Dag 4 i Costa Rica. Tamarindo – San Jose

Siden jeg skulle kjøre 250 km i dag å ikke viste helt hva dagen ville bringe (altså lik alle andre dager) var planen å komme meg avgårde tidlig. Så klokken 0700 sto jeg opp, tok meg en dusj, spiste frokost på hotellet å var klar til å pakke sykkelen rett etter klokken 0800.

Etter å ha pakket sykkelen, snakket litt med alle de Fransk talende ansatte på hotellet (de er fra Canada), startet jeg opp å kjørte til postkontoret som bare lå 3 km vekk. Vet ikke helt når jeg kom til postkontoret men regner med at det ikke var etter klokken 09 i alle fall.

Når det ble min tur (1 luke) kjente de meg igjen fra i går siden jeg hadde vært der å snakket med de og fått med meg de Spanske dokumentene som skulle fylles ut. Etter å ha levert papirene begynte jeg å lempe telt, sovepose etc. inn gjennom luka så de kunne finne en passende eske å legge tingene i. De så på meg som ett spørsmåltegn å forklarte at jeg måtte skaffe en kartong selv. De solgte ikke emballasje. De ville heller ikke ta vare på tingene mine så jeg måtte pakke alt ned i baggen igjen, surre det på sykkelen, å begynne jakten på en pappeske.

Jeg fant en sjappe som solgte alt fra tv’er til vaskemaskiner, stoppe her å spurte om de kunne gi meg litt emballasje. De måtte bare losse en lastebil først, å da ville de sikkert også få emballasje til overs. Så da var det bare å finne roen å studere hvordan de losser en lastebil med varer her i Costa Rica. Alt blir selvfølelig losset for hånd, alle varer blir kontrollert, å x antall sjefer overvåker alt som skjer, dokumenter skal signeres, kopieres, arkiveres…………… Ting tar tid.

Når dette endelig var gjort kunne de fortelle at de ikke hadde emballasje som passet til den strøelsen jeg trengte. Men jeg fikk om sider tak i ett papplokk til emballasjen til en vaskemaskin, fant frem kniven og gaffa teipen å laget meg en eske av det jeg hadde.

Glad, fornøyd og svett lastet jeg dette på sykkelen, kjørte tilbake til postkontoret å stilte meg i køen på nytt. Folkene bak disken var fornøyd med emballasjen, men hadde i mellomtiden funnet ut at det ene dokumentet var utfylt feil. OK, da var det bare å gjøre dette på nytt, stille seg i køen igjen, levere det nye dokumentet for så å få beskjed om at det andre dokumentet også var fylt ut feil (ja det var de som hadde forklart hvordan det skulle fylles ut). Dermed var det bare å fylle ut det andre dokumentet også, stille seg i køen å håpe at denne gangen skulle det alt være i orden.

Prisen jeg hadde fått estimert dagen før viste seg å være fullstendig feil så da ble det plan B. Nemlig å sende tingene til Florida i stede. Dermed måtte alle dokumenter fylles ut på nytt, stille seg i køen på nytt, å da var det bare betalingen som gjennsto. De skulle ha 50.000 for forsendelsen til Florida, å planen min var å betale med kort (jeg viste de hadde terminal). Men terminalen ville selvfølgelig ikke lese magnetstripen, jeg forøkte å fortelle fyren at jan skulle bruke chippen i stede for, men det tok litt tid før han ville forsøke dette. Å vips, så fungerte det 🙂

3 timer etter ankomst var jeg klar til å kjøre videre å det var med en betjening som hadde vært positiv og hjelpsom hele tiden. Glad jeg ikke hadde møtt på en tverr og grinete person som hadde
nektet å snakke med en Engelsktalende nordboer.

Etter å ha svettet meg gjennom prosessen med å få sendt denne pakken stoppet jeg ved en cafe langs veien å fikk meg noe kaldt å drikke. Her var det gjennom den vanlige prosessen med: hvor kommer du fra, hvor skal du, hvor mye koster sykkelen, hvor mange dekk har du brukt, hvor lang tid har du brukt, å så til slutt må man selvfølgelig ta noen bilder.

Veiene var bra i dag, men det var mye tungtransport. Å siden jeg beveget med fra 0 moh til 1200 moh ble det mange bakker hvor lastebilene snek seg opp på første gir, å ned bakker hvor de også kjørte på første gir. Mange lange køer, å med sykkel i denne trafikken ble det derfor mange forbikjøringer.

Kom omsider frem til San Jose, passerte rullebanen på flyplassen å begynte å lete etter hotellet jeg hadde sendt mail til. Siden jeg ikke viste om jeg ville komme dit på mandag eller tirsdag hadde jeg ikke reservert rom, å dermed var de selvfølgelig fullbooket. Fant like vell ett hotell bare ett par hundre meter vekk som kunne tilby gratis parkering den første natten rett i nærheten. Klarte også å forhandle meg frem til en parkering f.o.m. neste morgen til torsdag morgen for 10.000 gærninger. Som vi lærte i Livingston, ingen ting er gratis 🙂