Dag 17 _ 6 Juli 2012

Ja, det var en relativ lang dag i sadlen uten at det ble alt for mange kilometer.

Startet relativt tidlig og var ved grensen til Albania klokken 0830.

Hva kan man si så langt? Glem alle kjøre reglene man har lært seg ved å reise i forskjellige land. Her er det nye og anderledes regler som gjelder. Dvs, ingen regler. Her er alt lov ser det ut til. Så man må passe seg for alt. Kommer det 2-3 biler i bredden mot deg, så ikke regn med at det ordner seg. Det er bare å bite tenna sammen, se etter en løsning og håpe at det funker.

Generellt ser det ikke ut til at folk har noe å gjøre. Derfor kjører man enten bil eller stimler sammen i grupper langs vegen. Ingen ting ser ut til å være under utvikling, og jeg ser heller ikke prosjekter som er påbegynt men stoppet opp pga den økonomiske situasjonen. Det meste ser egentlig bare ut til å forfalle. Eneste unntaket er vell de 2 Albanerne jeg traff på en flott bensinstason som fortsatt ikke var ferdig bygget. De hadde i alle fall noe på gang som nesten var ferdig.

Etter grensen la jeg turen over til Tirane. Dette var en flott kjøre opplevelse. Om Makedonia hadde flotte åser og daler har Albania masse fjell, og derfor masse fjellveier. Veiene er bratte, smale, svingete, og kvaliteten var ikke så ille. Men man kjører omtrent ikke 1km uten å se minnesmerker over folk som har død langs veien, men har man fokus på egen sikkerhet og nyter turen vil det helst gå bra. Med så mye fjell må det finnes mange slike strekninger i Albania.

På vei ut fra Tirane var veiene rimelig dårlig. Noen hadde gravd opp veiene med gravemaskin, og så glemt hele prosjektet.

I fra Shkroder og opp til grensen til Montenegro var også veiene helt håpløse. Det gikk i grus, singel, sand og pukk. At jeg ikke punkterte var merkelig. De få milene jeg fikk på grusveiene hjemme i Norge på Suzuki’en i våres kom godt med på å takle disse oppgavene.

Men klokken 1430 nådde jeg omsider grensen til Montenegro. Må innrømme at jeg håpet på bedre veier, å de første kilometerne var veldig bra, men etter hvert ble også disse veistandardene senket. De var uansett til å leve med selv om skiltingen tilsa at man skjeldent kunne kjøre fortere enn 60km/t. Dette er det uansett ingen som bryr seg om.

Det ble noen flotte fjellveier i Montenegro også og klokken 16 var jeg i en liten fjell landsby som heter Pongorica hvor jeg tok meg en middag før turen gikk ned til kysten.

Ved kysten var deg forsatt 35-40 grader, masse turister, masse trafikk, og ikke veier til og ta unna trafikken. Det var ikke stillestående køer, man trafikken gikk i 50-60 km, noe som er rimelig kjedelig.

Klokken 1845 var jeg ombord på fergen som skulle bringe meg over til Bijela. Den siste byen i Montenegro før grensen til Kroatia. Også fra grensen og mpt Dubrovnik var det masse veiarbeid, som vil si lange strekninget med støv og stein.

Var fremme i Dubrovnik ca klikka 20 og kjørte opp på den høyeste toppen hvor det var en fantastisk utsikt over byen og havet.

Fant også hotell her oppe, men siden de ikke hadde ledige rom endte jeg opp med en leilighet på Apartmani Andrino hvor jeg ble tatt godt i mot og ble sittene ute og prate med sønnen i huset en god stund før jeg kom meg i dusjen. Han var x sjømann, og det var mange temaer som ble diskutert.

Hadde egentlig tenkt meg til Sarajevo, men dagene går fort, og jeg har lyst til å se litt av Italia også, så det er mulig turen går rett nordover i morgen.

Totalt ble det 460 km i dag med livet som innsats 🙂