, men i kombinasjon med måten jeg kjørte på og muligens dårlig bensin var jeg glad når vi til slutt slo oss til ro for dagen.
Vi våknet relativt tidlig, pakket syklen og reiste videre ved 8 tiden. Dan og Krista var klar før oss så de hadde allerede reist men vi traff de igjen da vi stoppet for å spise frokost. Veiene var like flotte i dag som de var i går. Dvs. bakker og svinger, fortsatt litt kaotisk kjøring, men likevel roligere enn i går. Sykkelen oppførte seg også eksemplarisk. Hvis jeg ikke husker feil var vi oppe i 2700-2800 m.o.h. før nedstigningen til Medellin som ligger ca 1500 m.o.h.
Fra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, Colombia
Godt med litt dra hjelp opp bakkene 🙂
Fra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, ColombiaFra Valdivia til Medellin, Colombia
Rett på utsiden av Medellin tok vi farvel med Dan og Krista. Nina og jeg hadde planer om å stoppe her i Medellin for bl.a. Bytte dekk på sykkelen, men Dan og Krista skulle kjøre videre. I en kø hvor Nina og jeg line splittet (tror Nina var litt bekymret) tok vi igjen Dan og Krista som holdt seg i køen. Dette var siste gang vi så de for denne gang. Håper på å treffe de igjen senere på turen.
Vi ville bo down town og her var det ikke flush med hoteller å velge i, men vi fikk omsider ett hotell til 150kr og en safe parkering av sykkelen 200m vekk. Her fikk jeg også tatt en skikkelig vask av sykkelen som var blitt skikkelig møkkete etter at vi kjørte på land i Cartagena.
Ettermiddagen og kvelden ble brukt til å vandre gatelangs. For å være litt forsiktige hadde vi lagt igjen kamera og telefon på rommet, men i morgen må vi ta sjansen på å ta dette med oss ut om kvelden for å ta bilde av de vakre bygningene i kveldslyset.
Medellin, Colombia
Medellin var for noen år siden regnet som en av de farligste byene i verden, men vold og kriminalitet har falt dramatisk og regnes i dag som en helt grei by å være turist i. Man skal selvfølgelig være litt forsiktig men hvis man følger normale regler tror jeg man er like trygg her som i andre storbyer.
Ved 0830 tiden satte jeg meg på sykkelen for å kjøre til BMW Motorrad Ruta 40. Jeg hadde brukt Google Map for å sjekke hvor det var og la så dette inn på gps’en. Da jeg kom frem fant jeg en Suzuki sjappe (i nærheten) men ingen BMW forhandler. Så da var det bare å stoppe og snakke med litt folk, peke i alle retninger, hive seg på sykkelen og gjøre ett nytt forsøk. I ett lyskryss snakket jeg med en kar på en 125cc og han ga beskjed om at han skulle vise meg hvor det var. Dermed fant jeg frem innen 2-3 minutter. Utrolig hvordan man klarer å kommunisere med minimale språk kunnskaper.
Jeg ba de bytte fram og bakdekk og samtidig sjekke hjullagrene, skifte olje og olje filter, luftfilter, sjekke drev, kjede og kjøleveske og ellers ta en generell sjekk av sykkelen. Nesten alt dette kunne jeg gjort selv, men siden jeg likevel måtte levere sykkelen inn for å skifte dekk fant jeg ut at jeg ber de gjøre dette i samme slengen.
Etter å ha tatt taxi tilbake til hotellet tok Nina og jeg oss en rusletur rundt i gatene……………..
Medllin ColombiaMedllin Colombia
………….. og en solid frokost som holdt resten av dagen 🙂
Medllin ColombiaMedllin Colombia
Etterpå tok vi metroen til Acevedo hvor vi så tok gondolbanen opp Santo Domingo området og så en ny gondolbane videre opp til nasjonalparken Arvi.
Gondolbanen opp til Santo DomingoGondolbanen opp til Santo DomingoNasjonalparken Arvi, ColombiaNasjonalparken Arvi, Colombia
Etter noen timer var vi tilbake her i området rundt hotellet og bestemte oss for å sjekke ut noen av stedene vi hadde vært i går for å ta noen bilder og samtidig sjekke ut nattelivet.
Som nevnt tidligere har Medellin tidligere vært beryktet for å være en av de farligste byene i verden, men myndighetene har gjort en fantastisk jobb med å nedkjempe kriminaliteten. Etter mørkets frembrudd skal man like vell være forsiktig. Spesielt i dette området hvor vi befinner oss. Alle bilder er derfor tatt med mobil telefon siden vi ikke vil vandre gatelangs med kamera i dette strøket.
Siden vi skulle hente sykkelen i dag ble det en rolig start på dagen. Vi gikk ut en tur ved 9 tiden for å få oss en frokost. Det er alltid litt spennende og gøy (se video) når man skal bestille noe og man har har store hull i språket. Heldigvis er de fleste kelnere forståelsesfulle og tar det meste med ett smil.
Etter å ha pakket sammen bagene sjekket vi ut av hotellet ved 1230 tiden og tok en taxi til BMW sjappa som jeg levert sykkelen inn til på lørdag. Den var ferdig da vi kom så etter å ha betalt 1.365.000 pesos for nye dekk, olje, oljefilter, luftfilter etc kunne vi kjøre ut av butikken og begynne på turen ut av Medellin.
BMW Ruta 39
Turen gikk gjennom ett flott fjelllandskap og høydemåleren på gps,en har noe å jobbe med for her er det mange oppoverbakker og nedoverbakker. I tillegg er det selvfølgelig masse flotte mc svinger pluss trailere, busser, biler og motorsykler.
Medellin to La Pintada, ColombiaMedellin to La Pintada, ColombiaMedellin to La Pintada, ColombiaMedellin to La Pintada, ColombiaMedellin to La Pintada, Colombia
Ved ett par anledninger sto trafikken fullstendig men med mc kommer man forbi køene. På videoen vises bl.a. En ulykke mellom bil og trailer som gjorde at trafikken ble stående en lang stund.
Hotellet var ett helt greit sted med ac, vifte og wifi i restaurant området.
La Pintada, ColombiaLa Pintada, Colombia
Siden det er Nina som er fotograf blir det selvfølgelig noen interiør bilder også 🙂
Etter en frokost la vi turen i retning kaffe plantasjoen Hacienda Guayabal som ligger litt på utsiden av Manizales. Trafikken var roligere i dag og det gikk an å holde en grei fart uten alt for mange forbikjøringer. Dagens etappe skulle være på 110 km så vi var nødt til å stoppe underveis for å ta en pause 🙂
La Pintada til kaffe plantasjen Hacienda Guayabal, Manizales
Og selvfølgelig ta noen bilder av dette flotte landet.
La Pintada til kaffe plantasjen Hacienda Guayabal, Manizales
From La Pintada to coffe plantation Hacienda Guayabal outside Manizales
Fremme på Hacienda Guayabal møtte vi Kelly Rudy, Matthieu Duhen og Ioseba Irisarri som også var med på båtturen med Stahlratte. De hadde nettopp gjort seg ferdig med sin rundtur her på kaffe plantasjen.
Kelly Rudy, Matthieu Duhen og Ioseba Irisarri
Etter å ha fått av oss mc klærne, sprayet oss med litt myggspray ble vi sammen med en annen gruppe på 10 personer plassert på skolebenken for å lære det grunnleggende om kaffe prosessen.
Hacienda Guayabal, Colombia
Etter litt teori og kaffe smaking ble vi introdusert for han som skulle vise oss rundt i området pluss tolken. Guiden kunne helt klart sine saker, og tolken som bare hadde jobbet her i 2 dager vil helt sikkert bli like dyktig siden hun har en så god læremester.
Hacienda Guayabal, Colombia
Colombianske kaffebønner er selvfølgelig de beste i verden ( i følge de som jobber her). Frukten som kan være rød eller gul inneholder 2 kaffebønner.
Hacienda Guayabal, Colombia
En dreven arbeider samler inn manuelt opp til 120 kg kaffebønner pr dag, så Nina fant ut at ho skulle se om ho kunne slå i bordet med en rekord 🙂
Ikke nok med at det er lange dager med å samle inn kaffe bønner langt oppe i fjellsidene, men de må også bære de 40 kg tunge sekkene ned til stedet hvor de skal veies.
Hacienda Guayabal, Colombia
Etter at skallet er fjernet legges bønnen i ett kar med vann. Her ligger de i 12 timer. De beste bønnene synker til bunnen og de dårlige flyter opp (ca 5%). Etter at de beste bønnene er tatt ut av karet gjøres det en ny kontroll. De beste bønnene sorteres i 3 nye klasser før de tørkes og kjøres inn til byen på fredager for å selges.
Hacienda Guayabal, Colombia
Vi syntes det var så flott her at vi valgte å overnatte her. Sykkelen ble selvfølgelig tatt hånd om og ble plassert innendørs.
Hacienda Guayabal, Colombia
Vi har ikke sett så mye dyreliv her i Colombia, men i dag fikk vi i alle fall se en falk som hadde fanget en slange.
Hacienda Guayabal, Colombia
Ellers så vil jeg bare si at det var koselig å sjekke Facebook i dag. Både Nina og jeg hadde fått 2 forskjellige meldinger fra 2 forskjellige venner som satt og koste seg med videoene på bloggen vår. Det blir ikke noen video i dag, men en dag med litt bedre nett kommer det nok en video igjen.
Å oppleve Colombia på 2 hjul er fantastisk, men kan oppleves forskjellig avhengig av om man kjører selv eller sitter bak. Dette er Nina sin oppfattelse av dag 11 i Colombia 🙂
Det ble en rolig start med en skikkelig frokost på kaffe plantasjen Hacienda Guayabal. Etter å ha snakket litt med noen av de som skulle på omvisning i dag ble det en tur i minibanken i Chinchina før vi kunne ta farvel med de ansatte på Hacienda Guayabal.
Hacienda Guayabal
Temperaturen på formiddagen lå på 26C og steg til 30C i løpet av dagen. Ved ett par anledninger tettet trafikken seg litt og da svingte vi av, fant frem stolen og tok en pause.
Veiene i dag var til dels flotte svingete mc veier, men også ett lengre stykke med 4 felts vei. Dermed fikk vi i løpet av dagen kjørt 250km.
Fremme i Cali sjekket vi første dette Auto Motellet men endte med å reise videre.
Cali, Colombia
De første dagene i Colombia var ganske kaotiske. Dvs. relativt aggressiv kjørekultur av alle kjøretøy med 2, 4 og 18 hjul. Dette synes jeg har bedret seg jo lenger sydover vi kommer og selv om Cali er en by med over 2 mil. innbyggere er trafikken mye mer kultivert enn i f.eks. Medellin.
Etter en frokost på hotellet var vi ferdig pakket da klokka var 0930.
Cali, Colombia
Dette er ett passe tidspunkt å kjøre ut av byen på, siden morgen rushet da har gitt seg. Temperaturen lå på ca 25 – 26C, utsikten langs veien var fantastisk og ikke alt for mange biler, lastebiler og busser.
Cali – El Bordo, ColombiaCali – El Bordo, ColombiaCali – El Bordo, ColombiaCali – El Bordo, Colombia
Men vi observerte mange militære sjekkpunkter i dag. Mange flere enn vi har sett på lenge, men de sto bare der, ga tommel opp, og ikke noe annet skjedde.
Vi har som mål å komme oss ned til Ecuador i løpet av noen dager, så i dag ble mesteparten av dagen brukt på sykkelen. Dvs at vi kjørte ca. 250 km i løpet av dagen og dette er en helt grei dagsetappe. Nina er muligens litt mer utålmodig enn meg og ønsker lengre dagsetapper for å være sikker på at vi klarer å komme oss hjem i februar. Jeg ønsker selvfølgelig også å komme meg hjem ¨snart¨ (3mnd) men har nok kommet inn i en dags rytme som muligens må endres litt. 2 – 3 timer kjøring i ett par dager for så å ta det rolig i ett par dager fungerer muligens ikke resten av turen 🙂
Cali – El Bordo, Colombia
Vell fremme i El Bordo synes jeg det var nok kjøring for i dag så vi fikk oss ett hotell til 30.000 pesos (85kr). Rommet var rent og ryddig, de hadde wifi og sykkelen kunne parkeres inne ved siden av rommet.
Hotel Copacabana, El Bordo, ColombiaHotel Copacabana, El Bordo, ColombiaHotel Copacabana, El Bordo, Colombia
Hotellet vi overnattet på var helt greit, men sengen var hard så vi våknet tidlig begge to. Ved 8 tiden var vi derfor ferdig pakket og noen minutter over 8 kjørte vi videre sydover mot grensen til Ecuador. Målet var å komme så nærme grensen til Eciador som mulig slik at vi kan kjøre over i løpet av formiddagen i morgen.
Naturen i dag var litt annerledes enn den har vært de andre dagene. Det er ikke fullt så frodig og grønt, men landskapet er like vell overveldende.
El Bordo Cauca – Ipiales, Colombia
Jeg må si at jeg likte landskapet denne dagen vell så mye som de andre dagene. Fjell, daler, svingete veier og en trafikk som er enda roligere enn den har vært tidligere. Veiene var stort sett meget bra så man kunne holde en grei hastighet.
El Bordo Cauca – Ipiales, Colombia
Temperaturen var varierende avhengig av hvilken høyde vi befant oss i. Oppe i 3100 m.o.h. var temperaturen 14,5C og 1000m lavere var plutselig temperaturen minst 10 grader høyere.
El Bordo Cauca – Ipiales, Colombia
Vi tok oss flere pauser under veis og fikk oss en lunch i utkanten av Pasto.
El Bordo Cauca – Ipiales, Colombia
Jeg forstår godt at folk fra Colombia er stolt av landet sitt og setter pris på at turister kommer hit.
El Bordo Cauca – Ipiales, ColombiaEl Bordo Cauca – Ipiales, ColombiaEl Bordo Cauca – Ipiales, Colombia
Nina må jo også ha noe å gjøre bak på der 🙂
El Bordo Cauca – Ipiales, ColombiaEl Bordo Cauca – Ipiales, ColombiaEl Bordo Cauca – Ipiales, ColombiaEl Bordo Cauca – Ipiales, Colombia
Ca. kl. 16 var vi fremme i Ipiales som ligger bare noen få km fra grensen. Vi har planer om å besøke Santuario de Las Lajas før vi stikker over grensen, så om vi rekker markedet i Otavalo i Ecuador er litt usikkert men det hadde vært kjekt å fått med seg begge deler. Markedet i Otavalo er kjent for salg av sitt håndverk og er åpent på lørdager.
Før vi skulle forlate Colombia for godt måtte vi besøke Santuario de Las Lajas.
Santuario de Las Lajas
Ett fantastisk byggverk hvor tårnet ruver 100m over elven.
Santuario de Las Lajas
Jeg kunne sikkert skrevet mye om dette stedet, men det meste har jeg selv lest meg opp på på Internett så for de som er interessert kan man finne masse informasjon der. Jeg nøyer meg derfor med noen flere bilder av stedet.
Santuario de Las LajasSantuario de Las LajasSantuario de Las LajasSantuario de Las Lajas
Selv om det vrimler av turister oppe ved kirken og på broen, må hverdagen gå sin gang for de lokale som f.eks. bruker elven til å vaske sine klær.
Santuario de Las Lajas
Kirken sto ferdig i 1949 men det pågår fortsatt litt arbeid rundt i selve området. Hakke, spade og trillebår fungerer fortsatt. Man må faktisk ikke ha en minegraver for å flytte på noe jord.
Santuario de Las Lajas
Siden parkeringen er ett stykke vekk og byggverket ligger 2900 m.o.h. ble turen opp igjen tatt i flere etapper 🙂
Santuario de Las Lajas
Jeg trodde jeg var i dårlig form, men den som heiv etter pusten var Nina så jeg måtte stadig vekk stoppe og vente på henne 🙂
Santuario de Las LajasSantuario de Las Lajas
Jeg vurderte å leie en Lama for å frakte henne opp til stedet hvor vi hadde parkert…………………..
Santuario de Las Lajas
………………. men jeg ba ho holde ut litt til siden jeg så ett transportmiddel litt lenger oppe i bakken 🙂
Santuario de Las LajasSantuario de Las Lajas
Selvegrensepasseringen fra Colombia til Eciador gikk greit når vi bare fant de rette køene å stå i. Steppene er som følger:
1. Drive past the customs (DIAN) office and the immigration office to the giant parking lot. Park here.
2. Go to the DIAN office and turn in your temporary permit. No stamps, no copies, just give the paper to the nice official.
3. Go to the immigration window. Have your passports stamped for exit.
4. Drive to Ecuador.
5. Go through a military checkpoint, aduana (customs) and immigration are on your left, but the parking is probably closed off. Drive around to the back of the building and park there.
6. Go to immigration and get your passport imprinted with a dot matrix printer. Be prepared for a long wait. we were in line for two hours.
7. Go to the aduana office on the corner of the building.
8. Hand in your title, the drivers passport and a copy of each.
9. They will give you a vehicle permit in return.
Totalt 2 timer ble brukt før vi kunne kjøre videre inn i Ecuador.
Vell fremme i Otavalo var vi så heldig å få oss ett rom til 15$ med utsikt rett ut til markedsplassen hvor de lokale selger sine håndverk
Otavalo, Ecuador
Da vi kom hadde de begynt å rydde sammen og som videoen fra i går viser hadde jeg ett svare strev med å manøvrere meg mellom boder og vogner for å komme meg bort til Motellet.
Om kvelden ble det en tur ut for å titte på bygningene i kveldsmørket og få oss noe å spise.
Otavalo, Ecuador
Temperaturen her opp i høyden om kvelden synker ned til 15-16C så det er kaldt og vi må sette på oss jakke når vi går ut om kvelden.
I dag har vært en avslappende rolig dag som turist i Otavalo.
Otavalo, Ecuador
Vandret gatelangs, vært på markedet, spist litt, lest litt, gjort litt nødvendige ting på nettbanken, surfet på nettet og ellers ikke gjort noe særlig mer. Det er godt med litt rolige dager også.
Vi trodde markedet bare var åpent på lørdager så vi ble litt skuffet da vi kom her i går og de holdt på å rydde inn pga noen regndråper i luften. Men i morges da vi våknet til en parade som kom marsjerende gjennom gaten kunne vi se at de holdt på å rigge seg til på markedet idag også.
Så dermed måtte vi ha oss en runde for å se på alt det flotte de hadde å tilby.
Spesielt maleriene syntes jeg var flotte med de spesielle fargene.
Plaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, Ecuador
Utsikten fra hotel vinduet.
Plaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, Ecuador
Nina er litt frustrert siden ho ikke kan kjøpe seg en Poncho 🙂
Plaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, Ecuador
Jeg måtte selvfølgelig sjekke ut hattene.
Plaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, Ecuador
Denne karen har nok dårligere hukommelse enn meg. Han forsøkte å selge meg belte 4 ganger i løpet av dagen.
Plaza de Ponchos, Otavalo, Ecuador
Her bor vi 🙂
Plaza de Ponchos, Otavalo, EcuadorPlaza de Ponchos, Otavalo, Ecuador
Og med ny høyttaler ble det filmkveld på hotell rommet.
Tja hva kan man si om denne dagen da? Ikke så mye spennende. Reiste fra Otavalo i retning Quito hvor planen var å stikke innom en BMW sjappe der. Når sykkelen var på service i Medellin hadde de ikke trekt til boltene på ett av dekslene som måtte demonteres for å komme til luftfilteret. Så uten at jeg har merket det har disse løsnet og forsvunnet.
Vell fremme i Quito fant vi BMW sjappa, fikk en mekaniker til å hente bolter og han satte de fast også slik at jeg selv slapp å finne frem verktøyet mitt i bunnen av en av kassene. Flott service som de ikke skulle ha penger for.
Siden dette var gjort på noen minutter fant vi ut at vi skulle legge kursen mot Tena. Det ble noen fjellpaseringer på denne strekningen og jeg tror vi var oppe i over 4200m. Her var temperaturen nede i 8,5c, skyene hang lavt over fjelltoppene så vi bestemte oss for å sette på oss regntøyet.
Mens vi sto her kom Bill og Lorri fra Canada som var med samme båten fra Panama til Colombia som oss.
Det regnet da vi reiste fra Puyo i dag, men siden dagens etappe bare skulle være på 60 km satte vi på oss regntøyet og kjørte videre. Lavt skydekke i denne høyden skaper en spesiell stemning.
Puyo – Banos (de Agua Santa), EcuadorPuyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Som på bygda i Norge kan man se at noen få hus klorer seg fast langs fjellsidene.
Puyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Eller ved elvebredden.
Puyo – Banos (de Agua Santa), EcuadorPuyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Mens vi sto her og tok noen bilder kom vi i snakk med 2 turister fra Belgia som for øyeblikket holdt til i Banos. De hadde leid seg hver sin sykkel og tatt seg en tur rundt i området for å utforske litt. Neste stopp etter Banos skulle bli Galapagos. Må innrømme at jeg er litt misunnelig 🙂
Puyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Fremme i Banos begynte jakten på ett sted å overnatte. Vi sjekket bl.a. ut dette stedet men prisen lå på over 220$ og selv etter å ha prutet det ned til 165$ var dette langt over vårt budsjett.
Puyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Men vi fant omsider et hotell til 20$ som hadde denne utsikten og rommet var rent og ryddig.
Puyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Etter en vandring rundt i byen hvor vi endte opp med 60 minutter massasje gikk vi tilbake til hotellet for å slappe av.
Puyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Plutselig hørte vi noen som sang ute i gatene og når vi sjekket kom byens politi joggende gjennom gatene mens de synger. Stilig 🙂
Puyo – Banos (de Agua Santa), Ecuador
Banos er helt klart en by som står på reiselisten til mange turister. Her er overnattinger på hvert gatehjørne i alle prisklasser, massasje, mulighet for rafting, kajakk, og bussturer til vulkanen Tungurahua.
Vi bestemte oss i går for å bli en dag til her i Banos. Massasjen i går kjentes god i kroppen da vi våknet i dag så i alle fall jeg var litt spent på hvordan dagen ville bli. Vi hadde booket en 3 timers ridetur klokken 10 for å komme litt nærmere vulkanen Tungurahua. Etter en frokost var vi klar.
Banos de Agua SantaBanos de Agua Santa
Vi fikk utlevert hver vår hest og en guide som snakket like mye Engelsk som vi snakker Spansk 🙂
Banos de Agua Santa
Hestene har gjort denne turen mange ganger tidligere så de var vant med å håndtere uerfarne ‘sjåfører’.
Banos de Agua Santa
Vi var litt bekymret for at en 3 timers tur kunne bli litt i lengste laget, men i ettertid ser jeg at jeg godt kunne tenkt meg 3 timer til.
Det var lagt inn 2 pauser underveis og disse pausene brukte guiden til å vise oss litt rundt ti fots men hestene gresset litt i nærheten.
Banos de Agua SantaBanos de Agua Santa
Selve rideturen gikk et stykke på vanlige grusveier …………………
Banos de Agua Santa
……………….men etter en pause gikk turen rett til skogs langs en sti som selv hestene egentlig ikke hadde lyst til å gå på virket det som.
Etter ett stykke langs denne stien kom vi frem til en liten elv hvor vi ble fraktet over i en kabelstol.
Banos de Agua Santa
Vell fremme på andre siden ble vi servert øl i ei lita sjappe…………………….
Banos de Agua SantaBanos de Agua Santa
………..før guiden viste oss ei trehytte som Nina og jeg klatret opp for å sjekke ut.
Banos de Agua SantaBanos de Agua Santa
Vell nede på bakken igjen ble vi atter en gang fraktet over elven hvor hestene sto klar til å begynne på jobben med å frakte oss tilbake.
Fremme i sivilisasjonen tok vi oss en tur på ett hotspring for å nyte det varme vulkan vannet…………
Banos de Agua Santa
……………før vi tok oss en bedre middag på Bambus Steak House.
Det ble en litt sen avgang fra Banos i dag. Nina var ikke helt i form pluss at det ble en tur i minibanken og en skikkelig frokost før vi satte oss på sykkelen ca 1030. Dagens plan var å kjøre til en liten plass som heter Alausi. Vi ble tipset av en lokal at det var 2 veier å velge mellom og jeg valgte den som var best siden Nina ikke var het i form.
Denne veien brakte oss gjennom ett flott området med platåer som er fantastisk å titte ned på. Hvis man ser på dette bildet ser man hvordan enden av platået ender opp i ett stup ned til bunnen som ikke kan sees på bildet.
Banos de Agua Santa – Alausi
På dette bildet ser man vulkanen Tungurahua innhyllet i skyer.
Vulkanen Tungurahua
Temperaturen i dag var helt nede i 13 grader når vi var oppe i 3600 m.o.h.
Når vi kom frem til Alausi svingte vi inn på Hotel Europa, og i det vi stopper sykkelen ved resepsjonen står Nick å vinker til oss fra 2. etg. Verden er liten 🙂 Senere på kvelden ble det derfor feiret med en felles middag 🙂
Nick kjører videre i morgen tidlig mens jeg har andre planer. Hvis alt går etter planen møtes vi muligens igjen i morgen kveld i byen Cuenca.
Jeg har jo allerede lastet opp videoer fra høydepunktene i går. Spesielt togturen ‘The Devil’s Nose’ satte jeg pris på, så jeg laster opp noen bilder også. Turen ble gjennomført sammen med ett tv team så droner, kameramann og resten av tv teamet har nok flere og bedre bilder enn oss 🙂
Alausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s Nose
Selve Alausi er en stille og rolig plass med 4 -5 overnattingsmuligheter og denne statuen er muligens den mest avbildene bortsett fra toget og selve tog turen.
Alausi Ecuador
Å lage denne tog strekningen var krevende ingeniør arbeid og krevde mange liv. Dette kan man lese mye om på nettet så jeg bruker ikke tid på å gjenta det, men nøyer meg med bilder.
For å kunne klare stigningene lagde de spor hvor man kjørte inn, skiftet sporet og rygget videre (eller motsatt). På den distansen vi kjørte ble dette gjort 2 ganger hver vei.
Alausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s Nose
Nina synes det var litt skummelt men ble like vell med. All ære til henne for det.
Alausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s Nose
Vi fikk også en skikkelig oppvisning av de lokale som danset for oss.
Alausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s Nose
Denne karen her hadde ikke helt kontroll på dansetrinnene men gjorde så godt han kunne 🙂
Alausi – The Devil’s Nose
Jentene lo av han og det synes jeg var litt trist 🙁
Alausi – The Devil’s Nose
Så jeg bestemte meg for å gi han ett lite lynkurs. Som dere ser studerer han trinnene og det ser ut til at han lurer fælt på hvordan han skal lære seg dette 🙂 🙂
Alausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s Nose
Men jeg kunne jo ikke holde på med dette hele dagen så etter en stund satte vi oss på toget og reiste videre (for de som har sett videoen skjønner man at dette selvfølgelig var en spøk 🙂 ).
Alausi – The Devil’s NoseAlausi – The Devil’s Nose
2 1/2 time etter avgang var vi tilbake til Alausi igjen.
Alausi – The Devil’s Nose
Nina er jo som kjent opptatt av hundenes ve og vell og ble meget glad når ho så at alle hundene her i Alausi hadde fri tilgang til mat og drikke.
Alausi, Ecuador
Rett etter klokken 12 satte vi oss på sykkelen og kjørte i retning Cuenca. Dagens etappe skulle også være 170 km. Utsikten er fortsatt magisk og vi måtte stoppe ett par ganger og ta noen bilder.
Alausi – Cuenca, Ecuador
Alausi – Cuenca, Ecuador
Vi møtte også på en kar fra Ecuador som var ute på sin 500cc Royal Enfield.
500cc Royal Enfield500cc Royal Enfield
Fremme i Cuenca sendte vi en melding til Nick som også var her. Om kvelden var vi ute og tok en middag sammen.
