Onsdag 13. Juni følger vi route 66 vestover. Ett stopp i Kingmann og Barstov ble lagt inn før flere flotte strekninger skulle kjøres . Torger fant ut at han ville bytte sykkel på disse svingete veiene og det var ikke meg imot 🙂
Route 66 after Kingmann and Barstov
Men veiene har en tendens til og rette seg ut igjen, og man kan begynne og lure på om det finnes noen slutt på disse rette strekningene når alt du ser både foran og bak deg er asfalt i en rett strek.
Endless straight roads
Midt ute i ørkenen stopper vi i Amboy and Roy’s Cafe. Her finnes en bensinstasjon og ett hotell, personen som driver bensinstasjonen og en sheriff. Bensinpumpene er ødelagte, man han selger bensin fra Jerry kanner og det gjør jo samme nytten. Inne på bensinstasjonen selges brus, vann, is, sjokolade etc etc.
Uansett hva du kjøper kost hver ting 1$. Dette gjør regnestykkene enklere og man slipper vekslepenger er begrunnelsen. I grunnen en helt grei ordning synes vi 🙂
Stedet har historie tilbake til 1858 og ble ett sted hvor togene kunne stoppe å fylle vann når Southern Pacific rail road la sporene om Cadiz Valley 1883. . Når Route66 åpnet 1926 så Roy’s sønn så at trafikk økte gjennom Mojave ørkenen og åpnet en cafe. I tillegg ble det bygget skole og postkontor.
Med temperatur på 39 grader i skyggen var det godt og sette seg litt å se utover i ørkenen for og følge med på det samme som sheriff’ens eneste oppgave så ut til å være. Det militære hadde nemlig bygget opp en «by» ved en fjellkjede som de brukte som øvelsesområde. Her kom fly og helikopter og bombet byen sønder og sammen før den igjen ble bygget opp for neste øvelse. Sheriff’ens oppgave var å holde øye med at ikke sivile rotet seg inn i øvelsesområdet. Her er en gjeng som trener på å kjøre i konvoi og trenger vann til 1$ flasken 🙂
Army convoys in Amboy and Roy’s Cafe
Overnattet i Victorville hvor vi hadde det kjipeste motellet på hele turen.
