Da er vi endelig klar til snart å få luft under vingene 🙂

Turen over fjellet gikk greit selv om det var litt snø i luften

og noen trailere lå i veikanten.

Fremme i Sandefjord leverte vi fra oss Zulu og kjørte videre til Mogreina hvor vi dagen etterpå fikk med oss en 60 års dag.

Nå er det i alle fall rett før vi skal lette

og neste stopp blir Bangkok hvor planen er å sette seg på en buss og kjøre i retning grensen til Kambodsja.

Ingen av oss har vært her før så det blir spennende for oss begge å oppleve landets skikker, historie og mat.

Merkelig hvor vanskelig det skal være å sove ombord på ett langdistanse fly. Det er selvfølgelig forskjellig fra person til person men å finne en god sittestilling i ett lavpris sete tror jeg er en utfordring for de fleste. Nå fløy vi en speller ny 787 Dreamliner (tror jeg den heter) hos Norwegians og jeg hadde nok litt større forventninger enn de klarte å levere. Tar man med hele opplevelsen som inkluderer alt fra man står i køen til å gå ombord, maten man får servert, drikke, pledd, utstyr til å høre filmene man ser, etc etc, tror jeg det eneste som imponerte meg var at det var en direkteflygninger og at flystøyen inne i cockpiten var til å leve med.

Vell fremme i Bangkok fulgte vi opprinnelig plan. Dvs., komme oss ut av flyplassen, finne stedet hvor shuttle bussen kunne plukke oss opp og frakte oss til the public transportation center.

Her kjøpte vi oss billetter til Aranyaprathet som ligger ca 4 timer med buss i retning øst, rett ved grensen til Kambodsja. Bussen skulle gå kl 13 så vi satte oss ned i 2 timer i nydelig vær å ventet. Temperaturen lå på 25-30 grader og en fin bris som bare var behagelig.

Vi hadde nok trodd at vi skulle sovne i bussen som skulle frakte oss 220 km østover men i en trang Toyota Hiaca med hjemmelagde bakseter, øydelagde fjæringer, ble det lite søvn. Etter 3 timer forsvant noen av de andre passasjerene som gjorde at vi kunne sette oss lenger frem og da fikk vi muligheten til å se og slappe litt mer av.

Fremme i Aranyaprathet som er en liten plass på 15-20.000 innbyggere og ligger bare noen km fra grensen til Kambodsja booket vi inn på første og beste hotell vi så og tok en liten powernap før vi fikk i oss en bedre middag og en liten spasertur i nærområdet.

Jeg vil si at trafikkulturen har ikke på noen måte skremt meg. Thailand har selvfølgelig så mye mer å by på men basert på de 4 timene jeg har observert trafikken så langt kunne jeg godt tenke meg en rundtur på egen hånd neste gang, så får vi se om jeg forandrer mening i løpet av de neste ukene.

Siem Reap har mye å by på når det gjelder shopping på forskjellige markeder. F.eks ‘Made in Cambodia Marked’ Siam Reap Art Center Night Market, Psar Chas, Mange tar Tuk-tuk rundt i byen men vi bruker mye apostlenes hester (altså beina 😄 ) og bruker ofte broene til å holde styr på hvor vi er. Når vi ser fargene og utsmykningen, enten når man går over eller fra lang avstand blir det litt enklere å navigere.

Har man god plass i ryggsekken er det bare å handle. Det finnes kunst, klær, vesker, skotøy, etc for alle størrelser og aldre.

Made In Cambodia Marked er muligens ett av de mer eksklusive. Min mening er at dette er det eneste markedet som kan defineres som permanent, har mer eller mindre forhåndsdefinerte priser, mindre handlepress når man går rundt å titter, men man betaler nok litt ekstra for denne luksusen som ikke nødvendigvis er verdt pengene. Vi valgte å spise her men biffen var dårlig så etter å ha fått 10$ avslag endte vi opp med å spise ett annet sted.

Mange bilder men……….. poenget er: Uansett hva du ønsker å kjøpe finner du det her. Pyntegjenstander, bruksgjenstander, fersk fisk, ferskt kjøtt, sko, mobiltelefoner, malerier etc etc. Alt finnes her.

“Street 8”, eller mer kjent som Pub Street ligger rett ved elven med x antall markeder i nærområdet. Her samles backpackers i alle aldre, fra alle verdensdeler seg for å feste og ha det gøy.

En øl får man kjøpt for 50 cent ($ brukes her i Kambodsja), Mat får man til en fornuftig pris, veien stenges for trafikk, og volumet på musikken er høyt,

Men man trenger ikke gå her midt på natten for å få servering. Her kan man også gå mens det er dagslys for enten å reparere etter dagen i går eller starte kvelden litt tidlig.

