Verden er liten og full av tilfeldigheter. Når vi var på grensen mellom Thailand og Kambodsja traff vi 3 personer fra Finnland. Sammen med Finnene fant vi ut at vi skulle spleise på en taxi de 150 km til Siem Reap. Vell fremme i Siem Reap slapp vi de av ved hotellet før vi kjørte videre til Babel.

Allerede samme kveld traff vi de flere ganger oppe på markedet. Neste dag traff vi de igjen og dag 3 på en utflukt traff vi de på en Lotus blomst farm. Og på bildet under kommer de sigende forbi oss når vi er ute på en båttur.

Selv om Siem Reap bare er på i underkant av 200.000 innbyggere synes jeg tilfeldighetene slo til litt vell mange ganger. Når de i tillegg drev med agility, ja da var det noen som hadde noe å snakke om.

Phnom Penh derimot er 5 ganger så stor og må inneholder ca 100.000 tuk-tuk’er. Alle sjåfører spør selvfølgelig om de kan få kjøre deg og jeg bruker å spøke litt med mange av de. Mens vi er ute å går treffer vi plutselig en sjåfør som kjenner meg igjen fra dagen før. Jeg avviser han igjen men får plutselig en idé, snur, går tilbake, og hopper inn i tuk-tuk’n og spør om han vil kjøre oss en tur. Han blir overlykkelig og vi avtaler en pris som er langt over hva han bruker å tjene. Når dagen er over avtaler vi også at han skal hente oss på hotellet neste morgen og tilbringe mesteparten av dagen sammen med oss. Lykken er til å ta og føle på. Neste morgen forteller han at har brukt sine sparepenger pluss det han hadde fått av oss til å betale husleien på 40$ slik at familien hadde tak over hode en mnd til. Jeg fikk en god følelse men han hadde nok en endre bedre følelse.

Etter flere timer i tuktuk går turen innom en pizza sjappe for å handle inn litt for så å bli med han hjem for å hilse på familien og spise sammen. Svigermor og svigerfar dukket opp og kona, sønnen og dattra var selvfølgelig der. Når man ser hva pengene går til og hva de betyr for de involverte er det lett å gi litt ekstra.

Jeg har aldri påstått at jeg er særlig smart og i løpet av den siste uken har jeg forstått at jeg vet veldig lite om troen Kambodsja og en del andre land praktiserer.

Buddhismen skal ha fire edle sannheter, som hver for seg inneholder en «plikt» for å oppnå transcendentalt «rett syn/forståelse»

• Lidelse finnes – og dette må innses
• Lidelsens årsak – og denne må gis slipp på
• Lidelsens opphør – og dette må realiseres
• Veien som fører til slutten på all lidelse – og denne må utvikles

Om disse fire edle sannhetene er det som skal til for å få ett godt liv vet ikke jeg men min erfaring så langt med de vi har truffet på vår vei her i Kambodsja er i alle fall utelukkende positiv.

Selv om jeg Ikke helt forstår logikken i troen her i Kambodsja er i alle fall templene imponerende.

Bortsett fra Tuk-tuk sjåfører som maser litt er det uproblematisk å være turist. Stort sett er det rent og pent, vell og merke sammenlignet med mye annet jeg har sett, trafikken er som i Mellom Amerika. Dvs den flyter, uten at man nødvendigvis må bry seg om skilt, lys og andre vestlige kjøreregler.

Og Buddha ser ut til å være en fyr som vet å nyte livet.

Det som en gang var en uskyldig skolebygning ble omgjort til en konsentrasjonsleir og brukt til tortur og henrettelser av tusenvis av mennesker av Røde Khmer.

I fra 1975 til 1979 var mellom 14 000 og 20 000 mennesker fra alle deler av Kambodsja fanger her i Tuol Sleng. Ca. 1 720 personer arbeidet i tortursenteret. Av alle fangene er det bare kjent at 12 overlevde.

Å vandre rundt her hvor så mange tusen mennesker ble torturert på de utenkeligste måter før de omsider døde føles på kroppen selv nå så mange år etterpå. At torturistenene hadde stående beskjed om at ingen fikk dø før den `tiltalte` hadde gitt fra seg info, tilståelse eller hva de nå måtte ønske.

vi valgte å leie elektronisk guide og det var virkelig verdt de 3$ det kostet.

Klasserommene ble omgjort ved at man murte opp små celler som ble brukt av 1-2 personer pr celle.

Vi kunne sikkert gjengitt mye av det vi hørte, og leste på nettet om S21, men jeg overlater til dere å søke opp informasjonen selv i stedet for at jeg skal kopiere tekst fra andre web sider for så å lime det inn her. Søker man på Tuol Sleng, S-21,  security centre 21 etc finnes det masse informasjon.

Hva kan man si om livet på og ved Tonje Sap Lake. Tonlé Sap er en kombinert innsjø og elv som er av meget stor betydning for Kambodsjas landbruk og innlandsfiske. Den ligger i Siem Reap-provinsen nord i landet. Innsjøens areal varierer mellom 2 700 og 16 000 kvadratkilometer avhengig av vannstanden.

Jeg tror det er ett relativt tøft og fattig liv å leve som fisker/fiskerfamilie i dette området. Selv om barna har skole og sikkert ett fritt liv, preges nok familiene av økonomien. Jeg lar bildene tale for seg. Besøket i dette området ga i alle fall oss som var her minner for livet.

