Det har vært 8 flotte kjøredager i Finnskogen. Fantastisk vær, ikke mygg, nydelige veier og bra reisefølge. Formen var litt dårlig de siste dagene og Yngve endte opp med å kjøre 2/3 av turen hjem mens jeg satt å sov.
Selv om jeg har noen tusen km på grusveier kjenner man at man ikke takler underlaget så godt når det går for lang tid mellom hver gang man praktiserer. Men både Yngve og jeg merket en spesiell endring i løpet av uken og det var følgende: når underlaget ble «skummelt» reiste vi oss opp å sto. Dette kom helt automatisk. Alle vet at man skal stå å kjøre på vanskelig underlag, men å gjøre det er noe helt annet. Man har lett for å sette seg ned når det blir skikkelig skummelt selv om man vet at det er feil. Så med denne endringen av kjørestil har oppholdet i alle fall gitt noe, i tillegg til å se noen flotte naturperler.
It’s not the destination, but the journey, that matters. 