Kategori: 15-Peru

Ikke så mye å si om de siste par dagene. Har hatt ett par kjørefrie dager og bare nytt tilværelsen her i Mancora. Temperaturen ligger på over 30C, litt vind, men ikke plagsomt, sjøvannet ligger på 25-30 grader og maten her i Peru er den beste vi har fått på lenge.

Det å skrive om ett opphold på stranden er ikke så veldig interessant (for meg i alle fall) så jeg nøyer meg med å laste opp noen bilder som Nina har tatt.

Planen er å fortsette sydover i morgen.

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

Det ble en litt forsinket start fra Mancora pga at jeg måtte stelle iitt med stortåa som hadde fått møte en betong kan dagen før da jeg var ute å gikk i sandaler. I løpet av dagen i dag skulle jeg få merke hvordan det var å gire og gå med bandasjert stortå 🙂

Veiene i dag var varierte, og spesielt det første stykket etter Mancora hadde flotte svingete mc veier.

Og det er heller ikke noe å si på utsikten.

Nina tok noen bilder av en flott blå og hvit BMW så jeg tror jeg publiserer de også 🙂

Dagen i dag skulle bli en ørken dag. Store områder med sanddyner. Til tider var det som å kjøre på Norske vinterveier hvor man ser snøen føyke over veier. Eneste forskjell var at det her var sand som føyk over veien.

Det eneste som ødelegger litt av opplevelsen er all søpla. I Colombia og Ecuador så man folk som hele tiden ryddet langs vegene. De klippet gress, fjernet søppel og ellers holdt det ryddig og rent. Her i Peru flyter det av søppel over alt. Det er litt trist sett med Norske øyne, men kulturen i Peru tillater slikt forsøpling så jeg vil ikke skrive noe negativt om dette. Jeg er gjest i dette landet og hvis jeg ikke liker det kan jeg heller reise ett annet sted.

Jeg synes det var litt lite bensin igjen på tanken og var usikker på hvor langt det var til nærmeste bensin stasjon så jeg stoppet her ved dette huset for å kjøpe noen liter bensin. Alle menneskene vi har møtt i Peru så langt er hyggelige og hjelpsomme mennesker. Etter å ha fått bensin på tanken ble vi invitert til å sette oss ned i skyggen for å slappe av. Vi hadde litt kjeks og vann i tankvesken som vi delte med mannen i huset 🙂  Hans viktigste oppgave var nok å sitte i stolen og følge med på trafikken 🙂

Innimellom all ørken områdene kunne man komme til steder hvor mest sansynlig en elv kom ned fra fjellet og forsynte området med vann. Da ble det grønt og frodig i noen få minutter.

Hva de dyrket her vet jeg ikke helt sikkert, men det kunne se ut som ris.

Så ut som de dyrket noe som vokste på trær/busker også. Vi lurte litt på om dy dyrket palmer men synes de sto alt for tett.

Matlaging foregår over alt og når man kjører mc kjenner man mat lukten når man passerer.

Det var begynt å skumre når vi nærmet oss Pacasmayo.

Då vi svingte av hovedveien virket det ikke så lovende. Då vi kom ned til sentrum lignet det på mange andre travle småbyer vi har vært i, men nede ved sjøen var det en flott gågate med noen hotell hvor vi booket inn på Gran Hotel.

Oppe ved kirkegården var det en flott plass med utsikt over byen og ut mot sjøen.

Vi var innom flere Hostal i sentrum før vi ble tipset av en forbipasserende om at Grand Hotel hadde parkering for sykkelen. Dette hadde nemlig ikke de stedene vi besøkte inne i sentrum. Sikker parkering for sykkelen er alltid høyt på prioriteringslisten.

Har hotellet flott utsikt er det bare en bonus som man må betale for 🙂

Det ble en dagsetappe på 450 km.  Jeg er imponert over Nina som ikke er vant med dette og som holder ut alle disse timene i sol, sterk sidevind, forbikjøringer og travle bykjerner hvor trafikken til tider kan være hektisk.

Det ble en rolig start på dagen i Pacasmayo. Nina tok seg en en liten tur rundt hotellet mens je gikk opp for å pakke baggene. Stortåa følte ikke helt for en spaser tur på morgenkvisten 🙂

Dagens ‘opplevelse’ skulle bli Chan Chan’. VI viste ikke mye om dette stedet men etter å ha fått en tur guide som hadde jobbet i området i 40 år fikk vi i alle fall litt mer innføring i livet til Chimor’ene. Chan Chan var hovedstaden i Chimor Empire og hadde sin storhetstid fra år 900 til 1470 til de ble bekjempet av Inka’ene.

Chan Chan betyr sol sol, og har navnet fra sin sol rike kyst. Men de viktige tingene i  Chimor’ene sine live var månen, sjøen, pelikanen og fiskegarn. De små murene man ser på bildet her representerer fiskegarn og var opprinnelig 3-4 meter høye. I dette tilfellet var de åpne for å slippe sollys inn og gi ventilasjon.

På bunnen av bildet ser man pelikaner. De var viktige siden de viste fiskerne hvor fisken var. Strekene symboliserer bølger.

En teori var at dette var ‘skattekontoret’.

Takene er der for å beskytte mot vær og vind. Siden Chimor’ene sin byggmasse var sand, vand, skjell og fiskebein varer ikke disse tingene evig.

Yttermurene var 10-12 meter høye og ble bygget slik siden dette fungerer meget bra i ett område med en del jordskjelv. Hensikten med burene var selvfølgelig for å beskytte seg mot angripere men ga også god beskyttelse mot vinden.

Det var bare 100 – 150 personer som bodde innenfor murene. Resten av befolknigen bodde på utsiden og det fantes bare en inngang. De tror at ved gitte anledninger kunne noen komme inn og muligens ha salgsboder langs disse plattingene.

Siden de kunne ha flere (mange) koner og disse ble begravd sammen med kongen når han døde var det greit med store gravkammer. Dessverre var disse blitt utsatt for plyndringer for flere hundre år siden så hva som befant seg er får man ikke greie på.

Tilgang til ferskvann hadde de også innenfor murene.

Man blir liten i disse områdene.

Siden det fortsatt var en del timer til solen skulle gå ned fant vi ut at vi skulle kjøre noen mil videre sydover mot Chimbote.

Vell fremme i Chimbote sjekket vi inn på Gran og plasserte oss på vår lille terrasse 🙂

Med utsikt ut over både sjø, park og trafikken.

Ble sittende her en stund så jeg måtte leke meg litt med lukker hastigheten på kameraet. Her er den på 8 sekunder.

Vi sjekket ut av det gamle røde ærverdige hotellet i Chimbote etter en frokost ……….

——–og forlot etter hvert kysten.

Planen for dagen var å kjøre litt opp i fjellene og samtidig få litt avveksling fra ørkenen vi har kjørt i de siste dagene.

Veiene ble litt dårligere men det ser ut til at Nina koser seg.

Ho fikk t.o.m. tatt litt bilder i løpet av dagen.

Vi kom etter hvert høyere og høyere på veier som vrir seg oppover fjellsidene.

Landsbyene her oppe inneholder få turister 🙂

Fjell etter fjell etter fjell.

Og der oppe går veien vi skal kjøre på 🙂

Man må bare stoppe i ta noen bilder her oppe i 4200 m.o.h. hvor skyene subber nedi hjelmene våre.

Vi var ganske slitne når vi omsider var fremme i Huaraz som er en litt spesiell plass sett i mine øyne. Får publisere noen bilder fra Huaraz neste gang.

Her kommer noen bilder fra dag 7 hvor vi kjørte distansen Huaraz – Paramonga.

Vi vurderte å bli her i Huaraz en dag til men Nina sliter med høyden. Ho fikk tabletter for høydesyke som jeg hadde med meg og ho drakk masse vann men like vell ga ikke hodepinen seg. I tillegg sliter ho med pusten så vi fant ut at det var tryggest å komme seg ned i lavlandet igjen.

Turen gikk gjennom varierende terreng, men her har i alle fall Nina knipset en elv som vi kjørte langs. Man må jo ha noe å gjøre på når man sitter der bak.

Vi tok det med ro og kjørte ikke så fort nedover bakkene. Tok flere pauser og bare nøt utsikten.

Ett sted kom vi til så hadde ett merkelig fjell landskap som bare måtte avbildes. Hele berg med ‘stein hauger’

Vell fremme i Paramonga fant vi oss ett hotell med mulighet til å parkere sykkelen innendørs.

