Dag 16 i Peru. Cordillera Blanca

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre i dag. La kroppen få venne seg til høyden eller ta meg en tur opp i fjellkjeden Cordillera Blanca. Kvelden før hadde jeg litt hodepine, men i dag føltes kroppen bedre. Så jeg pakket sykkelen og tok meg en kjøretur på 70-75 km før jeg bestemte meg for å finne vei 107. Jeg bommet muligens litt på hvor jeg skulle plukke opp 107, men kom omsider inn på veien som fører til Nasjonalparken Huascarán. Fjellkjeden har bl.a. fjelltopper som Huandoy og Huascarán, og ytterligere 663 isbreer, 269 sjøer, 42 elver og foruten 33 arkeologiske funnsteder.

Her er hva de skriver om Cordillera Blanca:

Known to be one of the biggest mountain ranges in the world, the majority of its peaks measure around 6000 m.a.s.l.
Located 100 km from the Pacific coast and measuring 180 km long, The Cordillera Blanca forms a natural barrier between the coast and the Amazon jungle. Every mountain top is more beautiful than the next, and many hiking trips can be arranged through the Cordillera’s grand mountain passes. The mountain roads were built centuries ago by the native people of the region. The Cordillera Blanca, and its many beautiful places, is now accessible by various roads using 4×4 vehicles.

Selve 107 trenger man ikke noen 4×4 for å kjøre siden dette er en flott asfaltert vei.

I det fjerne ser jeg veien som snirkler seg oppover fjellsiden. Skal bli gøy 🙂

Siden dette er en nasjonal park kostet det 10 solares pluss at man måtte skrive seg inn i en bok før de åpnet bommen. Når jeg skrev meg inn i boken så jeg at Bill og Lorri hadde skrevet seg inn i boken noen timer før meg. Jeg hadde tastet med Bill kvelden før men jeg ønsket ikke avtale noe siden jeg ikke var helt sikker på formen.

4736 m.o.h. kjører men inn i Tunel Punta Olipica. Den gikk slakt nedover og siden det kom en del vann fra taket var asfalten veldig svart. Siden man ikke vet om det finnes steiner som har falt ned eller hull i asfalten kan det være lurt å ta det med ro.

Etter at jeg kom ned til Chacas var planen å kjøre 106 tilbake. GPS’en mente det var lurt å ta R13 og R54 for å komme til 106 så da gjorde jeg selvfølgelig det. Angrer ikke ett sekund for dette var flotte veier i flott natur.

Veiene snirkler seg gjennom landskapet og bringer deg fra landsby til landsby. Det er få kjøretøy her og bare en sjelden gang møter man en bil, traktor eller motorsykkel.

Siden klokka går og det ville ble mørkt ca 1830 var jeg spent på hvilken type vei 106 var. Det viste seg også å være en grusvei. Tilsynelatende en litt større grusvei en R13 og R54 men dette resulterte også i at veien var mer ødelagt. Jeg møtte bare 1 lastebil i løpet av distansen på 106 så så veldig trafikkert var veien ikke, men jeg er rimelig imponert av sjåføren i den lastebilen 🙂

Selm om veien på dette bildet ikke ser så ille ut kan jeg love at det ble noen timer med skikkelig risting. At sykkelen ikke ristet i filler er helt uttrolig. I morgen må jeg gå over sykkelen for å sjekke om noe har løsnet. Kunne ikke se noe når jeg sjekket ved ett par anledninger når jeg hadde hvile pauser.

Og her fortsetter grusveien videre nedover. Ofte er det slik at jo lenger ned man kommer jo verre blir veien pga mer og mer vann som renner nedover fjellsidene når det regner. Det stemte denne gangen også, men ikke så ille som jeg fryktet.

Måtte bare stoppe å ta ett bilde av GPS’en.

Som videoen viser (kommer i neste innlegg) ble det sent før jeg kom frem til hovedveien. Når jeg kom på hotellrommet var planen å gå ut for å få meg noe og spise men jeg var så trøtt at jeg orket ikke. Dermed ble det bare frokost i dag og 1 1/2 liter med vann i dag 🙂

PS: Videoen 106 kommer om noen timer. Tar litt tid å laste opp.