Tom, jeg vet du følger med på bloggen. Nick kjører en KTM 690 og det blir jo alltid litt mc prat når man sitter slik utover kvelden. Håper ikke du tar denne videoen ille opp 🙂
Hva kan vi si om denne dagen da tro? Våknet tidlig og ventet en stund på at John skulle tørne ut også. Vi bestemte oss for å fylle opp bensintankene her i Santa Rosa de Lima siden vi ikke helt viste hva dagen ville bringe. John ønsket å komme seg over grensen, kjøre gjennom Honduras og inn i Nicaragua i løpet av dagen.
Jeg hadde brukt kvelden på å lese litt gjennom prosessen med å komme oss over grensen. Steppene skal være som følger:
The steps:
1. At least a kilometer before the actual border crossing stop at the white shack on the right, it’s just after the speedbump. The official will cancel your El Salvador vehicle permit. Make sure you have a copy that he can stamp, you will need that later because he keeps the original.
2. Drive ahead about a kilometer. Take a left at the fork in the road, away from the pretty new bridge.
3. Park on the right side of the immigration/customs building. Under the awning is fine, but try not to block traffic.
4. Go to the immigration counter and present your passports. The official will look over your passports and give you a small white piece of paper with the number of passports written on it. Keep the paper. Your passport will not be stamped (just as it wasn’t stamped on entry).
5. Make copies of your cancelled vehicle permit. You will need one to exit El Salvador and three on the Honduran side.
6. Get back to your bike and drive to the start of the next bridge. An official will likely stop to collect your white slip of paper saying you went through immigration.
7. At the start of the bridge, another El Salvadorian official will collect a copy of your cancelled El Salvadorian permit. Drive over the bridge.
8. Just over the bridge you will be stopped by a Honduran official. He will ask for your title and the passport and license of the person driving. If you have any doubt that this guy is an official (and not a tout) ask to see his ID.
9. He will instruct you where to park, about 150 meters ahead on the right at the aduana (customs) building.
10. The official will return the driver’s passport and send you to immigration.
11. Walk over to immigration, pay a $3 entry fee per person, fill out your tourist card. Don’t leave immigration without a passport stamp, a receipt and a tourist card.
12. Go to the copy shop. You will need three copies of: vehicle title, vehicle registration, driver’s passport (photo page), drivers license, driver’s passport page with the new Honduran stamp, driver’s tourist card and receipt for the tourist card and the cancelled El Salvador vehicle permit
13. Take your stack of copies back over to the aduana (customs) building. The official will take your pile of copies and spend a good bit of time entering it into a computer.
14. The official will add a vehicle import stamp to the driver’s passport and then ask for a fee ($35) and will present a receipt.
15. If it’s Sunday or a holiday fees are paid in person, otherwise you will be directed to pay at a bank nearby.
16. You will need to go back to the copy shop and make three more copies of the receipt. The official will keep two copies. You will need the third copy when you leave the border area.
17. Make sure you have all of your original documents, and the numbers on the permits match the VIN and driver’s IDs. Get back to your bike and drive around the immigration building.
18. You may need to stop for fumigation here. We saw the white sign with green letters, but no one was around, and no one ever questioned us. We drove on.
19. In about a kilometer a guard will stop and ask to see a pile of paperwork. He will check the numbers and return everything except the copy of the permit receipt.
20. Drive away slowly, and be prepared for the 14 police checkpoints between El Amatillo and the Nicaraguan border.
Når dette var gjort å vi var vell innenfor grensen fant vi ut at å kjøre til grenseovergangen til Nicaragua, for så å begynne på en ny runde med papirarbeid. Det ville blitt mørkt innen vi var ferdig for så å begynne å lete etter overnatting. Vi stoppet derfor i Nacaome å slo oss til ro på ett flott hotell med svømmebasseng og bra wifi. Stedsnavnet Nacaome skal bety «union of two races» og årsaken til dette navnet er at byen ble grunnlagt og bygget når Cholulas og Chaparrastiques var lei av å slåss mot hverandre.
Vi pakket sykkelen, stakk innom kafeen som lå i samme bygget som hotellet for å få oss en frokost og kjørte så i retning Catedral de la Inmaculada Conception.
Catedral de la Inmaculada Conception
Kirken ble påbegynt i 1885 og sto ferdig 90 år senere. Kirken er inspirert av Peterskirken i Roma og kan romme 8000 mennesker.
Catedral de la Inmaculada Conception
Jeg satte meg ned på en benk og slappet av ett lite øyeblikk og mens jeg satt der kom 2 damer og satte seg bare noen meter fra meg. Det var de 2 samme damene som vi tok toget med i går så jeg tok meg selvfølgelig en tur bort til de for å hilse på 🙂
Catedral de la Inmaculada ConceptionCatedral de la Inmaculada ConceptionCatedral de la Inmaculada ConceptionCatedral de la Inmaculada ConceptionCatedral de la Inmaculada ConceptionCatedral de la Inmaculada Conception
Etter å ha gått ut igjen vandret vi litt rundt i parken for å ta inn over oss søndag stemningen i Cuenca.
Catedral de la Inmaculada ConceptionCatedral de la Inmaculada Conception
Jeg fikk også en skikkelig sko puss igjen.
Catedral de la Inmaculada Conception
Mens vi gjorde oss klar til å reise kom en parade marsjerende. Skulle forestille de 3 vise menn pluss en hel del andre ting.
Cuenca, EcuadorCuenca, Ecuador
Etter dette gikk turen ut av byen og videre til Machala. Som videoen viser var veiene av varierende kvalitet og det samme var naturen som til tider lignet månelandskap. Vi kjørte fra ca 2700 m.o.h. til 0 m.o.h. i løpet av ett par timer og temperaturen steg fra 20c til 30c.
Hvis alt går etter planen kjører vi til Peru i morgen.
Vi vurderte å bli en ekstra dag på dette flotte hotellet med svømmebasseng, god mat på restauranten og god wifi, men vi endte like vell opp med å kjøre videre. Jeg har vært frustrert over hvor dårlig Garmin kartet for Sentral Amerika har vært, å regner med at det ville være like dårlig for Syd Amerika. Så i går lastet jeg ned kartene for Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panama, Colombia, Ecuador, Peru, Bolivia, Chile og Argentina fra OpenStreetMap.
Selve nedlastingen gikk stort sett greit. Noen nedlastinger stoppet opp før de var ferdig, men da var det bare å begynne på nytt. Filene kommer Zip’et så jeg pakket de opp på C’en å oppdaget at noen ikke lot seg pakke opp. Dermed var det bare å laste de ned på nytt. Om sider var alle landene ned lastet å pakket ut.
Om følgende fremgangmåte er riktig vet ikke jeg, men jeg endret filnavnet på Garmin kartet og lastet så inn OSM kartet for Honduras. OpenStreetMap har vært omtalt av mange reisende her i Mellom og Syd Amerika og de sier det fungerer bra, så jeg var spent når vi begynte turen i dag. Allerede når jeg startet GPS’en kunne jeg se at dette kartet fungerte meget bedre. Nå kunne jeg plutselig se alle sideveiene, jeg fikk skikkelige ruteanvisninger og jeg kunne t.o.m. se at det var POI’er. For første gang siden jeg kjørte inn i Belize var kjøretøyet nå plassert på veien og ikke flere hundre meter på siden av veien.
Veiene i Honduras mot grensen til Nicaragua ble etter hvert mer og mer hullete. Dype, til tider store og mange så her gjaldt det å være våken når man kjørte. Fremme ved grensen sto de selvfølgelig klare å skulle veksle penger, og andre som skulle hjelpe deg gjennom byråkratiet. Vi vurderte å gjøre jobben selv denne gangen siden vi nå begynte å bli litt kjent med rutinene men de ansatte sender deg i alle retninger å gidder omtrent ikke snakke med deg, så vi endte opp med å leie en kar i dag også. De totale utgiftene denne dagen tror jeg var på 24$ inkl. forsikring for 1 mnd. I El Salvador og Honduras hadde vi ikke forsikring.
Så hva kan vi si om Honduras? Vi var tross alt bare i Honduras 2 dager, så å gjøre seg opp en mening basert på de få timene vil være urettferdig, men det lille jeg så var positivt. Ja, landet er nok fattig og sliter med stor utenlandsgjeld. Mange av veiene er grusveier og spesielt i fjellområdene er det nok mye hardere kår enn her i lavlandet hvor vi var.
Landet er vell også beryktet for ran av turister, narkotikasmugling og over 7000 mord i året, men å tro at alle landets 8-9 millioner befolkning er kriminelle vil være urettferdig. Alle vi møtte var imøtekommende og smilende. Bare på grensen møtte vi folk som tigget om penger. Jeg tror at Honduras har masse å by på, spesielt i høylandet med fjellområder, fjellandsbyer, masse spennende grusveier og sikkert mye annet også. Så for de som liker å leve litt med spenningen det gir å være i dette landet vil jeg tro de vil bli positivt overasket.
Også etter at vi var kommet inn i Nicaragua var veiene til dels hullete, men man blir vant med dette også. Mens jeg var på grensen skiftet jeg sim kort i gps’en å satte inn kortet jeg hadde gjort klart for Nicaragua å la inn Leon som neste destinasjon. Også denne gangen gjorde OSM kartet en utmerket jobb. Vell fremme i Leon sjekket jeg POI’ene å la inn Hotel Europa og gps’en førte meg rett til stedet. Mange vil nok si at man ikke bør reise med en gps å heller kjøre på måfå, men jeg er kjempe happy for at gps’en igjen er det verktøyet det burde være.
Vi klarte selvfølgelig å unngå de beste stedene i byen når vi kom inn til Leon, men slik er det med oss. Hotellet ligger i alle fall noen hundre meter vekk fra det travleste området, å hotellet er helt greit. Etter mørkets frembrudd tok vi oss en tur ned til plaza’en hvor vi fant ett sted å få mat og drikke. Noen Russere vi møtte på grensen dukket også opp.
Her er en video av dagens etappe.
Dagens grenseovergang prosess:
The guard will ask to see your permit and they wave you forward. I repeat, stay to the LEFT. Drive all the way to the back, past the sketchy buildings. In the back of the parking lot you will see two gray buildings.
In the building to the left chances are the official will have moved his desk outside cause it’s too damn hot. That’s immigration. Give the hot grumpy dude your passport. Be nice, this has to be the worst border post on the planet.
He will stamp the passports and return them.
Wander aimlessly around the bombed out wasteland looking for customs. Finally walk to the back side of the building on the left (directly behind where immigration was).
There is no door, just a bunch of windows. Finally, a smiley lady will tell you through the barred window that she is a customs (aduana) official. Hand over your original Honduran vehicle permit and the driver’s passport. She will keep the original permit and scribble on the stamp in the driver’s passport, effectively cancelling the permit.
Then with a smile, she’ll wave you back to your car. Where you should go, immediately, before the bombing starts again (ok, just kidding).
Drive back out of the parking lot, and head to Nicaragua.
When entering the border area, stay to the right. There will be a fumigation area. Roll up your windows and get fumigated.
Go to the window just after fumigation and pay the $3 fumigation fee. Keep the receipt.
At some point you will need to buy mandatory insurance. For us this happened at the fumigation shack. It cost $12, and you can buy it from anyone with a clipboard, providing they don’t try to charge more than $12. He/she needs to see the driver’s passport and title. She will ask for 2 copies of the drivers’ IDs. Our insurance lady didn’t keep the copies, she returned them with the vehicle paperwork.
From there, take a sharp left and park on the left side of the big parking lot. Look for the signs to migracion and aduana.
Go into the long building on the left of the parking lot (hidden behind all the trees). Immigration is in front of the building.
Hand over your passports, pay a $10 tourist card fee, and a $2 tax per person. They do accept USD and have an ATM in the lobby that dispenses USD and Nicaraguan Cordobas. Keep the receipt from the passports. NOTE: Be aware that, even though Honduras doesn’t respect the CA-4, all other countries count your time in Guatemala, El Salvador, Honduras and Nicaragua cumulatively. You have 90 days total. No exceptions. We were reminded of this when we entered Nicaragua.
Head over to the aduana counter. Hand over your title, drivers passport and drivers license. The official will want a copy of the driver’s documents but doesn’t need a copy of the title.
The official will ask some random questions about the car and where you are going, then will issue a permit. Check the info on the permit carefully. Ours claimed that Kobus was from Sudan. Not far off from South Africa if you’re in Nicaragua, I suppose. The guard corrected without hassles.
With the vehicle permit, tourist card receipts, fumigation receipt and insurance paperwork in hand, drive to the right past the immigration building.
Just past the building, officers will stop and ask for all of the above paperwork and may verify your VIN. Then they’ll send you on your way to Nicaragua.
Mulig noen ikke forstår hvorfor jeg poster disse steppene, men noen av de jeg har møtt på turen å som er bak meg skal gjennom disse grenene senere, å da kan de gjøre nytte av denne informasjonen.
Det var våte veier når vi forlot Machala. Ved en fotgjenger overgang slang bakhjulet skikkelig så Nina skvatt og tok ett godt tak i meg 🙂
Selve turen mot grensen var stort sett flotte veier men det siste stykket mot grensen forsøkte vi etter beste evne å lete etter stedet hvor vi skulle stemple sykkelen ut av Ecuador. Vi viste at bygget skulle ligge på venstre side av veien (logisk?) men det eneste bygget det muligens kunne være rakk vi ikke å stoppe ved (kjørte litt for fort), og siden det ikke var skiltet stoppet vi ikke før vi var ved grensen.
Vi stemplet passene ut av Ecuador og inn i Peru i samme bygning. Når vi skulle få sykkelen inn i Peru fikk vi beskjed om å kjøre 4 km tilbake til den bygningen vi hadde sett men kjørt forbi. Så mens Nina ventet her ved grensen kjørte jeg tilbake, fant riktig kontor og de skulle selvfølgelig ha en kopi av det dokumentet jeg skulle få stemplet. Jeg gadd ikke si noe, men hvis de alltid skal ha en kopi hvorfor har de da ikke en kopi maskin?????? Normalt sett har de sjapper som kopierer på grenseovergangen, men her hadde de selvfølgelig ikke det. Heldigvis var det en turist info senter der som kunne ta en kopi for meg mot at jeg stilte meg opp med en plakat i neven og ble avbildet. Havner muligens på midtsiden i neste Ecuador Info juleblad 🙂
Grensepassering Ecuador – Peru
Grensepassering Ecuador – Peru
Jeg tror hele grensepasseringen tok 3-4 timer. Det var ingen fix’ere der, ingen som skulle veksle penger, ikke lange køer men like vell tar ting tid. Trøsten får være at alle andre turister som skulle gjennom samme papir mølla som meg hadde gjort samme feilen og måtte derfor kjøre litt frem og tilbake.
Landskapet her nord i Peru er ørken lignende selv om vi nå er helt ute ved kysten.
På vei mot Mancora, PeruPå vei mot Mancora, Peru
Temperaturen er steget til ca 30c og det er relativt sterk vind inn fra havet.
På vei mot Mancora, Peru
Vindskjermen er derfor hevet for å ta vekk litt av vindpresset.
På vei mot Mancora, Peru
Fremme i Mancora fant vi ved hjelp av en tuktuk sjåfør Casa Villa Hotel, Nina var først litt skeptisk men etter å ha sett rommet ville ho bo her 🙂
Casa Villa Hotel i Mancora, Peru
Casa Villa Hotel i Mancora, Peru
Innsjekk foregikk ute, mens vi ble servert den første øl’en.
Casa Villa Hotel i Mancora, Peru
Etter hvert ble det flere.
Casa Villa Hotel i Mancora, Peru
Og enda litt senere på kvelden begynte stemningen å stige 🙂 En slik velkomst tror jeg aldri jeg har fått på ett hotell tidligere.
Casa Villa Hotel i Mancora, PeruCasa Villa Hotel i Mancora, PeruCasa Villa Hotel i Mancora, Peru
Videoen viser hvordan man skal blande en Pisco Sour. Utover kvelden ble denne endret litt slik at de nå har en Norsk versjon av Pisco Sour også 🙂
Ikke så mye å si om de siste par dagene. Har hatt ett par kjørefrie dager og bare nytt tilværelsen her i Mancora. Temperaturen ligger på over 30C, litt vind, men ikke plagsomt, sjøvannet ligger på 25-30 grader og maten her i Peru er den beste vi har fått på lenge.
Det å skrive om ett opphold på stranden er ikke så veldig interessant (for meg i alle fall) så jeg nøyer meg med å laste opp noen bilder som Nina har tatt.
Planen er å fortsette sydover i morgen.
Mancora, PeruMancora, PeruMancora, PeruMancora, PeruMancora, PeruMancora, PeruMancora, Peru
Det ble en litt forsinket start fra Mancora pga at jeg måtte stelle iitt med stortåa som hadde fått møte en betong kan dagen før da jeg var ute å gikk i sandaler. I løpet av dagen i dag skulle jeg få merke hvordan det var å gire og gå med bandasjert stortå 🙂
Mancora – Pacasmayo, Peru
Veiene i dag var varierte, og spesielt det første stykket etter Mancora hadde flotte svingete mc veier.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Og det er heller ikke noe å si på utsikten.
Mancora – Pacasmayo, PeruMancora – Pacasmayo, Peru
Nina tok noen bilder av en flott blå og hvit BMW så jeg tror jeg publiserer de også 🙂
BMW F800GS Trophy i PeruBMW F800GS Trophy i PeruBMW F800GS Trophy i PeruBMW F800GS Trophy i Peru
Dagen i dag skulle bli en ørken dag. Store områder med sanddyner. Til tider var det som å kjøre på Norske vinterveier hvor man ser snøen føyke over veier. Eneste forskjell var at det her var sand som føyk over veien.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Det eneste som ødelegger litt av opplevelsen er all søpla. I Colombia og Ecuador så man folk som hele tiden ryddet langs vegene. De klippet gress, fjernet søppel og ellers holdt det ryddig og rent. Her i Peru flyter det av søppel over alt. Det er litt trist sett med Norske øyne, men kulturen i Peru tillater slikt forsøpling så jeg vil ikke skrive noe negativt om dette. Jeg er gjest i dette landet og hvis jeg ikke liker det kan jeg heller reise ett annet sted.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Jeg synes det var litt lite bensin igjen på tanken og var usikker på hvor langt det var til nærmeste bensin stasjon så jeg stoppet her ved dette huset for å kjøpe noen liter bensin. Alle menneskene vi har møtt i Peru så langt er hyggelige og hjelpsomme mennesker. Etter å ha fått bensin på tanken ble vi invitert til å sette oss ned i skyggen for å slappe av. Vi hadde litt kjeks og vann i tankvesken som vi delte med mannen i huset 🙂 Hans viktigste oppgave var nok å sitte i stolen og følge med på trafikken 🙂
Mancora – Pacasmayo, Peru
Innimellom all ørken områdene kunne man komme til steder hvor mest sansynlig en elv kom ned fra fjellet og forsynte området med vann. Da ble det grønt og frodig i noen få minutter.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Hva de dyrket her vet jeg ikke helt sikkert, men det kunne se ut som ris.
Mancora – Pacasmayo, PeruMancora – Pacasmayo, Peru
Så ut som de dyrket noe som vokste på trær/busker også. Vi lurte litt på om dy dyrket palmer men synes de sto alt for tett.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Matlaging foregår over alt og når man kjører mc kjenner man mat lukten når man passerer.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Mancora – Pacasmayo, PeruMancora – Pacasmayo, Peru
Det var begynt å skumre når vi nærmet oss Pacasmayo.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Då vi svingte av hovedveien virket det ikke så lovende. Då vi kom ned til sentrum lignet det på mange andre travle småbyer vi har vært i, men nede ved sjøen var det en flott gågate med noen hotell hvor vi booket inn på Gran Hotel.
Mancora – Pacasmayo, Peru
Oppe ved kirkegården var det en flott plass med utsikt over byen og ut mot sjøen.
Pacasmayo, PeruPacasmayo, PeruPacasmayo, Peru
Vi var innom flere Hostal i sentrum før vi ble tipset av en forbipasserende om at Grand Hotel hadde parkering for sykkelen. Dette hadde nemlig ikke de stedene vi besøkte inne i sentrum. Sikker parkering for sykkelen er alltid høyt på prioriteringslisten.
Pacasmayo, Peru
Har hotellet flott utsikt er det bare en bonus som man må betale for 🙂
Gran Hotel Pacasmayo, PeruGran Hotel Pacasmayo, PeruGran Hotel Pacasmayo, Peru
Det ble en dagsetappe på 450 km. Jeg er imponert over Nina som ikke er vant med dette og som holder ut alle disse timene i sol, sterk sidevind, forbikjøringer og travle bykjerner hvor trafikken til tider kan være hektisk.
For en som tidligere har eid 3 stk Ford Granada, må man selvfølgelig gjøre ett stopp i Granada 🙂 Kjørte derfor fra Leon med litt tørr gana og litt tungt hode etter en liten byrunde kvelden før. Temperaturen lå på langt over 30C så det ble en svett dag i sadlen. Dagens etappe skulle bare være på ca 130 km så vi tok det med ro, men like vell klarte John å bli stoppet av politiet. Årsaken er fortsatt litt usikkert, men jeg misstenker at det var pga at han kjørte forbi en moped på høyre side rett før politi kontrollen. John som snakker relativt bra Spansk, kunne plutselig ikke ett eneste ord Spansk å forsto ingen ting når de forlangte 100$. Så etter litt styr viftet de han videre.
Vell fremme i Granada fant vi oss ett flott hotell med AC og svømmebasen til 21$. I morgen reiser John videre for å treffe sin far som kommer med fly fra USA (med nye dekk). I løpet av 5 1/2 mnd på veien har jeg kjørt sammen med John i ca 2 mnd. Om vi noen gang treffes igjen er uvisst, men verden er liten så hvem vet. Adiós amigo
Det ble en rolig start på dagen i Pacasmayo. Nina tok seg en en liten tur rundt hotellet mens je gikk opp for å pakke baggene. Stortåa følte ikke helt for en spaser tur på morgenkvisten 🙂
Pacasmayo, PeruPacasmayo, Peru
Dagens ‘opplevelse’ skulle bli Chan Chan’. VI viste ikke mye om dette stedet men etter å ha fått en tur guide som hadde jobbet i området i 40 år fikk vi i alle fall litt mer innføring i livet til Chimor’ene. Chan Chan var hovedstaden i Chimor Empire og hadde sin storhetstid fra år 900 til 1470 til de ble bekjempet av Inka’ene.
Chan Chan betyr sol sol, og har navnet fra sin sol rike kyst. Men de viktige tingene i Chimor’ene sine live var månen, sjøen, pelikanen og fiskegarn. De små murene man ser på bildet her representerer fiskegarn og var opprinnelig 3-4 meter høye. I dette tilfellet var de åpne for å slippe sollys inn og gi ventilasjon.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
På bunnen av bildet ser man pelikaner. De var viktige siden de viste fiskerne hvor fisken var. Strekene symboliserer bølger.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
En teori var at dette var ‘skattekontoret’.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Takene er der for å beskytte mot vær og vind. Siden Chimor’ene sin byggmasse var sand, vand, skjell og fiskebein varer ikke disse tingene evig.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Yttermurene var 10-12 meter høye og ble bygget slik siden dette fungerer meget bra i ett område med en del jordskjelv. Hensikten med burene var selvfølgelig for å beskytte seg mot angripere men ga også god beskyttelse mot vinden.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Det var bare 100 – 150 personer som bodde innenfor murene. Resten av befolknigen bodde på utsiden og det fantes bare en inngang. De tror at ved gitte anledninger kunne noen komme inn og muligens ha salgsboder langs disse plattingene.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Siden de kunne ha flere (mange) koner og disse ble begravd sammen med kongen når han døde var det greit med store gravkammer. Dessverre var disse blitt utsatt for plyndringer for flere hundre år siden så hva som befant seg er får man ikke greie på.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Tilgang til ferskvann hadde de også innenfor murene.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Man blir liten i disse områdene.
Chimor’ene sin hovedstad Chan Chan, Peru
Siden det fortsatt var en del timer til solen skulle gå ned fant vi ut at vi skulle kjøre noen mil videre sydover mot Chimbote.
En liten formiddags video fra når John reiser videre og jeg blir igjen her i Granada.
Etter at John reiste fra Granada tok jeg meg en liten byrunde. Dvs. planen var å ta en byrunde men når jeg så ett skilt med 60 minutter massasje til 25$ klarte jeg ikke å la være. Hadde dette vært i en annen by ville sikkert prisen vært en annen, men nå er jeg tross alt her å må leve med de prisene som er i dette området. Massasjen gjorde godt både for hofte og skulder å når dette var gjort var det bare å rusle tilbake til hotellet for å få seg en dusj.
Så var det en ny tur ut i gatene for å oppleve litt.
Granada Nicaragua
Granada har mye by på men jeg valgte bare det som var i gang avstand. Hadde egentlig tenkt å ta en kjøretur rundt i området men det var så varmt at å bruke noe annet enn shorts, t-skjorte og sandaler var uaktuelt.
Jeg skal ikke forsøke å belære noen om Granada siden alt jeg måtte vite om Granada kan alle andre også finne på nettet ved hjelp av Google eller andre verktøy. Men har like vell lyst til å nevne at Granada ligger ved Nicaraguasjøen, også kalt Cocibolca eller Mar Dulce som er den 20. største innsjø i verden og den eneste ferskvannsjøen i verden med hai. Vulkanen Concepción ligger også her å kan sees hel klart fra veien når man kjører ned til Granada. Dette er en vulkan som har hatt mange utbrudd opp gjennom årene, men om det var damp eller en sky som lå rett over toppen av vulkanen når vi kjørte forbi er jeg litt usikker på.
I Guatemala og El Salvador var det meget vanlig at nærbutikken fungerer som på vist bildet under. Man går bort til en vegg med gitter, forteller hva man skal ha å så får man varene ut gjennom gitteret etter å ha betalt. Omtrent alle butikker var på denne måte (alternativt gitter helt ned til bakken). Her i Nicaragua er det ikke så vanlig, men siden jeg ikke hadde nevnt dette tidligere tenkte jeg at jeg måtte skrive noe ord om det. Dette gitteret i veggen er ikke en butikk, men i prinsippet fungerer det altså på denne måten og ser ofte slik ut.
Granada Nicaragua
Det var nok en kultur begivenhet i Granada denne ettermiddagen / kvelden hvor barn og ungdom hadde opptreden. En sene var satt opp ……………..
Granada Nicaragua
………….å sikkerheten til elektrikeren var satt i høysete 🙂
Granada Nicaragua
Plaza’en har ett enormt fugleliv, så hvis man setter seg på en av serveringstedene inne i parken bør man passe på å få eg ett bord med parasoll som tar imot «surt nedbør».
Granada Nicaragua
Nicaragua ble uavhengig av Spania i 1821 men allerede i 1811 begynte prosessen som skulle ta 10 år.
Granada Nicaragua
Å for de som synes folkelivet ute o gatene ble for heftig kunne selvfølgelig ta seg en tur i kirken.
Granada Nicaragua
Selv om solen går ned ca 1730 og det blir bek mørkt lyses himmelen ganske kraftig opp når Tor bruker hammeren der oppe.
Vi sjekket ut av det gamle røde ærverdige hotellet i Chimbote etter en frokost ……….
Chimbote, Peru
——–og forlot etter hvert kysten.
Chimbote, Peru
Planen for dagen var å kjøre litt opp i fjellene og samtidig få litt avveksling fra ørkenen vi har kjørt i de siste dagene.
Chimbote – Huaraz
Veiene ble litt dårligere men det ser ut til at Nina koser seg.
Chimbote – Huaraz
Ho fikk t.o.m. tatt litt bilder i løpet av dagen.
Chimbote – HuarazChimbote – Huaraz
Vi kom etter hvert høyere og høyere på veier som vrir seg oppover fjellsidene.
Chimbote – Huaraz
Landsbyene her oppe inneholder få turister 🙂
Chimbote – Huaraz
Fjell etter fjell etter fjell.
Chimbote – HuarazChimbote – Huaraz
Og der oppe går veien vi skal kjøre på 🙂
Chimbote – Huaraz
Man må bare stoppe i ta noen bilder her oppe i 4200 m.o.h. hvor skyene subber nedi hjelmene våre.
Chimbote – HuarazChimbote – Huaraz
Vi var ganske slitne når vi omsider var fremme i Huaraz som er en litt spesiell plass sett i mine øyne. Får publisere noen bilder fra Huaraz neste gang.
