Friends on the road

Verden er liten og full av tilfeldigheter. Når vi var på grensen mellom Thailand og Kambodsja traff vi 3 personer fra Finnland. Sammen med Finnene fant vi ut at vi skulle spleise på en taxi de 150 km til Siem Reap. Vell fremme i Siem Reap slapp vi de av ved hotellet før vi kjørte videre til Babel.

Allerede samme kveld traff vi de flere ganger oppe på markedet. Neste dag traff vi de igjen og dag 3 på en utflukt traff vi de på en Lotus blomst farm. Og på bildet under kommer de sigende forbi oss når vi er ute på en båttur.

Selv om Siem Reap bare er på i underkant av 200.000 innbyggere synes jeg tilfeldighetene slo til litt vell mange ganger. Når de i tillegg drev med agility, ja da var det noen som hadde noe å snakke om.

Phnom Penh derimot er 5 ganger så stor og må inneholder ca 100.000 tuk-tuk’er. Alle sjåfører spør selvfølgelig om de kan få kjøre deg og jeg bruker å spøke litt med mange av de. Mens vi er ute å går treffer vi plutselig en sjåfør som kjenner meg igjen fra dagen før. Jeg avviser han igjen men får plutselig en idé, snur, går tilbake, og hopper inn i tuk-tuk’n og spør om han vil kjøre oss en tur. Han blir overlykkelig og vi avtaler en pris som er langt over hva han bruker å tjene. Når dagen er over avtaler vi også at han skal hente oss på hotellet neste morgen og tilbringe mesteparten av dagen sammen med oss. Lykken er til å ta og føle på. Neste morgen forteller han at har brukt sine sparepenger pluss det han hadde fått av oss til å betale husleien på 40$ slik at familien hadde tak over hode en mnd til. Jeg fikk en god følelse men han hadde nok en endre bedre følelse.

Etter flere timer i tuktuk går turen innom en pizza sjappe for å handle inn litt for så å bli med han hjem for å hilse på familien og spise sammen. Svigermor og svigerfar dukket opp og kona, sønnen og dattra var selvfølgelig der. Når man ser hva pengene går til og hva de betyr for de involverte er det lett å gi litt ekstra.