Kategori: 13-Colombia

Stahlratte med oss ombord ankommer Cartagena ved 10 tiden å de fleste var nok litt spent på hva dagen ville bringe.

Innseilingen til Cartagena er som dere ser på bildene ett vakkert syn med alle de hvite bygningene og båter i alle prisklasser.

Noen små og billige, men de dyre suser forbi.

Andre er store cruise skip.

Også marinen var representert 🙂

Etter at ankeret var droppet dro skipperen på land for å ordne med emigration. Siden det var søndag ville det ikke være mulig å få syklene på land i dag. I tillegg var mandagen en «rød dag» så syklene ville ikke kunne bli lastet på land før på tirsdag morgen.

Så vi ble satt på land, tok en taxi opp i distriktet hvor det fantes en masse Hostel og booket oss inn på Jet Set Hostel.

11 november 1811 erklærte Cartagena seg som uavhengig fra Spania og dette feires i x antall dager, så når vi ruslet rundt i gatene i går hadde de sin siste feiring. Den var såpass heftig at det skulle ikke trodd de hadde feiret i 3-4 dager allerede. I praksis begynner de faktisk feiringen den 1. november i forbindelse med All Saints’ Day.

Jeg har ikke lest meg opp å¨historien rundt frigjøringen fra Spania men så vidt jeg har forstått er Colombia sin nasjonaldag 20. juli.

For de som sjekker innleggene til Nina på FB blir nok dette innlegget bare en reprise, men siden dette er min dagbok legger jeg like vell inn noen bilder og litt tekst.

Siden vi ikke kunne få ut syklene før i morgen skulle dagen i dag brukes til å være turist. Det ble derfor til at vi vandret rundt i gatene……..

tok oss en frokost, møtte noen av de andre fra båten før syndefloden kom over oss.

Vi skulle egentlig ta en buss så vi fikk sett litt av byen men i dette regnværet var det bare å roe helt ned og når det værste været var over gikk vi tilbake til hotellet for å slappe av litt.

Senere ble det bare en liten kveldstur før det var på tide å komme seg til sengs. I morgen skal vi tross alt stå op klokken 0445.

0430 ringte vekkeklokken og 0520 sto vi nede i gaten for å vente på Nick som skulle komme gående fra ett annet hotell slik at vi kunne ta taxi sammen til stedet hvor mannskapet på Stahlratte skulle plukke oss opp. Planen var at vi skulle komme oss ombord i Stahlratte, laste syklene på en liten lekter, taue lekteren til land, kjøre syklene på land for så å kjøre de 300 meterne til tollvesenet.  Dette er måten Stahlratte har gjort det på i 10 år, men denne gangen skulle det selvfølgelig ikke gå som planlagt.

Coast guard’en hadde ringt ombord på morgenkvisten og gitt beskjed om at syklene ikke kunne lastes på land før syklene var sjekket og papirene underskrevet og stemplet.

Flesteparten tok båten til land igjen for å få seg en frokost, men Nina, jeg og en person til ble ombord for å gjøre klar bagasjen. Mens vi holdt på med dette kom 2 inspektører ombord så dermed ble til at vi etter beste evne hjalp til slik at de kunne sjekke VIN nummeret på alle syklene.

Vi fikk beskjed om at papirene tidligst ville bli ferdig til klokken var 11 forutsatt at sjefen til inspektørene var kommet på jobb slik at han kunne underskrive og stemple papirene.

Dermed ble det en tur på land, finne seg en rask frokost (boller og brus) og begynne vandringen for å finne tollvesenet.

De andre hadde satt seg på en cafe med Internett forbindelse slik at de kunne holde kontakten med båten, men Nina og jeg vandret på egenhånd. Det resulterte i at vi kom frem til tollvesenet før alle andre, fikk oss passeringskort, fant inspektøren som haddevært ombord, og fikk så beskjed om å sette oss å vente. Vi var litt usikker på hvorfor vi var de eneste fra båten som var her, men omsider dukket også de andre opp.