Med sykkelen trygt parkert inne på cafeen tok vi oss en spasertur rundt Paramonga, Her var det bl.a. utendørs Bingo og dette var jo en flott mulighet til å lære seg litt tallene på Spansk 🙂

Jeg har flere ganger hatt problemer med at motoren har kuttet uten at jeg har vært 100% sikker på årsaken. Når jeg var i Arizona området og temperaturen lå på over 40c regnet jeg med at det var pga overopphetet bensinpumpe. Dette er nemlig en kjent svakhet på F800GS. Men i går opplevde jeg også dette i 4200 meters høyde hvor temperaturen lå på ca 10c.

Etter litt surfing på nettet har jeg nå lært følgende (står det på nettet må det jo være sant) 🙂

Bensinpumpen har en temperatur sensor. Pumpen gir ett vist trykk, overflødig bensin kjøler ned pumpen før den returneres til tanken. Blir pumpen for varm oppfatter sensoren i pumpen dette og kutter tilførselen.

Men sensoren har en funksjon til. Vann i bensinen oppfattes også av sensoren. Så hvis det er vann / kondens i bensinen kuttes altså tilførselen. Dette kan derfor være årsaken til at jeg hadde problemer når temperaturen var lav.

I følge x antall forum innlegg kan dette løses på 2 måter.

1: Fjern pensinpumpen og sett inn en bensinpumpe til Toyota Corolla (uansett årsmodell). Pumpen er eksakt lik, men inneholder ikke den aktuelle sensoren.

2: Skift ledningen som leser signalet fra sensoren med en ledning som ikke leser dette signalet. Ledningen koster 35$ og er det billigste alternativet.

Her er hva de skriver om ledningen:

On BMW R1200GS, R1200GS Adventure, R1200RT, R1200ST, R1200R, F800GS and F650GS-twin motorcycles, the fuel pump controller can fail due to water infiltration or because of a design flaw, limiting heat sinking, leaving you stranded. Using the accessory socket or an SAE battery connector and this cable as a temporary fix, you can bypass the failed controller and get back on the road. Features 18 gauge wire and soldered joints. If you ride in remote areas, this cable could save your life.

For øyeblikket er jeg nå i Lima og skal ha x antall kjørefrie dager. Hva de skal brukes til får vi komme tilbake til senere. Vi får se om jeg finner på noe ang dette problemet i løpet disse dagene.

Pumpen kan skiftes på følgende måte:

Dagen i dag var en liten transport etappe fra Paramonga ned til Lima så det ble ikke tatt noen bilder. Nina har hatt en stor drøm i mange år om å besøke Rio De Janeiro så nå som det dukket opp en nesten gratis flybillett hoppet vi på denne muligheten. Opprinnelig plan var å avslutte reisen med en fly tur til Rio De Janeiro men siden vi tar turen nå, dropper vi dette senere.

Endringene i planene gjorde selvfølgelig at det ble noen praktisk utfordringer. F.eks. hvor gjør vi av sykkelen og bagasjen i den perioden vi ikke er her? Løsningen var enkel. Jeg leverte sykkelen inn til BMW her i Lima hvor jeg ba de ta en sjekk av sykkelen. De var selvfølgelig meget velvillig til å hjelpe oss, så vi pakket om all bagasjen i løpet av noen minutter og lot all bagasje vi ikke trengte pluss hjelmer og kjøreutstyr i ett skap hos de. Alt dette henter vi når sykkelen skal hentes.

I tillegg stilte de med gratis sjåfør som kjørte oss ut til Miraflores området av Lima som er ett turist området som ligger relativt nærme flyplassen. Sjåføren ville også hente oss gratis når vi skal tilbake å hente sykkelen. Gratis vil sikkert si at de har bakt det inn i prisen på servicen på sykkelen 🙂

Avreise til Rio De Janeiro blir i morgen kveld den 16. desember.

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

Dagen i dag skulle bli en stille og rolig dag. Vi vandret fra hotellet ned til sjøen hvor det helt tilfeldig skulle vise seg å være ett stort shoppingsenter.

Dette er den første butikken vi kom til og det gikk en stund før Nina kom ut igjen.

Så mens Nina ruslet rundt i butikker kunne jeg ta bilder opp i luften.

Ta bilder av juletreet.

Og ellers hva jeg måtte finne av motiver.

Heldigvis blir man tørst av å rusle i butikkene også så ved ett par anledninger ble det tid til å slukke tørsten.

Spøk til siden så hadde vi en fantastisk dag. Og dette stedet hvor vi også hadde oss ett måltid serverte både nydelig mat og gode drinker.

Senere på kvelden ble det også en tur til Inka Markedet for å sjekke ut hva de hadde. Heldigvis er vi på sykkeltur så det er lett å argumentere med selgere som vil selge alt mellom himmel og jord, og det er ‘relativt’ enkelt å overbevise Nina også at det ikke er plass. Skal ho kjøpe noe, må ho også kaste noe 🙂

Tilbake til hotellet stakk vi innom vaskeriet på andre siden av gaten som hadde tatt seg av klesvasken vår.

Dag 10 i Peru skulle bare brukes til å pakke bagene, rusle litt rundt og eller få dagen til å gå frem til vi skulle reise til flyplassen.

Denne delen av Peru er helt klart noe annet enn bydelene vi kjørte gjennom for å komme hit. Her er det turister over alt og alt er lagt opp til at turistene skal ha det godt og legge igjen masse penger.

Maten i Peru har vært god og det er ikke vanskelig å se at Nina gleder seg til ett måltid 🙂

Eller kan det være desserten ho gledet seg til?

Omsider var tiden der og betjeningen på hotellet skaffet oss en skikkelig sjåfør som fraktet oss trygt og sikkert til flyplassen. Dessverre hadde jeg glemt igjen emigrasjon papirene i mappa om lå gjen på sykkelen, men for 10$ kunne jeg fylle ut nye papirer og komme meg videre.

Dermed kunne vi sette oss på flyet til Rio de Janeiro hvor vi skal nyte noen forsinkede hvetebrødsdager.

Det har vært litt lite med oppdateringer de siste dagene og det har en naturlig forklaring. Når vi var i høyder på over 3500 m.o.h. sliter Nina med pusten og siden flere fjellpass gjenstår har Nina foreslått å reise hjem til Norge slik at jeg kan kjøre mer av det opprinnelig planlagte turen. Vi diskuterte derfor litt om ho skulle reise hjem før eller etter jul og ble da enige om at vi skulle reise hjem begge 2 for å overaske familien.

En av Nina sine store drømmer var å besøke Rio de Janeiro så vi bestemte oss for å fly fra Lima til Rio de Janeiro og så videre til Norge via Paris. Fremme i Norge hentet vi bilen på Mogreina, kjørte til Sandefjord for å hente Zulu og så over Hardangervidda til Bergen. Vi var fremme i Bergen ved 8-9 tiden lille julaften.

På julaften dukket vi opp hos svigerforeldrene til Natalie for å gi Annabelle en gave og for å overaske Erik og Natalie. Det ble ett hyggelig gjensyn,

Etter å ha besøkt Erik, Natalie og Annabell reiste vi videre for å overaske Anja og Simon som hadde besøk av Lene, Aud og Per. Vi hoppet over gjerdet, banket på stue vinduet og satte opp denne plakaten foran ansiktene så de ikke skulle se oss. Til å begynne med ville de jage oss vekk, men til slutt gjenkjente de igjen stemmen min og vi ble bedt inn og fikk tidenes flotte julefeiring.

Så til dere som lurer på fortsettelsen av mc turen kan jeg avsløre at den vil fortsette 🙂  I begynnelsen av Januar reiser jeg tilbake til Lima og fortsetter reisen.

Etter 2 uker hjemme i Norge sitter jeg nå på Gardermoen klar for reisen til Lima via Amsterdam. 

Må innrømme at det er litt med blandede følelser.  7 mnd på veien har vært fantastisk men det var godt å komme hjem og treffe familie og venner igjen. Derfor er det selvfølgelig litt trist å forlate de igjen men samtidig gleder jeg meg til å fortsette reisen.

Peru har fortsatt mye å by på og flere stopp står på agendaen.  Første del av reisen går nordover igjen for å få med meg noen veier som jeg ikke kjørte på vei ned til Lima.

Etter litt kultur opplevelser i Peru, ett par spesielle veier i Bolivia håper jeg på god rød vin i Chile og gode møre biffer i Argentina. Det skal bli godt etter masse pinnekjøtt hjemme i julen, mølje hos modern i går og medisterkake til middag i går kveld hos Terje 🙂

40.000 km er unnagjort og ca 13.000 km gjenstår.  Dvs at jeg regner med at det går ett par måneder.  Sykkelen har fått en service i Lima og med enda mindre bagasje på sykkelen står jeg fritt til å velge de veiene som jeg måtte ha lyst til. Tror det kan bli 2 kjekke og spennende måneder.

Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger angående bloggen mens jeg var hjemme så inspirasjonen til å bruke tid på og skrive noen ord hver dag et tilbake. Så da blir det noen ord og bilder når jeg har wifi selv om Nina nå ikke lenger er med for å  rette alle og/å feilene 🙂

Dag 12 (totalt) i Peru startet som først planlagt med en frokost på hotellet. Jeg pakket baggen og ruslet det lille stykket opp til BMW dealer’en hvor sykkelen sto. Men når jeg kom inn dørene fikk jeg greie på at sykkelen ikke var ferdig 🙁 De sa de hadde sendt meg en mail og denne mail’en skulle jeg bekrefte slik at de kunne sette igang jobben. Yes, det stemmer at de sendte meg en mail og denne fikk jeg 4. januar. Altså 21 dager etter at jeg leverte sykkelen og 2 dager før jeg skulle hente sykkelen. Derfor sjekket jeg bare vedlegget for å se prisen uten lese innholdet i mailen skikkelig. Irriterende for nå blir ikke sykkelen ferdig før på fredag.

Vi gikk gjennom listen som skulle utbedres og endte opp med en liten diskusjon ang. bensinpumpen. Min teori er at bensin pumpen er ok, men at sensoren kan være ødelagt, på vei til å bli ødelagt eller bare litt overfølsom. Verksteds formannen mente derimot at bensin pumpen var ødelagt og derfor burde skiftes. Så hva gjør man? Stole på magefølelsen og risikere å bli stående oppe i fjellene uten mulighet til å få fikset noe eller høre på utdannede BMW folk som bør vite? Jeg endte med å høre på de, sa ja til å skifte pumpa, påta meg en ekstra regning og ende med 2 dager forsinkelse 🙁 🙁  Var ikke særlig happy for dette og i tillegg gjøre ett nytt innhugg i reise budsjettet, Nå tror jeg snart jeg må ha kronerulling til flybilletten hjem 🙂

Etter en nedtur på BMW sjappa ruslet jeg tilbake til hotellet og fikk heldigvis ett rom til en mye hyggeligere pris enn natten før. Etterpå kapret jeg en taxi og kjørte til forsikringsselskapet for å utvide forsikringen på sykkelen med 30 dager til. Det tok nesten ett par timer før dette var i orden men nå er i alle fall dette fikset så nå gjelder det bare å få utvidet min egen forsikring som går ut på dato 10. januar. Opprinnelig plan var jo at reisen skulle være ferdig til jul, så derfor hadde jeg bare tatt forsikring for 8 mnd. Ingen Norske forsikringsselskaper ville forsikre meg for mer enn 90 dager endte jeg opp med Worldnomads. Men siden jeg nå har vært hjemme i Norge en tur og kjøpte flybiletten til Lima med MasterCard burde forsikringen gjennom MasterCard dekke siste del av reisen. I følge det jeg kunne lese skulle den dekke kjøring med egen bil, offentlig transportmidler etc, men det sto ingen ting om mc. Derfor sendte jeg de en mail i romjulen og en ny i dag for å få bekreftet eller avkreftet at forsikringen også gjelder de som kjører mc i utlandet.

Jeg fikk med meg noen filmer på harddisken når jeg var hjemme i Norge så i kveld så jeg episode 1 av Star Wars. Der var blant annet dette klippet som er filmet i Tikal i Guatemala som jeg besøkte for noen mnd’er siden (kan leses her) . Litt artig 🙂

Når man ikke har sykkel får man bruke taxi. Så jeg tok en taxi ned til ‘Centro histórico de Lima’ for å se litt av de flotte bygningene. Første stopp var Plaza de Armas eller også kalt Plaza Mayor. Dette skal være den eldste plassen i byen og stedet der Francisco Pizarro grunnla Lima i 1535. Bygningen rundt Plaza Mayor heter bl.a. Palacio de Gobierno, Palacio Arzobispal og Cathedral of Lima.

.

Og her var det ett militært korps som spilte.

Måtte jo ha med litt lyd også 🙂

For å være en helt vanlig hverdag var det rolig i gatene. Jeg hadde egentlig forventet mer folk og verre trafikk i en by på 9-10 millioner mennesker men det er kjekt og bli positivt overasket.

En liten pizza på Pizza Hut ble det også tid til 🙂

Etter en matbit begynte jakten på ett apotek og ett sted hvor de selger linseveske og boks til å oppbevare linsene i når man tar de ut. Jeg har de siste dagene vært litt plaget med høyre øye og nå kunne jeg ikke vente lenger. Jeg håpet i det lengste at det skulle gå over av seg selv siden jeg hater å sette linsene inn selv. Når Nina var med var det enkelt men nå må jeg gjøre det selv. Ta de ut er enkelt men inn er ett helv…

Uansett, med en heller dårlig Spansk klarte jeg og få tak i øyedråper som skal fikse øyet igjen og hvis jeg forsto damen rett skulle jeg dryppe 2 dråper i hvert øye før jeg gikk og la meg de 3 neste dagene. Å få seg linsevann og boks til å oppbevare linsene  gikk også greit med litt fingerspråk og ett par Norsk/Spanske ord 🙂

Hadde jeg hatt skritt teller i dag tror jeg at jeg hadde fått bra med poeng. Etter å ha vandret rundt i nærheten av Plaza Mayor………………

………..ble det til at jeg vandret litt mer rundt i gatene.

Det var enkelt nok å stoppe en taci her ved hotellet for og ta en taxi ned til Centro histórico de Lima men det var verre å få noen til å kjøre meg tilbake. Etter å ha stoppet minst 10 taxi’er var det endelig en som sa ja til å kjøre meg tilbake for 20 soles (52 kr). Det var samme prisen som det jeg betalte motsatt vei, så selv om jeg hadde vært villig til å betale litt mer fikk jeg det til samme prisen.

Om jeg betaler gringo pris eller ikke vet jeg selvfølgelig ikke men slik jeg oppfatter prisen ser det ut til at jeg betaler 1 soles pr minutt. Tar turen 20 minutter er prisen også 20 soles. Uansett synes jeg det er såpass billig at jeg gidder ikke prute. Vi turister skal jo tross alt legge igjen litt penger i de landene vi besøker.

Sykkelen skulle ikke være klar før klokken 14, men jeg pakket bagen og ruslet opp til BMW dealeren ved 9-10 tiden for å sjekke status. Da viste det seg at sykkelen nettopp var blitt ferdig så klokken 11 var jeg klar til å reise. De hadde utført vanlig service pluss skiftet bremseklosser bak. Styrelageret som ble skiftet i Mexico var også blitt skiftet. Allerede to dager etter at det ble skiftet i Mexico måtte jeg ettertrekke lageret og jeg fikk det aldri slik jeg ønsket. Når jeg kom til Lima ba jeg de sjekke lageret så at de hadde skiftet det var helt ok. Eneste problem nå er at det er så uvant å kjøre med nytt styrelager at de første timene ble litt vinglete kjøring. Utrolig hvor mye ett styrelager har å si på sykkelens oppførsel. Og like utrolig hvor mye vi sjåfører tilpasser oss slik at når noe blir reparert blir det uvant å kjøre igjen.

Bensinpumpen ble også skiftet så nå får vi håpe at alle problemer er løst for resten av turen. Siden jeg var litt påståelig når jeg diskuterte med de og ikke var overbevist om at problemet ville bli løst ved at jeg skiftet pumpen ga de meg 50% rabatt så sluttsummen ble derfor litt mer hyggelig enn først forventet.

Turen ut fra Lima gikk greit. Byen har tross alt nesten dobbelt så mange innbyggere som Norges befolkning x 2, så noe trafikk må man beregne uansett når på døgnet man kjører. Målet var å komme meg ut av Lima sentrum i dag for så å ha litt kortere vei opp til fjellene dagen etterpå. Selve kjøreturen er ikke så mye og skrive om. Jeg endte opp i Paramonga hvor Nina og jeg stoppet for noen uker siden. Jeg kjørte bort på samme hotell som sist men så at de holdt på å rigge til for ett bryllup på andre siden av veien, så derfor booket jeg meg inn ett annet sted.