Her kommer noen bilder fra dag 7 hvor vi kjørte distansen Huaraz – Paramonga.
Vi vurderte å bli her i Huaraz en dag til men Nina sliter med høyden. Ho fikk tabletter for høydesyke som jeg hadde med meg og ho drakk masse vann men like vell ga ikke hodepinen seg. I tillegg sliter ho med pusten så vi fant ut at det var tryggest å komme seg ned i lavlandet igjen.
Huaraz – Paramonga, PeruHuaraz – Paramonga, Peru
Turen gikk gjennom varierende terreng, men her har i alle fall Nina knipset en elv som vi kjørte langs. Man må jo ha noe å gjøre på når man sitter der bak.
Huaraz – Paramonga, Peru
Vi tok det med ro og kjørte ikke så fort nedover bakkene. Tok flere pauser og bare nøt utsikten.
Huaraz – Paramonga, PeruHuaraz – Paramonga, PeruHuaraz – Paramonga, Peru
Ett sted kom vi til så hadde ett merkelig fjell landskap som bare måtte avbildes. Hele berg med ‘stein hauger’
Huaraz – Paramonga, PeruHuaraz – Paramonga, Peru
Vell fremme i Paramonga fant vi oss ett hotell med mulighet til å parkere sykkelen innendørs.
Huaraz – Paramonga, PeruHuaraz – Paramonga, Peru
Med sykkelen trygt parkert inne på cafeen tok vi oss en spasertur rundt Paramonga, Her var det bl.a. utendørs Bingo og dette var jo en flott mulighet til å lære seg litt tallene på Spansk 🙂
Å skrive krever energi, så når jeg er lat (som i dag) nøyer jeg meg med noen få ord pluss ett par videoer. Det er mye enklere å dere som vil se litt av det jeg ser langs veien får en liten smakebit.
Kort fortalt kan jeg si at jeg kjørte ca 100 km i dag. Ca. halvveis tok jeg igjen ett regnvær å tok derfor en pause. Vell fremme i San Juan del Sur kjørte jeg litt rundt før jeg slo meg til ro på en billig og grei plass. I ettertid har jeg lest på nettet at noen opplevde å bli ranet på dette hotellet mens de lå på rommet å sov, men det er ett år siden å hvem vet hva den egentlige historien var.
Etter en middag på en strand restaurant tok jeg en liten spasertur på stranden. Å så begynte det å regne så det var bare å søke ly. Jeg hadde gått slik at jeg var rett ved hotellet igjen så enkleste løsning var å stikke opp på rommet igjen.
Visse ting må gjøres hver eneste dag når man skal på veien. Jeg kunne selvfølgelig tatt ut innerveskene fra koffertene men synes dette er mer styr enn å ta av hele kofferten. Så hvis noen ikke skulle vite hvordan en hverdag for en reisende fant fungerer når man skal pakke sykkelen er svaret her 🙂
Jeg har flere ganger hatt problemer med at motoren har kuttet uten at jeg har vært 100% sikker på årsaken. Når jeg var i Arizona området og temperaturen lå på over 40c regnet jeg med at det var pga overopphetet bensinpumpe. Dette er nemlig en kjent svakhet på F800GS. Men i går opplevde jeg også dette i 4200 meters høyde hvor temperaturen lå på ca 10c.
Etter litt surfing på nettet har jeg nå lært følgende (står det på nettet må det jo være sant) 🙂
Bensinpumpen har en temperatur sensor. Pumpen gir ett vist trykk, overflødig bensin kjøler ned pumpen før den returneres til tanken. Blir pumpen for varm oppfatter sensoren i pumpen dette og kutter tilførselen.
Men sensoren har en funksjon til. Vann i bensinen oppfattes også av sensoren. Så hvis det er vann / kondens i bensinen kuttes altså tilførselen. Dette kan derfor være årsaken til at jeg hadde problemer når temperaturen var lav.
I følge x antall forum innlegg kan dette løses på 2 måter.
1: Fjern pensinpumpen og sett inn en bensinpumpe til Toyota Corolla (uansett årsmodell). Pumpen er eksakt lik, men inneholder ikke den aktuelle sensoren.
2: Skift ledningen som leser signalet fra sensoren med en ledning som ikke leser dette signalet. Ledningen koster 35$ og er det billigste alternativet.
Her er hva de skriver om ledningen:
On BMW R1200GS, R1200GS Adventure, R1200RT, R1200ST, R1200R, F800GS and F650GS-twin motorcycles, the fuel pump controller can fail due to water infiltration or because of a design flaw, limiting heat sinking, leaving you stranded. Using the accessory socket or an SAE battery connector and this cable as a temporary fix, you can bypass the failed controller and get back on the road. Features 18 gauge wire and soldered joints. If you ride in remote areas, this cable could save your life.
For øyeblikket er jeg nå i Lima og skal ha x antall kjørefrie dager. Hva de skal brukes til får vi komme tilbake til senere. Vi får se om jeg finner på noe ang dette problemet i løpet disse dagene.
Dagen i dag var en liten transport etappe fra Paramonga ned til Lima så det ble ikke tatt noen bilder. Nina har hatt en stor drøm i mange år om å besøke Rio De Janeiro så nå som det dukket opp en nesten gratis flybillett hoppet vi på denne muligheten. Opprinnelig plan var å avslutte reisen med en fly tur til Rio De Janeiro men siden vi tar turen nå, dropper vi dette senere.
Endringene i planene gjorde selvfølgelig at det ble noen praktisk utfordringer. F.eks. hvor gjør vi av sykkelen og bagasjen i den perioden vi ikke er her? Løsningen var enkel. Jeg leverte sykkelen inn til BMW her i Lima hvor jeg ba de ta en sjekk av sykkelen. De var selvfølgelig meget velvillig til å hjelpe oss, så vi pakket om all bagasjen i løpet av noen minutter og lot all bagasje vi ikke trengte pluss hjelmer og kjøreutstyr i ett skap hos de. Alt dette henter vi når sykkelen skal hentes.
I tillegg stilte de med gratis sjåfør som kjørte oss ut til Miraflores området av Lima som er ett turist området som ligger relativt nærme flyplassen. Sjåføren ville også hente oss gratis når vi skal tilbake å hente sykkelen. Gratis vil sikkert si at de har bakt det inn i prisen på servicen på sykkelen 🙂
Avreise til Rio De Janeiro blir i morgen kveld den 16. desember.
Har vært en stille og rolig dag som turist her i San Juan del Sur, men det er vell slik det skal være når man er turist? Spasere rundt i gatene, tilbringe tid på stranden, prate med folk på diverse vannhull som besøkes i løpet av dagen og se på solnedgangen.
Så hva er San Juan del Sur kjent for? Den mest kjente landemerket her er sikkert den 25m høye Jesus statuen som er en av verden høyeste. Man kan selvfølgelig spasere opp (1 times spasertur) eller man kan bruke ett kamera med zoom fra stranden å få ett godt bilde like vell 🙂
Christ of Mercy Statue, San Juan del Sur
Ellers er det vell strender, fyrtårn, surfing, en radiomast med god utsikt, og totalt 2,5 km med ziplines som er attraksjonene her i denne lille byen på under 20.000 innbyggere. .
Selv synes jeg solnedgangen med båtene i forgrunn var ganske stilig.
San Juan del Sur
Å selv om jeg sikkert kunne gjort noen innstillinger så bildene ble flottere, får man heller bruke fantasien litt.
San Juan del Sur
For selv om jeg bare hadde kameraet på auto (muligens nettopp derfor) gikk solen lenger………….
San Juan del Sur
…………….å lenger …………………
San Juan del Sur
…………. ned helt av seg selv.
San Juan del Sur
Å til slutt hadde den druknet i havet.
San Juan del Sur
Så vidt jeg vet er det under 1 time kjøring til grensen til Costa Rica. Så i kveld tenkte jeg å planlegge de neste dagene for å se hva jeg skal få med meg innen jeg treffer Nina i neste uke. Vurderer å bli her en dag til for så å stikke ned til Tamarindo i Costa Rica på lørdag, Får spørre noen folk i kveld om hvordan det er med grensepassering på lørdager. Hvis det er mer travelt enn vanlige hverdager kan det hende jeg stikker over grensen allerede i morgen.
Jeg lovet meg selv at jeg skulle lage oppsummering video for hvert land jeg besøkte og her kommer videoen fra Colombia. Colombia er en vakkert land og det var ikke lett å redusere over 8 timer med video ned til under 15 minutter. Mesteparten av videoene jeg har er fra de flotte svingete veiene oppe i fjellene, noe fra de største byene, kaffe plantasje områdene etc. Så her kommer altså en liten oppsummering fra Colombia.
Dagen i dag skulle bli en stille og rolig dag. Vi vandret fra hotellet ned til sjøen hvor det helt tilfeldig skulle vise seg å være ett stort shoppingsenter.
Lima, PeruLima, Peru
Dette er den første butikken vi kom til og det gikk en stund før Nina kom ut igjen.
Lima, Peru
Så mens Nina ruslet rundt i butikker kunne jeg ta bilder opp i luften.
Lima, Peru
Ta bilder av juletreet.
Lima, Peru
Og ellers hva jeg måtte finne av motiver.
Lima, Peru
Heldigvis blir man tørst av å rusle i butikkene også så ved ett par anledninger ble det tid til å slukke tørsten.
Lima, Peru
Spøk til siden så hadde vi en fantastisk dag. Og dette stedet hvor vi også hadde oss ett måltid serverte både nydelig mat og gode drinker.
Senere på kvelden ble det også en tur til Inka Markedet for å sjekke ut hva de hadde. Heldigvis er vi på sykkeltur så det er lett å argumentere med selgere som vil selge alt mellom himmel og jord, og det er ‘relativt’ enkelt å overbevise Nina også at det ikke er plass. Skal ho kjøpe noe, må ho også kaste noe 🙂
Lima, Peru
Tilbake til hotellet stakk vi innom vaskeriet på andre siden av gaten som hadde tatt seg av klesvasken vår.
Dag 10 i Peru skulle bare brukes til å pakke bagene, rusle litt rundt og eller få dagen til å gå frem til vi skulle reise til flyplassen.
Lima, Peru
Denne delen av Peru er helt klart noe annet enn bydelene vi kjørte gjennom for å komme hit. Her er det turister over alt og alt er lagt opp til at turistene skal ha det godt og legge igjen masse penger.
Lima, Peru
Lima, Peru
Maten i Peru har vært god og det er ikke vanskelig å se at Nina gleder seg til ett måltid 🙂
Lima, Peru
Eller kan det være desserten ho gledet seg til?
Lima, Peru
Omsider var tiden der og betjeningen på hotellet skaffet oss en skikkelig sjåfør som fraktet oss trygt og sikkert til flyplassen. Dessverre hadde jeg glemt igjen emigrasjon papirene i mappa om lå gjen på sykkelen, men for 10$ kunne jeg fylle ut nye papirer og komme meg videre.
Lima, Peru
Dermed kunne vi sette oss på flyet til Rio de Janeiro hvor vi skal nyte noen forsinkede hvetebrødsdager.
Her kommer en liten En video fra distansen Machala – Mancora. Litt tekst og bilder kommer senere pluss en video fra kvelden som vi tilbrakte sammen med hotell eieren. Det ble en skikkelig koselig kveld, hvor videoen i neste innlegg viser hvordan man blander Pisco Sour.
Det har vært litt lite med oppdateringer de siste dagene og det har en naturlig forklaring. Når vi var i høyder på over 3500 m.o.h. sliter Nina med pusten og siden flere fjellpass gjenstår har Nina foreslått å reise hjem til Norge slik at jeg kan kjøre mer av det opprinnelig planlagte turen. Vi diskuterte derfor litt om ho skulle reise hjem før eller etter jul og ble da enige om at vi skulle reise hjem begge 2 for å overaske familien.
En av Nina sine store drømmer var å besøke Rio de Janeiro så vi bestemte oss for å fly fra Lima til Rio de Janeiro og så videre til Norge via Paris. Fremme i Norge hentet vi bilen på Mogreina, kjørte til Sandefjord for å hente Zulu og så over Hardangervidda til Bergen. Vi var fremme i Bergen ved 8-9 tiden lille julaften.
Hardangervidda
På julaften dukket vi opp hos svigerforeldrene til Natalie for å gi Annabelle en gave og for å overaske Erik og Natalie. Det ble ett hyggelig gjensyn,
Julenissene kom til Annabelle
Etter å ha besøkt Erik, Natalie og Annabell reiste vi videre for å overaske Anja og Simon som hadde besøk av Lene, Aud og Per. Vi hoppet over gjerdet, banket på stue vinduet og satte opp denne plakaten foran ansiktene så de ikke skulle se oss. Til å begynne med ville de jage oss vekk, men til slutt gjenkjente de igjen stemmen min og vi ble bedt inn og fikk tidenes flotte julefeiring.
Reisen til julestjernenJulenissen kom overraskende i år 🙂
Så til dere som lurer på fortsettelsen av mc turen kan jeg avsløre at den vil fortsette 🙂 I begynnelsen av Januar reiser jeg tilbake til Lima og fortsetter reisen.
Piping without welding sa de i det selskapet jeg jobbet tidligere. Så for å «slå» fast at dette kan de andre steder i verden også tok jeg denne videoen i dag 🙂
Ellers er det ikke så mye å melde. Har vært turist, slappet av, ruslet rundt i gatene og snakket med folk. San Juan del Sur er en by hvor mange turister reiser til, så når man rusler rundt eller setter seg ned på en sjappe møter man folk fra hele verden, å i går traff jeg t.o.m. ett par fra Sverige. Backpakkere og andre som reiser enten sydover eller nordover har nesten alltid San Juan del Sur som stoppested for en eller flere dager. Snakket også med noen Amerikanere som hadde flydd ned her, vært her i ett par uker å som så skulle hjem igjen. Alle er de enige om at plassen er en grei plass hvor man føler seg trygg.
Kan jo være at den 25m høye Jesus statuen som skuer ned på byen også etter at mørket har lagt seg over byen har en beroligende virkning 🙂
Christ of Mercy Statue, San Juan del Sur
Ellers så har jeg fått laget kjørerute for de neste dagene. Planen er å kjøre til Costa Rica i morgen (lørdag). Mulig det blir en litt hektisk dag på grensen siden det er lørdag, men jeg har god tid så det skal nok gå greit. Brukte også litt tid på å sjekke hoteller i nærheten av flyplassen hvor jeg skal hente Nina. Hoteller i Costa Rica er relativt kostbare (i forhold til hva jeg er vant med) så etter litt leting fant jeg ett B&B hotell til en fornuftig pris som bare lå 3km på siden av rullebanen. Dermed slipper vi muligens den verst flystøyen slik at Nina får sove litt mens jeg forsøker å finne ett postkontor for å sende hjem litt bagasje.
Kom meg av gårde fra San Juan del Sur når mannen uten bein hadde fått montert beina sine så han kunne flytte ATV’en så dama som drev Hotellet kunne flytte bilen så jeg kunne komme ut 🙂 Etter noen få mil var jeg ved grensen mellom Nicaragua og Costa Rica. På Nicaragua siden fikk jeg en kar til å hjelpe meg gjennom prosessen (som var meget enkel). Han fikk 5$ for jobben å jublet sikkert når han snudde ryggen til. På Costa Rica siden tok jeg jobben med å komme meg gjennom prosessen selv.
Steppene for den totale grensepasseringen skulle være som følger:
1. Stop at the small booth on the left side of the road. If it’s busy, park just past the booth.
2. Give your passports to one of the guards out front. They will look at them, but not do anything.
3. Give the vehicle permit to another man near the booth, he will scribble something on it and hand it back.
4. Get back in the car and drive a short ways. Go past the set of buildings ahead and turn left. Then drive past the customs/immigration building and turn left again. Park here.
5. Walk around the other side of the building to the exit immigration. At the small booth pay the $1 per person exit tax.
6. Proceed to the immigration window. Fill out your tourist exit card. Pay another $2 fee to the official and he will issue a receipt. Keep all receipts!
7. Head back to the other side of the building, and find an official in a while shirt with the DGA Logo. Hand over your Nicaraguan vehicle permit. He may want to check your car and/or verify the VIN. He will then stamp/sign/scribble on your permit.
8. Next stop is to find a police officer, possibly in the building, possibly wandering around outside. The officer will add another signature and stamp to your permit. They may also inspect the car.
9. Proceed to the small window on the corner of the building. Here another official with a DGA polo shirt will take your permit again. She will enter a few things in the computer and hand your uber stamped-up permit back to you.
10. Get back in your car and haul it to Costa Rica before they ask for more stamps.
11. When leaving the border area, an official at a small shack will ask to see all the passports and the vehicle permit. He will keep your uber stamped-up import permit.
12. Stay to the right and stop at the fumigation booth. Pay the CR$2175 fee, and then proceed through the fumigation station.
13. Continue to the big white immigration building on the left. Just past it, also on the left, is a good place to park.
14. Go to immigration, fill out your entry cards and present the card with your passports to the official. Your passport will be stamped and returned. Now for the fun part.
15. Look across the street at the small yellow building that says “aduana” on front. I know you want to go there. But don’t be fooled. This is not the aduana you are looking for (at least not yet). Get back in your car and drive about 300 meters to the “other” aduana or walk if you can stand the heat.
16. Go to the insurance window on side at the far end of the building. Hand over the vehicle title, the drivers passport and license. Pay the fee, about CR$8365 ($17 USD)
17. Go to the copy shop. Make sure you have one copy of the title and insurance paper. You will also need one copy of the passport photo page, immigration stamp, and driver’s license for every person that intends to drive the vehicle in Costa Rica.
18. Now, get back in your car and drive back to the first aduana booth. The official here will take all of your copies and originals. He’ll ask you to fill out a form, and return your original and your copies with the form on top all neatly stapled together. He may verify your VIN or search your car.
19. With the paperwork you have from aduana #1, drive back to aduana #2. Go through the doors at the very end of the building. Hand over the pile of paperwork you received at aduana #1. Enjoy the air conditioning.
20. The official will enter more info into the computer and hand back a new piece of paper, this is your vehicle import permit.
21. Stop at the small exit booth and show your vehicle permit to the guard. Get out of Dodge.
I utgangspunktet stemte de fleste punktene men punkt 15 stemmer ikke. Man skal faktisk gå til denne boden, få papirene, fyll ut papirene, sørg for at de stemples. Så kan du utføre punkt 16, dropp nr. 17, dropp nr 18 så kan man gjøre nr 19 (som også tar kopier. Da er det bare punkt 20 og 21 igjen.
Etter å ha kjørt ett stykke i Costa Rica fant jeg meg en ATM å tok ut 20.000 Colón.å tenkte at nå er jeg sikkert en holden mann en stund, men etter å ha fylt bensin skjønte jeg at 20.000 Colón ikke en gang ville holde dagen ut. 20.000 Colón tilsvarer ca 320kr så etter bensin og en middag var jeg blakk igjen 🙂
Vell fremme i Tamarindo fant jeg etter litt leting ett bra hotell til 54$ inkl. tax. Generelt er Costa Rica ett dyrt land for å være her i Mellom Amerika og i tillegg er Tamarindo ett av de dyreste stedene i landet. Tamarindo er en party og surfe plass å dette gjør vell at prisene skrus opp når alle Europeere og Nord Amerikanerne kommer for å slå seg løs.
Ellers så virker det som det er en litt røffere kjørestil her i Costa Rica. For min del virker det som at de landene hvor jeg ikke har hatt forsikring å hvor det heller ikke er normalt at de har forsikring kjører folk mer kontrollert. Her i Costa Rica må du har forsikring (jeg også 🙂 ) å plutselig er altså kjørekulturen endret. Vet ikke om dette er helt tilfeldig eller ikke men ………
Rommet har sjø utsikt, nede er det hammock, solsenger og 100m til sjøen så jeg tror jeg blir her noen dager.
Etter 2 uker hjemme i Norge sitter jeg nå på Gardermoen klar for reisen til Lima via Amsterdam.
Må innrømme at det er litt med blandede følelser. 7 mnd på veien har vært fantastisk men det var godt å komme hjem og treffe familie og venner igjen. Derfor er det selvfølgelig litt trist å forlate de igjen men samtidig gleder jeg meg til å fortsette reisen.
Peru har fortsatt mye å by på og flere stopp står på agendaen. Første del av reisen går nordover igjen for å få med meg noen veier som jeg ikke kjørte på vei ned til Lima.
Etter litt kultur opplevelser i Peru, ett par spesielle veier i Bolivia håper jeg på god rød vin i Chile og gode møre biffer i Argentina. Det skal bli godt etter masse pinnekjøtt hjemme i julen, mølje hos modern i går og medisterkake til middag i går kveld hos Terje 🙂
40.000 km er unnagjort og ca 13.000 km gjenstår. Dvs at jeg regner med at det går ett par måneder. Sykkelen har fått en service i Lima og med enda mindre bagasje på sykkelen står jeg fritt til å velge de veiene som jeg måtte ha lyst til. Tror det kan bli 2 kjekke og spennende måneder.
Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger angående bloggen mens jeg var hjemme så inspirasjonen til å bruke tid på og skrive noen ord hver dag et tilbake. Så da blir det noen ord og bilder når jeg har wifi selv om Nina nå ikke lenger er med for å rette alle og/å feilene 🙂
Dag 12 (totalt) i Peru startet som først planlagt med en frokost på hotellet. Jeg pakket baggen og ruslet det lille stykket opp til BMW dealer’en hvor sykkelen sto. Men når jeg kom inn dørene fikk jeg greie på at sykkelen ikke var ferdig 🙁 De sa de hadde sendt meg en mail og denne mail’en skulle jeg bekrefte slik at de kunne sette igang jobben. Yes, det stemmer at de sendte meg en mail og denne fikk jeg 4. januar. Altså 21 dager etter at jeg leverte sykkelen og 2 dager før jeg skulle hente sykkelen. Derfor sjekket jeg bare vedlegget for å se prisen uten lese innholdet i mailen skikkelig. Irriterende for nå blir ikke sykkelen ferdig før på fredag.
Vi gikk gjennom listen som skulle utbedres og endte opp med en liten diskusjon ang. bensinpumpen. Min teori er at bensin pumpen er ok, men at sensoren kan være ødelagt, på vei til å bli ødelagt eller bare litt overfølsom. Verksteds formannen mente derimot at bensin pumpen var ødelagt og derfor burde skiftes. Så hva gjør man? Stole på magefølelsen og risikere å bli stående oppe i fjellene uten mulighet til å få fikset noe eller høre på utdannede BMW folk som bør vite? Jeg endte med å høre på de, sa ja til å skifte pumpa, påta meg en ekstra regning og ende med 2 dager forsinkelse 🙁 🙁 Var ikke særlig happy for dette og i tillegg gjøre ett nytt innhugg i reise budsjettet, Nå tror jeg snart jeg må ha kronerulling til flybilletten hjem 🙂
Etter en nedtur på BMW sjappa ruslet jeg tilbake til hotellet og fikk heldigvis ett rom til en mye hyggeligere pris enn natten før. Etterpå kapret jeg en taxi og kjørte til forsikringsselskapet for å utvide forsikringen på sykkelen med 30 dager til. Det tok nesten ett par timer før dette var i orden men nå er i alle fall dette fikset så nå gjelder det bare å få utvidet min egen forsikring som går ut på dato 10. januar. Opprinnelig plan var jo at reisen skulle være ferdig til jul, så derfor hadde jeg bare tatt forsikring for 8 mnd. Ingen Norske forsikringsselskaper ville forsikre meg for mer enn 90 dager endte jeg opp med Worldnomads. Men siden jeg nå har vært hjemme i Norge en tur og kjøpte flybiletten til Lima med MasterCard burde forsikringen gjennom MasterCard dekke siste del av reisen. I følge det jeg kunne lese skulle den dekke kjøring med egen bil, offentlig transportmidler etc, men det sto ingen ting om mc. Derfor sendte jeg de en mail i romjulen og en ny i dag for å få bekreftet eller avkreftet at forsikringen også gjelder de som kjører mc i utlandet.
Jeg fikk med meg noen filmer på harddisken når jeg var hjemme i Norge så i kveld så jeg episode 1 av Star Wars. Der var blant annet dette klippet som er filmet i Tikal i Guatemala som jeg besøkte for noen mnd’er siden (kan leses her) . Litt artig 🙂
Dagen i dag har ikke vært så konstruktiv. Vært på stranden…………………..
Tamarindo, Costa Rica
……………. ruslet rundt i gatene, å det eneste fornuftige som ble gjort var at jeg endelig fikk vasket mc klærne i vaskemaskin. Jeg ville ikke tørke klærne i tørketrommel så jeg tok på meg den tunge jobben med å ligge i hengekøyen å overvåke at klærne tørket i solen.
Vask og tørk av mc klær
Å for å få tiden til å gå i hengekøya spilte jeg inn en liten video også 🙂
PS: Jeg nevner på videoen at jeg ønsket å lære 50 Spanske ord. Etterpå satte jeg meg ned å begynte å telle de ordene jeg kunne komme på…………. så nå er målet 100 ord 🙂
Når man ikke har sykkel får man bruke taxi. Så jeg tok en taxi ned til ‘Centro histórico de Lima’ for å se litt av de flotte bygningene. Første stopp var Plaza de Armas eller også kalt Plaza Mayor. Dette skal være den eldste plassen i byen og stedet der Francisco Pizarro grunnla Lima i 1535. Bygningen rundt Plaza Mayor heter bl.a. Palacio de Gobierno, Palacio Arzobispal og Cathedral of Lima.
Plaza de Armas / Plaza MayorPlaza de Armas / Plaza Mayor
.
Plaza de Armas / Plaza Mayor
Og her var det ett militært korps som spilte.
Plaza de Armas / Plaza Mayor
Måtte jo ha med litt lyd også 🙂
For å være en helt vanlig hverdag var det rolig i gatene. Jeg hadde egentlig forventet mer folk og verre trafikk i en by på 9-10 millioner mennesker men det er kjekt og bli positivt overasket.
Plaza de Armas / Plaza Mayor
En liten pizza på Pizza Hut ble det også tid til 🙂
Pizza Hut, Lima, Peru
Etter en matbit begynte jakten på ett apotek og ett sted hvor de selger linseveske og boks til å oppbevare linsene i når man tar de ut. Jeg har de siste dagene vært litt plaget med høyre øye og nå kunne jeg ikke vente lenger. Jeg håpet i det lengste at det skulle gå over av seg selv siden jeg hater å sette linsene inn selv. Når Nina var med var det enkelt men nå må jeg gjøre det selv. Ta de ut er enkelt men inn er ett helv…
Uansett, med en heller dårlig Spansk klarte jeg og få tak i øyedråper som skal fikse øyet igjen og hvis jeg forsto damen rett skulle jeg dryppe 2 dråper i hvert øye før jeg gikk og la meg de 3 neste dagene. Å få seg linsevann og boks til å oppbevare linsene gikk også greit med litt fingerspråk og ett par Norsk/Spanske ord 🙂
Hadde jeg hatt skritt teller i dag tror jeg at jeg hadde fått bra med poeng. Etter å ha vandret rundt i nærheten av Plaza Mayor………………
Plaza de Armas / Plaza MayorPlaza de Armas / Plaza Mayor
………..ble det til at jeg vandret litt mer rundt i gatene.
Lima PeruLima Peru
Det var enkelt nok å stoppe en taci her ved hotellet for og ta en taxi ned til Centro histórico de Lima men det var verre å få noen til å kjøre meg tilbake. Etter å ha stoppet minst 10 taxi’er var det endelig en som sa ja til å kjøre meg tilbake for 20 soles (52 kr). Det var samme prisen som det jeg betalte motsatt vei, så selv om jeg hadde vært villig til å betale litt mer fikk jeg det til samme prisen.
Lima Peru
Om jeg betaler gringo pris eller ikke vet jeg selvfølgelig ikke men slik jeg oppfatter prisen ser det ut til at jeg betaler 1 soles pr minutt. Tar turen 20 minutter er prisen også 20 soles. Uansett synes jeg det er såpass billig at jeg gidder ikke prute. Vi turister skal jo tross alt legge igjen litt penger i de landene vi besøker.
