Trøtt.no

Merkelig hvor vanskelig det skal være å sove ombord på ett langdistanse fly. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person men å finne en god sittestilling i ett lavpris sete tror jeg er en utfordring for de fleste. Nå fløy vi en speller ny 787 Dreamliner (tror jeg den heter) hos Norwegians og jeg hadde nok litt større forventninger enn de klarte å levere. Tar man med hele opplevelsen som inkluderer alt fra man står i køen til å gå ombord, maten man får servert, drikke, pledd, utstyr til å høre filmene man ser, etc etc, tror jeg det eneste som imponerte meg var at det var en direkteflygninger og at flystøyen inne i cockpiten var til å leve med.

Vell fremme i Bangkok fulgte vi opprinnelig plan. Dvs., komme oss ut av flyplassen, finne stedet hvor shuttle bussen kunne plukke oss opp og frakte oss til the public transportation center.

Her kjøpte vi oss billetter til Aranyaprathet som ligger ca 4 timer med buss i retning øst, rett ved grensen til Kambodsja. Bussen skulle gå kl 13 så vi satte oss ned i 2 timer i nydelig vær å ventet. Temperaturen lå på 25-30 grader og en fin bris som bare var behagelig.

Vi hadde nok trodd at vi skulle sovne i bussen som skulle frakte oss 220 km østover men i en trang Toyota Hiaca med hjemmelagde bakseter, øydelagde fjæringer, ble det lite søvn. Etter 3 timer forsvant noen av de andre passasjerene som gjorde at vi kunne sette oss lenger frem og da fikk vi muligheten til å se og slappe litt mer av.

Fremme i Aranyaprathet som er en liten plass på 15-20.000 innbyggere og ligger bare noen km fra grensen til Kambodsja booket vi inn på første og beste hotell vi så og tok en liten powernap før vi fikk i oss en bedre middag og en liten spasertur i nærområdet.

Jeg vil si at trafikkulturen har ikke på noen måte skremt meg. Thailand har selvfølgelig så mye mer å by på men basert på de 4 timene jeg har observert trafikken så langt kunne jeg godt tenke meg en rundtur på egen hånd neste gang, så får vi se om jeg forandrer mening i løpet av de neste ukene.