Etter at bagasjen var lastet inn på rommet tok jeg meg en kjøretur rundt i gatene og stopp ett sted for å bestille en pizza som jeg tenkte å ta med til hotellet. Mens jeg venter på pizza’en ser jeg han som jeg nå har truffet ved 3 grensepasseringer komme syklende forbi. Første gang jeg traff han var på grensen til Nicaragua, så traff jeg han igjen på grensen til Costa Rica og så 3 ganger samme dag når vi kjørte inn i Panama. Jeg fikk ikke stoppet han når han syklet forbi men noen minutter etterpå kjørte jeg bort på Hostel’et hvor Nina og jeg hadde bodd sist gang og der var han 🙂 Måtte selvfølgelig gå inn og snakke litt med han 🙂

Kvelden ble brukt til å omorganisere bagasjen. Jeg får mindre og mindre bagasje så nå var planen å pakke slik at når jeg stopper for kvelden har jeg bare 1 bag som skal inn på hotellet. I begynnelsen av turen hadde jeg 2 fulle kofferter, 1 bag på toppen av hver koffert og en stor bag på sadlen bak meg. Nå har jeg 2 fulle kofferter og en bag bak meg på sadlen. Siden koffertene er skrudd fast på sykkelen og låst meg hengelåser trenger diss strengt tatt ikke bære inn på hotellet hvis de ikke inneholder noe man trenger om kvelden.

I tillegg har sykkelen fått nytt flagg igjen pluss 2 Norske klistremerker med det Norske flagget. Det ene klistremerket ble plassert på vindskjermen og det andre bak på høyre koffert.

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

Etter en trist beskjed på morgenkvisten om at en person der hjemme hadde forlatt oss satte jeg meg på sykkelen, forlot hotellet og tok en siste liten runde i Paramonga. Veien opp til Huaraz hadde jeg jo kjørt før (i motsatt retning) men det var like vell en flott tur.

Når man forlater de trygge omgivelsene hjemme og ser hvordan andre har det kan man jo reflektere over både det ene og det andre. Jeg tror ikke folkene nede ved denne elven som mest sannsynlig lever ett enkelt liv har det noe verre en oss. De har sin kamp med å skaffe mat på bordet og vi har vår kamp med å skaffe materialistiske ting. Jeg tror de er mer glad for maten de har enn all de materialistiske tingene vi skaffer oss. Materialistiske ting gjør selvfølgelig at livet blir mer komfortabelt men om vi er noe mer lykkelig vet jeg ikke.

Fremme i Huaraz sjekket jeg inn på samme hotell som sist. Årsaken er rett og slett at de har ett lukket parkering område og det er det ikke alle som har. Prisene varierer. I går betalte jeg 90 Norske kroner men i dag måtte jeg betale 170 kr.

Huaraz har ett merkelig utvalg i butikker og langs gatene sammenlignet med andre steder. Her er det 10 ganger lettere å kjøpe ett traktordekk, ett vater, eller en vannpumpe enn det er å kjøpe mat og drikke.

Over alt selges ett eller annet.

I tillegg går de fleste damer med hatt 🙂

Peru er nok også utstyrt med mange dyktige elektrikere. Kan ikke huske å ha sett at de har klart å få til noe slikt i Norge.

En liten video fra distansen Paramonga til Huaraz.

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre i dag. La kroppen få venne seg til høyden eller ta meg en tur opp i fjellkjeden Cordillera Blanca. Kvelden før hadde jeg litt hodepine, men i dag føltes kroppen bedre. Så jeg pakket sykkelen og tok meg en kjøretur på 70-75 km før jeg bestemte meg for å finne vei 107. Jeg bommet muligens litt på hvor jeg skulle plukke opp 107, men kom omsider inn på veien som fører til Nasjonalparken Huascarán. Fjellkjeden har bl.a. fjelltopper som Huandoy og Huascarán, og ytterligere 663 isbreer, 269 sjøer, 42 elver og foruten 33 arkeologiske funnsteder.

Her er hva de skriver om Cordillera Blanca:

Known to be one of the biggest mountain ranges in the world, the majority of its peaks measure around 6000 m.a.s.l.
Located 100 km from the Pacific coast and measuring 180 km long, The Cordillera Blanca forms a natural barrier between the coast and the Amazon jungle. Every mountain top is more beautiful than the next, and many hiking trips can be arranged through the Cordillera’s grand mountain passes. The mountain roads were built centuries ago by the native people of the region. The Cordillera Blanca, and its many beautiful places, is now accessible by various roads using 4×4 vehicles.

Selve 107 trenger man ikke noen 4×4 for å kjøre siden dette er en flott asfaltert vei.

I det fjerne ser jeg veien som snirkler seg oppover fjellsiden. Skal bli gøy 🙂

Siden dette er en nasjonal park kostet det 10 solares pluss at man måtte skrive seg inn i en bok før de åpnet bommen. Når jeg skrev meg inn i boken så jeg at Bill og Lorri hadde skrevet seg inn i boken noen timer før meg. Jeg hadde tastet med Bill kvelden før men jeg ønsket ikke avtale noe siden jeg ikke var helt sikker på formen.

4736 m.o.h. kjører men inn i Tunel Punta Olipica. Den gikk slakt nedover og siden det kom en del vann fra taket var asfalten veldig svart. Siden man ikke vet om det finnes steiner som har falt ned eller hull i asfalten kan det være lurt å ta det med ro.

Etter at jeg kom ned til Chacas var planen å kjøre 106 tilbake. GPS’en mente det var lurt å ta R13 og R54 for å komme til 106 så da gjorde jeg selvfølgelig det. Angrer ikke ett sekund for dette var flotte veier i flott natur.

Veiene snirkler seg gjennom landskapet og bringer deg fra landsby til landsby. Det er få kjøretøy her og bare en sjelden gang møter man en bil, traktor eller motorsykkel.

Siden klokka går og det ville ble mørkt ca 1830 var jeg spent på hvilken type vei 106 var. Det viste seg også å være en grusvei. Tilsynelatende en litt større grusvei en R13 og R54 men dette resulterte også i at veien var mer ødelagt. Jeg møtte bare 1 lastebil i løpet av distansen på 106 så så veldig trafikkert var veien ikke, men jeg er rimelig imponert av sjåføren i den lastebilen 🙂

Selm om veien på dette bildet ikke ser så ille ut kan jeg love at det ble noen timer med skikkelig risting. At sykkelen ikke ristet i filler er helt uttrolig. I morgen må jeg gå over sykkelen for å sjekke om noe har løsnet. Kunne ikke se noe når jeg sjekket ved ett par anledninger når jeg hadde hvile pauser.

Og her fortsetter grusveien videre nedover. Ofte er det slik at jo lenger ned man kommer jo verre blir veien pga mer og mer vann som renner nedover fjellsidene når det regner. Det stemte denne gangen også, men ikke så ille som jeg fryktet.

Måtte bare stoppe å ta ett bilde av GPS’en.

Som videoen viser (kommer i neste innlegg) ble det sent før jeg kom frem til hovedveien. Når jeg kom på hotellrommet var planen å gå ut for å få meg noe og spise men jeg var så trøtt at jeg orket ikke. Dermed ble det bare frokost i dag og 1 1/2 liter med vann i dag 🙂

PS: Videoen 106 kommer om noen timer. Tar litt tid å laste opp.

Siden jeg var dødstrøtt når jeg kom på hotellet i går sovnet jeg som en stein og våknet ikke før 0930. SÅ jeg bestemte meg for å ta en hviledag og samtidig få gjort unna noen nødvendige ting.

Som f.eks. å oppdatere begge gps’ene, sette inn ett nytt minnekort i den ene gps’en, sende mailer i forskjellige retninger, oppdatere bloggen med gårsdagens tur og ellers slappet av som en turist skal gjøre.

Huaraz ble grunnlagt i 1574. I 1941 gikk innsjøen Laguna Palcacocha over sine bredder, deler av byen ble skyllet bort og flere tusen mennesker omkom. I 1970 rammet et svært kraftig jordskjelv byen som førte til at 90 % av husene ble ødelagt og halvparten av innbyggerne omkom. Byen kan nok ikke defineres som en vakker by, men det som fascinerte meg mest var alle butikkene med sitt spesielle innhold. Jeg har nevnt det tidligere, men dette er altså en by hvor det er lettere å få seg ett traktor dekk enn å kjøpe en flaske med vann.

Har ikke så mye å skrive om dagen i dag, men legger med en liten frustrasjon video som jeg laget i går. Alt går nemlig ikke alltid som planlagt. Noen ganger gjør man ting man tror er lurt, og så viser det seg at det ikke er så lurt like vell. Noen som kjenner seg igjen?

PS: Problemet med at gps’en skrur seg av kan være at den sliter med at det er installert flere kart. Jeg kjører både Europa kartet og kartet for Peru. Ett ligger på gps’en og Peru kartet ligger på minnekortet. Ved å gå inn i menyen kan man gjøre visse endringer. Skal bli spennende å se om dette fungerer

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

For en dag. Dette har vært min store drøm lenge. Helt siden jeg så den første video snutten fra Cañon del Pato har håpet jeg på at jeg en gang skulle få kjøre denne vei strekningen.