Da klokka passerte 12 og vi visste at det nå var sista frem til klokken 14 ble vi litt oppgitte men inspektøren jobbet fortsatt med våre papirer (hjelper med litt smøring) og når klokka var ca 13 hadde alle fått sine papirer stemplet og signert. Dermed var det å begynne på en ny vandring for å få forsikret syklene. Det viste seg at de selskapene som lå nærmet tollvesenet knapt nok viste hvordan de skulle forsikre en sykkel som bare hadde midlertidig import tillatelse, så dermed var vi ute på by vandring på nytt.

Å forsikre 15 sykler ett sted hvor bare ett menneske kan håndtere kundene og neste skranke skal ta seg av betalingen tar tid. De ga beskjed om at her måtte alle betale med kort, men da halvparten var ferdig forsikret sviktet kort terminalen og da var det plutselig greit med 102 000 pesos i kontanter likevel. Mens vi holdt på med forsikringen tikket det inn beskjed om at agenten som skulle ta seg av lossingen av syklene ikke kunne losse syklene denne dagen likevel. Så da forsikringen endelig var i boks måtte vi komme oss ombord, hente bagasje for en ny natt på land, booke oss ett rom før det ble en ny by vandring rundt i gatene her i Cartagena.

Vi tok med oss 72.000 pesos og tenkte at dette skulle holde til en middag. Da vi så at de hadde kort terminal fant vi ut at vi kunne slå litt på stortromma. Da regningen kom viste det seg at kortet mitt fortsatt var ombord i Stahlratte sammen med bagasjen. Heldigvis hadde Nick kommet og slått seg ned ved bordet så dermed slapp vi oppvasken i kveld 🙂

Etter en ny runde for å ta ut litt kontanter, få seg en dessert………………..

…………..ble det en tur på Hard Rock Cafe for å kjøpe seg en ny t-skjorte.

Dermed er vekkeklokka stilt så man er klar til ny taxi tur i morgen klokken 0530. Planen nå er at vi skal ombord, seile en times tid, losse syklene, seile tilbake til der vi gikk ombord for så å få bagasjen 🙂 Sånn går dagene her i Syd Amerika 🙂

Atter en morgen hvor vekkeklokka ringte før klokka 5 om morgen. Men nå som alle papirene var i orden var vi rimelig sikre på at vi skulle få syklene i dag. Vi tok en taxi fra hotellet ned til havneområdet hvor mannskapet hentet oss med lettbåten og fraktet oss ombord i Stahlratte. Der fikk vi servert frokost, gjorde klar bagasjen, satte på oss mc klærne mens kapteinen fraktet oss til ett skipsvert hvor syklene skulle losses. Selve losse prosessen gikk meget greit og mens syklene ble losset tok vi oss av bagasjen også. Dermed ble sykler og bagasje losset på mindre enn 1/2 time.

Myndighetene var på plass og inspiserte at det var de samme syklene som ble losset som de hadde sjekket dagen før. De lagde ingen problemer og etter at alle hadde fått tatt farvel med mannskapet på Stahlratte og ønsket de andre en god tur videre bar det avgårde sydover.

Det går 2 veier sydover og jeg valgte den vestligste av disse. I løpet av dagen så vi bare det ene paret fra Canada så jeg tror de andre muligens valgte den andre veien. Men veien vi hadde valgt var i alle fall en vei som førte oss gjennom små tettsteder på stort sett greie veier. Til tider var det litt hullete asfalt og siden det hadde regnet i løpet av natten var asfalten tidvis dekket av vann og jord, men i rolig tempo var dette udramatisk.