I tillegg til god drikke serveres mye god mat. Før ett skikkelig måltid kan man jo starte med en appetizer med stekte insekter, scorpioner eller tarantella 😄

På vei hjem etter en våt aften er det fort gjort å bli lurt. Ett av triksene vi ble utsatt for og som de advarer mot på nettet er yngre kvinner med en baby i armene og en tom tåteflaske i den ledige hånden. De sier at de. Ikke tigger om penger men ber om at du blir med til butikken for å kjøpe melkepulver som de så får returnere for cash når du har snudd ryggen til og tror du har gjort en god gjerning.

Vi bestemte oss tidlig for å besøke Babel Guesthouse når vi satt hjemme å planla turen i grove trekk. Vi bestilte ikke oppholdet før dagen før vi var fremme men det var rett og slett for at vi ikke skulle binde oss på noen måte.

Babel Guesthouse er drevet av Nordmenn med miljø i fokus. De ligger sentralt til i forhold til sentrum og bare 20 minutter med Tuk-tuk fra Angkor Wat.

Dette skiltet står ved poolen som Babel disponerer hos naboen og det er nettopp slik vi føler oss.

Babel Guesthouse er ikke noe fancy 5 stjernes hotel, men leverer det de lover (+ mer). De er med sine 22 rom, koselig betjening og restaurant definert som 2 stjerner med meget bra ranking fra kundene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har vært på mange 2 og 3 stjernes overnattingsteder som ikke leverer denne kvaliteten.

Stedet som ble satt på UNESCOs verdens kulturarv liste i 1992 sto selvfølgelig på vår besøksliste her i Siem Reap, Kambodsja. Klokken 0430 ble vi derfor hentet av en Engelsktalende (mer eller mindre) guide og en tuk tuk sjåfør for å bli kjørt til området hvor man kjøper inngangsbilletter for 37$ (dagspass) og så videre til Ankor Vat som er definert som det mest kjente tempelet i ruinbyen Ankor for at vi skulle få med oss soloppgangen.

Vi fikk tatt noen bilder men det finnes nok mer spektakulære bilder på nettet enn de vi klarte å knipse.

En stor fordel vi hadde med å bruke vår lokale guide var at vi alltid var 2 minutter før alle andre. Det gjaldt ved kjøp av dagspass, fremvisning av billettene, stedet vi skulle få med oss soloppgangen, frokost etc.

Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å få med meg alle detaljene guiden forteller. Som regel liker jeg å høre om detaljene om hvordan ting ble gjort rent praktisk. Feks. hvordan steinene som ble brukt under byggingen ble fraktet 40 km på flåter, eller ved hjelp av elefanter, hvordan Franskmennene og andre ødela mye av byggmassen når de kom hit etc, Men i stede for viser guiden oss km vis med tegn slått inn i sandstein på tempellveggene som forteller oss om troen disse templene hedrer. Mikset opp med historie om kongen som fikk dette bygget for seg selv, sin bestemor og andre familiemedlemmer blir det mye informasjon som skal bearbeides i løpet av de 8 timene vi er sammen med vår guide.

Så innimellom knipser vi ivrig i vei uten å få med oss alt som blir sagt 😄

Men selv om vi ikke nødvendigvis får med oss alle detaljer hender det at vi overrasker 😄 F.eks her. Sjekk fjeset inni roten.

Som dette oversiktsbilder viser er ikke området så stort så hvis man ser filmen Tomb Rider med bl.a. Lars Croft kan man se her.

Hva kan man si om livet på og ved Tonje Sap Lake. Tonlé Sap er en kombinert innsjø og elv som er av meget stor betydning for Kambodsjas landbruk og innlandsfiske. Den ligger i Siem Reap-provinsen nord i landet. Innsjøens areal varierer mellom 2 700 og 16 000 kvadratkilometer avhengig av vannstanden.

Jeg tror det er ett relativt tøft og fattig liv å leve som fisker/fiskerfamilie i dette området. Selv om barna har skole og sikkert ett fritt liv, preges nok familiene av økonomien. Jeg lar bildene tale for seg. Besøket i dette området ga i alle fall oss som var her minner for livet.

Nå er det natta i Kambodsja blir ikke mer tekst i dette innlegget.

Det som en gang var en uskyldig skolebygning ble omgjort til en konsentrasjonsleir og brukt til tortur og henrettelser av tusenvis av mennesker av Røde Khmer.