Sykkelen skulle ikke være klar før klokken 14, men jeg pakket bagen og ruslet opp til BMW dealeren ved 9-10 tiden for å sjekke status. Da viste det seg at sykkelen nettopp var blitt ferdig så klokken 11 var jeg klar til å reise. De hadde utført vanlig service pluss skiftet bremseklosser bak. Styrelageret som ble skiftet i Mexico var også blitt skiftet. Allerede to dager etter at det ble skiftet i Mexico måtte jeg ettertrekke lageret og jeg fikk det aldri slik jeg ønsket. Når jeg kom til Lima ba jeg de sjekke lageret så at de hadde skiftet det var helt ok. Eneste problem nå er at det er så uvant å kjøre med nytt styrelager at de første timene ble litt vinglete kjøring. Utrolig hvor mye ett styrelager har å si på sykkelens oppførsel. Og like utrolig hvor mye vi sjåfører tilpasser oss slik at når noe blir reparert blir det uvant å kjøre igjen.
Bensinpumpen ble også skiftet så nå får vi håpe at alle problemer er løst for resten av turen. Siden jeg var litt påståelig når jeg diskuterte med de og ikke var overbevist om at problemet ville bli løst ved at jeg skiftet pumpen ga de meg 50% rabatt så sluttsummen ble derfor litt mer hyggelig enn først forventet.
Turen ut fra Lima gikk greit. Byen har tross alt nesten dobbelt så mange innbyggere som Norges befolkning x 2, så noe trafikk må man beregne uansett når på døgnet man kjører. Målet var å komme meg ut av Lima sentrum i dag for så å ha litt kortere vei opp til fjellene dagen etterpå. Selve kjøreturen er ikke så mye og skrive om. Jeg endte opp i Paramonga hvor Nina og jeg stoppet for noen uker siden. Jeg kjørte bort på samme hotell som sist men så at de holdt på å rigge til for ett bryllup på andre siden av veien, så derfor booket jeg meg inn ett annet sted.
Etter at bagasjen var lastet inn på rommet tok jeg meg en kjøretur rundt i gatene og stopp ett sted for å bestille en pizza som jeg tenkte å ta med til hotellet. Mens jeg venter på pizza’en ser jeg han som jeg nå har truffet ved 3 grensepasseringer komme syklende forbi. Første gang jeg traff han var på grensen til Nicaragua, så traff jeg han igjen på grensen til Costa Rica og så 3 ganger samme dag når vi kjørte inn i Panama. Jeg fikk ikke stoppet han når han syklet forbi men noen minutter etterpå kjørte jeg bort på Hostel’et hvor Nina og jeg hadde bodd sist gang og der var han 🙂 Måtte selvfølgelig gå inn og snakke litt med han 🙂
Kvelden ble brukt til å omorganisere bagasjen. Jeg får mindre og mindre bagasje så nå var planen å pakke slik at når jeg stopper for kvelden har jeg bare 1 bag som skal inn på hotellet. I begynnelsen av turen hadde jeg 2 fulle kofferter, 1 bag på toppen av hver koffert og en stor bag på sadlen bak meg. Nå har jeg 2 fulle kofferter og en bag bak meg på sadlen. Siden koffertene er skrudd fast på sykkelen og låst meg hengelåser trenger diss strengt tatt ikke bære inn på hotellet hvis de ikke inneholder noe man trenger om kvelden.
I tillegg har sykkelen fått nytt flagg igjen pluss 2 Norske klistremerker med det Norske flagget. Det ene klistremerket ble plassert på vindskjermen og det andre bak på høyre koffert.
Når man er turist er det ikke så mye å melde. Har ruslet rundt på stranden og i gatene her i Tamarindo, tok meg en kjøretur i området, og fikk omsider tatt ut litt penger. Minibanken ville ikke ha kortet mitt, men etter å ha snakket litt med dama bak disken å beroliget henne med at det var 100.000 Costaricansk jeg skulle ha å ikke 100.000 $ fikk jeg pengene 🙂
Jeg fant også ett postkontor å det er ikke hverdagskost. Var innom å snakket med de å fikk greie på at de kunne håndtere en forsendelse til Norge. Jeg vet ikke eksakt hvor mye pakken vil veie, men jeg fikk i alle fall ett priseksempel pluss papirene som måtte fylles ut (på Spansk), så jeg får gjøre det i kveld å så stikke innom de i morgen for å kjøpe emballasjen å utføre selve forsendelsen.
Siden jeg skulle kjøre 250 km i dag å ikke viste helt hva dagen ville bringe (altså lik alle andre dager) var planen å komme meg avgårde tidlig. Så klokken 0700 sto jeg opp, tok meg en dusj, spiste frokost på hotellet å var klar til å pakke sykkelen rett etter klokken 0800.
Etter å ha pakket sykkelen, snakket litt med alle de Fransk talende ansatte på hotellet (de er fra Canada), startet jeg opp å kjørte til postkontoret som bare lå 3 km vekk. Vet ikke helt når jeg kom til postkontoret men regner med at det ikke var etter klokken 09 i alle fall.
Når det ble min tur (1 luke) kjente de meg igjen fra i går siden jeg hadde vært der å snakket med de og fått med meg de Spanske dokumentene som skulle fylles ut. Etter å ha levert papirene begynte jeg å lempe telt, sovepose etc. inn gjennom luka så de kunne finne en passende eske å legge tingene i. De så på meg som ett spørsmåltegn å forklarte at jeg måtte skaffe en kartong selv. De solgte ikke emballasje. De ville heller ikke ta vare på tingene mine så jeg måtte pakke alt ned i baggen igjen, surre det på sykkelen, å begynne jakten på en pappeske.
Jeg fant en sjappe som solgte alt fra tv’er til vaskemaskiner, stoppe her å spurte om de kunne gi meg litt emballasje. De måtte bare losse en lastebil først, å da ville de sikkert også få emballasje til overs. Så da var det bare å finne roen å studere hvordan de losser en lastebil med varer her i Costa Rica. Alt blir selvfølelig losset for hånd, alle varer blir kontrollert, å x antall sjefer overvåker alt som skjer, dokumenter skal signeres, kopieres, arkiveres…………… Ting tar tid.
Når dette endelig var gjort kunne de fortelle at de ikke hadde emballasje som passet til den strøelsen jeg trengte. Men jeg fikk om sider tak i ett papplokk til emballasjen til en vaskemaskin, fant frem kniven og gaffa teipen å laget meg en eske av det jeg hadde.
Glad, fornøyd og svett lastet jeg dette på sykkelen, kjørte tilbake til postkontoret å stilte meg i køen på nytt. Folkene bak disken var fornøyd med emballasjen, men hadde i mellomtiden funnet ut at det ene dokumentet var utfylt feil. OK, da var det bare å gjøre dette på nytt, stille seg i køen igjen, levere det nye dokumentet for så å få beskjed om at det andre dokumentet også var fylt ut feil (ja det var de som hadde forklart hvordan det skulle fylles ut). Dermed var det bare å fylle ut det andre dokumentet også, stille seg i køen å håpe at denne gangen skulle det alt være i orden.
Prisen jeg hadde fått estimert dagen før viste seg å være fullstendig feil så da ble det plan B. Nemlig å sende tingene til Florida i stede. Dermed måtte alle dokumenter fylles ut på nytt, stille seg i køen på nytt, å da var det bare betalingen som gjennsto. De skulle ha 50.000 for forsendelsen til Florida, å planen min var å betale med kort (jeg viste de hadde terminal). Men terminalen ville selvfølgelig ikke lese magnetstripen, jeg forøkte å fortelle fyren at jan skulle bruke chippen i stede for, men det tok litt tid før han ville forsøke dette. Å vips, så fungerte det 🙂
3 timer etter ankomst var jeg klar til å kjøre videre å det var med en betjening som hadde vært positiv og hjelpsom hele tiden. Glad jeg ikke hadde møtt på en tverr og grinete person som hadde
nektet å snakke med en Engelsktalende nordboer.
Etter å ha svettet meg gjennom prosessen med å få sendt denne pakken stoppet jeg ved en cafe langs veien å fikk meg noe kaldt å drikke. Her var det gjennom den vanlige prosessen med: hvor kommer du fra, hvor skal du, hvor mye koster sykkelen, hvor mange dekk har du brukt, hvor lang tid har du brukt, å så til slutt må man selvfølgelig ta noen bilder.
Veiene var bra i dag, men det var mye tungtransport. Å siden jeg beveget med fra 0 moh til 1200 moh ble det mange bakker hvor lastebilene snek seg opp på første gir, å ned bakker hvor de også kjørte på første gir. Mange lange køer, å med sykkel i denne trafikken ble det derfor mange forbikjøringer.
Kom omsider frem til San Jose, passerte rullebanen på flyplassen å begynte å lete etter hotellet jeg hadde sendt mail til. Siden jeg ikke viste om jeg ville komme dit på mandag eller tirsdag hadde jeg ikke reservert rom, å dermed var de selvfølgelig fullbooket. Fant like vell ett hotell bare ett par hundre meter vekk som kunne tilby gratis parkering den første natten rett i nærheten. Klarte også å forhandle meg frem til en parkering f.o.m. neste morgen til torsdag morgen for 10.000 gærninger. Som vi lærte i Livingston, ingen ting er gratis 🙂
Etter en trist beskjed på morgenkvisten om at en person der hjemme hadde forlatt oss satte jeg meg på sykkelen, forlot hotellet og tok en siste liten runde i Paramonga. Veien opp til Huaraz hadde jeg jo kjørt før (i motsatt retning) men det var like vell en flott tur.
Paramonga til Huaraz, Peru
Når man forlater de trygge omgivelsene hjemme og ser hvordan andre har det kan man jo reflektere over både det ene og det andre. Jeg tror ikke folkene nede ved denne elven som mest sannsynlig lever ett enkelt liv har det noe verre en oss. De har sin kamp med å skaffe mat på bordet og vi har vår kamp med å skaffe materialistiske ting. Jeg tror de er mer glad for maten de har enn all de materialistiske tingene vi skaffer oss. Materialistiske ting gjør selvfølgelig at livet blir mer komfortabelt men om vi er noe mer lykkelig vet jeg ikke.
Paramonga til Huaraz, PeruParamonga til Huaraz, Peru
Fremme i Huaraz sjekket jeg inn på samme hotell som sist. Årsaken er rett og slett at de har ett lukket parkering område og det er det ikke alle som har. Prisene varierer. I går betalte jeg 90 Norske kroner men i dag måtte jeg betale 170 kr.
Huaraz, Peru
Huaraz har ett merkelig utvalg i butikker og langs gatene sammenlignet med andre steder. Her er det 10 ganger lettere å kjøpe ett traktordekk, ett vater, eller en vannpumpe enn det er å kjøpe mat og drikke.
Huaraz, Peru
Over alt selges ett eller annet.
Huaraz, Peru
I tillegg går de fleste damer med hatt 🙂
Huaraz, Peru
Peru er nok også utstyrt med mange dyktige elektrikere. Kan ikke huske å ha sett at de har klart å få til noe slikt i Norge.
Flyet skulle lande klokken 0535, så klokken 0430 ringte vekkeklokken. Sykkelen sto parkert ett kvartal vekk, å det var bare ca 3 km til flyplassen så jeg var fremme før flyet landet. Her i San Jose kan man ikke gå inn å vente på passasjerene så dermed var det bare å stille seg opp ute å vente. Selv om klokka bare var 0530 var temperaturen på i overkant av 20C så å vente utendørs var helt greit.
Etter at Nina hadde fått seg en times søvn for å hente seg litt inn etter 18 timer på reise tok vi oss en spasertur rundt i nærområdet. Tok oss en lunch, tittet litt på kirken her ved hotellet, å oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd det siste 1/2 året hvor vi ikke har sett hverandre.
Etter en siesta tok vi oss en tur ut for å få oss noe kveldsmat. Det var dårlig med resturanter i området så vi endte opp på Pizza Hut.
Kvelden gikk med på å pakke om bagasjen. Fokus på de tyngste tingene i bunn av koffertene for å få så lavt tyngdepunkt som mulig, lik vekt på hver side av sykkelen, ting som naturlig hører sammen bør ligge sammen, ting som brukes daglig må ligge lett tilgjengelig etc. Heldigvis ligger nå all Nina sin bagasje i en veske på venstre side av sykkelen. Dermed er det enkelt for henne å vite hvor hennes ting er.
Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre i dag. La kroppen få venne seg til høyden eller ta meg en tur opp i fjellkjeden Cordillera Blanca. Kvelden før hadde jeg litt hodepine, men i dag føltes kroppen bedre. Så jeg pakket sykkelen og tok meg en kjøretur på 70-75 km før jeg bestemte meg for å finne vei 107. Jeg bommet muligens litt på hvor jeg skulle plukke opp 107, men kom omsider inn på veien som fører til Nasjonalparken Huascarán. Fjellkjeden har bl.a. fjelltopper som Huandoy og Huascarán, og ytterligere 663 isbreer, 269 sjøer, 42 elver og foruten 33 arkeologiske funnsteder.
Her er hva de skriver om Cordillera Blanca:
Known to be one of the biggest mountain ranges in the world, the majority of its peaks measure around 6000 m.a.s.l.
Located 100 km from the Pacific coast and measuring 180 km long, The Cordillera Blanca forms a natural barrier between the coast and the Amazon jungle. Every mountain top is more beautiful than the next, and many hiking trips can be arranged through the Cordillera’s grand mountain passes. The mountain roads were built centuries ago by the native people of the region. The Cordillera Blanca, and its many beautiful places, is now accessible by various roads using 4×4 vehicles.
Selve 107 trenger man ikke noen 4×4 for å kjøre siden dette er en flott asfaltert vei.
Cordillera Blanca
I det fjerne ser jeg veien som snirkler seg oppover fjellsiden. Skal bli gøy 🙂
Cordillera Blanca
Siden dette er en nasjonal park kostet det 10 solares pluss at man måtte skrive seg inn i en bok før de åpnet bommen. Når jeg skrev meg inn i boken så jeg at Bill og Lorri hadde skrevet seg inn i boken noen timer før meg. Jeg hadde tastet med Bill kvelden før men jeg ønsket ikke avtale noe siden jeg ikke var helt sikker på formen.
Cordillera Blanca
4736 m.o.h. kjører men inn i Tunel Punta Olipica. Den gikk slakt nedover og siden det kom en del vann fra taket var asfalten veldig svart. Siden man ikke vet om det finnes steiner som har falt ned eller hull i asfalten kan det være lurt å ta det med ro.
Cordillera Blanca Tunel Punta Olipica
Etter at jeg kom ned til Chacas var planen å kjøre 106 tilbake. GPS’en mente det var lurt å ta R13 og R54 for å komme til 106 så da gjorde jeg selvfølgelig det. Angrer ikke ett sekund for dette var flotte veier i flott natur.
Cordillera Blanca
Veiene snirkler seg gjennom landskapet og bringer deg fra landsby til landsby. Det er få kjøretøy her og bare en sjelden gang møter man en bil, traktor eller motorsykkel.
Cordillera Blanca
Siden klokka går og det ville ble mørkt ca 1830 var jeg spent på hvilken type vei 106 var. Det viste seg også å være en grusvei. Tilsynelatende en litt større grusvei en R13 og R54 men dette resulterte også i at veien var mer ødelagt. Jeg møtte bare 1 lastebil i løpet av distansen på 106 så så veldig trafikkert var veien ikke, men jeg er rimelig imponert av sjåføren i den lastebilen 🙂
Cordillera Blanca 106
Cordillera Blanca 106
Selm om veien på dette bildet ikke ser så ille ut kan jeg love at det ble noen timer med skikkelig risting. At sykkelen ikke ristet i filler er helt uttrolig. I morgen må jeg gå over sykkelen for å sjekke om noe har løsnet. Kunne ikke se noe når jeg sjekket ved ett par anledninger når jeg hadde hvile pauser.
Cordillera Blanca 106
Og her fortsetter grusveien videre nedover. Ofte er det slik at jo lenger ned man kommer jo verre blir veien pga mer og mer vann som renner nedover fjellsidene når det regner. Det stemte denne gangen også, men ikke så ille som jeg fryktet.
Cordillera Blanca 106
Måtte bare stoppe å ta ett bilde av GPS’en.
Cordillera Blanca 106
Som videoen viser (kommer i neste innlegg) ble det sent før jeg kom frem til hovedveien. Når jeg kom på hotellrommet var planen å gå ut for å få meg noe og spise men jeg var så trøtt at jeg orket ikke. Dermed ble det bare frokost i dag og 1 1/2 liter med vann i dag 🙂
PS: Videoen 106 kommer om noen timer. Tar litt tid å laste opp.
Siden jeg var dødstrøtt når jeg kom på hotellet i går sovnet jeg som en stein og våknet ikke før 0930. SÅ jeg bestemte meg for å ta en hviledag og samtidig få gjort unna noen nødvendige ting.
Som f.eks. å oppdatere begge gps’ene, sette inn ett nytt minnekort i den ene gps’en, sende mailer i forskjellige retninger, oppdatere bloggen med gårsdagens tur og ellers slappet av som en turist skal gjøre.
Huaraz ble grunnlagt i 1574. I 1941 gikk innsjøen Laguna Palcacocha over sine bredder, deler av byen ble skyllet bort og flere tusen mennesker omkom. I 1970 rammet et svært kraftig jordskjelv byen som førte til at 90 % av husene ble ødelagt og halvparten av innbyggerne omkom. Byen kan nok ikke defineres som en vakker by, men det som fascinerte meg mest var alle butikkene med sitt spesielle innhold. Jeg har nevnt det tidligere, men dette er altså en by hvor det er lettere å få seg ett traktor dekk enn å kjøpe en flaske med vann.
Har ikke så mye å skrive om dagen i dag, men legger med en liten frustrasjon video som jeg laget i går. Alt går nemlig ikke alltid som planlagt. Noen ganger gjør man ting man tror er lurt, og så viser det seg at det ikke er så lurt like vell. Noen som kjenner seg igjen?
PS: Problemet med at gps’en skrur seg av kan være at den sliter med at det er installert flere kart. Jeg kjører både Europa kartet og kartet for Peru. Ett ligger på gps’en og Peru kartet ligger på minnekortet. Ved å gå inn i menyen kan man gjøre visse endringer. Skal bli spennende å se om dette fungerer
En en frokost med brunost, stakk jeg ned og hentet sykkelen, kjørte opp til hotellet og lastet på bagasjen som vanlig bortsett fra at denne gangen skulle også Nina sin bagasje pakkes på sykkelen. Men Nina har vært kjempeflink og tatt med seg minimal. All hennes bagasje fikk plass i en veske så dermed ble det bare noen småting som ikke veier mye som ble plassert på toppen av den ekstra bensinkannen.
Sykkelen ferdig pakket i San Jose, Costa Rica
Så bar det av gårde ut av området vi hadde tilbragt natten…………..
San Jose, Costa Rica
………………….. og neste stoppested var flyplassen. I går når Nina gikk på motorsykkelen knakk ho flagget som jeg hadde kjørt med i nesten 6 mnd. Vi oppdaget det ikke før vi kom til hotellet, så derfor ble det ikke noen tur tilbake til flyplassen før i dag, Flagget var selvfølgelig fjernet så resten av turen blir nok uten flagg hvis vi ikke skulle klare å finnet ett under veis.
SJO Juan Santamaria, San Jose, Costa Rica
Etter at vi kom oss ut av San Jose begynte flotte asfalterte svingete og bakkete mc veier.
Costa Rica
Vi hadde oss ett stopp for å fylle bensin og justere litt på bagasjen bak Nina slik at ho skulle sitte enda litt mer behagelig. Folk er hyggelige, hilser, vinker og ett sted kom de også og ga oss en klase med mini bananer 🙂
Jeg hadde lagt opp en kjørerute for dagen uten å vite hvilke type veier det var. Det begynte først med litt dårlig asfalterte stupbratte nedover bakker. Jeg sa til Nina at jeg håpet vi ikke kom til å møte like bratte oppoverbakker senere for med all bagasje og Nina bakpå var jeg redd for at det ville bli noen ufrivillige wheelie.
Costa Rica
Etter en liten stund ble det slutt på bratte asfalterte veier. Dermed var vi over på grusveier av varierende kvalitet. Hullete, bratte oppover bakker, bratte nedover bakker etc.
Costa RicaCosta Rica
Ved en pause oppdaget Nina en spiker som sto i dekket. Heldigvis sto den bare rett gjennom knasten så det var ikke fare for noen punktering. Med en tang fikk jeg dratt den ut igjen.
Costa Rica
Til tider var vi helt oppe i 1800 moh, så når det i tillegg var litt skyete, endte det med at vi kjørte rett inn i skyene. Det begynte å regne, veiene ble våte, sørpete og til tider gjørmete. Jeg har aldri vært særlig begeistret for sleipe veier å med all bagasjen og Nina bakpå tok jeg det med ro.
Costa Rica
Her har vi oss en liten pausen under ett tre for å la regnbygene få litt forsprang. Men selv i disse høydene var temperaturen fortsatt i overkant av 20C så om vi ble litt våte ble det ikke kaldt.
Costa RicaCosta Rica
Som dere forstår ble det litt av en ilddåp for Nina som hadde sin første mc dag i Mellom Amerika. Nå kan det bare bli bedre 🙂
Vi slo oss til slutt til ro i Quepos som er en liten plass med ca 20-25.000 innbyggere. Quepos ligger rett ved Manuel Antonio National Park og har mange hoteller, barer og restauranter til å dekke turismen.
For en dag. Dette har vært min store drøm lenge. Helt siden jeg så den første video snutten fra Cañon del Pato har håpet jeg på at jeg en gang skulle få kjøre denne vei strekningen.
Men for å ta det fra begynnelsen. Jeg hadde en formening om hvor Cañon del Pato var, men når jeg slo dette inn på Google Map kom det opp ett helt annet sted. Når jeg søkte på Cañon del Pato fikk jeg f.eks opp Wikipedia sine sider som var så hyggelig å gi noen stedsnavn. Problemet var bare at når jeg slo inn disse stedene på Google Map kom jeg også denne gang til helt andre steder. Så jeg endte opp med å sende en FB melding til Bill og Lorri som jeg viste hadde kjørt distansen. De bekreftet at stedsnavnene stemnte, så dermed var jeg rimelig trygg på at jeg hadde tatt feil. Etter enda flere søk på nettet ble jeg usikker igjen. Nå var jeg tilbake til at jeg trodde det var nordover til der jeg ført hadde trodd. Så jeg laget ett kart, tok ett print.scrn og sendte dette til Bill. Han bekreftet at dette stemte. Konklusjonen var altså at navnene stemte, men stedene var så små at de var ikke med på Google map. Bill kom også med en tilleggs informasjon som skulle bli viktig. Han sa at etter Chuquicara ville veien bli så dårlig at det beste var å snu og kjøre samme vei tilbake.
Så klokka 9 satte jeg meg på sykkelen og var klar til avreise. Dvs. jeg ble litt forsinket for det dukket opp en KLR650 med en kar fra Huaraz, så dermed måtte jo vi snakke litt også 🙂 Omsider fikk jeg reist, fylt bensin og kunne sette kursen nordover. Endelig så jeg skiltet Cañon del Pato 7 km. YES. Jeg er på riktig sted og nå gleder jeg meg. Veien var en smal asfaltert vei med tunnel etter tunnel. Smale tunneler hvor det bare var plass til 1 bil i bredden og selvfølgelig ikke lys. Det eneste som forundret meg var at det ikke var grusveier. Men det gjorde ikke noe. Jeg var kjempe happy selv om Peru hadde funnet ut at de skulle asfaltere.
Cañon del PatoCañon del Pato
Så ble det slutt på asfalt og tunneler. Jeg forsatte videre på en humpete grusvei noe jeg normalt sett ville kost meg med, men ikke i dag. Jeg vurderte faktisk å snu siden det ikke dukket opp flere tunneler. Det var nemlig disse veiene med disse tunnelene jeg hadde så lyst til å kjøre. Dessuten hadde jo Bill sagt at etter Chuquicara ville veiene bli mye dårligere. Hmm. Heldigvis dukket ett Tysk par opp i en Mercedes Gelenderwagen (eller noe lignende). De var sikker på at veien etter Chuquicara skulle være en asfaltert vei. Dermed var dilemma der. Skulle jeg høre på Bill som hadde vært der eller på disse Tyskerne som satt der med ett nettbrett og ett papir kart? Jeg kom til en foreløpig konklusjon at de begge muligens hadde rett. Bill og Lorri hadde muligens kommet ned til Chuquicara via vei 123 (som vi også hadde snakket om) men Tyskerne mente vei 12. Jeg håpet at denne teorien var riktig og satte kursen mot Chuquicara igjen. Det var jo tross alt bare ca 50 km igjen og så 80 km fra Chuquicara ut til kysten. Uansett hvem som hadde riktig ville jeg nå kjøre denne strekningen og uansett så ville jeg droppe vei 123.
Jeg er SÅ gled for at jeg bestemte meg for å kjøre videre. Det ble en fantastisk tur på en fantastisk vei med fantastiske fjell, elver, tunneler og broer. Bildene får tale for seg. Det er ikke så lett å sette ord på dette.
Som man ser på noen av bildene ser man at det er satt opp noen stolper. Noe sier meg at denne veien skal få litt lys, og hvem vet om den en vakker dag også blir asfaltert, Jeg er glad at jeg fikk kjøre denne veien mens den fortsatt er slik den er nå.
Cañon del PatoCañon del Pato
I tillegg til en fantastisk vei var det også vakker natur.
Cañon del PatoCañon del Pato
Og mange flotte broer.
Cañon del Pato
Sykkelen fungerte perfekt og t.o.m. gps’en fungerte uten problemer. Om dette var tilfeldig eller om det var pga. at jeg flyttet gmapsupp filen som lå på minnekortet over til gps disken etter at jeg hadde endret navn på gmapsupp filen som lå der vet jeg ikke. Men det kan være at gps’en hadde problemer med å håndtere at det fantes gmapsupp fil både på gps disken og på minnekortet.
Jeg har ikke fått tid til å sjekke SPOT’ern enda men den har vist ikke sendt ett eneste signal etter at jeg var kommet halvveis mellom Yuracmarca og Chuquicara. Jeg skiftet batterier for ett par dager siden så den skulle ikke være tom for strøm enda hvis jeg ikke har latt den ligge påskrudd i tankveska mens jeg var i Huaraz. Får sjekke opp dette i kveld.
Jeg endte i alle fall til slutt opp i Chimbote.
Chimbote, Peru
Og booket meg inn på samme hotell som Nina og jeg bodde på for litt over ca 1 mnd siden,
Chimbote, Peru
Jeg har klippet til en video for denne dagen. Den er nok bare for (meget) spesiell interesserte. Det er 10 minutter med asfalt kjøring og 10 minutter med gruskjøring på disse (for meg) spesielle veiene. Men å laste opp 20 minutter med video på dette nettet tar tid så det kommer enn innlegg til i morgen tidlig (lokal tid). Videoen er som sagt fra dagens kjøring og når det kommer til gruspartiet har jeg lagt inn informasjon om veien som jeg har funnet på nettet. Denne informasjonen er på Engelsk slik at de Engelsk talende som følger bloggen også kan få litt info mens de ser filmen. Jeg kunne selvfølgelig klippet til slik at den ble mye kortere men for de som virkelig er interessert ville det være urettferdig å bare lage en 2-3 minutter video. Da får man ikke se helheten i hvordan det egentlig er, og det finnes nok at korte videoer på nettet allerede fra denne distansen.
Nina hadde sovnet tidlig i går kveld, så dermed våknet ho før fuglene denne dagen. Klokka 0530 klarte ho å vekke meg og servere frokost på sengen.
Brunost i Costa Rica
Bagene var blitt pakket litt om på morgenkvisten så bagen på reservekanne hadde vokst litt i volum, men vekten er fortsatt minimal. Ting begynner å komme seg litt i rutine og arbeidsoppgaver er fordelt. Jeg bærer ned de største og tyngste koffertene og monterer disse på sykkelen mens Nina bærer ned tankveska og bagen på reservekanna. Denne monterer ho også fast med stropper.