Etter ca 170km kom vi frem til Sincelejo. Vi valgte å stoppe her selv om det var tidlig på dagen. I følge gps’en ville det være ett godt stykke til neste by med hoteller og jeg ville også ha en liten sjekk av sykkelen. Etter over 6 mnd på veien og med Nina på sykkelen den siste perioden var det på tide å stramme kjeden for første gang. Jeg justerte også den ene fothvileren som jeg kjøpte i Florida litt opp, sjekket styrelageret, lufttrykket i dekkene og hadde en generell inspeksjon av sykkelen. Jeg oppdaget at vindskjermen hadde mistet 2 skruer og 1 mutter hadde løsnet litt. Om dette er pga vibrering de siste 6 mnd’ene eller om noen har gjort ett forsøk på å ta med seg vindskjermen og så har gitt opp skal være usagt. Jeg har med meg noen skruer i kofferten men de 3 skruene jeg manglet var 5mm skruer og denne størelsen hadde jeg ikke i reserve, men på andre siden av vegen var det ett verksted som fikset mopeder så jeg fikk tak i 2 bolter der. De skulle ikke ha betaling men jeg ga guttungen 3kr like vell som han var kjapp med å putte i lomma før de eldre karene så hva som hadde skjedd 🙂

Etter en lunch på sjappa vegg i vegg med moped verkstedet tok vi oss en siesta før vi spaserte oss en tur inn til sentrum av Sincelejo.

Oppe i Cartagena var det masse turister over alt, men i området vi beveget oss nå var nok vi de eneste utlendingene. Jeg liker disse områdene hvor man virkelig ser hvordan lokalbefolkningen lever sin hverdag. Det er masse folk ute i gatene, på trappa foran huset, i parkene, det vrimler av små gule taxi’er og mopeder og små motorsykler. Mange av mopedene og de små motorsyklene fungerer også som taxi. De kjører rundt med en ekstra hjelm og tuter hver 10 meter for å sjekke om det er noen som trenger å fraktes ett lite stykke. Familier på 4 på samme motorsykkel er ikke ett skjelden syn her i disse områdene og selv om det er hjelmpåbud i Colombia er nok ikke dette like viktig i alle områder.

Politiet er også meget synlig i gatene. Vi ble sjekket ved ett sjekkpunkt i går og kjørte rett gjennom ett par andre. Her i Sincelejo kjører de motorsykkel rundt i gatene og stopper og kroppsvisiterer de som ser mistenksomme ut. For meg virker ikke dette skremmende, snarere tvert i mot. Det virker som Colombia virkelig har tatt tak i problemet de tidligere hadde med kriminalitet, og som statistikken også viser har denne sunket betraktelig de siste årene.

Vi klarte å bomme på en gate på vei tilbake til hotellet så det ble en lang tur i mørket i områder hvor man kunne høre de lokale mumle «Americanos» når vi ruslet forbi 🙂

Men vi fant omsider hotellet igjen hvor vi hadde fått ett rom for 130kr med tv og ac. Uten ac kostet rommet 100kr. Rommet var helt greit, har toalett, dusj, rent sengetøy og sykkelen kunne parkeres inne ved resepsjonen hvor en kar sitter hele natten og passer på.

Ved 8 tiden var sykkelen ferdig pakket å vi kunne begynne turen ut av Sincelejo. Vi stoppet rett på utsiden av sentrum for å få oss frokost og så bar det inn i trafikk kaoset.

Fra Sincelejo til Valdivia

Dagen i dag skulle bli en dag med masse trafikk (ikke kø kjøring), masse tungtransport, masse 2 hjulinger og masse forbikjøringer.

I Mellom Amerika var det en del land som ikke i utstrakt grad brukte forsikring på kjøretøyene. Disse landene var enkle å kjøre i. Landene som derimot praktiserte forsikring hadde mer aggressiv kjøring. Slik er det her i Colombia også. Colombia praktiserer forsikring og både 2, 4 og 18 hjulinger er rimelig aggressive i trafikken.

