En liten oppsummering av mc året 2015

2015 ble ett begivenhetsrikt år. Å si opp jobben etter 18 år og legge ut på min lengste tur noen gang føltes merkelig da jeg satte meg på sykkelen på utsiden av garasjen på Mogreina i slutten av april.

 

Men etter å ha landet i Alaska og begynt på turen nordover begynte det å gå opp for meg at denne turen ville ta lang tid og skape minner for resten av livet.

 

Selv om det ble litt problemer med oversvømte veier kan man nå i ettertid smile og se på det som ett av mange små problemer man bare må lære seg å løse underveis.

 

Canada vil være ett av landene jeg vil huske for et flott dyreliv. Å se bjørn ble etter hvert så vanlig at man orket ikke å stoppe for å ta bilde av alle man så.

 

Og bisonflokkene var så rolige at de gadd knapt nok løfte på hodet for å se på de som stoppet for å ta noen bilder.

 

Jeg hadde forventet å se mange elg, men de var det faktisk ikke så mange av. Ulv så jeg kun en eneste gang.

 

Man har selvfølgelig også møtt mange hyggelige mennesker i løpet av turen. Dessverre har det også kommet meldinger i ettertid at ikke alle av de lenger er blandt oss. Man får bare være lykkelig over at man selv har helsen i behold og at man rakk å hilse på de før de gikk bort.

 

I tillegg møter man selvfølgelig andre motorsyklister. Noen treffer man igjen senere og andre ser man aldri igjen.

 

Ekstra hyggelig ble det selvfølgelig da Terje kom. Vi la ut på en ferd (TAT) som vi ikke klarte å gjennomføre men hva hadde denne turen vært uten disse prøvelsene.

 

Vi fikk en fantastisk tur hvor vi krysset USA på skrått i all mulig natur.

 

Hadde noen flotte dager og kvelder ute i naturen

 

Og overnattet i all slags fasiliteter.

 

For de som ikke har opplevd USA håper jeg slike bilder kan motivere til å reise litt andre steder enn bare til de kjente turist stedene.

 

Etter at Terje reiste hjem til Norge igjen begynte turen med å krysse USA igjen.

 

Flere kjente og ukjente steder ble besøkt og når jeg nå sitter og blar gjennom bildene husker jeg hvert eneste øyeblikk når jeg ser bildet.

 

Veiene var varierende men temperaturen var hele tiden høy. I de 2 siste mnd har temperaturer lagt på 35-45c.

 

Alle hadde pratet om hvor farlig det ville være å reise til Mexico. Men Mexico viste seg å bli en fantastisk opplevelse og jeg ble tilsammen 6 uker i Mexico. Vennskap ble knyttet både til Amerikanske borgere som hadde flyttet til Mexico……….

 

……..og til hyggelige og hjelpsomme Mexicanere. Mange av de menneske man treffer ute om kveldene har man ikke bilder av siden man ikke tar med seg kamera ut om kveldene. Selv om jeg hele tiden følte meg safe i Mexico bør man være forsiktig og ta visse forehåndsregler.

 

I tillegg hadde Mexico selvfølgelig masse kultur å by på. Jeg har ikke hatt opptelling, men ganske mange Maya ruiner ble besøkt i Mexico og ellers i Mellom Amerika.

 

Reisen gjennom Belize, Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica ble også relativt rolig selv om jeg nå satte opp tempoet litt.

 

Men selv om jeg nå reiste litt raskere ble det likevel tid til opplevelsesturer,

 

Og nyte solnedgangene.

 

I Costa Rica kom Nina. Etter 5 mnd uten å se hverandre var det godt å gjenforenes.

 

Med Nina på baksetet gikk den videre turen gjennom Costa Rica og Panama lett og i løpet av et par uker var vi på vei gjennom jungelen i Panama for å komme oss ut til båten som skulle frakte oss ut til San Blas og så videre til Colombia.

 

Dagene på San Blas var deilig …………..

 

…………..men naturen i Colombia var også fantastisk.

 

Små og store opplevelser sto i kø og alle vil bli husket.

 

Selv om by trafikken, dårlige fjellveier, bratte stup og tynn luft i høyden kunne virke litt skremmende når man sitter bak som passasjer virket det like vell som om ho koste seg mesteparten av turen.

 

Da Nina bestemte seg for at 7 uker på veien var nok og vi fant ut at vi skulle overraske de der hjemme med å dukke opp til jul var selvfølgelig reisen hjem som gikk via Rio De Janeiro ett av høydepunktene.

 

Komme hjem, overaske familien og treffe venner var selvfølgelig hyggelig, men jeg merker at det å snakke om turen er foreløpig litt spesielt. Mange ønsker selvfølgelig å vite hvordan turen har vært så langt men det er ikke alltid like lett å beskrive. Det er så mange småting som gjør  reisen til det den er som aldri er nevnt på FB, på bloggen, er avbildet eller på andre måter gjør at den bare finnes i minnene som gjør at en slik reise blir en opplevelse for livet som ikke er så lett å beskrive.

Men det er selvfølgelig kjempehyggelig at folk er interessert, ønsker å se bilder og høre om opplevelsene og i tillegg er det selvfølgelig hyggelig at over 42,000  har besøkt bloggen.

På tirsdag 5. januar setter jeg meg på flyet tilbake til Peru for å fortsette reisen. Jeg gleder meg til å sluttføre reisen selv om det selvfølgelig er litt tungt å forlate familien igjen etter bare ett par uker hjemme.