Når klokka var 0930 var jeg på plass hos BMW dealeren for å sjekke status på sykkelen min. En av gutta holdt på å jobbe med den så jeg fant frem godstolen min og boka. Når jeg sitter i denne stolen har jeg fullstendig roen og stolen tar jeg ofte med meg på hotell rommet også nettopp pga at den er mye bedre enn de stolene som regel finnes på ett hotell rom.
De fant ikke noe galt med bensin tilførselen. Trykket fra bensin pumpen var som skulle være, men de fant en vakum slange med en sprekk på ca. 2 cm. Denne skiftet de. Om det var dette som førte til feilen vet vi ikke men nå har de i alle fall sjekket alt som kan sjekkes. Han jobbet på sykkelen fra klokken 08 og var ikke ferdig før rett etter klokka 13. Da var også sykkelen nyvasket og fin 🙂
Sist gang en skrue løsnet på vindskjermen måtte jeg improvisere litt så siden jeg nå var på ett verksted fikk jeg tak i det som skulle til for å få festet den skikkelig igjen. Jeg tror mekanikkeren var rimelig frustrert, for det var trangt å komme til 🙂 Siden deler av festeanordningen var falt av når skruen hadde skrudd seg ut måtte vi nå til med en skive og låsemutter på baksiden og dette tok litt tid hehe
Turen ut av Lima gikk greit. Som jeg nevner på videoen tror jeg det er skolefri nå i januar og mange velger også å ta ferie. Dette er nok grunnen til at det er mindre trafikk enn når Nina og jeg kjørte inn i Lima i desember. I tillegg ser jeg mange familier som er ute å kjører og ungene synes selvfølgelig det er kjekt å sitte og vinke ut av bakvinduet når jeg kjører bak de 🙂
Begynner nesten å bli kjedelig å nevne det men, ……….. han sykelisten som jeg har møtt x antall ganger ……… ja han dukket opp igjen i dag 60 – 70 km syd for Lima. Nina nevnte det her om dagen at det må være ett usynlig bånd mellom han og meg 🙂 Begynner å bli skikkelig komisk at denne sykkelisten tråkker gjennom Mellom og Syd Amerika med samme fart som meg 🙂
Hadde egentlig en plan om å kjøre ned til Nazca i dag men i går kveld kom jeg plutselig på at jeg måtte jo innom Huacachina en tur også. Så vidt jeg kan lese meg til på nettet har Huacachina en befolkning på ca. 200 personer og er en oase som ligger ca 10 km på utsiden av Ica.
Jeg har ikke tatt noen bilder på dagtid enda så jeg har lånt ett bilde fra nettet.
Sanddynene er opp til 100 meter høye og til dere som synes det er tungt å gå med snø opp til knærne kan jeg trøste dere med at det er enda tyngre å gå opp disse sanddynene. Jeg fant nemlig plutselig ut at det ville være lurt å vandre opp på toppen av en av disse sanddynene og ta noen bilder av oasen etter mørket hadde lagt seg over ørken. Slike ideer bør man bare drepe med en gang for de fører sjeldent noe godt med seg. Det fant jeg nemlig ut når jeg var halvveis oppe men da var det liksom for sent. Hadde jeg først begynt kunne jeg like gjerne fortsette.
Jeg må innrømme at jeg ga meg før jeg var på toppen. Det var så mørkt at jeg egentlig ikke så toppen og samtidig var det så bratt at man måtte gå sidelengs for ikke å skli ned igjen. Enda kjedeligere var det når jeg egentlig ikke fikk noen gode bilder heller 😦 Men det er jo egentlig ikke så rart med en puls på 290 og med nervene i helspenn for at man har pådratt seg ett hjerteinfarkt av all denne mosjoneringen. Kan man ikke bruke en motor for å komme til toppen bør man nyte toppen fra bunnen.
Men siden jeg tross alt hadde slitt meg opp disse dynene må jeg nesten legge ut ett par bilder selv om kvaliteten ikke er noe å skryte av (det er jo egentlig ikke de andre bildene mine heller hehe)
I mellom 2 sanddyner kan man også se bort på Ica.
Midt nede i oasen ligger det en liten innsjø. Opprinnelig var det også en innsjø her men pga at noen begynte å bore etter grunnvann ødela dette vanntilførselen til innsjøen i oasen. Så vannet man ser her nå er pumpet inn og ikke en naturlig kilde slik det en gang var.
Jeg slo meg til ro på Hotel Mossone og satser på å bli her i morgen også.
Hadde jeg blitt enda en dag ekstra hadde vell han sykelisten dukket opp her også så jeg får ikke bli for lenge 🙂
En liten video dukker opp om noen timer.
It’s not the destination, but the journey, that matters. 