Skal man overleve i denne trafikken må man forholde seg til måten lokalbefolkningen kjører. Så hvis noen som leser bloggen planlegger en tur til Colombia kommer en liten liste over kjørereglene her:

1. Sperrelinje midt i veien betyr: Kan bli litt glatt når du kjører forbi.
2. Dobbel sperrelinje midt i veien betyr: Kan bli dobbelt så glatt når du kjører forbi.
3. Sperrelinje på din side, men striplet linje på motsatt side betyr: Du kan risikere å møte noen som praktiserer forbikjøring samtidig som du kjører forbi.
4. Sperrelinje på motsatt siden men striplet side på din side. Stå på krava. Du har all rett til å kjøre forbi.
5. Hvis det blir for trangt å kjøre forbi på venstre side, er det selvfølgelig best å kjøre forbi på høyre side (se opp for motgående trafikk på denne siden også).
6. 90 km/t sone: Flatt jern så ikke noen tar deg igjen.
7. 80 km/t sone: Flatt jern så ikke noen tar deg igjen.
8. 70 km/t sone: Mest sannsynlig feil. Kjør på, det er egentlig en 90 sone.
9. 60 km/t sone: Ingen grunn til panikk, kjør som det skulle være 90 sone.
10. 50 km/t sone: Du nærmer deg mest sannsynlig noen hus. Kjør som det skulle være 90 sone.
11. 40 km/t sone: Muligens en bensin stasjon i nærheten. Kjøre videre hvis du ikke trenger bensin.
12. 30 km/t sone. Har bare sett 1 gang å da sto det på samme stolpe som ett 50 skilt. 30 og 50 = 80
13. 25 km/t sone: Brukes i nærheten av skoler. Ikke slipp gassen for dette kan medføre at det smeller i eksosen og da kan barna bli redd.
14. 10 km sone. Brukes når det er fartsdempere, men står du å kjører er det ingen grunn til å senke farten.

Utover dette er det ikke så mange regler bortsett fra at du må tute når du kjører inn i ett kryss, når du kjører ut av ett kryss, hvis du må hoste, hvis du skal kjøre forbi noen, hvis noen kjører forbi deg, hvis du får solen i øyne eller av andre grunner har behov for å tute.

Vi traff Dan og Krista fra Canada igjen i ettermiddag og kjørte resten av dagen sammen med de til vi nådde Valdivia. Her fant vi ett Hostel med 2 dobbeltrom til 20.000 pesos pr. rom. Middagen var bra, men når vi ba om passordet til wifi’en var vi litt usikre på om passordet var «dårlig» eller om det var selve nettet som var dårlig så vi ga opp hele wifi’en.

Stigningene opp til Valdivia var kaotiske og motoren ble rimelig varm,

Så om ikke trafikken skapte nok hodebry begynte også motoren min å stoppe med jevne mellomrom. I hastigheter på 20 km/t (dvs ikke pådrag til å holde balansen), opp bratte bakker, trailer rett foran deg, trailer 28 cm bak deg, tuting, lastebiler som kokte, lastebiler som hadde mistet drivaksling, folk i rullestol midt i veien som gjorde forsøk på å dirigere trafikken men som mest sannsynlig ville fungere som fartdemper for lastebilene som kom ned bakkene med dårlige bremser, ble dette en innholdsrik ettermiddag.

Jeg opplevde dette motorproblemet i USA og Mexico også på varme dager på over 40C. I dag var ikke temperaturen på med enn litt over 30C, men i kombinasjon med måten jeg kjørte på og muligens dårlig bensin var jeg glad når vi til slutt slo oss til ro for dagen.

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

Vi våknet relativt tidlig, pakket syklen og reiste videre ved 8 tiden. Dan og Krista var klar før oss så de hadde allerede reist men vi traff de igjen da vi stoppet for å spise frokost. Veiene var like flotte i dag som de var i går. Dvs. bakker og svinger, fortsatt litt kaotisk kjøring, men likevel roligere enn i går. Sykkelen oppførte seg også eksemplarisk. Hvis jeg ikke husker feil var vi oppe i 2700-2800 m.o.h. før nedstigningen til Medellin som ligger ca 1500 m.o.h.

Godt med litt dra hjelp opp bakkene 🙂

Rett på utsiden av Medellin tok vi farvel med Dan og Krista. Nina og jeg hadde planer om å stoppe her i Medellin for bl.a. Bytte dekk på sykkelen, men Dan og Krista skulle kjøre videre. I en kø hvor Nina og jeg line splittet (tror Nina var litt bekymret) tok vi igjen Dan og Krista som holdt seg i køen. Dette var siste gang vi så de for denne gang. Håper på å treffe de igjen senere på turen.