Men for å ta det fra begynnelsen. Jeg hadde en formening om hvor Cañon del Pato var, men når jeg slo dette inn på Google Map kom det opp ett helt annet sted. Når jeg søkte på Cañon del Pato fikk jeg f.eks opp Wikipedia sine sider som var så hyggelig å gi noen stedsnavn. Problemet var bare at når jeg slo inn disse stedene på Google Map kom jeg også denne gang til helt andre steder. Så jeg endte opp med å sende en FB melding til Bill og Lorri som jeg viste hadde kjørt distansen. De bekreftet at stedsnavnene stemnte, så dermed var jeg rimelig trygg på at jeg hadde tatt feil. Etter enda flere søk på nettet ble jeg usikker igjen. Nå var jeg tilbake til at jeg trodde det var nordover til der jeg ført hadde trodd. Så jeg laget ett kart, tok ett print.scrn og sendte dette til Bill. Han bekreftet at dette stemte. Konklusjonen var altså at navnene stemte, men stedene var så små at de var ikke med på Google map. Bill kom også med en tilleggs informasjon som skulle bli viktig. Han sa at etter Chuquicara ville veien bli så dårlig at det beste var å snu og kjøre samme vei tilbake.

Så klokka 9 satte jeg meg på sykkelen og var klar til avreise. Dvs. jeg ble litt forsinket for det dukket opp en KLR650 med en kar fra Huaraz, så dermed måtte jo vi snakke litt også 🙂 Omsider fikk jeg reist, fylt bensin og kunne sette kursen nordover. Endelig så jeg skiltet Cañon del Pato 7 km. YES. Jeg er på riktig sted og nå gleder jeg meg. Veien var en smal asfaltert vei med tunnel etter tunnel. Smale tunneler hvor det bare var plass til 1 bil i bredden og selvfølgelig ikke lys. Det eneste som forundret meg var at det ikke var grusveier. Men det gjorde ikke noe. Jeg var kjempe happy selv om Peru hadde funnet ut at de skulle asfaltere.

Så ble det slutt på asfalt og tunneler. Jeg forsatte videre på en humpete grusvei noe jeg normalt sett ville kost meg med, men ikke i dag. Jeg vurderte faktisk å snu siden det ikke dukket opp flere tunneler. Det var nemlig disse veiene med disse tunnelene jeg hadde så lyst til å kjøre. Dessuten hadde jo Bill sagt at etter Chuquicara ville veiene bli mye dårligere. Hmm. Heldigvis dukket ett Tysk par opp i en Mercedes Gelenderwagen (eller noe lignende). De var sikker på at veien etter Chuquicara skulle være en asfaltert vei. Dermed var dilemma der. Skulle jeg høre på Bill som hadde vært der eller på disse Tyskerne som satt der med ett nettbrett og ett papir kart? Jeg kom til en foreløpig konklusjon at de begge muligens hadde rett. Bill og Lorri hadde muligens kommet ned til Chuquicara via vei 123 (som vi også hadde snakket om) men Tyskerne mente vei 12. Jeg håpet at denne teorien var riktig og satte kursen mot Chuquicara igjen. Det var jo tross alt bare ca 50 km igjen og så 80 km fra Chuquicara ut til kysten. Uansett hvem som hadde riktig ville jeg nå kjøre denne strekningen og uansett så ville jeg droppe vei 123.

Jeg er SÅ gled for at jeg bestemte meg for å kjøre videre. Det ble en fantastisk tur på en fantastisk vei med fantastiske fjell, elver, tunneler og broer. Bildene får tale for seg. Det er ikke så lett å sette ord på dette.

Som man ser på noen av bildene ser man at det er satt opp noen stolper. Noe sier meg at denne veien skal få litt lys, og hvem vet om den en vakker dag også blir asfaltert, Jeg er glad at jeg fikk kjøre denne veien mens den fortsatt er slik den er nå.

I tillegg til en fantastisk vei var det også vakker natur.

Og mange flotte broer.

Sykkelen fungerte perfekt og t.o.m. gps’en fungerte uten problemer. Om dette var tilfeldig eller om det var pga. at jeg flyttet gmapsupp filen som lå på minnekortet over til gps disken etter at jeg hadde endret navn på gmapsupp filen som lå der vet jeg ikke. Men det kan være at gps’en hadde problemer med å håndtere at det fantes gmapsupp fil både på gps disken og på minnekortet.

Jeg har ikke fått tid til å sjekke SPOT’ern enda men den har vist ikke sendt ett eneste signal etter at jeg var kommet halvveis mellom Yuracmarca og Chuquicara. Jeg skiftet batterier for ett par dager siden så den skulle ikke være tom for strøm enda hvis jeg ikke har latt den ligge påskrudd i tankveska mens jeg var i Huaraz. Får sjekke opp dette i kveld.

Jeg endte i alle fall til slutt opp i Chimbote.

Og booket meg inn på samme hotell som Nina og jeg bodde på for litt over ca 1 mnd siden,

Jeg har klippet til en video for denne dagen. Den er nok bare for (meget) spesiell interesserte. Det er 10 minutter med asfalt kjøring og 10 minutter med gruskjøring på disse (for meg) spesielle veiene. Men å laste opp 20 minutter med video på dette nettet tar tid så det kommer enn innlegg til i morgen tidlig (lokal tid). Videoen er som sagt fra dagens kjøring og når det kommer til gruspartiet har jeg lagt inn informasjon om veien som jeg har funnet på nettet. Denne informasjonen er på Engelsk slik at de Engelsk talende som følger bloggen også kan få litt info mens de ser filmen. Jeg kunne selvfølgelig klippet til slik at den ble mye kortere men for de som virkelig er interessert ville det være urettferdig å bare lage en 2-3 minutter video. Da får man ikke se helheten i hvordan det egentlig er, og det finnes nok at korte videoer på nettet allerede fra denne distansen.

Tja hva kan vi si om denne dagen da?
Det var 430 km til Lima så jeg tenkte at det var like greit å ta det som en dagsetappe. Dvs. at jeg motsto fristelsen til å stoppe i Paramonga for 3. gang. Sikkert like greit for sist gang jeg var der stoppet politiet meg 🙂 De kjente igjen sykkelen fra den gang Nina og jeg var der i desember så derfor ble de litt nysgjerrige. Helt klart på en positiv måte for det kunne jeg lese på kroppspråket men de kunne i alle fall forsikre meg om at de passet ekstra godt på oss turister. Nok om det. Jeg la altså kursen mot Lima og veien var stort sett like kjedelig som sist gang. Eneste forskjell var at jeg nå kjente meg igjen og selv det å kjøre gjennom gatene her i Lima begynner faktisk å bli en vane. Tror jeg skulle funnet frem til hotellet og BMW dealeren uten gps. Og det er jo ikke så verst for å være en såpass stor by. Gps’en fungerte foresten 100% i dag også. Får håpe det var dette med gmapsupp filen som var årsaken til problemene jeg hadde.

Det er kjekt å se hvordan de tar hånd om dyrene sine. Lufte tur med kuer går ofte litt tregt så da er det greit og ta de med på en biltur 🙂

Målet med å stoppe i Lima denne gangen var selvfølgelig for å stikke innom BMW dealeren for å høre om de hadde en forklaring på hvorfor jeg fortsatt hadde samme problem som før jeg skiftet pumpen. De var selvfølgelig lei seg for at problemet ikke var løst og lovet å se på sykkelen med en gang i morgen tidlig. Jeg kom nemlig mens de holdt på å stenge for dagen. Han mente at alle deksler etc måtte av for å komme til vakum slanger og andre ting som kunne være årsaken. Jeg forklarte på så godt Engelsk jeg kunne på en måte som gjorde at han som skulle motta informasjonen og som kunne enda mindre Engelsk enn meg skulle forstå at sykkelen går ikke på noe som helst tidspunkt dårlig. Det jeg fortalte verksmesteren var at motoren rett og slett bare kutter. Den begynner ikke å hoste eller på andre måter gå dårlig før den stopper. Det er rett og slett bare bråstopp uten forvarsel.

Jeg bablet litt om tennplugger her om dagen men det var nok bare en teori jeg hadde der og da pga at jeg var frustrert.