I fra 1975 til 1979 var mellom 14 000 og 20 000 mennesker fra alle deler av Kambodsja fanger her i Tuol Sleng. Ca. 1 720 personer arbeidet i tortursenteret. Av alle fangene er det bare kjent at 12 overlevde.

Å vandre rundt her hvor så mange tusen mennesker ble torturert på de utenkeligste måter før de omsider døde føles på kroppen selv nå så mange år etterpå. At torturistenene hadde stående beskjed om at ingen fikk dø før den `tiltalte` hadde gitt fra seg info, tilståelse eller hva de nå måtte ønske.

vi valgte å leie elektronisk guide og det var virkelig verdt de 3$ det kostet.

Klasserommene ble omgjort ved at man murte opp små celler som ble brukt av 1-2 personer pr celle.

Vi kunne sikkert gjengitt mye av det vi hørte, og leste på nettet om S21, men jeg overlater til dere å søke opp informasjonen selv i stedet for at jeg skal kopiere tekst fra andre web sider for så å lime det inn her. Søker man på Tuol Sleng, S-21,  security centre 21 etc finnes det masse informasjon.

Jeg har aldri påstått at jeg er særlig smart og i løpet av den siste uken har jeg forstått at jeg vet veldig lite om troen Kambodsja og en del andre land praktiserer.

Buddhismen skal ha fire edle sannheter, som hver for seg inneholder en «plikt» for å oppnå transcendentalt «rett syn/forståelse»

• Lidelse finnes – og dette må innses
• Lidelsens årsak – og denne må gis slipp på
• Lidelsens opphør – og dette må realiseres
• Veien som fører til slutten på all lidelse – og denne må utvikles

Om disse fire edle sannhetene er det som skal til for å få ett godt liv vet ikke jeg men min erfaring så langt med de vi har truffet på vår vei her i Kambodsja er i alle fall utelukkende positiv.

Selv om jeg Ikke helt forstår logikken i troen her i Kambodsja er i alle fall templene imponerende.

Bortsett fra Tuk-tuk sjåfører som maser litt er det uproblematisk å være turist. Stort sett er det rent og pent, vell og merke sammenlignet med mye annet jeg har sett, trafikken er som i Mellom Amerika. Dvs den flyter, uten at man nødvendigvis må bry seg om skilt, lys og andre vestlige kjøreregler.

Og Buddha ser ut til å være en fyr som vet å nyte livet.

Verden er liten og full av tilfeldigheter. Når vi var på grensen mellom Thailand og Kambodsja traff vi 3 personer fra Finnland. Sammen med Finnene fant vi ut at vi skulle spleise på en taxi de 150 km til Siem Reap. Vell fremme i Siem Reap slapp vi de av ved hotellet før vi kjørte videre til Babel.

Allerede samme kveld traff vi de flere ganger oppe på markedet. Neste dag traff vi de igjen og dag 3 på en utflukt traff vi de på en Lotus blomst farm. Og på bildet under kommer de sigende forbi oss når vi er ute på en båttur.

Selv om Siem Reap bare er på i underkant av 200.000 innbyggere synes jeg tilfeldighetene slo til litt vell mange ganger. Når de i tillegg drev med agility, ja da var det noen som hadde noe å snakke om.

Phnom Penh derimot er 5 ganger så stor og må inneholder ca 100.000 tuk-tuk’er. Alle sjåfører spør selvfølgelig om de kan få kjøre deg og jeg bruker å spøke litt med mange av de. Mens vi er ute å går treffer vi plutselig en sjåfør som kjenner meg igjen fra dagen før. Jeg avviser han igjen men får plutselig en idé, snur, går tilbake, og hopper inn i tuk-tuk’n og spør om han vil kjøre oss en tur. Han blir overlykkelig og vi avtaler en pris som er langt over hva han bruker å tjene. Når dagen er over avtaler vi også at han skal hente oss på hotellet neste morgen og tilbringe mesteparten av dagen sammen med oss. Lykken er til å ta og føle på. Neste morgen forteller han at har brukt sine sparepenger pluss det han hadde fått av oss til å betale husleien på 40$ slik at familien hadde tak over hode en mnd til. Jeg fikk en god følelse men han hadde nok en endre bedre følelse.

Etter flere timer i tuktuk går turen innom en pizza sjappe for å handle inn litt for så å bli med han hjem for å hilse på familien og spise sammen. Svigermor og svigerfar dukket opp og kona, sønnen og dattra var selvfølgelig der. Når man ser hva pengene går til og hva de betyr for de involverte er det lett å gi litt ekstra.