Vi ville bo down town og her var det ikke flush med hoteller å velge i, men vi fikk omsider ett hotell til 150kr og en safe parkering av sykkelen 200m vekk. Her fikk jeg også tatt en skikkelig vask av sykkelen som var blitt skikkelig møkkete etter at vi kjørte på land i Cartagena.

Ettermiddagen og kvelden ble brukt til å vandre gatelangs. For å være litt forsiktige hadde vi lagt igjen kamera og telefon på rommet, men i morgen må vi ta sjansen på å ta dette med oss ut om kvelden for å ta bilde av de vakre bygningene i kveldslyset.

Medellin var for noen år siden regnet som en av de farligste byene i verden, men vold og kriminalitet har falt dramatisk og regnes i dag som en helt grei by å være turist i. Man skal selvfølgelig være litt forsiktig men hvis man følger normale regler tror jeg man er like trygg her som i andre storbyer.

Ved 0830 tiden satte jeg meg på sykkelen for å kjøre til BMW Motorrad Ruta 40. Jeg hadde brukt Google Map for å sjekke hvor det var og la så dette inn på gps’en. Da jeg kom frem fant jeg en Suzuki sjappe (i nærheten) men ingen BMW forhandler. Så da var det bare å stoppe og snakke med litt folk, peke i alle retninger, hive seg på sykkelen og gjøre ett nytt forsøk. I ett lyskryss snakket jeg med en kar på en 125cc og han ga beskjed om at han skulle vise meg hvor det var. Dermed fant jeg frem innen 2-3 minutter. Utrolig hvordan man klarer å kommunisere med minimale språk kunnskaper.

Jeg ba de bytte fram og bakdekk og samtidig sjekke hjullagrene, skifte olje og olje filter, luftfilter, sjekke drev, kjede og kjøleveske og ellers ta en generell sjekk av sykkelen. Nesten alt dette kunne jeg gjort selv, men siden jeg likevel måtte levere sykkelen inn for å skifte dekk fant jeg ut at jeg ber de gjøre dette i samme slengen.

Etter å ha tatt taxi tilbake til hotellet tok Nina og jeg oss en rusletur rundt i gatene……………..

………….. og en solid frokost som holdt resten av dagen 🙂

Etterpå  tok vi metroen til Acevedo hvor vi så tok gondolbanen opp Santo Domingo området og så en ny gondolbane videre opp til nasjonalparken Arvi.

Etter noen timer var vi tilbake her i området rundt hotellet og bestemte oss for å sjekke ut noen av stedene vi hadde vært i går for å ta noen bilder og samtidig sjekke ut nattelivet.

Som nevnt tidligere har Medellin tidligere vært beryktet for å være en av de farligste byene i verden, men myndighetene har gjort en fantastisk jobb med å nedkjempe kriminaliteten. Etter mørkets frembrudd skal man like vell være forsiktig. Spesielt i dette området hvor vi befinner oss. Alle bilder er derfor tatt med mobil telefon siden vi ikke vil vandre gatelangs med kamera i dette strøket.

En video fra turistlivet i Medellin.

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

Siden vi skulle hente sykkelen i dag ble det en rolig start på dagen. Vi gikk ut en tur ved 9 tiden for å få oss en frokost. Det er alltid litt spennende og gøy (se video) når man skal bestille noe og man har har store hull i språket. Heldigvis er de fleste kelnere forståelsesfulle og tar det meste med ett smil.

Etter å ha pakket sammen bagene sjekket vi ut av hotellet ved 1230 tiden og tok en taxi til BMW sjappa som jeg levert sykkelen inn til på lørdag. Den var ferdig da vi kom så etter å ha betalt 1.365.000 pesos for nye dekk, olje, oljefilter, luftfilter etc kunne vi kjøre ut av butikken og begynne på turen ut av Medellin.