Etter at jeg leverte sykkelen spaserte jeg ned til samme hotell som jeg bodde på sist gang, og mens jeg gikk disse 300 meterne var det plutselig at jeg fikk en ide (igjen). Satte fra meg bagen og spaserte opp igjen. Jeg ba de sjekke bryteren for sidestøtta. Denne bryteren kutter jo motoren momentant men lys etc fortsatt er på. Dette er nemlig det samme jeg opplever. Alternativt selve stopp knappen på styret. Bryteren til sidestøtta kunne jeg jo sjekket selv tidligere hvis jeg bare hadde kommet på ideen tidligere men dette var en tanke som slo ned i meg i dag.

Så nå får vi se hva de sier i morgen. De skulle begynne på den klokka 8 så da stikker jeg opp ved 10 tiden for å sjekke. Er som sagt ikke så veldig bekymret. Ikke noe problemer i går, ikke noe problemer i dag, og det kan godt hende det går flere uker til neste gang det skjer.

Tok en liten titt på SPOT’eren som av en eller annen grunn ikke fungerte i går men som fungerte greit igjen i dag. Den viste en stund at det var lite strøm på batteriene, men så hadde den plutselig nok strøm like vell. Hmm

Når jeg åpnet lokket var det dette synet som møtte meg. Hvordan dette har skjedd har jeg ingen formening om. Det har ikke falt en regndråpe på mange uker så det kan i alle fall ikke være vann som har gjort dette.

Etter å ha tatt batteriene ut ser man bedre skaden.

Når jeg skulle rengjøre området faller også fjære ut.

Men med litt Q-tips, en Leatherman fikk jeg det rent igjen og med litt Loctite fikk jeg festet fjæra.

Ser t.o.m. ut til at den fungerer :-).

Når klokka var 0930 var jeg på plass hos BMW dealeren for å sjekke status på sykkelen min. En av gutta holdt på å jobbe med den så jeg fant frem godstolen min og boka. Når jeg sitter i denne stolen har jeg fullstendig roen og stolen tar jeg ofte med meg på hotell rommet også nettopp pga at den er mye bedre enn de stolene som regel finnes på ett hotell rom.

De fant ikke noe galt med bensin tilførselen. Trykket fra bensin pumpen var som skulle være, men de fant en vakum slange med en sprekk på ca. 2 cm. Denne skiftet de. Om det var dette som førte til feilen vet vi ikke men nå har de i alle fall sjekket alt som kan sjekkes. Han jobbet på sykkelen fra klokken 08 og var ikke ferdig før rett etter klokka 13. Da var også sykkelen nyvasket og fin 🙂

Sist gang en skrue løsnet på vindskjermen måtte jeg improvisere litt så siden jeg nå var på ett verksted fikk jeg tak i det som skulle til for å få festet den skikkelig igjen. Jeg tror mekanikkeren var rimelig frustrert, for det var trangt å komme til 🙂 Siden deler av festeanordningen var falt av når skruen hadde skrudd seg ut måtte vi nå til med en skive og låsemutter på baksiden og dette tok litt tid hehe

Turen ut av Lima gikk greit. Som jeg nevner på videoen tror jeg det er skolefri nå i januar og mange velger også å ta ferie. Dette er nok grunnen til at det er mindre trafikk enn når Nina og jeg kjørte inn i Lima i desember. I tillegg ser jeg mange familier som er ute å kjører og ungene synes selvfølgelig det er kjekt å sitte og vinke ut av bakvinduet når jeg kjører bak de 🙂

Begynner nesten å bli kjedelig å nevne det men, ……….. han sykelisten som jeg har møtt x antall ganger ……… ja han dukket opp igjen i dag 60 – 70 km syd for Lima. Nina nevnte det her om dagen at det må være ett usynlig bånd mellom han og meg 🙂 Begynner å bli skikkelig komisk at denne sykkelisten tråkker gjennom Mellom og Syd Amerika med samme fart som meg 🙂

Hadde egentlig en plan om å kjøre ned til Nazca i dag men i går kveld kom jeg plutselig på at jeg måtte jo innom Huacachina en tur også. Så vidt jeg kan lese meg til på nettet har Huacachina en befolkning på ca. 200 personer og er en oase som ligger ca 10 km på utsiden av Ica.

Jeg har ikke tatt noen bilder på dagtid enda så jeg har lånt ett bilde fra nettet.

Sanddynene er opp til 100 meter høye og til dere som synes det er tungt å gå med snø opp til knærne kan jeg trøste dere med at det er enda tyngre å gå opp disse sanddynene. Jeg fant nemlig plutselig ut at det ville være lurt å vandre opp på toppen av en av disse sanddynene og ta noen bilder av oasen etter mørket hadde lagt seg over ørken. Slike ideer bør man bare drepe med en gang for de fører sjeldent noe godt med seg. Det fant jeg nemlig ut når jeg var halvveis oppe men da var det liksom for sent. Hadde jeg først begynt kunne jeg like gjerne fortsette.

Jeg må innrømme at jeg ga meg før jeg var på toppen. Det var så mørkt at jeg egentlig ikke så toppen og samtidig var det så bratt at man måtte gå sidelengs for ikke å skli ned igjen. Enda kjedeligere var det når jeg egentlig ikke fikk noen gode bilder heller 🙁 Men det er jo egentlig ikke så rart med en puls på 290 og med nervene i helspenn for at man har pådratt seg ett hjerteinfarkt av all denne mosjoneringen. Kan man ikke bruke en motor for å komme til toppen bør man nyte toppen fra bunnen.

Men siden jeg tross alt hadde slitt meg opp disse dynene må jeg nesten legge ut ett par bilder selv om kvaliteten ikke er noe å skryte av (det er jo egentlig ikke de andre bildene mine heller hehe)

I mellom 2 sanddyner kan man også se bort på Ica.

Midt nede i oasen ligger det en liten innsjø. Opprinnelig var det også en innsjø her men pga at noen begynte å bore etter grunnvann ødela dette vanntilførselen til innsjøen i oasen. Så vannet man ser her nå er pumpet inn og ikke en naturlig kilde slik det en gang var.

Jeg slo meg til ro på Hotel Mossone og satser på å bli her i morgen også.

Hadde jeg blitt enda en dag ekstra hadde vell han sykelisten dukket opp her også så jeg får ikke bli for lenge 🙂

En liten video dukker opp om noen timer.

Brukte formiddagen til å rusle rundt i Huacachina, filme litt, ta noen bilder, spise og drikke litt.

Jeg motstod fristelsen for å ta en dune buggy tur på dagtid for jeg ønsket å gjøre det på ettermiddagen for å få med meg solnedgangen i ørkenen.

Jeg satte derfor video komeraet på lading slik at det skulle være full ladet og tok ut batteriet i kameraet slik at jeg ikke skulle risikere å gå tom for strøm når jeg skulle ta bilder. Lurt å være forberedt 🙂 Når tiden var inne tok jeg med meg kameraene og møtte opp til avtalt tid og sammen med 9 andre dro vi ut i ørken.

S¨der satt jeg klar som ett egg. Klar for bl.a. å ta bilder, men den gang ei. Batteriet som jeg hadde satt til lading lå igjen på rommet. Dermed måtte jeg drasse rundt på ett kamera resten av ettermiddagen uten å få ta ett eneste bilde 🙁

Denne damen her har en liten historie som omhandler myten om Huacachina.

Legenden om Huacachina

Huacachina is a name that is related huacca (which in Quechua means mourn) and the Chinese expression (female), ie weeping woman.

Legend has it that the area inhabited by a beautiful maiden, of brown eyes, black hair, black as jet; maiden sensual curves and contours, as the vessels in the Koricancha Sun of the Incas, His name was Huaccachina.

Near in the heights, lived a handsome young man with hard eyes and fierce in battle, but sweet and soft looking in peace at home, Ajall krina. The hopelessly enamored forms Huaccachina soft and polished, that of the eternal tears, so named because since his eyes were opened to life, but did not mourn, soon reciprocate this affection deep, fervent and intense happy male.
Every morning and every afternoon, Huaccachina, whose tears seemed to have dried up for ever, indulged Ajall krina, the preferences of your heart, the jewels of his tenderness, fires his soul pure and simple. But happiness is always eternal dreams flew like the wind suddenly furtive that slips through the leaves of the trees. By Order of Cuzco, provided that all the young men to leave immediately aprestaran to combat an uprising of distant warlike people. Ajall krina, soul shattered, said goodbye to his ñusta sorceress. She swore love, loyalty, love and him happy because he knew she would wait, marched with other people to reveal their rebellion, to suppress the movement sacrilegious against God-Inca.