Costa Rica
Selve kjøreturen i dag er det ikke så mye å skrive om. Vi holdt oss på asfalterte veier. Veiene var av bra kvalitet og trafikken var rolig.
Costa Rica
Planen for dagen var å kjøre litt nærmere grensen til Panama. Kjøre ut til kysten og finnes oss en plass med strand hvor vi kunne være ett par dager. Distansen ville bli på ca 200 km og halveis stoppet vi og tok oss en ny frokost. Her snakket de Engelsk så selv om menyene var på Spansk fikk vi det vi ville ha. En kar fra Texas som var innom skrøt av stedet og betjeningen så her var vi trygge på å få oss ett godt måltid.
Frokost i Costa Rica
Jeg føler at Costa Rica er ett trygt land å ferdes i. De er vant med å håndtere turister, det er minimalt med våpen, få sjekkpunkter langs veiene. I dag såg vi bare et sjekkpunkt og de vinket oss bare videre. Vi fikk blålys etter oss en gang i løpet av dagen, men de var ikke ute etter oss 🙂
Policia i Costa Rica
Små butikker i Costa Rica er også litt annerledes enn det jeg har vært vant med de siste mnd’ene. Butikkene har faktisk en dør…………
Costa Rica
……………. så dermed kan man komme inn. Det er litt lettere for oss utlendinger å handle når man kan se vareutvalget uten å behøve å kunne det Spanske navnet på det man ønsker å kjøpe.
Costa Rica
Dette bildet er ikke spesielt for de fleste. Det er skjevt pga at det er ett print scrn fra videoen på hjelem og inneholder ikke noe spektakulært på noen som helst måte, men for oss er det litt spesielt når man faktisk klarer å gjøre deg forstått og betjeningen har forstått og kan stå og peke for å forklare oss i stedet for at vi må stå og peke for å forklare betjeningen. Ett stolt øyeblikk 🙂
Costa Rica
Vi fant oss et greit hotell ved sjøen som visstnok skulle inneholde noen parasitter som gjorde at det ikke var særlig egnet for bading. På ettermiddagen begynte det også å regne så vi får se hva vi finner på i morgen, Om vi blir eller kjører videre er fortsatt ikke bestemt.
Tja hva kan vi si om denne dagen da?
Det var 430 km til Lima så jeg tenkte at det var like greit å ta det som en dagsetappe. Dvs. at jeg motsto fristelsen til å stoppe i Paramonga for 3. gang. Sikkert like greit for sist gang jeg var der stoppet politiet meg 🙂 De kjente igjen sykkelen fra den gang Nina og jeg var der i desember så derfor ble de litt nysgjerrige. Helt klart på en positiv måte for det kunne jeg lese på kroppspråket men de kunne i alle fall forsikre meg om at de passet ekstra godt på oss turister. Nok om det. Jeg la altså kursen mot Lima og veien var stort sett like kjedelig som sist gang. Eneste forskjell var at jeg nå kjente meg igjen og selv det å kjøre gjennom gatene her i Lima begynner faktisk å bli en vane. Tror jeg skulle funnet frem til hotellet og BMW dealeren uten gps. Og det er jo ikke så verst for å være en såpass stor by. Gps’en fungerte foresten 100% i dag også. Får håpe det var dette med gmapsupp filen som var årsaken til problemene jeg hadde.
Det er kjekt å se hvordan de tar hånd om dyrene sine. Lufte tur med kuer går ofte litt tregt så da er det greit og ta de med på en biltur 🙂
Målet med å stoppe i Lima denne gangen var selvfølgelig for å stikke innom BMW dealeren for å høre om de hadde en forklaring på hvorfor jeg fortsatt hadde samme problem som før jeg skiftet pumpen. De var selvfølgelig lei seg for at problemet ikke var løst og lovet å se på sykkelen med en gang i morgen tidlig. Jeg kom nemlig mens de holdt på å stenge for dagen. Han mente at alle deksler etc måtte av for å komme til vakum slanger og andre ting som kunne være årsaken. Jeg forklarte på så godt Engelsk jeg kunne på en måte som gjorde at han som skulle motta informasjonen og som kunne enda mindre Engelsk enn meg skulle forstå at sykkelen går ikke på noe som helst tidspunkt dårlig. Det jeg fortalte verksmesteren var at motoren rett og slett bare kutter. Den begynner ikke å hoste eller på andre måter gå dårlig før den stopper. Det er rett og slett bare bråstopp uten forvarsel.
Jeg bablet litt om tennplugger her om dagen men det var nok bare en teori jeg hadde der og da pga at jeg var frustrert.
Etter at jeg leverte sykkelen spaserte jeg ned til samme hotell som jeg bodde på sist gang, og mens jeg gikk disse 300 meterne var det plutselig at jeg fikk en ide (igjen). Satte fra meg bagen og spaserte opp igjen. Jeg ba de sjekke bryteren for sidestøtta. Denne bryteren kutter jo motoren momentant men lys etc fortsatt er på. Dette er nemlig det samme jeg opplever. Alternativt selve stopp knappen på styret. Bryteren til sidestøtta kunne jeg jo sjekket selv tidligere hvis jeg bare hadde kommet på ideen tidligere men dette var en tanke som slo ned i meg i dag.
Så nå får vi se hva de sier i morgen. De skulle begynne på den klokka 8 så da stikker jeg opp ved 10 tiden for å sjekke. Er som sagt ikke så veldig bekymret. Ikke noe problemer i går, ikke noe problemer i dag, og det kan godt hende det går flere uker til neste gang det skjer.
Tok en liten titt på SPOT’eren som av en eller annen grunn ikke fungerte i går men som fungerte greit igjen i dag. Den viste en stund at det var lite strøm på batteriene, men så hadde den plutselig nok strøm like vell. Hmm
Når jeg åpnet lokket var det dette synet som møtte meg. Hvordan dette har skjedd har jeg ingen formening om. Det har ikke falt en regndråpe på mange uker så det kan i alle fall ikke være vann som har gjort dette.
SPOT GEN 3
Etter å ha tatt batteriene ut ser man bedre skaden.
SPOT GEN 3
Når jeg skulle rengjøre området faller også fjære ut.
SPOT GEN 3
Men med litt Q-tips, en Leatherman fikk jeg det rent igjen og med litt Loctite fikk jeg festet fjæra.
Når klokka var 0930 var jeg på plass hos BMW dealeren for å sjekke status på sykkelen min. En av gutta holdt på å jobbe med den så jeg fant frem godstolen min og boka. Når jeg sitter i denne stolen har jeg fullstendig roen og stolen tar jeg ofte med meg på hotell rommet også nettopp pga at den er mye bedre enn de stolene som regel finnes på ett hotell rom.
De fant ikke noe galt med bensin tilførselen. Trykket fra bensin pumpen var som skulle være, men de fant en vakum slange med en sprekk på ca. 2 cm. Denne skiftet de. Om det var dette som førte til feilen vet vi ikke men nå har de i alle fall sjekket alt som kan sjekkes. Han jobbet på sykkelen fra klokken 08 og var ikke ferdig før rett etter klokka 13. Da var også sykkelen nyvasket og fin 🙂
Sist gang en skrue løsnet på vindskjermen måtte jeg improvisere litt så siden jeg nå var på ett verksted fikk jeg tak i det som skulle til for å få festet den skikkelig igjen. Jeg tror mekanikkeren var rimelig frustrert, for det var trangt å komme til 🙂 Siden deler av festeanordningen var falt av når skruen hadde skrudd seg ut måtte vi nå til med en skive og låsemutter på baksiden og dette tok litt tid hehe
Turen ut av Lima gikk greit. Som jeg nevner på videoen tror jeg det er skolefri nå i januar og mange velger også å ta ferie. Dette er nok grunnen til at det er mindre trafikk enn når Nina og jeg kjørte inn i Lima i desember. I tillegg ser jeg mange familier som er ute å kjører og ungene synes selvfølgelig det er kjekt å sitte og vinke ut av bakvinduet når jeg kjører bak de 🙂
Begynner nesten å bli kjedelig å nevne det men, ……….. han sykelisten som jeg har møtt x antall ganger ……… ja han dukket opp igjen i dag 60 – 70 km syd for Lima. Nina nevnte det her om dagen at det må være ett usynlig bånd mellom han og meg 🙂 Begynner å bli skikkelig komisk at denne sykkelisten tråkker gjennom Mellom og Syd Amerika med samme fart som meg 🙂
Hadde egentlig en plan om å kjøre ned til Nazca i dag men i går kveld kom jeg plutselig på at jeg måtte jo innom Huacachina en tur også. Så vidt jeg kan lese meg til på nettet har Huacachina en befolkning på ca. 200 personer og er en oase som ligger ca 10 km på utsiden av Ica.
Jeg har ikke tatt noen bilder på dagtid enda så jeg har lånt ett bilde fra nettet.
Huacachina, Peru
Sanddynene er opp til 100 meter høye og til dere som synes det er tungt å gå med snø opp til knærne kan jeg trøste dere med at det er enda tyngre å gå opp disse sanddynene. Jeg fant nemlig plutselig ut at det ville være lurt å vandre opp på toppen av en av disse sanddynene og ta noen bilder av oasen etter mørket hadde lagt seg over ørken. Slike ideer bør man bare drepe med en gang for de fører sjeldent noe godt med seg. Det fant jeg nemlig ut når jeg var halvveis oppe men da var det liksom for sent. Hadde jeg først begynt kunne jeg like gjerne fortsette.
Jeg må innrømme at jeg ga meg før jeg var på toppen. Det var så mørkt at jeg egentlig ikke så toppen og samtidig var det så bratt at man måtte gå sidelengs for ikke å skli ned igjen. Enda kjedeligere var det når jeg egentlig ikke fikk noen gode bilder heller 🙁 Men det er jo egentlig ikke så rart med en puls på 290 og med nervene i helspenn for at man har pådratt seg ett hjerteinfarkt av all denne mosjoneringen. Kan man ikke bruke en motor for å komme til toppen bør man nyte toppen fra bunnen.
Men siden jeg tross alt hadde slitt meg opp disse dynene må jeg nesten legge ut ett par bilder selv om kvaliteten ikke er noe å skryte av (det er jo egentlig ikke de andre bildene mine heller hehe)
Huacachina, PeruHuacachina, Peru
I mellom 2 sanddyner kan man også se bort på Ica.
Ica, Peru
Midt nede i oasen ligger det en liten innsjø. Opprinnelig var det også en innsjø her men pga at noen begynte å bore etter grunnvann ødela dette vanntilførselen til innsjøen i oasen. Så vannet man ser her nå er pumpet inn og ikke en naturlig kilde slik det en gang var.
Huacachina, Peru
Jeg slo meg til ro på Hotel Mossone og satser på å bli her i morgen også.
Hotel Mossone, Huacachina, Peru
Hadde jeg blitt enda en dag ekstra hadde vell han sykelisten dukket opp her også så jeg får ikke bli for lenge 🙂
Dagen i dag ble brukt til å slappe av, sjekke mail……………
Golfito, Costa Rica
………..bade og slappe av ved svømmebassenget …………..
Golfito, Costa Rica
og lese en god bok.
Golfito, Costa Rica
Det be også ett par turer bort til nærmeste sentrum for å handle inn litt nødvendige ting.
Golfito, Costa Rica
Det viker som det kommer en del turister hit for å fiske, så det finnes en del båter i området som sikkert tar ut turistene i åpent farvann for en pris som sikkert ikke jeg har råd til. Costa Rica er relativt dyrt. Dvs. vi betaler 50$ for hotell rommet og en skikkelig middag for 2 koster ca 40$.
Brukte formiddagen til å rusle rundt i Huacachina, filme litt, ta noen bilder, spise og drikke litt.
Huacachina, PeruHuacachina, PeruHuacachina, PeruHuacachina, Peru
Jeg motstod fristelsen for å ta en dune buggy tur på dagtid for jeg ønsket å gjøre det på ettermiddagen for å få med meg solnedgangen i ørkenen.
Huacachina, Peru
Jeg satte derfor video komeraet på lading slik at det skulle være full ladet og tok ut batteriet i kameraet slik at jeg ikke skulle risikere å gå tom for strøm når jeg skulle ta bilder. Lurt å være forberedt 🙂 Når tiden var inne tok jeg med meg kameraene og møtte opp til avtalt tid og sammen med 9 andre dro vi ut i ørken.
S¨der satt jeg klar som ett egg. Klar for bl.a. å ta bilder, men den gang ei. Batteriet som jeg hadde satt til lading lå igjen på rommet. Dermed måtte jeg drasse rundt på ett kamera resten av ettermiddagen uten å få ta ett eneste bilde 🙁
Denne damen her har en liten historie som omhandler myten om Huacachina.
Huacachina, Peru
Legenden om Huacachina
Huacachina is a name that is related huacca (which in Quechua means mourn) and the Chinese expression (female), ie weeping woman.
Legend has it that the area inhabited by a beautiful maiden, of brown eyes, black hair, black as jet; maiden sensual curves and contours, as the vessels in the Koricancha Sun of the Incas, His name was Huaccachina.
Near in the heights, lived a handsome young man with hard eyes and fierce in battle, but sweet and soft looking in peace at home, Ajall krina. The hopelessly enamored forms Huaccachina soft and polished, that of the eternal tears, so named because since his eyes were opened to life, but did not mourn, soon reciprocate this affection deep, fervent and intense happy male.
Every morning and every afternoon, Huaccachina, whose tears seemed to have dried up for ever, indulged Ajall krina, the preferences of your heart, the jewels of his tenderness, fires his soul pure and simple. But happiness is always eternal dreams flew like the wind suddenly furtive that slips through the leaves of the trees. By Order of Cuzco, provided that all the young men to leave immediately aprestaran to combat an uprising of distant warlike people. Ajall krina, soul shattered, said goodbye to his ñusta sorceress. She swore love, loyalty, love and him happy because he knew she would wait, marched with other people to reveal their rebellion, to suppress the movement sacrilegious against God-Inca.
After some time the beautiful maiden received the fateful news krina Ajall with terrible wounds, died in fighting after fighting like a lion. The beautiful princess bewitching eyes, desperate to flee pain both under the shadows, between the hills and sand knives, falling prostrate, bowed down, panting, sweaty, with tears spilling from his eyes inexhaustible. These falling into the sands led to the beautiful walled lagoon sands.
It is said that on moonlit nights, when the shadows and silence dominate the oasis, the princess leaves covered with the mantle of her hair waving in his body to keep crying the absence of the loved one, while the old carob extend their branches to ask the heavens, mercy and comfort, for the princess said Rattan, broken dreams, truncated paradise
Video fra ørken kommer senere. Nettet her er så tregt at jeg aner ikke om det kommer mens jeg er her.
Vi kom oss av gårde ved 8 tiden, stoppet og fylte bensin for masse mynter vi hadde i lommene og innen 1 time etter avgang var vi fremme ved grenseovergangen. Tror nok vi først gjorde samme feil som mange andre, nemlig å kjøre rett forbi Costa Rica sin grenseovergang slik at plutselig sto vi parkert rett på utsiden av immigration kontoret til Panama.
Panama border
Dermed var det bare å snu og kjøre de 200 meterne tilbake. Selv om vi hadde med oss steppene vi skulle gjennom var det litt kaotisk på Costa Rica siden, men etter å ha snakket med noen folk i køen fikk vi omsider tak i papirene som skulle fylles ut for å kansellere den midlertidige importen av sykkelen. Ett par gamle damer forbarmet seg over oss og hjalp oss til de forskjellige stedene vi skulle i riktig rekkefølge. Hvem kunne f.eks. gjette at man skulle gå til en hvit parkert minibuss og betale 7$ før man gikk til immigration kontoret for å få stemplet passene. Heldigvis trengte man ikke personlig fremmøte så Nina sto i køen for immigration mens jeg tok begge passene og begynte jakten på en hvit minibuss 🙂
På Panama siden leide vi oss en kar som fikk de siste 3000 colones (48kr) vi hadde. Disse sedlene er uansett vanskelig å bli kvitt så siden denne karen gjorde en kjempejobb med å ta meg med fra det ene kontoret til det andre var det greit at han fikk disse.
Panama border
Mens jeg gikk fra det ene kontoret til det andre for å importere sykkelen, få forsikring og stempler sto Nina og passet på sykkelen blant busser og biler som spyttet ut eksos siden ingen ville stenge motorene. AC’en måtte jo tross alt gå 🙂
Panama border
Mens jeg står her i køen ser jeg at ett av papirene er fylt ut med feil informasjon. Siden jeg er blitt advart om at Colombia er nøye på at papirene skal være i orden måtte vi begynne runden på nytt. Min sykkel har tross alt 2 sylindere, ikke 4.
Panama border
Denne karen møtte jeg på grensen til Nicaragua. Senere møtte jeg han på grensen til Costa Rica, og på vei til grensen i dag kjørte vi forbi han igjen. Og rett før vi var ferdig her på grensepasseringen til Panama dukket han opp så da måtte vi jo slå av en liten prat. Etter grensepasseringen stoppet Nina og jeg på en cafe og da dukket han opp igjen 🙂 Han er fra Østerrike, har syklet en del rundt i USA og er nå på vei ned til Patagonia. Planen hans var å være der i April engang. Jammen dukket han opp en gang til senere på dagen også (se video). Så for dere som synes jeg raser gjennom landene her i Mellom Amerika, så kan jeg si at denne karen sykler like fort som jeg kjører 🙂
Panama border
Omsider var vi velkommen til å kjøre videre inn i Panama. Tror Nina synes det var på tide etter å ha vært i disse kaotiske tilstandene i 2-3 timer 🙂
Panama border
Vi fikk oss en regnbyge og stoppet for å unngå det verste været. Men omsider var det ikke annet å gjøre enn å sette på seg regntøyet og kjøre videre. Heldigvis ga det seg i løpet av ca. 30 minutter.
Panama border
Vi stoppet i David, fant oss ett hotell og blir her til i morgen.
Kjørte fra Huacachina ved 9 tiden og dagens plan var å kjøre til Nazca med ett stopp på Chauchilla Cemetery. Her traff jeg bl.a. en gjeng på 3 personer fra England og ett par fra Italia som jeg også hadde truffet i Huacachina.
Chauchilla Cemetery ble oppdaget rundt 1920 tallet og inneholder mumifiserte menneskekropper og arkeologiske viktige gjenstander. Chauchilla Cemetery ligger rett syd for byen Nazca. Man tar av fra Pan American Highway og kjører 7 km på en grus / sand vei før man kommer frem og betaler 8 soles for en billett.
Chauchilla Cemetery, Nazca Peru
Dessverre har gravplassen blitt plyndret så gjenstander og skjellet rester er funnet rundt om på området.
Chauchilla Cemetery, Nazca Peru
Heldigvis er nå stedet beskyttet av Peruansk lov siden 1997.
Chauchilla Cemetery, Nazca Peru
Det er flere viktige årsaker tl at likene er så godt bevart.
Chauchilla Cemetery, Nazca Peru
Som man ser har flere av hodeskallene fortsatt hår og noen kropper skal også ha skinnrester.
Chauchilla Cemetery, Nazca Peru
Det tørre klimaet er nok en av årsakene til at likene er så godt bevart.
Chauchilla Cemetery, Nazca Peru
En annen grunn til at de er så godt bevart er at likene ble kledd i brodert bomull og deretter malt med en harpiks.
Chauchilla Cemetery, Nazca PeruChauchilla Cemetery, Nazca PeruChauchilla Cemetery, Nazca Peru
Det ble også spesialbygd graver laget av gjørme murstein.
Dagen i dag skulle være en ren transport etappe. I praksis vil det si at vi får ikke sett så mye mer av Panama enn det vi gjør fra sykkelen. Vi må være fremme i Panama City innen kvelden den 10. november. Den 11. november om morgenen kjører vi videre til stedet hvor sykkelen skal lastes ombord i båten og den 12. seiler vi mot Colombia.
Dagen besto stort sett av å kjøre på veier hvor det hele tiden pågikk veiarbeid. De første 10 milene gikk det derfor relativt tregt, men etter hver ble veiene bedre og man kunne holde litt høyere hastighet.
David – Penonome, Panama
Mens vi sto og ventet på å skulle få kjøre videre dukket det opp en sykkel bak oss. Det ser ut til å være en BMW F800GS (som min) men jeg fikk ikke snakket med de. Vet derfor ikke hvor de kommer fra eller hvor de er på vei. Jeg tror jeg så de på grensen til Panama i går også, men de gjorde samme feilen som oss og måtte derfor rygge ut av Panama området og kjøre tilbake til grensepassering området i Costa Rica. Innen de var ferdig der var vi kjørt videre. Vi så de passerte cafe’en men det var det siste vi så til de den dagen.
David – Penonome, Panama
Temperaturen i dag lå på 30 – 33C så det ble ett par stopp for å drikke å kjøre seg ned.
David – Penonome, PanamaDavid – Penonome, Panama
Og Nina som savner Zulu måtte selvfølgelig ta noen bilder av hundene i sjappa hvor vi hadde en pause.
David – Penonome, Panama
Så veldig mye mer enn det er det ikke å si om dagen i dag. Vell fremme Penonome ble det en dusj og vask av klær i vasken på badet før vi gikk ut for å spise. Nå er det snart filmaften. Red2 står på menyen 🙂
Målet med å besøke Nazca var å komme seg opp i ett fly og se Nazca linjene fra luften. Jeg fikk flybiletten for 70USD siden det er lav-sesong og i tillegg kommer 25 soles i flyplass skatt (eller noe slikt). Prisen inkluderte også taxi til og fra flyplassen. Vennlist spis frokost etter flyturen står det på hjemmesiden til ett av selskapene så dermed krabbet jeg ombord i flyet sulten men tørst på nye opplevelser. Mange av figurene er spredd utover ett området på nesten 500 km2 så man kan selvfølgelig ikke se alt, men jeg fikk i alle fall med meg noen.
For at man lettere skal kunne se figurene manipulere jeg fargene litt. I virkeligheten er alt mye lysere og dermed også vanskeligere å skille ørken fra figurer.
De hadde selvfølgelig klart å lage en vei rett gjennom hvalen, men man ser like vell godt at det er en hval.
Nazca lines. The whaleNazca lines. The colibriNazca lines. The astronaut
Dette var 3 av de 12 store og mest kjente figurene vi fikk sett. I tillegg er det mange trekanter, piler og streker. Årsaken til at man lagde figurene tror jeg ikke jeg skal tørre å begi meg ut på, men noen (få) tror at det har en sammenheng med ufo’er og små grønne menn. Forskere generelt tror at dette er Nazca folket sin måte å gi signaler til sine guder. Denne ørken skal for ca 10.000 år siden ha vært frodige landområder. Det viser både bakken og funn som er gjort av snegler etc. Vanskelige forhold for å overleve i denne karrige delen av Peru kan derfor være årsaken til menneske ofring, Nazca lines og mange andre spennende ting med Nazca folket.
Måten de lagde disse figurene på og grunnen til at de fortsatt er bevart er den lys-fargede leirejorden som er årsaken til. De fjernet all småstein som lå på bakken slik at de fikk en grøft som var 10-15 cm dyp. Da var man nede på den lyse jordleiren som også inneholder mye kalk. Så når morgen tåken kom stivnet kalken og laget en hinne som gjorde at det ble ett beskyttende lag som forhindet erusjon. I tillegg er det stabilt varmt på ca 25C og lite vind i området.
Til å begynne med laget de figurer av dyr og mennesker men etter noen århundrer gikk man over til andre symboler som piler, trekanter etc.
En liten video fra dagens lille flytur for å se Nazca lines.
Ellers så har det ikke skjedd så mye. Er litt tappet for energi og egentlig lyst til å komme meg videre. Her er hotellet jag nå har bodd på i 2 dager. 40 Soles pr døgn er helt ok så lenge de har safe parkering til sykkelen.
Nasca Peru
Men selv om man er litt tappet for energi kan man jo reflekter litt over omgivelsene. Folk i Mellom og Syd Amerika er flinke til å oppholde seg utendørs. Her sitter gjengen om dagen og slapper av og om kvelden vrimler det av familier som er ute med ungene sine.
Nasca Peru
Jeg er ikke kjent for å være hyper sosial men det er kjekt å bevege seg rundt uten å være nødt til å delta i det sosiale selv. Bare det å sette seg ned på en benk om kvelden i slike parker og nyte folkelivet er deilig.
Ikke så mye spennende å skrive om denne dagen. Dumt vi hadde så dårlig tid på å nå båten som skal frakte oss til Colombia. Hadde vi hatt noen ekstra dager kunne vi utforsket Panama City, men slik ble det altså ikke.
Dagens etappe var på ca 150 km, været var bra, temperaturen lå rett i overkant av 30C, og jeg hadde bare bommet med ca 100m på hotellet når jeg hadde slått punktet på gps’en.
På ettermiddagen kom det en skikkelig regnbyge som varte et par timer, så det var bra vi allerede hadde kommet oss inn på Panama House B&B.
Panama House Bed and Breakfast
På hotellet var det også en fra Tyskland, en fra Japan, ett par fra Canada, en fra USA og en fra England som skal være med på samme båten. I morgen møter vi nok 6 andre motorsykler som også skal kjøre samme veien.
Panama House Bed and BreakfastPanama House Bed and Breakfast
Det er varmt så det er viktig å få i seg veske.
Panama House Bed and BreakfastPanama House Bed and Breakfast
Kvelden ble brukt til en spasertur, få seg en middag og pakke en bag som skal være bagasjen for i morgen kveld når vi fraktes ut på en øy for å overnatte der til båten plukker oss opp dagen etterpå.
Panama House Bed and Breakfast
Nina fikk t.o.m. vasket litt klær.
Panama House Bed and Breakfast
Så mye mer enn det er det ikke å så om denne dagen.
Hvis noen blir forvirret pga at jeg noen ganger skriver Nazca og andre ganger skriver Nasca så kan jeg trøste deg med at jeg også er forvirret. De bruker vist begge stavemåtene uten at jeg vet hvorfor.
Målet for dagen var i nærme meg Cusco. Avstanden fra Nasca til Cusco er 650 km så å ta dette i ett strekk hadde jeg ikke planer om. Veiene i dag var fantastiske og jeg steg kjapt fra Nazca til over 4000 m.o.h. i løpet av noen få mil. Høyeste punktet i løpet av dagen var ca 4.700 m.o.h.
Nasca – Abancay, Peru
Temperaturen når jeg forlot Nazca lå på 26C, men jo høyere jeg kom jo lavere ble temperaturen. I snitt lå den nok på ca. 15C, men jeg hadde noen få hundre meter med 6,5C. Da var det på med varmeholkene 🙂 Oppe i disse høydene var det også en del Alpakka’er langs veien. Tror jeg så noen Lama også men glemte å sjekke ørene. Det er vell det som enklest skiller de i fra hverandre.
Alpakka mellom Nasca og Abancay, PeruAlpakka mellom Nasca og Abancay, Peru
Oppe i 4450 m.o.h. kom jeg til dette vannet. Måtte ta en liten pause her 🙂
Nasca – Abancay, Peru
Men når det endelig begynte å gå litt nedover igjen var temperaturen raskt oppe i 25-30C igjen.
Nasca – Abancay, Peru
Jeg kjørte totalt 450 km i dag. Noe som er mye lenger enn jeg bruker å kjøre, men veiene var så flotte og det var nesten ingen landsbyer, trafikk eller fartsdumper så dermed kunne jeg klare å holde jevnt sig.
Som det kommer frem i videoen (som kommer litt senere) er jeg litt mettet nå om dagene og er egentlig klar for å begynne på avsluttingen av turen. Kjøp av hus, lån og inntekt surrer rundt i hode så det er vell snart på tide å komme seg hjem. Har ikke regnet på det men tror det er ca 10.000 km igjen så med en snitt på 250 km pr dag bør jeg klare å reise hjem i mnd skifte februar – mars.
Jeg dropper nok mesteparten av Bolivia. Det er dumt, men jeg føler ikke for å slite meg gjennom ett land hvor veiene er så elendige at man risikerer lave kjøre distanser hver dag og sjansen for å ødelegge både seg selv og sykkelen. Jeg har en spesiell vei jeg ønsker å kjøre og denne blir nok kjørt men resten av landet får jeg overlate til andre å utforske eller evt. ha det på ønskelisten til en annen gang.