Turen gikk gjennom ett flott fjelllandskap og høydemåleren på gps,en har noe å jobbe med for her er det mange oppoverbakker og nedoverbakker. I tillegg er det selvfølgelig masse flotte mc svinger pluss trailere, busser, biler og motorsykler.

Ved ett par anledninger sto trafikken fullstendig men med mc kommer man forbi køene. På videoen vises bl.a. En ulykke mellom bil og trailer som gjorde at trafikken ble stående en lang stund.

Hotellet var ett helt greit sted med ac, vifte og wifi i restaurant området.

Siden det er Nina som er fotograf blir det selvfølgelig noen interiør bilder også 🙂

Dette er nabo bygningen som også tilhører hotellet.

En av våre naboer 🙂

Tror den var litt nyfiken på sykkelen 🙂

Er litt lei av å skrive nå om dagene, så dette får være alt for denne gangen.

Etter en frokost la vi turen i retning kaffe plantasjoen Hacienda Guayabal som ligger litt på utsiden av Manizales. Trafikken var roligere i dag og det gikk an å holde en grei fart uten alt for mange forbikjøringer. Dagens etappe skulle være på 110 km så vi var nødt til å stoppe underveis for å ta en pause 🙂

Og selvfølgelig ta noen bilder av dette flotte landet.

Fremme på Hacienda Guayabal møtte vi Kelly Rudy, Matthieu Duhen og Ioseba Irisarri som også var med på båtturen med Stahlratte. De hadde nettopp gjort seg ferdig med sin rundtur her på kaffe plantasjen.

Etter å ha fått av oss mc klærne, sprayet oss med litt myggspray ble vi sammen med en annen gruppe på 10 personer plassert på skolebenken for å lære det grunnleggende om kaffe prosessen.

Etter litt teori og kaffe smaking ble vi introdusert for han som skulle vise oss rundt i området pluss tolken. Guiden kunne helt klart sine saker, og tolken som bare hadde jobbet her i 2 dager vil helt sikkert bli like dyktig siden hun har en så god læremester.

Colombianske kaffebønner er selvfølgelig de beste i verden ( i følge de som jobber her). Frukten som kan være rød eller gul inneholder 2 kaffebønner.

En dreven arbeider samler inn manuelt opp til 120 kg kaffebønner pr dag, så Nina fant ut at ho skulle se om ho kunne slå i bordet med en rekord 🙂

Ikke nok med at det er lange dager med å samle inn kaffe bønner langt oppe i fjellsidene, men de må også bære de 40 kg tunge sekkene ned til stedet hvor de skal veies.

Etter at skallet er fjernet legges bønnen i ett kar med vann. Her ligger de i 12 timer. De beste bønnene synker til bunnen og de dårlige flyter opp (ca 5%). Etter at de beste bønnene er tatt ut av karet gjøres det en ny kontroll. De beste bønnene sorteres i 3 nye klasser før de tørkes og kjøres inn til byen på fredager for å selges.

Vi syntes det var så flott her at vi valgte å overnatte her. Sykkelen ble selvfølgelig tatt hånd om og ble plassert innendørs.

Vi har ikke sett så mye dyreliv her i Colombia, men i dag fikk vi i alle fall se en falk som hadde fanget en slange.

Ellers så vil jeg bare si at det var koselig å sjekke Facebook i dag. Både Nina og jeg hadde fått 2 forskjellige meldinger fra 2 forskjellige venner som satt og koste seg med videoene på bloggen vår. Det blir ikke noen video i dag, men en dag med litt bedre nett kommer det nok en video igjen.

En video av distansen La Pintada til kaffe plantasjen Hacienda Guayabal, Manizales

Å oppleve Colombia på 2 hjul er fantastisk, men kan oppleves forskjellig avhengig av om man kjører selv eller sitter bak. Dette er Nina sin oppfattelse av dag 11 i Colombia 🙂

Det ble en rolig start med en skikkelig frokost på kaffe plantasjen Hacienda Guayabal. Etter å ha snakket litt med noen av de som skulle på omvisning i dag ble det en tur i minibanken i Chinchina før vi kunne ta farvel med de ansatte på Hacienda Guayabal.