After some time the beautiful maiden received the fateful news krina Ajall with terrible wounds, died in fighting after fighting like a lion. The beautiful princess bewitching eyes, desperate to flee pain both under the shadows, between the hills and sand knives, falling prostrate, bowed down, panting, sweaty, with tears spilling from his eyes inexhaustible. These falling into the sands led to the beautiful walled lagoon sands.
It is said that on moonlit nights, when the shadows and silence dominate the oasis, the princess leaves covered with the mantle of her hair waving in his body to keep crying the absence of the loved one, while the old carob extend their branches to ask the heavens, mercy and comfort, for the princess said Rattan, broken dreams, truncated paradise

Video fra ørken kommer senere. Nettet her er så tregt at jeg aner ikke om det kommer mens jeg er her.

Kommer en dag for sent men sånn er det når ikke nettet samarbeider.

Virker som noe har skjedd med de første sekundene i videoen men orker ikke laste den opp en gang til.

KLIKK PÅ KATET FOR DETALJERT KART

Kjørte fra Huacachina ved 9 tiden og dagens plan var å kjøre til Nazca med ett stopp på Chauchilla Cemetery. Her traff jeg bl.a. en gjeng på 3 personer fra England og ett par fra Italia som jeg også hadde truffet i Huacachina.

Chauchilla Cemetery ble oppdaget rundt 1920 tallet og inneholder mumifiserte menneskekropper og arkeologiske viktige gjenstander. Chauchilla Cemetery ligger rett syd for byen Nazca. Man tar av fra Pan American Highway og kjører 7 km på en grus / sand vei før man kommer frem og betaler 8 soles for en billett.

Dessverre har gravplassen blitt plyndret så gjenstander og skjellet rester er funnet rundt om på området.

Heldigvis er nå stedet beskyttet av Peruansk lov siden 1997.

Det er flere viktige årsaker tl at likene er så godt bevart.

Som man ser har flere av hodeskallene fortsatt hår og noen kropper skal også ha skinnrester.

Det tørre klimaet er nok en av årsakene til at likene er så godt bevart.

En annen grunn til at de er så godt bevart er at likene ble kledd i brodert bomull og deretter malt med en harpiks.

Det ble også spesialbygd graver laget av gjørme murstein.

Fikk meg ett hotell for 40 soles og sykkelen står parkert langt inne i en gang som var så trang at jeg måtte av med den ene kassen for å komme inn.

Målet med å besøke Nazca var å komme seg opp i ett fly og se Nazca linjene fra luften. Jeg fikk flybiletten for 70USD siden det er lav-sesong og i tillegg kommer 25 soles i flyplass skatt (eller noe slikt). Prisen inkluderte også taxi til og fra flyplassen. Vennlist spis frokost etter flyturen står det på hjemmesiden til ett av selskapene så dermed krabbet jeg ombord i flyet sulten men tørst på nye opplevelser. Mange av figurene er spredd utover ett området på nesten 500 km2 så man kan selvfølgelig ikke se alt, men jeg fikk i alle fall med meg noen.

For at man lettere skal kunne se figurene manipulere jeg fargene litt. I virkeligheten er alt mye lysere og dermed også vanskeligere å skille ørken fra figurer.

De hadde selvfølgelig klart å lage en vei rett gjennom hvalen, men man ser like vell godt at det er en hval.

Dette var 3 av de 12 store og mest kjente figurene vi fikk sett. I tillegg er det mange trekanter, piler og streker. Årsaken til at man lagde figurene tror jeg ikke jeg skal tørre å begi meg ut på, men noen (få) tror at det har en sammenheng med ufo’er og små grønne menn. Forskere generelt tror at dette er Nazca folket sin måte å gi signaler til sine guder. Denne ørken skal for ca 10.000 år siden ha vært frodige landområder. Det viser både bakken og funn som er gjort av snegler etc. Vanskelige forhold for å overleve i denne karrige delen av Peru kan derfor være årsaken til menneske ofring, Nazca lines og mange andre spennende ting med Nazca folket.

Måten de lagde disse figurene på og grunnen til at de fortsatt er bevart er den lys-fargede leirejorden som er årsaken til. De fjernet all småstein som lå på bakken slik at de fikk en grøft som var 10-15 cm dyp. Da var man nede på den lyse jordleiren som også inneholder mye kalk. Så når morgen tåken kom stivnet kalken og laget en hinne som gjorde at det ble ett beskyttende lag som forhindet erusjon. I tillegg er det stabilt varmt på ca 25C og lite vind i området.

Til å begynne med laget de figurer av dyr og mennesker men etter noen århundrer gikk man over til andre symboler som piler, trekanter etc.

En liten video fra dagens lille flytur for å se Nazca lines.

Ellers så har det ikke skjedd så mye. Er litt tappet for energi og egentlig lyst til å komme meg videre. Her er hotellet jag nå har bodd på i 2 dager. 40 Soles pr døgn er helt ok så lenge de har safe parkering til sykkelen.

Men selv om man er litt tappet for energi kan man jo reflekter litt over omgivelsene. Folk i Mellom og Syd Amerika er flinke til å oppholde seg utendørs. Her sitter gjengen om dagen og slapper av og om kvelden vrimler det av familier som er ute med ungene sine.

Jeg er ikke kjent for å være hyper sosial men det er kjekt å bevege seg rundt uten å være nødt til å delta i det sosiale selv. Bare det å sette seg ned på en benk om kvelden i slike parker og nyte folkelivet er deilig.

Hvis noen blir forvirret pga at jeg noen ganger skriver Nazca og andre ganger skriver Nasca så kan jeg trøste deg med at jeg også er forvirret. De bruker vist begge stavemåtene uten at jeg vet hvorfor.

Målet for dagen var i nærme meg Cusco. Avstanden fra Nasca til Cusco er 650 km så å ta dette i ett strekk hadde jeg ikke planer om. Veiene i dag var fantastiske og jeg steg kjapt fra Nazca til over 4000 m.o.h. i løpet av noen få mil. Høyeste punktet i løpet av dagen var ca 4.700 m.o.h.

Temperaturen når jeg forlot Nazca lå på 26C, men jo høyere jeg kom jo lavere ble temperaturen. I snitt lå den nok på ca. 15C, men jeg hadde noen få hundre meter med 6,5C. Da var det på med varmeholkene 🙂 Oppe i disse høydene var det også en del Alpakka’er langs veien. Tror jeg så noen Lama også men glemte å sjekke ørene. Det er vell det som enklest skiller de i fra hverandre.

Oppe i 4450 m.o.h. kom jeg til dette vannet. Måtte ta en liten pause her 🙂

Men når det endelig begynte å gå litt nedover igjen var temperaturen raskt oppe i 25-30C igjen.

Jeg kjørte totalt 450 km i dag. Noe som er mye lenger enn jeg bruker å kjøre, men veiene var så flotte og det var nesten ingen landsbyer, trafikk eller fartsdumper så dermed kunne jeg klare å holde jevnt sig.

Som det kommer frem i videoen (som kommer litt senere) er jeg litt mettet nå om dagene og er egentlig klar for å begynne på avsluttingen av turen. Kjøp av hus, lån og inntekt surrer rundt i hode så det er vell snart på tide å komme seg hjem. Har ikke regnet på det men tror det er ca 10.000 km igjen så med en snitt på 250 km pr dag bør jeg klare å reise hjem i mnd skifte februar – mars.

Jeg dropper nok mesteparten av Bolivia. Det er dumt, men jeg føler ikke for å slite meg gjennom ett land hvor veiene er så elendige at man risikerer lave kjøre distanser hver dag og sjansen for å ødelegge både seg selv og sykkelen. Jeg har en spesiell vei jeg ønsker å kjøre og denne blir nok kjørt men resten av landet får jeg overlate til andre å utforske eller evt. ha det på ønskelisten til en annen gang.

Slo meg til ro i Abancay som ligger ca 200 km fra Cusco. Fikk ett greit rom for 40 soles og etter å ha drept noen av de andre som bodde her på rommet (små kryp) var det helt greit. Foruten meg er det bare ett annet mc par fra Colombia her.

Når jeg sto opp i morges var de andre klar til å reise også. Så siden vi begge skulle i samme retning fant vi ut at vi skulle kjøre sammen. Det hadde regnet litt i natt så temperaturen var bare på ca 15C så jeg satte på meg regnjakken for sikker hets skyld. Skyene lå desuten relativt lavt så muligheten til regn var stor.

Dagens etappe skulle være ca 200 km så vi tok det med ro og hadde ett par stopp under veis.

Når vi kom frem til Cusco begynte det å regne. Vi kjørte litt rundt på måfå, fant oss en cafe og hadde oss litt varmt å spise og drikke.

Vi fant ut at vi ville ut av Cusco igjen og bestemte oss for å reise videre til Ollantaytambo. Herfra kan vi ta toget videre til Santa Teresa og så videre med buss opp til Machu Picchu.