Slo meg til ro i Abancay som ligger ca 200 km fra Cusco. Fikk ett greit rom for 40 soles og etter å ha drept noen av de andre som bodde her på rommet (små kryp) var det helt greit. Foruten meg er det bare ett annet mc par fra Colombia her.
Når jeg sto opp i morges var de andre klar til å reise også. Så siden vi begge skulle i samme retning fant vi ut at vi skulle kjøre sammen. Det hadde regnet litt i natt så temperaturen var bare på ca 15C så jeg satte på meg regnjakken for sikker hets skyld. Skyene lå desuten relativt lavt så muligheten til regn var stor.
Abancay Peru
Dagens etappe skulle være ca 200 km så vi tok det med ro og hadde ett par stopp under veis.
Abancay – Cusco – Ollantaytambo, Peru
Når vi kom frem til Cusco begynte det å regne. Vi kjørte litt rundt på måfå, fant oss en cafe og hadde oss litt varmt å spise og drikke.
Vi fant ut at vi ville ut av Cusco igjen og bestemte oss for å reise videre til Ollantaytambo. Herfra kan vi ta toget videre til Santa Teresa og så videre med buss opp til Machu Picchu.
Så etter å ha kjøpt tog billettene og inngangsbilletten til Machu Picchu kjørte vi ut av Cusco igjen. Vi klarte å miste kontakten med hverandre på vei ut av byen så jeg fulgte ruten på gps’en mens de andre valgte en annen vei. Det gjorde de sikkert lurt i for veien jeg valgte å kjøre vare i heller dårlig forfatning 🙂
Vell fremme i Ollantaytambo stoppet jeg på torget for å se om de andre dukket opp. Det gjorde de ikke så etter litt mat og drikke bestemte jeg meg for å kjøre ned til tog stasjonen for å forsikre meg om hvor den var før jeg fant meg ett hotell. På vei ned til tog stasjonen dukket de plutselig opp så dermed booket jeg meg inn på samme hotell som de.
0630ringte vekkeklokka, og rett etterpå var sykkelen ferdig pakket. Dermed var vi først ferdig av alle og kunne vente på at de andre skulle bli klare. Godt å ikke være sist.
Panama City til San Blas
Jeg hadde snakket med betjeningen dagen før og sagt at vi skulle ha tidlig avgang, så dermed disket de opp med frokost 30 minutter tidligere enn normalt. Ca 0715 dukket ett annet par fra Tyskland/Armenia opp så vi var til sammen 7 sykler som reiste i fra hotellet samtidig. Som alltid når det er såpass mange sykler som skal kjøre i bytrafikk sammen ender det opp med litt kaotisk kjøring for å forsøke å samle gruppen. Jeg la meg med vilje bakerst i gruppen slik at jeg kunne kjøre i mitt eget tempo. Om jeg skulle miste de andre (noe jeg gjorde ett par ganger) hadde jeg lokasjonen lagt inn på gps’en så jeg var ikke bekymret for at jeg ikke skulle finne frem.
Panama City til San Blas
Siste bensin fylling var mest sannsynlig ikke full tank så jeg stoppet ett sted for å fylle bensin og lot de andre bare kjøre (jeg hadde tatt de igjen), men ved første sjekkpunkt nådde jeg de igjen. Dette punktet skulle se pass men de begynte også å sjekke bagasjen.
Panama City til San Blas
Jeg var parkert slik at jeg skulle sjekkes sist så jeg fulgte litt med på hvordan prosessen var. På de andre syklene pekte politi mannen på de myke bagene. Dermed måtte man løsne stroppene åpne bagasjen, la de få sjekke innholdet, lukke bagen, stroppe bagen, for så å gjenta det samme på neste bag. Da det ble min tur å bli sjekket hadde jeg latt de myke bagene være urørt, men jeg hadde åpnet koffert lokkene slik at de kunne sjekke der. Dette var det enkleste for meg så jeg håpet at de slo seg til ro med dette. Det endte med at de kom bort, ba meg lukke koffertene og kjøre videre. Toppers 🙂
Panama City til San BlasPanama City til San Blas
Neste sjekkpunkt skulle bare sjekke passene pluss papirene på syklene.
Panama City til San Blas
Siste stopp var en stopp hvor man skulle betale de innfødte 20$for å komme inn i deres område pluss 3 £ for sykkelen. Dette visste vi om på forhånd så jeg hadde allerede gjort 43$ klar i lommen.
Panama City til San Blas
Dermed var det bare å kjøre det siste stykket ut til Stahlratte. Veiene var stort sett asfalterte, svingete, bakkete veier.
Panama City til San Blas
Vi nådde igjen 3 andre sykler som også skulle være med på samme båten. De holdt ett relativt lav tempo, men etterpå fikk vi høre at en av gutta nettopp hadde dratt ut av veien så dette var nok grunnen til ett såpass rolig tempo.
Panama City til San Blas
Vi kjørte syklene ut på en pir, tok av all bagasje, lempet bagasjen ombord i en liten båt som fraktet bagasjen og senere oss ut til Stahlratte.
Panama City til San Blas
Her fikk vi beskjed om å finne lugarene våre under dekk. Alle senger var merket med lapper med navnene våre og her er altså sengene vi skal være i mens vi seiler videre til Cartagena i Colombia.
Stahlratte
Alle bagasjen vi ikke har bruk for ombord stablet vi dessuten inn i ett eget rom slik at dette ikke skal slingre rundt når vi får litt bølger. Det ble servert lunsj…………………
Stahlratte
………………. før en båt kom og fraktet oss ut til en øy hvor vi skulle overnatte mens syklene ble lastet ombord, surret, dekket over med presenninger etc.
På vei ut til øya vi skulle bo på passerte vi blant annet denne øyen som er en av de 49 bebodde øyene i denne paradiset av 400 øyer.
Kuna Islands, San BlasKuna Islands, San BlasKuna Islands, San Blas
..
En Nordmann som seilte på en båt som het Albacor Adelante hadde også funnet ut at San Blas var ett flott sted å være. Flagget trengte muligens å skiftes ut snart, men det var muligens derfor han for øyeblikket var i Panama City 🙂
Pomenir, Kuna Islands, San Blas
På øya nøt vi andre fred og ro pluss noen øl 🙂
Her er han som kom og leverte blekksprut med jevne mellomrom utover ettermiddagen. De var ikke så store, men jeg så ved en anleding at det i alle fall var 4kg med blekksprut som han fikk noen dollar pluss 2 brød for som betaling.
Pomenir, Kuna Islands, San Blas
Utover dett var det bare å nyte dagen og gjøre som dyrelivet. Nemlig duppe i vannkanten.
Pomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San Blas
Senere ble det en middag og en tur på stranden igjen for å sitte ved ett bål utover kvelden.
Pomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San BlasPomenir, Kuna Islands, San Blas
Da jeg var på Machu Picchu i går mistet jeg kontakten med mine nye venner fra Colombia og siden jeg hadde booket om tog billetten tilbake til Ollantaytambo hadde jeg ikke sett de siden vi ankom Machu Picchu. Ca 08 var jeg klar til å forlate hotellet i Ollantaytambo og da møtte jeg Marcos nede i resepsjonen på hotellet slik at jeg fikk ta farvel og ønske de god tur videre. Vi hadde alle sammen planer om å kjøre videre til Puno, men jeg ønsket å kjøre alene.
Fjellene rett rundt Ollantaytambo er stilige og det samme er de gamle Inka bygningene som jeg bare så på avstand.
Ollantaytambo, Peru
Man kunne selvfølgelig besøke disse stedene til fots men ………… Kan man ikke komme dit ved hjelp av en motor dropper jeg det 🙂
Ollantaytambo, Peru
Det store overblikket får man jo uansett fra avstand 🙂
Ollantaytambo, Peru
Har man behov for ett nærmere blikk kan man jo bruke zoom’en.
Ollantaytambo, PeruOllantaytambo, Peru
Selve kjøreturen i dag er ikke avbildet men jeg tok litt video.
Inneholder ikke noe spesielt spennende, men viser litt av de små landsbyene man kjører gjennom og steppe landskapet i fjellene. Hele dagen ble tilbragt i høyder på ca 4000 m.o.h. uten de store opp eller ned stigningene.
Fremme i Puno kjørte jeg rundt i sentrum en stund på leting etter en plass å overnatte med parkering til sykkelen. Aller helst i ett området hvor man enkelt kan spasere ut til ett nabolag hvor man er i nærheten av ett torg. Men jeg fant ikke stedet jeg ønsket meg så dermed stoppet jeg for å lete etter en POI på gps’en. Taktikken i slike tilfeller er å forsøke å lete blant POI’ene etter de som ser ut til å være det dyreste hotellet. Hvis man finner ett eksklusivt hotell bruker dette å ligge i ett koselig område så på vei til dette hotellet kan man begynne å lete etter overnatting.
Sonesta Posadas Del Inca, Puno
Taktikken fungerte i dag også men jeg trodde jeg hadde kommet for nærme det dyre hotellet da jeg så prisene på rommene på det hotellet jeg hadde stoppet.
Sonesta Posadas Del Inca – Puno, Peru
Ved hotel Sonesta Posadas Del Inca lå prisene 10 ganer så høyt som de hotellene jeg bruker å overnatte. 40 til 60 Soles er en naturlig pris for meg mens 645 Soles var langt over mitt budsjett. Jeg bare smilte til betjeningen da jeg så prisene på tv skjermen, snudde og var på vei ut igjen da de ropte etter meg at jeg kunne få en spesial ris siden det var lav sesong. Så etter å ha fått prisen ned i 297 Soles takket jeg ja til ett rom i dette 4 stjernes hotellet. Man må jo tross alt unne seg noe en gang i mellom.
Jeg fikk rom 226 og når jeg skulle lete etter rommet begynte jeg å lure på om 297 Soles muligens kunne være pga. at rommet var ett helt annet sted enn alle andre rom. Pilene pekte til rom 225 og opp i den ene retningen og 227 og opp i den andre retningen og 226 var slett ikke eksakt der hvor jeg sto. Men rom 226 var like flott som alle andre rom og det var nok heller skiltingen som var litt merkelig 🙂
Sonesta Posadas Del Inca – Puno, PeruSonesta Posadas Del Inca – Puno, Peru
Fra rommet kunne jeg se direkte ut på Lake Titicaca eller ned i hagen hvor de var i gang med å klippe plenen,
Sonesta Posadas Del Inca – Puno, PeruSonesta Posadas Del Inca – Puno, Peru
Restauranten på hotellet serverte skikkelig gode kjøtt retter og nydelig rød vin så jeg angret ikke på at jeg valgte å bli her. Senere på kvelden dukket det også opp noen andre motorsyklister men disse har jeg ikke sett enda.
Sonesta Posadas Del Inca – Puno, Peru
Siden jeg skal være her i ett par dager var det også en fin anledning til å ta en skikkelig klesvask og ikke bare vaske klærne i vasken på rommet slik jeg bruker å gjøre.
Jeg lovet meg selv at jeg skulle lage en liten oppsummering video fra hvert land jeg var i. For noen land jeg var lenge i ble det flere videoer og for andre land ble det bare 1 video. I Ecuador var vi i 10 dager og jeg hadde 6 1/2 time med video. Dette klarte jeg å korte ned til 7 minutter 🙂
Vi visste at en båt skulle komme å hente oss klokken 0830, så vi var relativt tidlig oppe for å få oss en frokost og vandre litt rundt på øya for å ta noen bilder. Stemningen er rolig, tilbakelent og ingen stress.
Porvemir. Kuna Islands, San BlasPorvemir. Kuna Islands, San BlasPorvemir, Kuna Islands, San BlasPorvemir, Kuna Islands, San BlasPorvemir, Kuna Islands, San Blas
Ca. 0830 kommer båten som skal frakte oss ut til Stahlratte.
Kuna Islands, San BlasPorvemir, Kuna Islands, San Blas
Båtturen var kortere enn dage før siden Stahlratte hadde seilet oss litt i møte. Delfiner lekte seg litt i vannet mens vi reiste til Stahlratte men utover dette var det ikke så mye spennende.
Kuna Islands, San BlasKuna Islands, San BlasKuna Islands, San Blas
Ombord i båten fikk vi noen praktiske opplysninger om skipet, hvordan man oppfører seg, hjelper til, bading foregår på styrbord side, men vi mannfolkene kan pisse på babord side, dusj, toalett, etc.
Stahlratte
Etter en lunsj, lettet vi anker og den 4 sylinder gamle Danske motoren ble startet. Turen tok ca 3 timer, havet var rolig, men hadde litt havdønninger så noen hadde det nok muligens litt vanskelig.
Kuna Islands, San BlasKuna Islands, San Blas
Etter att ankeret var droppet igjen ble det tid for bading. Vi var ankret opp bare noen få eter fra en liten øy så etter en liten svømmetur var vi på land på en øy som man kan rusle rundt på. I løpet av 450 skritt var man tilbake til utgangspunktet 🙂
Kuna Islands, San Blas
Kveldsmåltidet ble tatt inne på denne øya. De hadde laget til grillmat, salater osv, pluss mulighet til å kjøpe drikke.
Kuna Islands, San Blas
Kaptein Ludwig som har vært ombord i 9 år (ikke sammenhengende) er godt kjent i området og de innfødte har lært seg å sette pris på Stahlratte . De får mulighet til å tjene noen $ og når gjester ombord på båten er ferdig med å spise får de innfødte komme ombord eller evt delta på grillingen. Dette er en gest jeg synes er flott og som sikkert de innfødte også setter pris på. Stahlratte har drevet med å frakte folk i 31 år, og pengen man får inn går til å dekke utgiftene til å dekke drift og vedlikeholdsutgifter av båten. De som jobber ombord er frivillige som er her på 3 eller 6 mnd basis og får ikke lønn for jobben. Men de gjør en utmerket jobb.
Grunnen til at jeg ønsket å reise til Puno var for å få muligheten til å reise ut på Lake Titicaca og samtidig se Uros islands.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Har man satt seg noe fore må man jo gjøre det 🙂 Man kan lese mye på Internet, man kan se på tv programmer men å faktisk besøke slike steder er like vell annerledes.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Lake Titicaca er i volum den største innsjøen i Sør Amerika. Wikipedia gir følgende informasjon: Titicacasjøen ligger i Andesfjellene på grensen mellom Peru og Bolivia. Den er den innsjøen i verden som ligger høyest over havoverflaten, på hele 3 812 moh. Den har et areal på 8 372 km²
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
På vei inn i området hvor øyene ligger observerte jeg at båten måtte stoppe ved ett sjekk punkt for å betale litt penger til noen vakter. Det er vell en eller annen form for skatt til de lokale.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Jeg skal forsøke etter beste evne å formidle noe av den informasjonen jeg fikk mens jeg var her med fare for at noe er feiloppfattet pga språk problemer eller at noe rett og slett er glemt.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Slik jeg forsto det består Uros folket av ca 4500 mennesker hvor ca 1500 av de bor her ute på Titicacasjøen. Øygruppen består av totalt 86 øyer hvor 2 av de er satt av til barnehage og skole. Om det er en skole eller en førskole er jeg litt usikker på for jeg mener også å ha oppfattet at de reiste inn til fastlandet for å gå på skole.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Hovedårsaken til at ca 2500 av Uros befolkningen bodde inne på fastlandet er selvfølgelig muligheten til å få en jobb og inntekt. Selv om Lake Titicaca besøkes av mange turister er det begrenset hvor mye penger det genererer. De lever selvfølgelig først og fremst av innsjøen og det den kan gi av mat men i dagens samfunn har også denne øygruppen funnet ut at f.eks. sol panel kan være greit å ha slik at de kan ha noen lyspærer inne i hyttene sine. Barnefødsler har vist også gått ned og de skylte på at årsaken var at de hadde fått tv. Det er det jeg sier, tv på soverommet er oppskrytt 🙂
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Så får vi se om jeg oppfattet byggeteknikken riktig 🙂 Så vidt jeg forsto ble øyene bygget av Totora siv. Dvs. selve øyene bygges av Totora røtter. Jeg tror det var meget viktig at røttene hadde stått 2 1/2 meter under vann for å fungere maksimalt. Ved hjelp av en håndsag kuttet de røttene i rektangulære kuber som vist under. Etter at de var kuttet brukte man stokker for å få røttene til å løsne litt. 5 dager etterpå dro de tilbake for å heve de opp av vannet. På toppen av disse røttene la man lag med siv. En slik øy kan holde seg flytende i 24 år før de må bygge en ny. Håper dette var riktig gjengitt informasjon 🙂
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Mens vi satt og fikk denne informasjonen satt kvinnene og barna og holdt på med sitt.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
De ønsket selvfølgelig å selge sine håndarbeid. Prisen på disse dukene (eller va det nå er) lå på 90 Soles. Selv om dette muligens er en gringo pris er det ikke tvil om at det er ett godt stykke håndarbeid. Vell verdt sine penger spør du meg.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Denne 17 år gamle jenta kom å tok meg i hånden for å vise meg sitt ‘casa’ og forsøke å selge meg noen av de tingene hun hadde laget.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Og så måtte jeg jo selvfølgelig ikle meg mennenes klær 🙂
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Vi ble også tatt med i en av båtene for å reise til en annen øy hvor man kunne kjøpe seg litt forfriskninger og flere suvenirer.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Jeg synes det er helt ok å legge igjen litt penger på slike steder. Så jeg kjøpte i alle fall ett stempel i passet (husker ikke prisen. Muligens 4-5 Norske kroner) og ett armbånd.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
Jeg liker vanligvis ikke slike boder hvor folk skal selge sine ting. Jeg synes det ofte blir kjøpe press men her oppfattet jeg det ikke slik.
Lake Titicaca , Uros islands, Puno PeruLake Titicaca , Uros islands, Puno Peru
En dag jeg vil huske lenge. Disse menneskene og livsstilen gjorde ett inntrykk på meg som gjør at man kan begynne å lure på hva vi i all verden vi holder på med eller i den vestlige veden.
Etter en rolig dag på Lake Titicaca reiste jeg tilbake til hotellet hvor jeg benyttet anledningen til å bare nyte dagen.
Sonesta Posadas Del Inca, Puno
Jeg fikk meg en liten ubehagelig opplevelse om kvelden rett før jeg skulle legge meg. Jeg har j nå vært i 2500 – 4300 m.o.h. i ett par uker uten noen spesielle ubehag men denne kvelden ble jeg skikkelig kortpustet. Jeg fikk ikke i meg nok luft og når jeg sovnet våknet jeg plutselig av at jeg holdt på å kveles. Skikkelig ubehagelig og det har ikke gitt seg.
Sonesta Posadas Del Inca, Puno
Etter å ha snakket med noen folk hadde jeg bestemt med for å kjøre langs Titicacasjøen til jeg kom til grensen til Bolivia. Etter dette var planen å kjøre videre til Copacabana, Selve grensepassering var overraskende nærme Copacabana. Jeg trodde grensepasseringen skulle være etter ca 2/3 av dagens etappe men der tok jeg altså feil 🙂
Uansett så gikk grensepasseringen helt greit uten de store utfordringene.
Steppene jeg skulle igjennom var følgende:
The Steps
Drive up to the chain across the road, park on the right or left.
Go to the police office just to the right of the immigration building. An official here will stamp your tourist card.
Go to the immigration building and hand over your passport and tourist card. The official will stamp both and keep your tourist card.
Go to the white aduana building across the street and hand in your vehicle permit.
Go to the other police office next to the aduana building. The officer may ask some basic questions and ask to see your insurance for Peru.
Drive across to Bolivia, under the arch, park just before the gate on the right or left.
Go to the immigration building and fill out necessary paper work, hand in documents and pay fees.
US citizens: Need one passport photo, a completed tourist card, a completed visa form (both available at immigration), a copy of your passport photo page and a whopping $135 in USD.
South African citizens need: A completed tourist card and Bs360 (USD$51).
The official will place a visa sticker in your passport and take all your money.
Go to the aduana building up the hill (to the left of immigration), hand in the driver’s passport, vehicle title and a copy of each. The official will issue a vehicle permit.
Go to the transito office on the opposite side of immigration. Someone will enter the driver’s information and vehicle information into a ledger and will stamp the back of your vehicle permit paper.
Find a police officer to open the gate.
Note: The Bolivian aduana office closes between 1:00–2:00pm Bolivia time, this is 12:00-1:00 Peru time. Plan accordingly.
For Nordmenn koster det ikke noe. Vi trenger ikke betale for visa til Bolivia.
Fremme i Copacabana fant jeg meg ett Hostel med parkering. Når jeg tok meg en tur langs stranden oppdaget jeg at video komeraet var fullstendig tomt for strøm. Jeg gadd ikke gå tilbake til hotellet for å hente kameraet så derfor ble det ikke noe bilder herfra. Mulig jeg filmer litt når jeg kjører fra Copacabana i morgen.
Ikke så mye å si om denne dagen. Stille og rolig dag her vi ligger ankret ved samme øya som i går. Noen av oss tok oss en liten båttur til en av de 49 bebodde øyene i denne øygruppen på ca 400 øyer. Nina var fotograf i dag så for dere som har sette bildene hennes på FB er det de som er brukt her i dag også. Jeg tok meg av videoen.
Kuna Islands, San Blas
Det er artig å se hvordan ting vi tar som en selvfølge (tette vegger, gulv, etc) er helt uviktig for andre. Bambus vegger gjør stort sett nytten når temperaturen aldri kommer ned å slike temperaturer som vi er vant med.
Kuna Islands, San Blas
Bare noen få hus har betong på lik linje med skolen og kirken.
Kuna Islands, San Blas
Vann klosset får også plutselig en ny mening 🙂
Kuna Islands, San Blas
Men barna smiler, leker og tar oss turistene med ett smil og stiller gjerne opp som modeller 🙂
Kuna Islands, San Blas
Nina stiller selvfølgelig også opp.
Kuna Islands, San Blas
Kuna Islands, San Blas
I følge det jeg lærte av en Mexicaner betydde synes av disse maurene som bærer grønne blader at det vil fortsette å regne. Siden vi fortsatt er her i regnperioden er vell ikke det så uvanlig.
Kuna Islands, San BlasKuna Islands, San Blas
Nina måtte selvfølgelig fotografere noen hunder også 🙂
Kuna Islands, San Blas
Middagen ble inntatt ombord og i morgen tidlige bærer det avsted i retning Cartagena i Colombia. Båtturen skal ta ca 30 timer.
Vi landet ved 6 tiden lokal tid (3 timer tids forskjell fra Peru). Selve flyturen tok 5 timer og jeg klarte faktisk å få meg litt søvn også.
Etter å ha sovet ett par timer var Nina klar til å finne sol stolene til Hotel Porto Bay nede på Copacabana beach.
Copacabana beach, Rio de Janeiro, BrazilCopacabana beach, Rio de Janeiro, Brazil
Etter å ha sett dette bildet vurderer jeg ett par dager uten solbriller 🙂
Copacabana beach, Rio de Janeiro, BrazilCopacabana beach, Rio de Janeiro, Brazil
Etter noen flotte timer på stranden inklusivt litt bading ble det litt avslapping på balkongen før vi fikk oss en nydelig middag på restauranten her på hotellet.
Copacabana beach, Rio de Janeiro, Brazil
De neste dagene blir nok mer bading, soling og litt utforsking av byen. Så for de som venter på flere mc relaterte innlegg får vente noen dager.
Vi lettet anker ca 0545. Tror jeg var første mann opp bortsett fra besetningen, men snart var også x antall andre på plass for å få med seg at vi reiste fra disse små øyene i San Blas området og satte retningen mot Cartagena i Colombia.
Utover dagen og kvelden ble det litt røffere sjø, så det ble litt slingring og stamping noe som gjorde av mange måtte finne rette siden av skuta for å slippe å få spyet i retur 🙂
Jeg var bare sjøsyk i 5 minutter men rakk like vell å spy 2 ganger. Men når dette var gjort var jeg frisk resten av turen. Nina og ett par andre sleit litt mer, så alle var nok glad når det roet seg litt utover kvelden.
De 2 siste dagene her i Brasil har vært stille og rolige dager. Dagene brukes på stranden og om kvelden nyter vi ett godt måltid med litt god drikke
Copacabana beach, Rio de Janeiro, Brasil
Utsikten fra altanen.
Copacabana beach, Rio de Janeiro, BrasilCopacabana beach, Rio de Janeiro, Brasil
Og hverandres selskap 🙂
Copacabana beach, Rio de Janeiro, Brasil
I morgen skal vi opp å titte litt på denne karen i dagslys. Den er 30 meter høy pluss at den står på ett fundament som er 8 meter. De utstrakte armene er 21 meter fra fingertupp til fingertupp.
Kombinasjonen ustabilt nett og mye spennende som har skjedd de siste dagene har gjort at jeg ikke har fått oppdatert bloggen, men for øyeblikket ser det i alle fall ut til at jeg har godt nok nett til å laste opp noen bilder fra dag 4 i Brasil. Dagen ble brukt til litt sightseeing i Rio de Janeiro.
Rio de Janeiro er en by på over 6 millioner mennesker.
Rio de Janeiro, Brasil
En del av bebyggelsen ligger oppover fjellsidene og jeg tror jeg ville følt meg litt utrygg her ved enn jordskjelv.
Rio de Janeiro, Brasil
Første stopp var Kristusstatuen eller Cristo Redentor som den heter på portugisisk.
Kristusstatuen / Cristo Redentor Rio de Janeiro, Brasil
Den ble påbegynt i 1922, og ble bygget med innsamlede midler. Fremgangsmåten var å samle inn penger og så bygge til pengene var oppbrukt. Så ble det satt igang en ny innsamling slik at de kunne fortsette byggingen. Først i 1931 var statuen på mer enn 1000 tonn og ett vingespenn på 21 meter ferdig.
Kristusstatuen / Cristo Redentor Rio de Janeiro, Brasil
Den står på en sokkel som er 8 meter høy og selve statuen er 30 meter og ruver 710 meter over Rio de Janeiro.
Rio de Janeiro, Brasil
Neste stopp var den 75 meter høye Maya style inspirerte Cathedral of Saint Sebastian of Rio de Janeiro.
Cathedral of Saint Sebastian of Rio de Janeiro
På samme måte som den ene kirken jeg besøkte i El Salvador brukte de også her farget glass og sollyset til å skape et fantastiske skue.
Cathedral of Saint Sebastian of Rio de JaneiroCathedral of Saint Sebastian of Rio de Janeiro
Selv klokketårnet på utsiden av Cathedral of Saint Sebastian var spesielt. De ringte med klokkene når vi var der så vi fikk høre hvordan lyden i klokkene var.
Cathedral of Saint Sebastian of Rio de Janeiro
Neste stopp var den 396 meter høye kjegle formede fjelltoppen Sugarloaf Mountain eller Sukkertoppen som vi kaller den. For å komme opp tar man 2 gondol baner. Førte stopp er den 220 meter høye Morro da Urca.
Morro da Urca,, Rio de JaneiroMorro da Urca,, Rio de Janeiro
Før man tar neste gondol bane opp til Pão de Açúcar (sukkertoppen).
Pão de Açúcar, Sukkertoppen / Sugarloaf Mountain, Rio de JaneiroPão de Açúcar, Sukkertoppen / Sugarloaf Mountain, Rio de Janeiro
Ikke noe å si på utsikten på vei opp.
Pão de Açúcar, Sukkertoppen / Sugarloaf Mountain, Rio de Janeiro
I løpet av turen på over 7 mnd. har jeg bare møtt Nordmenn 2 ganger, men her oppe på sukkertoppen møtte vi 4 stk fra Bergen som skulle tilbringe julen i Brasil.
Siden jeg ikke filmet eller tok bilder av Copacabana i går tok jeg meg en liten runde i dag før jeg kjørte videre. Av en eller annen grunn hender det at video programmet ikke vil godta videoene så derfor måtte jeg laste opp denn pluss en annen i dag uten at jeg fikk mulighet til å redigere de.
Her er i alle fall en liten video fra Copacabana.
Selve kjøreturen langs Titicacasjøen var flott,
Lake Titicaca, Bolivia
og veiene var bra.