Jeg er vant med å tenke på krig som en historisk hendelse, eller i alle fall noe som skjer langt borte. Når man er i Kambodsja og man vet at 1.386.734 ble regelrett henretter og at totalt over 2 millioner mennesker døde hvis man også inkluderer de som døde av sult og sykdom, kommer historien mye mer innpå deg.

For å hedre de som lå begravd i massegravene hadde de systematisk gått gjennom alle likfunn. Kjønn og alder ble bestemt, og hvordan personen var blitt drept ble notert ned for ettertiden.

På landsbasis er 20.000 massegraver funnet.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var muligens historien om dette treet. Rett til venstre for treet var det en massegrav for kvinner og barn. En kule kostet penger så for å spare penger tok man tak i barnet, og slo barnet mot treet til barnet døde.

Og alt dette skjedde pga en idiot som hadde bestemt seg for at hvis han bare kunne tvinge landet tilbake til år 0, innføre de gamle bonde tradisjonene igjen ville alt bli bra. At man måtte drepe ett par millioner mennesker i prosessen…………. hva pokker kan man si.

Oppholdet i Vietnam skulle bare være på noen få dager men jeg hadde ett håp om å komme meg ut på Mekongdeltaet i båt før vi skulle reise videre. Så når vi fant en 10 timers tur med Vietnam Adventure hoppet vi på dette tilbudet.

Vi la byen bak og og kjørte ut på fredelige rismarkeder til vi kom til My Tho. Videre gikk turen med motorbåt på Tien elven til Skilpaddeholmen (Qui).

Sykkelturen var muligens ett av høydepunktene. Turen var ikke på mer enn 10 km, men det var mye å se langs veien.

Her f.eks. var det en syklist som var drept. For å være sikker på at de onde åndene ikke gikk løs på den dreptes ånd som fortsatt befant seg i området setter de pårørende ut mat som åndene kan forsyne seg av.

Lunch 🙂

Ut på tuk-tuk tur 😉

Robåturen var koselig men jeg skulle gjerne ønske den var litt mer ‘ekte’.

Alt i alt en fin opplevelse.

Ny dag og nye opplevelser. Målet for dagen er å lære litt om tunnelsystemet Vietnameserne brukte under krigen mot Amerikanerne men som ble påbegynt allerede på 40 tallet når de skulle frigjøre seg fra Fransknennene. Det vil si at det er bare å sette på vekkeklokken, spise frokost og være klar til bussen dukker opp rett etter kl 0800 for å hente deg.

Fordelen med å bli hentet og kjørt rundt i distriktet til du omsider er fremme er at man også får mulighet til å se andre ting langs veien.

Vi gjorde ett stopp på veien hvor vi kunne kjøpe litt suvenir laget av funksjonshemmede. Av respekt for de som jobber der tok jeg ikke bilder og de ønsket ikke at produktene skulle avbildes. Men jeg kan med hånden på hjerte si at tingene de solgte her er de flotteste tingene jeg har sett på hele turen.

Vell fremme begynte omvisningen med å vise frem x antall våpen. Man fikk også senere på dagen mulighet til å teste disse våpnene mot litt betaling selvfølgelig.

Det ble også ett kurs i de lokale soldatenes uniformer.

Nede i en bunker kunne vi se ut skytterskåret. Med 8 slike skytterskår ville det være en nesten umulig oppgave å få disse gutta til å gi opp.

Og når de i tillegg hadde km vis med tunneler som var bygd opp på ett finurlig vis kan man forstå hvorfor denne krigen endte slik den gjorde. Tunneler som aldri gikk mer en 20 i en retning før den så skiftet retning, tunneler i flere høyder avhengig av hva de skulle brukes til.

Meningen med livet er ikke altid en rett strek fra a til b.

Selv om jeg la ut en videosnutt på Facebook legger jeg ut et par videoer her også. Feiringen i gatene er altså resultatet etter en landskamp i fotball hvor Vietnam slo Indonesia med 3 mål.

Vi var ute i gatene og opplevde stemningen under selve kampen. Alle utesteder viste kampen på storskjerm og stoler ble plassert ut for å trekke kunder. Når kampen var over gikk det bare noen minutter før vi då den første gjengen på 20-30 motorsykler som kom kjørende. Og i løpet av 5 minutter til var gatene stappfulle.

Vi holdt ut i ett par timer før vi trakk oss tilbake til hotellet. Støyen og kaoset var så intens at det var godt å stenge hotelldøren bak seg. Fra vinduet kunne vi se at 4 timer etter kampslutt var kaoset minst like stort som når vi forlot gatene.