Så etter å ha kjøpt tog billettene og inngangsbilletten til Machu Picchu kjørte vi ut av Cusco igjen. Vi klarte å miste kontakten med hverandre på vei ut av byen så jeg fulgte ruten på gps’en mens de andre valgte en annen vei. Det gjorde de sikkert lurt i for veien jeg valgte å kjøre vare i heller dårlig forfatning 🙂

Vell fremme i Ollantaytambo stoppet jeg på torget for å se om de andre dukket opp. Det gjorde de ikke så etter litt mat og drikke bestemte jeg meg for å kjøre ned til tog stasjonen for å forsikre meg om hvor den var før jeg fant meg ett hotell. På vei ned til tog stasjonen dukket de plutselig opp så dermed booket jeg meg inn på samme hotell som de.

Bortsett fra det som vises på bilder og video er det vell ikke så mye å fortelle.

Da jeg var på Machu Picchu i går mistet jeg kontakten med mine nye venner fra Colombia og siden jeg hadde booket om tog billetten tilbake til Ollantaytambo hadde jeg ikke sett de siden vi ankom Machu Picchu. Ca 08 var jeg klar til å forlate hotellet i Ollantaytambo og da møtte jeg Marcos nede i resepsjonen på hotellet slik at jeg fikk ta farvel og ønske de god tur videre. Vi hadde alle sammen planer om å kjøre videre til Puno, men jeg ønsket å kjøre alene.

Fjellene rett rundt Ollantaytambo er stilige og det samme er de gamle Inka bygningene som jeg bare så på avstand.

Man kunne selvfølgelig besøke disse stedene til fots men ………… Kan man ikke komme dit ved hjelp av en motor dropper jeg det 🙂

Det store overblikket får man jo uansett fra avstand 🙂

Har man behov for ett nærmere blikk kan man jo bruke zoom’en.

Selve kjøreturen i dag er ikke avbildet men jeg tok litt video.

Inneholder ikke noe spesielt spennende, men viser litt av de små landsbyene man kjører gjennom og steppe landskapet i fjellene. Hele dagen ble tilbragt i høyder på ca 4000 m.o.h. uten de store opp eller ned stigningene.

Fremme i Puno kjørte jeg rundt i sentrum en stund på leting etter en plass å overnatte med parkering til sykkelen. Aller helst i ett området hvor man enkelt kan spasere ut til ett nabolag hvor man er i nærheten av ett torg. Men jeg fant ikke stedet jeg ønsket meg så dermed stoppet jeg for å lete etter en POI på gps’en. Taktikken i slike tilfeller er å forsøke å lete blant POI’ene etter de som ser ut til å være det dyreste hotellet. Hvis man finner ett eksklusivt hotell bruker dette å ligge i ett koselig område så på vei til dette hotellet kan man begynne å lete etter overnatting.

Taktikken fungerte i dag også men jeg trodde jeg hadde kommet for nærme det dyre hotellet da jeg så prisene på rommene på det hotellet jeg hadde stoppet.

Ved hotel Sonesta Posadas Del Inca lå prisene 10 ganer så høyt som de hotellene jeg bruker å overnatte. 40 til 60 Soles er en naturlig pris for meg mens 645 Soles var langt over mitt budsjett. Jeg bare smilte til betjeningen da jeg så prisene på tv skjermen, snudde og var på vei ut igjen da de ropte etter meg at jeg kunne få en spesial ris siden det var lav sesong. Så etter å ha fått prisen ned i 297 Soles takket jeg ja til ett rom i dette 4 stjernes hotellet. Man må jo tross alt unne seg noe en gang i mellom.

Jeg fikk rom 226 og når jeg skulle lete etter rommet begynte jeg å lure på om 297 Soles muligens kunne være pga. at rommet var ett helt annet sted enn alle andre rom. Pilene pekte til rom 225 og opp i den ene retningen og 227 og opp i den andre retningen og 226 var slett ikke eksakt der hvor jeg sto. Men rom 226 var like flott som alle andre rom og det var nok heller skiltingen som var litt merkelig 🙂

Fra rommet kunne jeg se direkte ut på Lake Titicaca eller ned i hagen hvor de var i gang med å klippe plenen,

Restauranten på hotellet serverte skikkelig gode kjøtt retter og nydelig rød vin så jeg angret ikke på at jeg valgte å bli her. Senere på kvelden dukket det også opp noen andre motorsyklister men disse har jeg ikke sett enda.

Siden jeg skal være her i ett par dager var det også en fin anledning til å ta en skikkelig klesvask og ikke bare vaske klærne i vasken på rommet slik jeg bruker å gjøre.

Grunnen til at jeg ønsket å reise til Puno var for å få muligheten til å reise ut på Lake Titicaca og samtidig se Uros islands.

Har man satt seg noe fore må man jo gjøre det 🙂 Man kan lese mye på Internet, man kan se på tv programmer men å faktisk besøke slike steder er like vell annerledes.

Lake Titicaca er i volum den største innsjøen i Sør Amerika. Wikipedia gir  følgende informasjon:  Titicacasjøen ligger i Andesfjellene på grensen mellom Peru og Bolivia. Den er den innsjøen i verden som ligger høyest over havoverflaten, på hele 3 812 moh. Den har et areal på 8 372 km²

På vei inn i området hvor øyene ligger observerte jeg at båten måtte stoppe ved ett sjekk punkt for å betale litt penger til noen vakter. Det er vell en eller annen form for skatt til de lokale.

Jeg skal forsøke etter beste evne å formidle noe av den informasjonen jeg fikk mens jeg var her med fare for at noe er feiloppfattet pga språk problemer eller at noe rett og slett er glemt.

Slik jeg forsto det består Uros folket av ca 4500 mennesker hvor ca 1500 av de bor her ute på Titicacasjøen. Øygruppen består av totalt 86 øyer hvor 2 av de er satt av til barnehage og skole. Om det er en skole eller en førskole er jeg litt usikker på for jeg mener også å ha oppfattet at de reiste inn til fastlandet for å gå på skole.

Hovedårsaken til at ca 2500 av Uros befolkningen bodde inne på fastlandet er selvfølgelig muligheten til å få en jobb og inntekt. Selv om Lake Titicaca besøkes av mange turister er det begrenset hvor mye penger det genererer. De lever selvfølgelig først og fremst av innsjøen og det den kan gi av mat men i dagens samfunn har også denne øygruppen funnet ut at f.eks. sol panel kan være greit å ha slik at de kan ha noen lyspærer inne i hyttene sine. Barnefødsler har vist også gått ned og de skylte på at årsaken var at de hadde fått tv. Det er det jeg sier, tv på soverommet er oppskrytt 🙂

Så får vi se om jeg oppfattet byggeteknikken riktig 🙂 Så vidt jeg forsto ble øyene bygget av Totora siv. Dvs. selve øyene bygges av Totora røtter. Jeg tror det var meget viktig at røttene hadde stått 2 1/2 meter under vann for å fungere maksimalt. Ved hjelp av en håndsag kuttet de røttene i rektangulære kuber som vist under. Etter at de var kuttet brukte man stokker for å få røttene til å løsne litt. 5 dager etterpå dro de tilbake for å heve de opp av vannet. På toppen av disse røttene la man lag med siv. En slik øy kan holde seg flytende i 24 år før de må bygge en ny. Håper dette var riktig gjengitt informasjon 🙂

Mens vi satt og fikk denne informasjonen satt kvinnene og barna og holdt på med sitt.

De ønsket selvfølgelig å selge sine håndarbeid. Prisen på disse dukene (eller va det nå er) lå på 90 Soles. Selv om dette muligens er en gringo pris er det ikke tvil om at det er ett godt stykke håndarbeid. Vell verdt sine penger spør du meg.

Denne 17 år gamle jenta kom å tok meg i hånden for å vise meg sitt ‘casa’ og forsøke å selge meg noen av de tingene hun hadde laget.

Og så måtte jeg jo selvfølgelig ikle meg mennenes klær 🙂

Vi ble også tatt med i en av båtene for å reise til en annen øy hvor man kunne kjøpe seg litt forfriskninger og flere suvenirer.

Jeg synes det er helt ok å legge igjen litt penger på slike steder. Så jeg kjøpte i alle fall ett stempel i passet (husker ikke prisen. Muligens 4-5 Norske kroner) og ett armbånd.

Jeg liker vanligvis ikke slike boder hvor folk skal selge sine ting. Jeg synes det ofte blir kjøpe press men her oppfattet jeg det ikke slik.

En dag jeg vil huske lenge. Disse menneskene og livsstilen gjorde ett inntrykk på meg som gjør at man kan begynne å lure på hva vi i all verden vi holder på med eller i den vestlige veden.