Lake Titicaca, Bolivia
Etter noen mil kom jeg til Tiquina hvor man tar fergen over til andre siden. Fergene er ikke akkurat slik vi forbinder med Bastø fergen men den bringer deg i alle fall fra A til B. Videoene viser litt av dette.
Når jeg kom til El Alto begynte trafikken å ta seg opp. Det er ganske frustrerende med alle disse minibussene men jeg trøster meg med at uten disse hadde det sikkert vært enda flere biler. Men trafikken i El Alto var ingen ting i forhold til kaoset i El Pazo.Gps’en gjør en utmerket jobb med å lage en rute gjennom byen. I tillegg har jeg justert gps’en slik at jeg nå ser den skikkelig også når jeg sitter. Men gps’en har ikke forstått at på søndager stenges maaaaange gater i La Paz og gjøres om til handels gater med 1000 vis av boder. Storbyområdet La Paz har sammen med El Alto omkring 1,6 millioner innbyggere og når ca 1 million mennesker skal ut å se hva de andre 600.000 skal selge………… Ja da blir det ikke en rolig søndag tur gjennom byen slik jeg hadde håpet på. Noen ganger må man bare blåse en lang masj i alle folkene og bare kjøre. Så får man se hvilke problemer som dukker opp. Ett sted havnet jeg inne i en gate hvor folk stilte opp bilene sine langs veien for å selge de. I tillegg var det mange bil foreninger som gjorde det samme. Her kom jeg altså kjørende, tråklet meg mellom folk, barnevogner og hundrevis av biler. Ett sted var det så trangt at når jeg møtte en bil som ikke kom hverken frem eller tilbake og jeg kunne ikke legge meg lenger ut til siden ble det så trangt at han holdt på å tippe meg over ende når han la over hjulet for å svinge. Da tok de tak i koffertene mine og holdt på å velte både meg og sykkelen. Til slutt fikk jeg stoppet to voksne karer som tok tak i sykkelen bak og løftet den ut til høyre mens jeg satt på sykkelen. Dermed kunne bilen passere og jeg kunne kjøre enda lenger inn i elendigheten. Til slutt gikk ikke veien lenger (pga at de hadde gravd over veien). Å snu var ikke så lett innimellom alle bilene som sto der til salgs, så da gikk jeg til slutt av sykkelen og tok meg 10 minutter pause før jeg snudde og begynte på samme veien tilbake.
Det endte med at jeg så på gps’en hvor den ville ha meg til å kjøre og så laget jeg en kjøre rute som gikk i en stor bue rundt det området jeg nettopp hadde vært i. Det fungerte, og jeg kom meg omsider ut av La Paz.
La Paz
Neste problem var bensin. Bensin i Bolivia er billig (subsidiert av staten) så for å forhindre folk fra Chile og Argentina at de hamstrer bensin i Bolivia opprettet de en lov i 2011 som gjør at det er «forbudt» å selge bensin til utlendinger. Skulle du være så heldig å få bensin kan man regne med å betale mye mer enn vanlig pumpe pris. Jeg hadde full reservekanne men begynte å få lite bensin på tanken så jeg tenkte at det var like greit å ta problemet med en gang i stede for å oppleve dette ute på landsbygda. Å få fylt opp sykkelen var umulig så jeg bestemte meg for å fylle reservekanna over på sykkelen og så forsøke å få fylt opp reserve kanna. Den står det tross alt ikke noe registreringsnummer på (bare ett stort Norsk flagg hehe). Etter å ha forsøkt på 3 bensinstasjoner fikk jeg omsider fylt den opp.
Jeg hadde egentlig tenk å kjøre videre opp mot Yungasveien i dag, men siden jeg ikke var ute av La Paz før klokka var 1430 droppet jeg det. Yungasveien er definert som en av verdens farligste veier og da kan det være greit å være uthvilt slik at man er årvåken og ikke minst kan nyte turen. Reiste derfor tilbake til utkanten av La Paz og fikk meg ett hotellrom til en grei pris. Flere av de som har sjekket inn etter meg har allerede sjekket ut igjen så de skal nok bare ha en powernap 🙂
Jeg har surfet litt på nettet i kveld og løsningen ang. bensin problemet er å vise frem import papirene på sykkelen. Dette skal i teorien være nok til at du får bensin. Skulle de like vell nekte er neste stepp å ringe til politiet og få de til å anmelde stasjonen. Høres jo enkelt ut. Spesielt med min Spansk hehe. Men nå har jeg i alle fall bensin til de neste 700 km så får jeg ta det problemet da hvis jeg fortsatt er i Bolivia.
Her er en video fra når jeg skulle forsøke å komme meg av fergen igjen. Ikke like lett å håndtere 250kg på 2 hjul på ett ustabilt underlag. Særlig ikke når han som du tror hjelper til å støtte plutselig ikke støtter lenger like vell.
Jeg hadde 2 mål for dagen. Det ene var å kjøre Yungas Road. Også kjent under navnet «Death Road» og «The Most Dangerous Road» og flere andre navn.
Dette skiltet var det eneste merkingen og man skulle være observant for å se det langs veien.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
På vei opp til dette stedet hadde jeg passert mange sykklister som sikkert også hadde planer om å sykle denne veien i dag. Heldigvis var jeg såpas tidlig ute at jeg rakk å kjøre denne ruten før de kom.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Så hva skal man si om denne beryktede veien? Det er klart at hvis jeg bare hadde publisert noen få bilder som dette under ville man tro at det var fullstendig vannvittig, men mesteparten av veien var helt grei.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Men som jeg også nevner på videoen er det klart at for de som levde med denne veien hver dag er det helt annerledes. Å kjøre lastebil eller buss på disse veiene i regntiden f.eks. vil helt sikkert ha vært en opplevelse de fleste ville vært foruten.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Så vidt jeg vet gikk det med i snitt 200-300 menneskeliv hvert år langs denne veien så det er ikke rart at veien er beryktet.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Men etter at den nye veien er bygget er det stort sett bare turister som kjører her pluss de få fastboende som må benytte seg av veien.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Så å kjøre denne strekningen på mc på en så flott dag som denne er ikke den store utfordringen. Men det som er viktig er at man virkelig får se hvordan veien er og derfor kan tenke seg hvor de hadde det de som levde i dette området og som ikke hadde andre muligheter.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Denne dagen var det faktisk ikke en eneste bil å se langs veien. Det var først når jeg kom ned i 1100 meter hvor jeg nådde sivilnasjonen at jeg så andre kjøretøy.
Yungas Road – Death Road – The Most Dangerous Road
Ikke misforstå, det var en fantastisk opplevelse og jeg er kjempe glad for at jeg dro til Bolivia for å gjøre dette. Jeg vet at noen er ute vil se litt av Yungas Road så jeg har klippet til en video. Den er ganske lang så dere som ikke synes slike veier er noe spennende får la være å se.
Neste plan for denne dagen vår å komme meg gjennom La Paz slik at jeg skulle slippe å gjøre dette dagen etterpå. GPS’en gjorde en bra jobb denne dagen og sendte meg i en fin bue utenom sentrum. slik at jeg innen relativt kort tid kunne kjøre ned en plass som jeg tror heter Tholar. Hotellet her var en liten opplevelse. Damen som drev stedet var hyggelig og snakket t.o.m. litt engelsk. Vi ble enige om en pris på 50 Bolivianske gærninger, og så ble jeg fulgt opp til rommet. Det viste seg at nøkkelen ikke passet i døren så dermed ble det til at ungdommen som viste meg veien opp løp ned igjen for å hente samtlige hotell rom nøkler. Ingen av nøklene passet noen sted så jeg endte opp med et rom som sto ulåst. Ved 6 tiden om kvelden stakk jeg ned for å få meg en middag og når jeg kom tilbake til rommet var det mørklagt. For å gjøre en lang historie kort fikk jeg ett stearin lys og fyrstikker.
Rommet trengte nok litt oppussing men det var både vegger og tak så jeg var fornøyd.
Nå må jeg i minibanken og så en tur på stranden så orker ikke skrive noe nå. Videoen viser i alle fall litt om hvordan turen fra Tholar i Bolivia til Arica i Chile var.
Ellers så er første inntrykket av prisnivået heri Chile ikke så ille. I går var jeg ute på en skikkelig flott restaurant for å få meg ett skikkelig kjøtt stykke og ett godt glass rødvin og det kom på 195 kr. Dvs at hadde jeg gått på en helt vanlig sjappe for å få meg ett måltid ville prisen sikkert vært mye lavere. Så jeg får vell ta ut ett par hundre tusen peses så jeg har i noen dager.
Arica er en by på i underkant av 200.000 innbyggere så byen er overkommelig å navigere i. Jeg tok derfor en liten tur inn til sentrum for å finne en bank. Siden jeg skal være i Chile en stund tenkte jeg at jeg i alle fall kunne begynne med 200.000 pesos. Det skulle vise seg å bli en liten utfordring men etter å ha besøkt 4-5 banker fikk jeg omsider ut pengene.
Har også brukt dagen til å gjøre noen vurderinger om hvor ferden nå skal gå. Alternativene jeg vurderer er å kjøre langs kysten av Chile eller dra opp i fjellene i Argentina. Pga. at jeg syd i Peru begynte å bli skikkelig kortpustet vurderer jeg nå å holde meg langs kysten de neste dagene. Endelig beslutting bør jeg ta ca 600 km syd for Arica for der er stedet jeg egentlig hadde tenkt å svingene opp i fjellene igjen. Hvis jeg skulle finne ut at jeg ønsker å holde meg langs kysten kan jeg svingene opp i fjellene senere. Det er tross alt fortsatt ca 5.500 km igjen til Ushuaia.
Det ble en lang og varm dag fra Arica til Antofagasta. Atacama Desert er stor og ikke minst meget varm 🙂 Dagens etappe ble på 700 km så videoen og ett par bilder får være dagens oppdatering.
Jeg kom meg opp i fornuftig tid, tok meg en frokost og var klar til å forlate Antofagasta ved 9 tiden.
Antofagasta, Holiday Inn Express
Jeg hadde sett bilder av ‘Mano del Desierto’ og hadde bestemt på forhånd at dette ville jeg se.
Mano del Desierto, Hand in the desert, Antofagasta
Her sto det også noen motorsyklister fra Brazil, og jeg fikk en av de til å ta dette bildet av meg på sykkelen foran Mano del Desierto.
Mano del Desierto, Hand in the desert, Antofagasta
Og så måtte jeg jo bruke selvutløseren litt hehe.
Mano del Desierto, Hand in the desert, AntofagastaMano del Desierto, Hand in the desert, Antofagasta
Resten av dagen gikk stort sett med til å kjøre i dette ørken landskapet. Man kan muligens synes det høres kjedelig ut, og jeg kan bekrefte at mye av veiene er kjedelig.
Atacama Desert
Men det er interessant å se hvordan naturen har formet landskapet. Noe er selvfølgelig kjedelig slik som dette:
Atacama Desert
Men andre steder er det så flott at man må stoppe å ta noen bilder.
Atacama Desert, ChileAtacama Desert, Chile
Jeg synes det er så stilig at jeg må bare laste opp noen ekstra bilder 🙂
Atacama Desert, ChileAtacama Desert, Chile
At veiene er kjedelig påvirker ttydeligis også mange bilførere. Det står mange slike vrak langs veien.
Atacama Desert
Og nesten annen hver km kommer man til slike minnesmerker.
Det finnes selvfølgelig mange som ikke er like flotte som disse, men skulle jeg tatt bilder av alle jeg så hadde jeg ikke kommet hjem før å 2017.
Jeg så ett skilt hvor det sto Ruinas de Britania og fant ut at jeg måtte sjekke opp dette. Jeg så ikke noen informasjon og har ikke leste noe på nettet heller, så jeg vet ikke hva dette er for noe.
Ruinas de Britania, ChileRuinas de Britania, ChileRuinas de Britania, Chile
Måtte knipse noen bilder av sykkelen også som går som en klokke etter at vakum slangen ble skiftet.
BMW F800GS TrophyBMW F800GS Trophy
Det ble nesten 500 km i dag. Jeg fryktet det skulle bli like varmt som i går men det ble det ikke. Temperaturen lå stort sett på rundt 25C. Deilig kjørevær.
Dagen i dag ble brukt til å vandre rundt og gjøre en del vanlige turist ting. Besøkte bl.a. Museo de la Serena eller museo arqueologico for å se hva de hadde å by på. Alt står på Spansk så det er ikke så lett å forstå men man forstår jo litt og så får man bruke fantasien. Dermed er det ikke sikkert at det jeg skriver her faktisk stemmer, men man får ta det med en klype salt.
Det første jeg møtte på var dette stein ansiktet. Det skal vell ikke så mye fantasi til for å finne ut at dette er en av Moai’ene fra Påskeøya.
Museo de La Serena / museo arqueologicoMuseo de La Serena / museo arqueologico
Det var mye interessant å se men jeg kan ikke laste opp bilder av alt. Men jeg hang meg litt opp i denne saken. HVIS jeg forsto det riktig brukte de altså disse farkostene til hval fangst. Farkostene var laget av skinn i mangel av trevirke i dette området (der kom det en klype med salt 🙂 ).
Museo de La Serena / museo arqueologicoMuseo de La Serena / museo arqueologico
Siden det var søndag måtte jeg selvfølgelig en tur i kirken 🙂 La Serena har så vidt jeg vet 39 kirker (en klype til med salt) og kalles derfor ‘The City of Churches’
Cathedral of La Serena (Catedral de La Serena)
Men noe av det beste ved å ikke ha spesielle planer er å finne en park, ta frem boken og bare slappe av.
La Serena, Chile
Man kan jo bli lei av å vandre gate langs å se på alt som er til salgs selv om noe av det er litt gøy.
La Serena, Chile
Eller gå på bok festival hvor alle bøkene er på Spansk hehe. Denne fyren hadde i alle fall noe på hjertet han ville fortelle.
La Serena, Chile
Og alle fulgte med 🙂
La Serena, Chile
På ettermiddagen ble det også en tur for å sjekke ut kysten og dyrelivet rundt La Serena.
La Serena, ChileLa Serena, Chile
Jammen kom det ikke noen pirater også 🙂
La Serena, ChileLa Serena, Chile
Så fryktelig mye mer enn det har det vell ikke skjedd bortsett fra å ha justert kjeden litt på sykkelen og eller tatt en liten kontroll av bolter etc.
Tror ikke jeg har satt så mye spor etter meg i La Serena som disse har.
Stille og rolig dag på veien ned her til Santiago. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skal bli her og utforske byen litt eller om jeg skal kjøre videre. Det er sikkert første og siste gang jeg er i Santiago men jeg er ikke noen stor fan av disse storbyene så ………..
Santiago, Chile
Jeg får sove på det og finne ut i morgen hva jeg gjør.
Det må være en 1. gang for alt Når jeg reiste fra Hostel Casa Matte klarte jeg å glemme igjen foto kameraet. Heldigvis var det ett hostel med mc folk så kameraet er tatt godt hånd om, så nå gjenstår det bare å få tak i det igjen.
Tak terrassen på Hostal Casa Matte Santiago de Chile.
Hostal Casa Matte Santiago de Chile
Utsikten er ikke spektakulær men området er stille og rolig og like vell sentralt.
Hostal Casa Matte Santiago de ChileHostal Casa Matte Santiago de Chile
Jeg hadde mange pauser i løpet av dagen. Stoppet, fant frem stolen og boken og slappet av ca hver 100 km. Klokka ble derfor over 8 om kvelden før jeg var fremme.
BMW F800GS Trophy
Med 3 dager langs denne veien som inneholder 4-5 bompengestasjoner som koster 700 peses pr. passering blir det mye småpenger i lomma. Jeg klarte å bruke mye av de ved ett par stopp men tenkte jeg skulle bruke resten når jeg stakk i butikken om kvelden etter å ha sjekket inn på hotellet. Personen foran meg i butikken hadde en fullstappet handlevogn og slapp meg derfor forbi siden jeg bare hadde ett par småting i neven. Jeg tenkte derfor at jeg skulle være hyggelig tilbake og ikke oppholde kassen for lenge med å stå å telle småpenger. Endte derfor opp med å betale med en 10.000 lapp og endte opp med enda mer småpenger enn jeg hadde kommet inn i butikken med 🙁 Jaja, blir vell kvitt de igjen.
Ikke så mye å si om dagen som ikke blir nevnt på videoen. Temperaturen ligger på rundt 30 så i solen steiker det godt.
Mens jeg satt og ventet på at sykkelen skulle bli ferdig benyttet jeg tiden til å gi kameraet en ny runde med tape. Det er iriterende når det vibrerer inne i kamerahuset, så litt mer gaffa tape kan muligens gjøre susen 🙂
Modifisering av Midland XTC 400 action kamera
Nå er det så trangt å få ut og inn av kamera huset at hvis det nå vibrerer når jeg kjører …….. ja da vet jeg ikke hva jeg må gjøre.
Modifisering av Midland XTC 400 action kameraModifisering av Midland XTC 400 action kamera
Så får jeg bruke kvelden til å finne ut hvordan jeg skal kjøre videre sydover. Snart begynner den delen av turen i Chile jeg har sett mest frem til. Ruten blir i alle fall noe som ligner på dette.
Osorno – Ushuaia – Buenos Aires
Litt rart å tenke at at jeg nå befinner meg lenger syd enn stedet jeg skal reise hjem fra. Om ikke alt for lenge må jeg snu og begynne turen nordover. Det har jeg ikke gjort siden jeg kjørte fra Anchorage til Prudhoe Bay for snart 9 mnd. siden.
Dagen begynte litt trengt siden klesvasken ikke var ferdig tørket før en eller annen gang mellom 10 og 1030. Men dagsetappen i dag skulle bare være på 140 km, så det var ikke mye å stresse for. Når jeg gikk ut for å pakke sykkelen fant jeg en lapp festet på sykkelen.
Hyggelig start på dagen
Det viste seg at en kar fra Norge som muligens bor i Osorno hadde observert sykkelen og lagt igjen en liten hilsen. Hvordan han viste navnet mitt vet jeg ikke, men han hadde muligens vært inne i resepsjonen og spurt hva jeg het. Koselig var det i alle fall 🙂
Hyggelig start på dagen
Turen i dag skulle gå videre sydover men ikke på nr 5 som jeg hadde kjørt på nå i flere dager. I stede for valgte jeg en litt mer stille og rolig vei og utsikten var fantastisk.
Jeg stoppet langs vegen for å ta bilde av El volcán Osorno. Jeg har sett mange vulkaner på min reise men blir like bergtatt hver gang. Vi har selvfølgelig mange flotte fjell i Norge men det er like vell noe spesielt med vulkanene. Det var en vulkan rett i nærheten av denne som jeg kunne se var aktiv men innen jeg fikk stoppet for å ta ett bilde var den innhyllet i skyer 🙁
El volcán Osorno
Tok heller ett par bilder av disse ung stutene 🙂
Ung stuter
Jeg tok ikke noe frokost på hotellet i dag så jeg stoppet langs veien for å ta meg en sen frokost eller tidlig lunch. Mens jeg satt her og spiste og leste i en bok kom det plutselig en gjeng som snakket Norsk og som lurte på om det var jeg som kjørte den BMW’wn som sto på utsiden. Dermed ble det en litt utvidet lunch pause i dag.
Resten av turen sydover ble en stille og rolig kjøretur med x antall stopp under vei. Etter å ha kjørt på 5’ern i dagevis er det deilig å komme på litt roligere landeveier igjen. Jeg ser frem til de neste 2787 km ned til Ushuaia på en blanding av asfalt og grus. Og hvis noen lurer på hvordan jeg har kommet frem til 2787 km er det for at jeg brukte litt av kvelden i kveld til å lage en rute på gps’en. Om den blir fulgt hele veien er ikke godt å si enda, men det er i alle fall en rute som bringer meg hele veien ned til Ushuaia i Tierra del Fuego i Argentina.
BMW F800GS Trophy
I dag stoppet jeg altså etter 140 km og da var jeg fremme i Puerto Varas.
Puerto Varas, Chile
Det er en liten plass med i underkant av 40.000 innbyggere og er flittig besøkt av turister. Langs hele Lake Llanquihue har det vært masse turister. De bader, soler seg, bor i telt, hytter og hoteller og er som alle andre turister opptatt av å nyte sommerværet. Temperaturen ligger på rundt 25C så det er som en god Norsk sommerdag.
Jeg endte opp med å booke meg inn på Hostal Margouya Patagonia. Det består av 2 bygninger som begge to er vernede bygninger. I dette bygget er resepsjonen pluss x antall rom.
Hostal Margouya Patagonia
Mens jeg skulle overnatte i denne bygningen som ligger 50-60 meter lenger bort i gaten.
Hostal Margouya Patagonia
Etter å ha bært bagasjen på rommet ble det en liten rundtur i sentrum for å titte litt, få meg en middag og eller nyte dagen.
Puerto Varas, Chile
Og for første gang så jeg dette live. Har sett det på tv tidligere men aldri live. Hva det heter husker jeg ikke men stilig var det 🙂
Puerto Varas, Chile
Puerto Varas ligger alså ved bredden av Lake Llanquihue og ble kolonisert av Tyskere 1850 tallet. Det får være nok faktaopplysninger for i dag 🙂
Med en video på nesten 12 minutter er det ikke nødvendig å skrive så mye, men jeg kan jo nevne at jeg egentlig hadde tenkt å slå meg til ro når jeg kom til ferge nr 2 siden det begynte å regne litt. Dvs. det var i alle fall dråper i luften, men siden fergen skulle gå rett etter at jeg kjørte ned på kaien for å sjekke ut forholdene fant jeg ut at jeg like gjerne kunne sitte ombord på fergen hvis det skulle begynne å regne i stede for å sitte på ett hotell rom.
Som videoen viser ble det vanskelig å finne overnatting men en gjeng fra UK lot meg få overnatte på gulvet i hytta de hadde leid. De var alle sammen på veien med tråsykler og mente at de syklet den eneste riktige veien, nemlig nordover. Dermed sykler de i motvind hele veien og dessuten i oppover bakke. Dette var i alle fall påstanden men jeg er uansett like imponert hvilken vei de skulle finne på å sykle.
Ellers var det en stille og rolig dag i flotte naturomgivelser.
Det ble en relativt støvete dag i dag. Lange strekninger med veiarbeid, venting pga at det bare var trafikk en vei, pluss ett par ulykker.
Dagen begynte med flotte asfalterte veier.
Carretera Austral, ChileCarretera Austral, Chile
Og ett flott fjell landskap.
Carretera Austral, ChileCarretera Austral, Chile
Det ble t.o.m. mulighet til å ta sykkelen med seg ut på litt svingete veier 🙂
Carretera Austral, ChileCarretera Austral, Chile
Men som videoen viser skal det snart gå over til veiarbeid, støvete grusveier og desverre også en tragisk ulykke med 6 personer skadet. Vi ble derfor stående i kø ganske lenge, men i bilen foran meg var det 2 stk fra Canada så dermed hadde jeg litt selskap 🙂 Rett før køen løste seg opp fikk jeg også selskap av en kar fra Tyskland. Han hadde hørt at det skulle være en Nordmann på en BMW langs denne veien (via en felles ‘bekjent’) så vi kjørte sammen ett stykke videre.
Carretera Austral, ChileCarretera Austral, Chile
Også denne dagen skulle det vise seg å bli ett problem å få seg overnatting så jeg kjørte ett godt stykke videre fra opprinnelig destinasjon. Men når man kommer til slike steder glemmer at at man egentlig er på leting etter overnatting.
ice-blue lakes, Carretera Austral, Chile
Jeg vet ikke 100% sikkert hva som gjør at vannet har denne fargen. Om det er alger, om det er relatert til vulkaner eller om det er isbreene som gjør at vannet blir så blått.
ice-blue lakes, Carretera Austral, Chile
Min teori er at det er isbreer, men jeg har tatt feil mange ganger før.
ice-blue lakes, Carretera Austral, Chile
Uansett hva årsaken er, er det i alle fall ett spektakulært skue.
ice-blue lakes, Carretera Austral, Chile
Selv min blå BMW kan ikke konkurrere mot dette 🙂
ice-blue lakes, Carretera Austral, Chile
Etter ca 280 km endte jeg opp i Puerto Bertrand på et hostel til 12.000 pesos. Hadde vært innen ett par plasser som lå lang over denne prisen så jeg var happy at jeg hadde funnet noe til en rimelig pris.
Målet for i dag var å komme meg til den Argentinske grensen. Ved avreise hadde jeg ikke bestemt meg for hvilken side av grensen jeg skulle slå meg til ro, men turen skulle i alle fall ikke gå lenger enn til grenseområdet.
Så når klokka var 10, pakket jeg sammen rotet mitt og begynte turen mot grensen.
Puerto Bertrand, Chile
På lik linje med i går gikk også veien i dag langs denne flotte innsjøen med det blå vannet.
Carretera Austral, Chile
Og siden jeg ble så fascinert av denne innsjøen må jeg bare legge ut noen bilder i dag også.
Carretera Austral, ChileCarretera Austral, Chile
Jeg observerte at når vannet kom ned fra fjellet var det egentlig ganske grønt.
Carretera Austral, Chile
Og det var det det siste stykket ut mot innsjøen også.
Carretera Austral, Chile
Så kan man se hvordan den lyse grønnfargen skyter ut i innsjøen og blir blandet med resten av vannet.
Carretera Austral, Chile
Jeg hadde i alle fall en flott tur langs denne innsjøen i dag og vell fremme i Chile Chico fikk jeg meg ett rom for 8000 pesos.
Carretera Austral, Chile
Mye spennende har skjedd i Chile opp gjennom årene men muligens noe av det mest spennende som har skjedd i dette området kan man lese om hvis man Googler: The War of Chile Chico
Chile Chico er en liten plass med i underkant av 5000 innbyggere. Det er en del turister her også men på langt nær så mange som jeg har sett de andre stedene i Syd Chile de siste dagene. Trafikken er dessuten roligere og veiene litt bedre.
Dagen i dag skulle brukes til å kjøre ett stykke sydover (det var noe nytt) i Argentina. Eksakt hvor langt jeg skulle kjøre hadde jeg ikke bestemt med for. Det var litt avhengig av vei kvalitet å hvor lang tid grensepasseringene skulle ta.
Jeg kjørte fra Chile Chico klokka 0925 og var fremme ved grensen stasjonen ut av Chile etter noen få km. Det var ingen andre enn meg der, og de 2 jeg skulle snakke med satt rett ved siden av hverandre. Så å få stemplet meg og sykkelen ut av Chile var unnagjort på 10-15 minutter.
Etter noen km kjøring til kom jeg til grense stasjonen til Argentina og her var det noen få personer, men etter 10-15 minutter her også var jeg klar til å reise videre. Denne grensepasseringen må være den enkleste i løpet av hele turen. Kun det å kjøre ut av USA har vært enklere. der var det nemlig ingen kontroll 🙂
Det skjedde ikke så mye spennende i dag og veiene var asfalterte veier hele dagen. det mest spennende var muligens at sykkelen i dag rundet 80.000 km.
BMW F800GS
Vinden tok seg opp i løpet av dagen og det begynte å blåse skikkelig. Her i dette området er det mye åpne sletter så når det blåser merkes det skikkelig når man beveger seg gjennom terrenget på 2 hjul. Når vinden er stabil er det greit for da kan man lene seg over å ligge mot vinden men dessverre er det ikke alltid så lett.
Jeg stoppet ute på en lang slette for å sette på meg regnbuksen (for å beskytte mot vinden) og mens jeg sto her kom en relativt lett gjenkjennelig Kawasaki KLR 650 kjørende sidelengs.
Kawasaki KLR 650 2005
Det var Thomas fra Holland som jeg også hadde truffet i går og dagen før.
Kawasaki KLR 650 2005
Vi endte opp med å kjøre resten av dagen sammen og kom til slutt til Gobernador Gregores. Jeg bestemte meg for å bli her men Thomas vurderte å reise videre. Begge 2 trengte bensin så når det viste seg at bensin stasjonen var tom for bensin begynte vi begge å lete etter ett sted å overnatte. Vi fant ett Hostel til 200 Argentinske pesos pr. person (ca 120 kr). Etter at Hostel’et var betalt, og vi etter hvert utover kvelden fikk tak i bensin var jeg fullstendig blakk. Ingen mer Argentinske pesos og minibanken nektet å samarbeide med mitt kort.Men så lenge jeg har bensin til å komme meg til neste sted er jeg happy. Spise kan vi gjøre en annen gang.