Temperaturen på formiddagen lå på 26C og steg til 30C i løpet av dagen. Ved ett par anledninger tettet trafikken seg litt og da svingte vi av, fant frem stolen og tok en pause.

Veiene i dag var til dels flotte svingete mc veier, men også ett lengre stykke med 4 felts vei. Dermed fikk vi i løpet av dagen kjørt 250km.

Fremme i Cali sjekket vi første dette Auto Motellet men endte med å reise videre.

De første dagene i Colombia var ganske kaotiske. Dvs. relativt aggressiv kjørekultur av alle kjøretøy med 2, 4 og 18 hjul. Dette synes jeg har bedret seg jo lenger sydover vi kommer og selv om Cali er en by med over 2 mil. innbyggere er trafikken mye mer kultivert enn i f.eks. Medellin.

KLIKK PÅ KARTET FOR DETALJERT KART

Etter en frokost på hotellet var vi ferdig pakket da klokka var 0930.

Dette er ett passe tidspunkt å kjøre ut av byen på, siden morgen rushet da har gitt seg. Temperaturen lå på ca 25 – 26C, utsikten langs veien var fantastisk og ikke alt for mange biler, lastebiler og busser.

Men vi observerte mange militære sjekkpunkter i dag. Mange flere enn vi har sett på lenge, men de sto bare der, ga tommel opp, og ikke noe annet skjedde.

Vi har som mål å komme oss ned til Ecuador i løpet av noen dager, så i dag ble mesteparten av dagen brukt på sykkelen. Dvs at vi kjørte ca. 250 km i løpet av dagen og dette er en helt grei dagsetappe. Nina er muligens litt mer utålmodig enn meg og ønsker lengre dagsetapper for å være sikker på at vi klarer å komme oss hjem i februar. Jeg ønsker selvfølgelig også å komme meg hjem ¨snart¨ (3mnd) men har nok kommet inn i en dags rytme som muligens må endres litt. 2 – 3 timer kjøring i ett par dager for så å ta det rolig i ett par dager fungerer muligens ikke resten av turen 🙂

Vell fremme i El Bordo synes jeg det var nok kjøring for i dag så vi fikk oss ett hotell til 30.000 pesos (85kr). Rommet var rent og ryddig, de hadde wifi og sykkelen kunne parkeres inne ved siden av rommet.

Hotellet vi overnattet på var helt greit, men sengen var hard så vi våknet tidlig begge to. Ved 8 tiden var vi derfor ferdig pakket og noen minutter over 8 kjørte vi videre sydover mot grensen til Ecuador. Målet var å komme så nærme grensen til Eciador som mulig slik at vi kan kjøre over i løpet av formiddagen i morgen.

Naturen i dag var litt annerledes enn den har vært de andre dagene. Det er ikke fullt så frodig og grønt, men landskapet er like vell overveldende.

Jeg må si at jeg likte landskapet denne dagen vell så mye som de andre dagene. Fjell, daler, svingete veier og en trafikk som er enda roligere enn den har vært tidligere. Veiene var stort sett meget bra så man kunne holde en grei hastighet.

Temperaturen var varierende avhengig av hvilken høyde vi befant oss i. Oppe i 3100 m.o.h. var temperaturen 14,5C og 1000m lavere var plutselig temperaturen minst 10 grader høyere.

Vi tok oss flere pauser under veis og fikk oss en lunch i utkanten av Pasto.

Jeg forstår godt at folk fra Colombia er stolt av landet sitt og setter pris på at turister kommer hit.

Nina må jo også ha noe å gjøre bak på der 🙂

Ca. kl. 16 var vi fremme i Ipiales som ligger bare noen få km fra grensen. Vi har planer om å besøke Santuario de Las Lajas før vi stikker over grensen, så om vi rekker markedet i Otavalo i Ecuador er litt usikkert men det hadde vært kjekt å fått med seg begge deler. Markedet i Otavalo er kjent for salg av sitt håndverk og er åpent på lørdager.