Nå er det natta i Kambodsja blir ikke mer tekst i dette innlegget.

Merkelig hvor vanskelig det skal være å sove ombord på ett langdistanse fly. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person men å finne en god sittestilling i ett lavpris sete tror jeg er en utfordring for de fleste. Nå fløy vi en speller ny 787 Dreamliner (tror jeg den heter) hos Norwegians og jeg hadde nok litt større forventninger enn de klarte å levere. Tar man med hele opplevelsen som inkluderer alt fra man står i køen til å gå ombord, maten man får servert, drikke, pledd, utstyr til å høre filmene man ser, etc etc, tror jeg det eneste som imponerte meg var at det var en direkteflygninger og at flystøyen inne i cockpiten var til å leve med.

Vell fremme i Bangkok fulgte vi opprinnelig plan. Dvs., komme oss ut av flyplassen, finne stedet hvor shuttle bussen kunne plukke oss opp og frakte oss til the public transportation center.

Her kjøpte vi oss billetter til Aranyaprathet som ligger ca 4 timer med buss i retning øst, rett ved grensen til Kambodsja. Bussen skulle gå kl 13 så vi satte oss ned i 2 timer i nydelig vær å ventet. Temperaturen lå på 25-30 grader og en fin bris som bare var behagelig.

Vi hadde nok trodd at vi skulle sovne i bussen som skulle frakte oss 220 km østover men i en trang Toyota Hiaca med hjemmelagde bakseter, øydelagde fjæringer, ble det lite søvn. Etter 3 timer forsvant noen av de andre passasjerene som gjorde at vi kunne sette oss lenger frem og da fikk vi muligheten til å se og slappe litt mer av.

Fremme i Aranyaprathet som er en liten plass på 15-20.000 innbyggere og ligger bare noen km fra grensen til Kambodsja booket vi inn på første og beste hotell vi så og tok en liten powernap før vi fikk i oss en bedre middag og en liten spasertur i nærområdet.

Jeg vil si at trafikkulturen har ikke på noen måte skremt meg. Thailand har selvfølgelig så mye mer å by på men basert på de 4 timene jeg har observert trafikken så langt kunne jeg godt tenke meg en rundtur på egen hånd neste gang, så får vi se om jeg forandrer mening i løpet av de neste ukene.

Stedet som ble satt på UNESCOs verdens kulturarv liste i 1992 sto selvfølgelig på vår besøksliste her i Siem Reap, Kambodsja. Klokken 0430 ble vi derfor hentet av en Engelsktalende (mer eller mindre) guide og en tuk tuk sjåfør for å bli kjørt til området hvor man kjøper inngangsbilletter for 37$ (dagspass) og så videre til Ankor Vat som er definert som det mest kjente tempelet i ruinbyen Ankor for at vi skulle få med oss soloppgangen.

Vi fikk tatt noen bilder men det finnes nok mer spektakulære bilder på nettet enn de vi klarte å knipse.

En stor fordel vi hadde med å bruke vår lokale guide var at vi alltid var 2 minutter før alle andre. Det gjaldt ved kjøp av dagspass, fremvisning av billettene, stedet vi skulle få med oss soloppgangen, frokost etc.

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å få med meg alle detaljene guiden forteller. Som regel liker jeg å høre om detaljene om hvordan ting ble gjort rent praktisk. Feks. hvordan steinene som ble brukt under byggingen ble fraktet 40 km på flåter, eller ved hjelp av elefanter, hvordan Franskmennene og andre ødela mye av byggmassen når de kom hit etc, Men i stede for viser guiden oss km vis med tegn slått inn i sandstein på tempellveggene som forteller oss om troen disse templene hedrer. Mikset opp med historie om kongen som fikk dette bygget for seg selv, sin bestemor og andre familiemedlemmer blir det mye informasjon som skal bearbeides i løpet av de 8 timene vi er sammen med vår guide.

Så innimellom knipser vi ivrig i vei uten å få med oss alt som blir sagt 😄

Men selv om vi ikke nødvendigvis får med oss alle detaljer hender det at vi overrasker 😄 F.eks her. Sjekk fjeset inni roten.

Som dette oversiktsbilder viser er ikke området så stort så hvis man ser filmen Tomb Rider med bl.a. Lars Croft kan man se her.

https://youtu.be/

https://youtu.be/Rb7ezWhWK1s

https://youtu.be/Rb7ezWhWK1s

Vi bestemte oss tidlig for å besøke Babel Guesthouse når vi satt hjemme å planla turen i grove trekk. Vi bestilte ikke oppholdet før dagen før vi var fremme men det var rett og slett for at vi ikke skulle binde oss på noen måte.

Babel Guesthouse er drevet av Nordmenn med miljø i fokus. De ligger sentralt til i forhold til sentrum og bare 20 minutter med Tuk-tuk fra Angkor Wat.

Dette skiltet står ved poolen som Babel disponerer hos naboen og det er nettopp slik vi føler oss.

Babel Guesthouse er ikke noe fancy 5 stjernes hotel, men leverer det de lover (+ mer). De er med sine 22 rom, koselig betjening og restaurant definert som 2 stjerner med meget bra ranking fra kundene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har vært på mange 2 og 3 stjernes overnattingsteder som ikke leverer denne kvaliteten.