Å her er det en liten kvelds video fra rommet vårt.
Vi reiste fra Gobernador Gregores men mistet kontakten med hverandre i det vi skulle kjøre ut av ‘byen’. Stedet har i underkant av 5000 innbyggere, har 1 minibank som ikke fungerer, 1 bensinstasjon som noen ganger har bensin og 1 bar som heter Coyote bar. Så det er egentlig godt gjort å miste hverandre 🙂
Etter noen km med grus kom jeg ut på asfalten igjen og kjørte på denne til jeg kom til en strekning på 72 km med grus. Stort sett var det en grei grusvei men tidvis var det ett tykt lag med småstein (diameter 5-10cm) og når man kjører på ett slikt underlag blir det som å stå på skøyter 🙂 Men jeg kom meg gjennom og kunne fortsette på asfalten igjen. Siste stykket på grusen kjørte jeg mens vinden holdt på å ta seg opp, så jeg var litt kin på å bli ferdig med den før vinden nådde topp styrke. I følge han som drev hostel’et vi bodde på i går var det ikke unormalt at motorsyklister kom inn til Gobernador Gregores etter at de hadde gått på trynet med sykkelen på denne strekningen i sterk vind.
Litt dyreliv var det også langs veien og de fleste skal selvfølgelig gjøre ett forsøk på å krysse rett foran når man kommer kjørende.
F.eks disse Rhea fuglene som ikke kan fly.
Rhea, Patagonia, Argentina
Det var også en del Patagonian Fox med svart haletipp langs veien. Disse virket helt uredd for mennesker og hvis du kastet til de litt mat kom de gladelig og tok det med seg.
Patagonian FoxPatagonian Fox
I tillegg til disse dyrene og litt annet var det selvfølgelig flott natur. Bildene er muligens ikke de beste men å se det med sine egne øyne var fantastisk.
Patagonia ArgentinaPatagonia ArgentinaBMW F800GS in Patagonia Argentina
Jo lenger syd jeg kommer jo flere mc folk treffer man. Jeg tror jeg har truffet flere motorsyklister her i sydlige delen av Argentina og Chile enn jeg har truffet i løpet av hele turen. Det skyldes nok også pga at jeg til tider ikke har kjørt på de vanlige mc veiene men uansett er det tydelig at jeg nå nærmer meg målet for turen.
Siden kartet ikke er oppdatert på en stund legger jeg ut ett lite print scrn av Google map med ett punkt for hvor El Calafate er. Det var muligens ikke alle som trodde jeg skulle klare å gjennomføre denne reisen og det er fortsatt en risiko for at jeg ikke klarer det, men uansett er jeg i alle fall nå så nærme Ushuaia at sjansen for at jeg skal klare det er større enn noen gang tidligere.
Det finnes 2 veier å kjøre fra El Calafate til Perito Moreno Glacier. Den ene veien inneholder en strekning på ca 45-50 km med gusvei og denne tok jeg opp til Perito Moreno.
El Calafate, Perito Moreno Glacier
Grusveiene var av relativ bra kvalitet de fleste steder og hadde t.o.m. ett par flotte broer.
El Calafate, Perito Moreno Glacier
Men jeg var kommet for å se Perito Moreno Glacier. Å her ern rett bak meg 🙂
El Calafate, Perito Moreno Glacier
Som man ser er den stor, og selv den relativt store båten som ligger på vannet her blir liten.
El Calafate, Perito Moreno Glacier
Jeg var der i flere timer og i løpet av denne perioden fikk jeg se hvordan lyset i isen endret seg i forhold til været, skyer, sol etc-
El Calafate, Perito Moreno Glacier
Trodde til tider det tordnet for det kommer enorme spell når isen beveger seg. Jeg så flere ‘kalvinger’ men å klare å fange det med kameraet er ikke lett. En gang klarte jeg i alle fall å snu kameraet i riktig retning i den en liten del av breen løsnet.
Jeg ventet, ventet og ventet. Jeg er ganske sikker på at denne kolossen kommer til å løsne snart. Jeg fulgte med på bevegelser og lyder, men den sto der fortsatt når jeg reiste.
Jeg fortsetter å lage oppsummering videoer fra landene jeg kjørte gjennom i 2015-2016. Muligens ikke så interessant for andre enn meg selv side de som har besøkt bloggen min tidligere har sett deler av videoene men for min egen del blir det en mimrestund å sette seg ned og lage disse video snuttene.
Litt vanskelig å sette ord på dagens opplevelse. Når jeg reiste fra Rio Grande i dag skulle jeg kjøre min siste etappe sydover på denne reisen som har vart i over 9 måneder. Att det begynte å blåse, regne og hagle, å at temperaturen ikke var mer enn 5 grader klarte ikke sette en stopper for gleden over endelig å være fremme.
De siste milene inn til Ushuaia kunne by på flott utsikten.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Jeg har alltid sagt at det er rett før man er fremme skal man skal være ekstra forsiktig. Det er nemlig da mange ulykker skjer. Selvfølgelig måtte jeg også få en liten aha opplevelse. 7 km før Ushuaia klarte jeg å legge meg på utsiden av asfalten i 80 km. Heldigvis lå det grus der så det var bare å si til seg selv at dette er som å kjøre på en vanlig grusvei, før jeg fikk roen og kunne få sykkelen opp på asfalten igjen. I utgangspunktet udramatisk men med litt mindre kjøreerfaring kunne det muligens gått galt (det var gjerne litt skryt?). Poenget er at man vet aldri når noe kan skje. Jeg kjørte pent og pyntelig, hadde all verdens tid, men var uoppmerksom ett lite øyeblikk.
Når jeg så dette skiltet forsto jeg at nå var det rett før jeg var fremme.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Å her kjører jeg inn (egentlig ut) av Ushuaia by. Noen jeg ‘kjente’ fra Argentina sto der og de tilbød seg å ta bilde. De viste at jeg hadde kjørt hele veien fra Alaska og sto faktisk å heiet meg inn i byen. Det var litt artig.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Jeg har fått mange klistrelapper i løpet av turen og noen av de har jeg satt på sykkelen mens andre har jeg mistet, blitt ødelagt før jeg skulle sette de på eller av annen grunn ikke blitt montert. Men jeg traff en gjeng fra Brasil for noen dager siden som ga meg ett klistremerke som jeg faktisk tenkte å sette på sykkelen når den er nyvasket.
Fazedores de Chuva
Etter en liten rundtur i Ushuaia fant jeg ut at det var på tide å kjøre de siste 20 km av denne veien. Å stoppe i Ushuaia ville være ett nederlag 🙂 Går veien lenger så må man jo kjøre veien til endes.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Å her stopper det. Her er det satt opp fysiske sperrer og veien slutter.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Jeg hadde plassen for meg selv når jeg kom så bildet ble att med selvutløser. Etterpå dukket det opp masse turister og de fleste var selvfølgelig nysgjerrig på at det sto en sykkel der med Norsk flagg og skulle selvfølgelig avbildes. Hadde jeg fått betaling for alle bilder som er knipset de siste 9 mnd hadde jeg vært en holden mann.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Siden veien ikke gikk lenger fant jeg ut at jeg fikk gå så langt syd jeg kunne, men det ble ikke så langt.
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Været var blitt bra igjen og det var en flott opplevelse å få være her.
Ushuaia, Tierra del Fuego , PatagoniaUshuaia, Tierra del Fuego , PatagoniaUshuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Selv dyrelivet ønsket meg god tur videre på ferden 🙂
Ushuaia, Tierra del Fuego , Patagonia
Det får være nok for i dag. Litt utmattet over endelig ha nådd målet skal jeg nå slappe av mens en video holder på å bli lastet opp. Publiserer den om noen timer 🙂
«Tatt av vinden» er det vell en film som heter. I dag ble det i alle fall en dag med sterk vind her i Patagonia. Tenk deg følelsen av sterk sidevind fra venstre. Du ligger skrått i lufta og kjører i 100 km/t. Så møter du en lastebil som også kommer i 100 km/t. Lastebilen skyver vinden foran seg så du får ett enda sterkere trykk enn den vinden du allerede kjemper mot. Så er det 18 meter hvor det er mer eller mindre vindstille før vinden slår til for full kraft pluss turbolensen fra lastebilen som nettopp har passert.
Mange tror nok at en slik mc tur er en fantastisk reise gjennom flott landskap fra a til å, men for å komme seg fra ett flott sted til ett annet flott sted hender det at det er ett slit. Denne dagen er ett eksempel på det. For å gjøre historien om en en lang, slitsom, tildels våt, tildels kald dag kort laster jeg opp en liten video på noen få minutter.
Dagen i dag startet sent men til gjengjeld ga jeg meg også tidlig 🙂 jeg var nok mer sliten etter gårdagens strabaser med 600 km i sterk vind enn jeg trodde og sov til klokka var 9. Frokosten ble inntatt på en bensinstasjon og besto av en gigantisk hamburger med bacon og speilegg. Skulle være nok mat til å holde resten av dagen 🙂
Jeg husket hvor kaldt det var i går så jeg kledde meg på samme måte i dag bortsett fra regntøyet. Når jeg forlot Rio Gallegos lå temperaturen på 12 – 13C men i løpet av noen få timer var temperaturen oppe i 26-27C. Så det var nok litt overdrevent med Jofama sitt ullundertøy i dag.
Etter 350 km var jeg fremme i Puerto San Julián.
Puerto San Julián, Argentina
En liten havneby med i underkant av 8000 innbyggere.
Puerto San Julián, Argentina
Siden det er langt mellom overnattingssteder langs veien fant jeg ut at det var like greit å slå seg til ro her. Siden jeg hadde kjørt 600 km i går ligger jeg like vell foran skjema hvis jeg skal nå Buenos Aires innen den 29.
Puerto San Julián, Argentina
Etter en liten powernap tok jeg meg en liten rundtur i gatene for å titte litt. I motsetning til mange andre steder jeg har vært var det meste stengt siden det var søndag. Stedet var stille og rolig og bar preg av at det var få turister.
Uten at jeg på noen som helst måte er noen ekspert på området vil jeg like vell tro at stedet først og fremst er kjent for 2 ting. Lokalbefolkningen rundt Puerto San Julián var blandt de første som hadde kontakt med Europeere. 31 mars 1520 ankom en Spansk ekspedisjon på leting etter en passasje til India.
Denne båten er en kopi av Nao Victoria som ligger ved vannkanten her i Puerto San Julian.
Puerto San Julián, Argentina
I tillegg var Puerto San Julián en viktig militær base under Falklandskrigen.
Puerto San Julián, Argentina
Hotellet jeg bor på er det som ligger i bakgrunn. Så fryktelig mye mer er det ikke å si om denne dagen.
Det ble en roligere dag i dag enn det har vært de siste dagene.
Det blåste bra i dag også men meste parten av dagen hadde jeg vinden bakfra eller på siden bakfra. Siden jeg kjørte mye nord- nord/øst i dag har nok vinden snudd litt det siste døgnet. Veiene var ofte slik som på bildet så det er ikke de store utfordringene men hadde vært desto mer slitsomt hvis vinden også i dag skulle komme inn fra siden.
Puerto San Julián – Comodoro Rivadavia, Argentina
I området rundt Comodoro Rivadavia som ble mitt stopp for dagen er oljen viktig. Det ble funnet et felt her i 1907 å så vidt jeg kan finne ut på nettet produserer de nok olje her til å dekke 30 – 35% av Argentina sitt råolje behov.
Puerto San Julián – Comodoro Rivadavia, Argentina
Temperaturen ligger på rundt 25C og når man i tillegg kan nyte kysten slik som her er det bare topp å være turist.
Puerto San Julián – Comodoro Rivadavia, Argentina
Selv om det nå går mot slutten av turen.
Puerto San Julián – Comodoro Rivadavia, Argentina
Jeg har bodd mange rare steder i løpet av denne turen men denne patenten har jeg ikke sett tidligere 🙂
I dag var det mer eller mindre vindstille når jeg kjørte videre nordover. Veien er ikke så mye å snakke om siden den er relativt kjedelig, men ved 16 tiden kom jeg frem til Puerto Madryn.
Puerto Madryn, Argentina
Puerto Madryn er en by på ca 100.000 innbyggere å besøkes av mange tusen turister hver år. Her er lange sandstrender men så fin sand som man bare kan drømme om. Temperaturen i dag ligger på ca 25C, vinden er relativ kald men sitter man i solen kjenner man at solen varmer skikkelig.
Puerto Madryn, Argentina
Puerto Madryn har en spesiell attraksjon. Bare noen mil fra Puerto Madryn ligger Península Valdés halvøya som står på UNESCO listen. Stedet er kjent for blant annet hvalsafari. Det skal være enorme mengder med hval i dette området i tillegg til delfiner, pingviner, sjøløver, å mange forskjellige fugler. Så nå er jeg veldig i tvil på om jeg skal reise herfra uten å få med meg dette eller om jeg skal spandere en dag her før jeg kjører videre nordover.
Fra Puerto Madryn til Península Valdés er det ca. 90 km. En rundtur på øya er på ca. 220 km (på grus), så hvis jeg skal stoppe på annen hver km for å ta bilder kan jeg ikke regne med å kunne kjøre videre fra Puerto Madryn før dagen etterpå. Det er bare ca 1300 km igjen til Buenos Aires å jeg har fortsatt 4 dager igjen på å kjøre den distansen hvis jeg blir her en dag til.
Península Valdés, Argentina
Dama som jobber her på hotellet jobber også som turist guide så ho ga meg en grei innføring i hvor de forskjellige tingene er på halvøya. Muligheten til å se hval fra land på denne tiden av året er nok minimal, pingviner har jeg sett tidligere men aldri i sitt rette element så det vil nok i så fall være høydepunktet. Det finnes en ranch jeg kan besøke der ute hvor jeg er garantert å se pingviner men det var dyrt (70$) og dessuten føler jeg at de da ikke er i sitt rette element. Hvis jeg ikke ser de i løpet av turen langs øya tror jeg at jeg dropper ranchen. Seler og delfiner har jeg sett tidligere men ikke sjøelefanter så det ville også vært ett høydepunkt.
Tror jeg har overtalt meg selv til å få med meg denne attraksjonen 🙂
Når jeg reiste fra Puerto Madryn hadde jeg bestemt meg for å kjøre ut til Península Valdés. Ja det heter Península Valdés, og jeg vet jeg hadde en miks med dette navnet og stedet jeg var dagen før i innlegget i går. Ctrl-C og Ctrl-V er flotte ting hvis man bruker det riktig 🙂
Uansett, jeg bestemte meg for å kjøre ut til Península Valdés selv om muligheten til å se spekkhoggere var liten. Det kostet 250 pesos å kjøre inn i området, å veien videre fra visitor center’et ned til Puerto Piramides var fine asfalterte veier.
Puerto Piramides, Argentina
Det var litt bølger her, men folk var like vell ute å badet.
Puerto Piramides, Argentina
Jeg fikk ikke kjørt hele øya rundt men nøyde meg med en runde som ble på ca 360 km.
Comodoro Rivadavia, Argentina
Etter Puerto Piramides gikk det over til grusveier. Det var flotte brede (støvete) grusveier så det er egentlig ikke noe å klage over for en som liker seg på slike veier, men jeg må innrømme at jeg ble litt skjelven ett par ganger. Som sagt var veiene flotte så man holdt lett en hastighet på 70-80 km/t. Det lå ett lag med grus øverst på veidekket så jeg kjørte stort sett ikke fortere, men det som var litt skummelt var at tidvis kom man til områder hvor det lå ett tykt lag med grus eller sand som gjorde at sykkelen gikk i alle retninger. Spesielt når forhjulet beveger seg litt mer enn det som er innenfor min komfort sone synes jeg dette er ekkelt. Å bremse er dødens, å slippe gassen er dødens og man vet at det eneste riktige er å akslene forsiktig videre for å lette vekten på fremdekket så man flyter gjennom hindringene. Det fungerer, jeg kom meg gjennom men jeg må innrømme at det er en ekkel følelse.
Men målet for dagen var å se litt dyreliv og i alle fall noen av dyrene som jeg håpet på å få se var der de skulle være. Å det var mange av de. Flere hundre dyr så langt jeg kunne se bortover hele stranden.
Comodoro Rivadavia, ArgentinaComodoro Rivadavia, Argentina
Denne karen her var nok sjarmøren i den flokken som var nærmest der jeg sto.
Comodoro Rivadavia, Argentina
Å han nøyde seg ikke med bare en hunn i sitt nærvær.
Comodoro Rivadavia, Argentina
Om det var sjalusi som gjorde at noen av hunnene ropte skal være usagt.
Comodoro Rivadavia, ArgentinaComodoro Rivadavia, Argentina
Etter ytterligere 50-60 km kom jeg til en plass hvor det var en del pingviner.
Comodoro Rivadavia, Argentina
Noen av de var fortrolig med folk å beveget seg helt inntil der hvor jeg var. Denne karen var muligens 2 meter vekk fra der jeg sto.
Comodoro Rivadavia, ArgentinaComodoro Rivadavia, Argentina
Ett sted skulle det også finnes sjøelefanter. Men her var det mer eller mindre tomt og de få som lå der lå nedenfor en sandbanke. Jeg fikk tatt noen få bilder men vet ikke om det faktisk var sjøelefanter eller ikke. I så fall var den hunn dyrene for de hadde ikke den karakteristiske oppblåsbare nesen.
Puerto Piramides, Argentina
Uansett var det en flott dag med masse dyreliv..
Armadillos, Comodoro Rivadavia, Argentina
Jeg vurderte å slå meg til ro i Puerto Madryn igjen men fant ut at jeg skulle kjøre ca 150 km videre nordover til Sierra Grande. En liten plass med 7 – 8.000 innbyggere. Stedet hadde litt flere innbyggere tidligere men rundt 1990 fant de ut at gruven her skulle stenges og dermed ble over 1000 mann arbeidsledig. Dette resulterte i at mange flyttet fra stedet.
Det er fortsatt 1165 km igjen til Buenos Aires så i morgen fortsetter ferden nordover.
Jeg var ikke så mange dagene i Bolivia så det var enkelt å lage en relativt kort video. Jeg hadde filmet mye fra the Yungas Road men for de som er interessert i å se den videoen kan den sees her i mappen for Bolivia.
Det er ikke så mye å nevne om dagen i dag, men for min egen del får jeg skrive noen få ord så jeg selv i alle fall husker hva som har skjedd i etterkant.
Veiene fra Sierra Grande opp til Bahia Blanca var kjedelige. Meste parten av veien lignet på det som bildet under viser.
Sierra Grande – Bahia Blanca – Pigüé
Temperaturen lå på 25 – 30++ grader så det var greit å finne seg litt skygge når man skulle ha en pause. Alle luftinger er nå åpnet opp igjen i mc klærne og det varme tøyet er pakket langt ned i bagen igjen.
Sierra Grande – Bahia Blanca – Pigüé
Egentlig hadde jeg tenkt å slå meg til ro i Bahia Blanca, så jeg kjørte inn til sentrum for å finne meg en minibank. Bahia Blanca er en by på ca 300.000 innbyggere så det tok ikke mer enn en times tid før jeg var lei. Egentlig burde jeg snart ha lært. Jeg har ikke noe i disse byene å gjøre så lenge jeg er på mc ferie. Eneste positive er at folk er nysgjerrige, kommer å snakker, spør hvor jeg er fra, hvor jeg er på vei etc etc. Men disse spørsmålene har jeg får hver eneste dag i 9 mnd’er så …………….
Sierra Grande – Bahia Blanca – PigüéSierra Grande – Bahia Blanca – Pigüé
Etter å ha fylt bensin forlot jeg Bahia Blanca igjen å bestemte meg for å kjøre en times tid til slik at jeg kunne komme meg opp til Pigüé. Pigüé er en plass med ca 15.000 innbyggere og mer min stil 🙂
På veien fra Bahia Blanca til Pigüé forandret landskapet seg. Området er helt klart ett landbruksområde å med litt mer fjell og daler. Det er selvfølgelig også med på å beskytte for vinden siden det fortsatt er litt vind noen steder.
Men nå er jeg i alle fall i provinsen Buenos Aires å har bare 550 km igjen til DakarMotor hvor sykkelen skal leveres på mandag. Det er nesten så jeg vurderer å ta meg en tur til Uruguay for å slå ihjel en dag 🙂
Hver eneste dag siden jeg var i Chile har mekanikeren min jobbet med å holde sykkelen sammen. I løpet av natten har den laget ett nett på venstre side av gps holderen. Det er alltid på venstre siden av en eller annen grunn, og jeg har aldri hatt problemer med gps holderen så hvorfor han er så opptatt av denne forstår jeg ikke. Edderkoppen har vært med gjennom hele syd Chile og nå i 2 uker her i Argentina. Skal bli spennende å se om den overlever turen over dammen. Kan hende vi får en ny asylsøker i landet.
Mekanikeren i arbeid
Selve kjøreturen fra Pigüé til Saladillo er ikke så mye å snakke om, men jeg tok det helt med ro siden jeg hadde bestemt meg for å ikke kjøre hele veien til Buenos Aires. Så jeg kjørte i ett behagelig tempe, stoppet, slappet av og hadde fullstendig roen. Nesten samme følelsen som når jeg var i Sentral Amerika. Som sagt kjører jeg gjennom ett landskap med mye landbruk å det er artig å se alle de gamle lastebilene som roller på veiene her.
Pigüé – Saladillo, Argentina
Som sagt møter man mange folk og ett sted jeg stoppet traff jeg på denne fyren. Han snakket ikke Engelsk men vi kommuniserte etter beste evne. Han kjørte en Honda 90cc og kom fra Buenos Aires i regnvær. Her hvor vi møttes var det 30C og strålende sol. Han tok så mange bilder at jeg syntes nesten jeg måtte ta ett bilde av han også 🙂
Pigüé – Saladillo, Argentina
Jeg slo meg til ro i Saladillo. Nå har jeg ca 185 km igjen inn til Buenos Aires. Siden jeg ikke har noe stort behov for å oppholde meg i den byen lenger enn nødvendig tok jeg meg en hviledag her i Saladillo, Saladillo er en liten by med ca 37.000 innbyggere.
De 2 siste dagene her i Buenos Aires har stort sett blitt brukt til å forberede hjemreisen. På mandag formiddag reiste jeg til Dakar Motor for å få instrukser om videre prosess. Tilbake på hotellet pakket jeg om bagasjen slik at bare mc relaterte ting lå i koffertene på sykkelen. All annen bagasje må jeg ta med meg selv (2 bager). Heldigvis kunne mc klærne, hjelm og støvler sendes sammen med sykkelen.
Tirsdag reiste jeg til flyplassen for å levere sykkelen. Når jeg kom dit dukket også en kar fra Seattle opp som også skulle levere sin sykkel. Han tok noen bilder så det kan hende det kommer noen etter hvert.
Jeg skal selvfølgelig forsøke å lage en film når jeg kommer hjem, men klarte ikke å dy meg for å lage en liten snutt fra det jeg mener er første dagen i Nevada.
Egentlig burde jeg sikkert løpt rundt i Buenos Aires å fått med meg alle severdigheter men sorry…… Slik ble det ikke. Jeg føler jeg har sett så mye de 10 siste mnd’ene at nå er det nok for en stund. Så etter at DakarMotor var besøkt, sykkelen levert på flyplassen og betalingen utført har jeg ruslet rundt i gatene her i nabolaget, slappet av i parken, slappet av på en cafe, spist noen gode biffer og eller bare slappet av.
Buenos Aires
Jeg tok meg også tid til en liten opprydding i innleggene mine som jeg har postet i løpet av turen. Tidligere lå de i kategorier pr. mnd. Nå ligger de i kategorier pr. land. Bloggen i sin helhet vil få ett ansikts løft men det skjer ikke med det første. Må jo ha noe å gjøre neste vinter også.
Kategorier
Tok også en gjennomgang av alle videoer og bilder å sortere disse litt. Dette er de kalde fakta av den oppryddingen 🙂
Totalt
Bilder 28 GB 7825 stk
Video 575 GB 6882 minutter = 114,7 time
Har også fått mulighet til å besvare spørsmål som har kommet inn på mail, Facebook å på bloggen den siste tiden. Spørsmålene handler stort sett om utstyr, sykkel, sikkerhet, veivalg å slike ting. Jeg er slett ikke noen ekspert på noe som helst selv om jeg nå har kjørt denne turen, men jeg forsøker etter beste evne å besvare spørsmålene.
Enda mer gledelig er det selvfølgelig at ett par e-post’er ang. jobb også har kommet inn de siste dagene. Ingen ting er avklart,å noe ligger muligens frem i tid, men spennende er det like vell. Potensielle jobbmuligheter betaler uansett ingen regninger så vi får se hva utfallet blir.
I morgen forlater jeg i alle fall SoHostel og reiser hjem. De første 2 nettene her på SoHostel bodde jeg på ett 10 manns rom, men vi var bare 3 stk der så det var rolig. De siste nettene har jeg bodd alene på ett 3 manns rom. Dusj og toalett deler jeg med andre en det er greit å ha sitt eget som selv om det er litt mindre sosialt.
Pakket og reiste fra hotellet ved 10 tiden og etter en times hektisk taxi tur var jeg fremme på flyplassen i god tid før flyet skulle gå. Selve flyreisen hjem via London var som alle andre lange flyreiser kjedelig. Jeg bruker heller ikke å få sove på disse flyreisene å slik var det denne gangen også.
Fremme på Gardermoen ble jeg stående lenge ved bagasje båndet uten å se bagen min. Det viste deg at den var blitt liggende igjen i London. Dermed var det bare å fylle ut de nødvendige papirene og håpe på at den skulle dukke opp på neste fly fra London.
Ute i mottakshallen ventet Nina og Terje med Norske flagg. Artig 🙂
Fikk en mail fra Dakarmotor i dag som bekreftet at sykkelen var sendt. Så vidt jeg har funnet ut landet sykkelen i Frankfurt ved 13 tiden i dag.
Har er ett par bilder av sykkelen etter at den var stroppet på en palle i Buenos Aires slik at den kunne gå videre til resten av pakkeprosessen.
Da kommer en oppsummeringsvideo fra 19 dager Chile. Jeg må innrømme at Chile ble for meg en transportetappe. Landet er langt og jeg hadde gledet meg til å kjøre i Pategonia, så dermed ble alt nord for Pategonia nedprioritert. Det er dessuten gått 9 mnd siden turen startet så det er på tide å gi gass 🙂
Han reiste fra Mogreina i dag kl 08.54 og ankom Spydeberg kl 11.03 hvor han besøker sin Mor på veien.
Distansen til London er på 2.080km. Jarle regner med å være i London 30. april og bloggen oppdateres med jevne mellomrom, slik at vi kan følge Jarle på turen.
Han har nå ankommet Sjælland i Danmark og innlosjert seg på B&B i Bæverskov. Første dagsetappen ble på 64,3 mil.
Kl 00.40 i dag, den 29.04-2015 fikk jeg følgende melding fra Jarle: Da er det natta her i Nederland. Basert på det siste signalet kan jeg se at han overnattet i Limburg.
Limburg er en provins i Nederland og ligger helt sør i landet. Det grenser til Belgia i sør og delvis i vest, Tyskland i øst og de nederlandske provinsene Noord-Brabant i vest og Gelderland i nord. Provinshovedstaden er Maastricht.
Fra Jarle reiste fra Sjælland i Danmark i går, den 28.04-2015 og ankom Limburg i natt, så har han kjørt i gjennom Tyskland og videre inn i Nederland og vært på farten i 15 timer og 11 minutter og tilbakelagt en anstendig distanse på hele 877 kilometer.
Da kan vi lese at Jarle kom seg vel frem til London hvor han ga fra seg sitt siste pling kl 22.26 den 29. April. Da har han vært innom Belgia og Frankrike, hatt en reisetid 29. April på 11 timer og 3 minutter og kjørt 544,8 kilometer dette døgnet
